Rt-1990-1221
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-10 |
| Publisert: | Rt-1990-1221 (412-90) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 135/1990, snr 191/1990 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Backer, Halvorsen, Lund, Dragsten, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, Straffeprosessloven (1981) §296, §4, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1887) §122, §232, §122, §239, §297, §360 |
Stemmegivning:
Dommer Backer: Statsadvokatene i Troms og Finnmark satte 23. januar 1990 A under tiltale for to tilfelle av legemsbeskadigelse av hans samboer, B. Post I i tiltalebeslutningen gjaldt overtredelse av straffeloven §229 første straffalternativ, jfr. §232. Det straffbare forhold var der beskrevet slik:
"Natt til onsdag 12. juli 1989 på bopel i - - -gt. 42 i X, kastet han et hjørnebord mot sin samboer B, slik at hun fikk et kutt i bakhodet som måtte syes."
Ved Tana og Varanger herredsretts dom av 3. april 1990 ble A frifunnet for begge de straffbare forhold.
Under hovedforhandlingen traff herredsretten beslutning om avskjæring av bevis, som fremgår av rettsboken, der det heter (et par åpenbare skrivefeil er rettet):
"Vitnet B møtte, men ønsket ikke å avgi forklaring, jfr. straffeprosessloven §122, annet ledd.
Aktor påberopte hennes politiforklaring som bevis.
Forsvarer protesterte. Retten er kommet til at slikt bevis ikke kan føres og viser til straffeprosessloven §4 jfr. konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter av 4. november 1950 Art. 6 nr. 3 bokstav d. - da forsvarer ikke ville fått anledning til å stille spørsmål til vitnet.
Legeerklæringer av henholdsvis 25. august 1989 dok 5 og 17. november 88 (utdrag av journal) dok 7 påberopt av aktor som bevis tillates ført bare i den grad de er skadebeskrivende. Referat fra fornærmede vedr. skadens opprinnelse sladdes. Lensmannsbetjent D, påberopt som vitne av aktor, har opptatt forklaring fra fornærmede og tillates i retten kun å forklare seg om hennes forfatning og opptreden under avhøret og sin egen befatning med saken og ikke referere fornærmedes utsagn.
Retten har begrenset bevisføringen med samme begrunnelse på samtlige punkter etterat forsvarer har framsatt protester mot dokumentasjonen."
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har anket over saksbehandlingen for så vidt A er frifunnet for det forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningens post I. Prinsipalt hevdes det å følge av dommen i Rt-1987-1318 at det er en generell adgang til å lese opp fornærmedes politiforklaring i den aktuelle type saker når de vanlige prosessuelle forutsetninger er oppfylt. Subsidiært hevdes det at retten skulle foretatt en nærmere drøftelse av hvilken anvendelse straffeprosessloven §296 annet ledd får i den konkrete sak tolket i lys av art. 6 i Menneskerettighetskonvensjonen. Det er i denne forbindelse vist til kjennelsen i Rt-1990-312.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge på det subsidiære grunnlag.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 bestemmer i art. 6 nr 1 blant annet at enhver ved avgjørelsen av en strafferettslig anklage mot ham har "krav på upartisk og offentlig saksbehandling innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet i henhold til lov". I dette ligger at han skal ha det som i den engelske originaltekst er kalt "fair ... hearing". Art. 6 nr 3 inneholder en liste over minimumsrettigheter som den skal ha som siktes for en straffbar handling. I nr 3 bokstav d er nevnt at han skal ha rett til "å avhøre eller la avhøre vitner som påberopes mot ham og å få innkalle og avhøre forsvarsvitner under samme betingelser som vitner påberopt mot ham". Som påpekt i kjennelsen i Rt-1990-312, jfr. side 315, gir bestemmelsene i art. 6 uttrykk for det generelle prinsipp om "fair trial", slik at den offisielle norske oversettelse ikke er helt dekkende.
Ved tolkingen og anvendelsen av straffeprosessloven er Menneskerettighetskonvensjonen og dommer fra Menneskerettighetsdomstolen av betydning, jfr. straffeprosessloven §4 og bemerkningene i kjennelsene i Rt-1990-312 og Rt-1990-319.
Straffeprosessloven §296 første ledd bestemmer at vitner som kan gi forklaring som antas å være av betydning for saken, bør avhøres muntlig under hovedforhandlingen såfremt ikke særlige forhold er til hinder for det. Etter paragrafens annet ledd kan gjengivelse i rettsbok eller politiforklaring som et tilstedeværende vitne tidligere har gitt i saken, bare leses opp i visse, særskilt nevnte tilfelle. Ett av disse er at vitnet nekter å uttale seg. Ved dommen i Rt-1987-1318 ble det lagt til grunn at politiforklaringen til siktedes samboer kunne leses opp når hun nektet å avgi forklaring i retten, og den tidligere politiforklaring var avgitt etter at hun uttrykkelig var gjort kjent med sin rett til ikke å gi forklaring etter straffeprosessloven §122. Forsvareren har anført at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at fornærmede i nærværende sak ble gjort kjent med sin rett, men det er jeg uenig i. Av protokollatet i forbindelse med politiforklaringen fremgår at fornærmede ikke bare ble gjort kjent med sin rett etter §122, men også med andre rettigheter, blant annet til fri rettshjelp som voldsoffer. Hun har også senere bekreftet at hun ble gjort kjent med sin rett til ikke å avgi forklaring.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon var ikke påberopt i saken i Rt-1987-1318, og forholdet til konvensjonen er heller ikke drøftet i dommen. Høyesterett har imidlertid senere, ved de to nevnte kjennelser i Rt-1990-312 og Rt-1990-319, behandlet forholdet mellom Menneskerettighetskonvensjonens art. 6 og de norske regler om adgang til å lese opp tidligere vitneforklaringer i retten. Drøftelsene fant sted i tilknytning til to avgjørelser av Den europeiske menneskerettighetsdomstol, som jeg nedenfor skal få komme tilbake til. Ved begge kjennelser i Høyesterett ble den opplesning av vitneforklaringen som hadde funnet sted godtatt. Forholdene var imidlertid nokså forskjellig fra dem som man har i den foreliggende sak. I det ene tilfelle dreiet det seg om ett av flere vitner til en bilulykke. Vitnet uteble fra hovedforhandlingen, og den tidligere politiforklaring ble lest opp etter straffeprosessloven §297. I det andre tilfelle dreiet det seg om et barn som i en sedelighetssak var avhørt av dommeren utenfor rettsmøtet etter straffeprosessloven §239. Retten forkastet forsvarerens begjæring om å utsette hovedforhandlingen og sørge for nytt avhør av barnet, der det skulle svare på spørsmål som forsvareren ønsket stilt.
De to avgjørelser av Den europeiske menneskerettighetsdomstol som er nevnt ovenfor, er dom av 24. november 1986 i sak E mot Østerrike (EMD=REF00000173) og dom av 20. november 1989 i sak H mot Nederland (EMD=REF00000200). Ved begge dommer konstaterte Menneskerettighetsdomstolen at det forelå brudd på konvensjonens art. 6 ved at tidligere vitneforklaringer var blitt lest opp under hovedforhandlingen uten at forsvareren hadde hatt anledning til å stille vedkommende vitner spørsmål. For den foreliggende sak er dommen i H-saken av mindre interesse. H var dømt for bankran, og det var brukt anonyme vitner mot ham, som dels hadde forklart seg for politiet og dels for en forhørsdommer. Derimot er dommen i E-saken av stor interesse, da den gjelder et parallelt tilfelle. E var dømt for legemskrenkelse av sin hustru og stedatter. Under hovedforhandlingen nektet de å forklare seg, og deres politiforklaringer ble lest opp. Jeg refererer fra de relevante deler av dommen i norsk oversettelse:
"30. Da de ble innkalt av regionsdomstolen i Innsbruck, nektet fru E og frøken F å avgi forklaring, noe de hadde rett til i medhold av artikkel 152 (1) (1) i den østerrikske straffeprosesslov (se punktene 16 og 19 ovenfor).
Dette forhindret følgelig dommeren fra å avhøre dem som vitner og forhindret forsvaret - og aktoratet - fra å avhøre dem under de muntlige forhandlingene.
Bestemmelsen er i seg selv helt åpenbart ikke uforenelig med artikkel 6 §1 og §3 (d) i Konvensjonen; den tar hensyn til de særlige problemer som kan oppstå ved en konfrontasjon mellom en som er "tiltalt for en forbrytelse" og et vitne fra dennes egen familie og er ment å beskytte et slikt vitne fra å havne i et moralsk dilemma; dessuten er det lignende bestemmelser i flere av Europarådets medlemslands interne rettssystemer. 31. Mens domstolen i første instans, og deretter ankedomstolen, således ikke hadde anledning til å høre vitneforklaringene til fru E og frøken F - eller til å gjøre seg kjent med førstnevntes forklaringer til dommeren i Kufstein - hadde de på den annen side vært nødt til å lese opp de to kvinnenes forklaringer til politiet da aktoratet ba om dette (se punkt 19 ovenfor).
Opplesning av disse forklaringene på denne måte er ikke i seg selv i strid med artikkel 6 §1 og §3 (d) i Konvensjonen, men bruken av dem som bevis må likevel være i samsvar med forsvarets rettigheter, som artikkel 6 har som formål å beskytte. Dette må særlig gjelde der vedkommende som er "tiltalt for en forbrytelse", og som etter artikkel 6 §3 (d) har rett til "å avhøre eller få avhørt" vitner mot ham, ikke på noe tidspunkt tidligere i saksbehandlingen har hatt anledning til å avhøre de personer hvis forklaringer ble lest opp under rettsmøtet. 32. I den foreliggende sak hadde politiet fått forklaringer fra fru E som "mistenkt" i forbindelse med episoden 14. august 1979 og deretter som klager i forbindelse med hendelsene 9. september 1979; fra frøken F hadde de tatt en forklaring som "involvert person" i forbindelse med den første episoden (se punktene 10 og 12 ovenfor). Ved å nekte å avgi forklaring i retten, forhindret de saksøkeren fra å avhøre dem eller få dem avhørt angående deres forklaringer. Han hadde riktignok under rettsmøtet fri adgang til å fremføre sine bemerkninger, men ankedomstolen nektet å godta de bevis han ønsket å føre for å så tvil rundt troverdigheten til sin tidligere hustru og stedatter (se punkt 21 ovenfor). 33. Ganske visst var forklaringene til fru E og frøken F ikke de eneste bevis fremlagt for domstolene. De hadde også bl.a. politirapportene, de vedlagte medisinske rapportene og papirene angående parets skilsmissesak (se punktene 19 og 22 ovenfor); i tillegg hadde ankedomstolen avhørt en svigerinne av herr E som vitne.
Det fremgår imidlertid klart av dommen av 4. juni 1980 at ankedomstolen hovedsakelig bygget domfellelsen av saksøkeren på forklaringene gitt av fru E og frøken F til politiet.
Disse ble behandlet ikke bare som opplysninger, men som bevis for sannheten i de beskyldninger som kvinnene i sin tid fremsatte. Riktignok var det opp til ankedomstolen å vurdere det fremlagte materiale og relevansen av de bevis tiltalte ønsket å fremlegge; men herr E ble ikke desto mindre dømt på grunnlag av "vitneforklaringer" i forhold til hvilke forsvarets rettigheter var sterkt begrenset.
I betraktning av disse forhold fikk saksøkeren ikke en rettferdig rettssak og det foreligger et brudd på paragraf 1 i artikkel 6 i Konvensjonen sammenholdt med prinsippene i paragraf 3 (d)."
Som man vil se, er det ikke uten videre i strid med Menneskerettighetskonvensjonens art. 6 nr 3 bokstav d å lese opp en politiforklaring som et vitne som nå ikke vil forklare seg, tidligere har gitt. Men det må skje en totalbedømmelse ut fra bestemmelsen i art. 6 nr 1 om at siktede har krav på en rettferdig rettergang, der han gis rimelige muligheter for å forsvare seg. For Menneskerettighetsdomstolen har det avgjørende vært at domfellelsen hovedsakelig bygget på de to fornærmedes politiforklaringer, der det ikke hadde vært adgang til å stille korrigerende spørsmål til fornærmede fra forsvaret.
Når man skal avgjøre spørsmålet om avskjæring av bevis, må det foretas en totalvurdering på grunnlag av bestemmelsene i Menneskerettighetskonvensjonen art. 6 nr 3 bokstav d forstått i lys av hovedbestemmelsen i art. 6 nr 1. I vurderingen av om det bevis som kreves avskåret må antas å være av vesentlig betydning, står samspillet med de øvrige bevis i saken sentralt. I denne sak kan jeg ikke se av herredsrettens premisser om retten har bygget på en riktig forståelse av konvensjonen. Retten har bare nevnt art. 6 nr 3 bokstav d og synes således ikke å ha sett sammenhengen med art. 6 nr 1. Rettens premisser må oppfattes dithen at opplesning av fornærmedes forklaring uten videre måtte avskjæres når det ikke var mulig for forsvareren å stille spørsmål til henne. Dette er i så fall en uriktig rettsoppfatning.
Selv om det ikke uttrykkelig er tatt opp av påtalemyndigheten, finner jeg også - på grunn av samspillet mellom forskjellige deler av den bevisavskjæring som herredsretten besluttet - å burde peke på at begrensningene i hva som kunne dokumenteres av legeerklæringen av 25. august 1989 og begrensningene i hva lensmannsbetjenten kunne forklare seg om, under enhver omstendighet synes vanskelig å forsvare. Det eksisterer ikke i norsk straffeprosess noe alminnelig forbud mot bevisføring som omfatter annenhånds opplysninger, og jeg kan ikke se at Menneskerettighetskonvensjonens art. 6 inneholder noe slikt forbud. Selv om det måtte ansees betenkelig å eksaminere lensmannsbetjenten med sikte på å få frem den politiforklaring som man ikke ville tillate opplest, måtte han iallfall kunne stilles spørsmål om hva fornærmede sa om hvorfor hun i skadet tilstand kom til lensmannskontoret, og om hennes begrunnelse for senere å trekke anmeldelsen tilbake. Jeg behøver ikke endelig å ta standpunkt til hvor langt konvensjonsbestemmelsene her går, men nøyer meg med å peke på at herredsrettens begrunnelse er mangelfull.
Legeuttalelsen av 25. august 1989 ble påbudt sladdet for så vidt den inneholdt referat av fornærmedes uttalelser om skadens årsak. Etter rettsboken er også dette begrunnet i Menneskerettighetskonvensjonens bestemmelser. Retten har her misforstått bestemmelsene. Disse inneholder som nevnt ikke noe generelt forbud mot at retten mottar annenhånds opplysninger. Spørsmålet om å nekte opplesning etter straffeprosessloven §297 annet ledd var ikke reist i saken.
Nærværende sak synes å adskille seg bevismessig fra E-saken, hvor domfellelsen hovedsakelig bygget på de fornærmedes politiforklaringer. Foruten til det jeg før har sagt om lensmannsbetjentens forklaring og legeerklæringen med legens bemerkning om skadens årsak, kan vises til at siktede for politiet avga en tilståelse som betegnet seg selv som uforbeholden, men som han senere trakk tilbake. Slik denne sak forelå for retten, var det derfor ikke riktig av herredsretten uten videre å avskjære opplesning av fornærmedes politiforklaring, idet dette ville bero på et skjønn over den bevisvekt forklaringen antas å måtte ha.
Herredsretten må ved en eventuell ny behandling av saken vurdere om en fellende avgjørelse av skyldspørsmålet hovedsakelig vil måtte bygge på fornærmedes politiforklaring. Beslutning om hvorvidt adgangen til opplesning av politiforklaringen skal avskjæres, bør tas etter at de øvrige beviser har vært ført.
Etter dette finner jeg at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves i den utstrekning den er påanket, jfr. straffeprosessloven §360 første ledd.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet etter tiltalens post I, straffeloven §229 første straffalternativ, jfr. §232.