Rettspraksis

HR-1992-993-S - Rt-1992-698


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1992-05-08
Publisert: HR-1992-00993-S - Rt-1992-698 (202-92)
Stikkord: Straffeprosess, Gjentagelse
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1992-00993 S, Lnr 993/1992, jnr 581/1991.
Parter:
Forfatter: Sinding-Larsen, Gussgard, Tjomsland
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §224, §225, Straffeloven (1902) §90, Straffeprosessloven (1981) §390, §391, §392, §398, §39, EMK (1999), §97, §168, §414, §12, §34, §42, §57, §62, §91, §116, §121, §147, §168, §37d, EMK (1999), EMK (1999)


I Innledning.

Eidsivating lagmannsrett avsa 20 juni 1985 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1942, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §90 tredje ledd, jfr. første ledd annet straffalternativ, straffeloven §90 første ledd annet straffalternativ, straffeloven §91 første ledd, jfr. §90, straffeloven §94 annet ledd nr. 2 og 4, jfr. første ledd, lov om forsvarshemmeligheter §4, militær straffelov §69 første ledd annet straffalternativ, jfr. annet ledd og straffeloven §121 annet ledd, jfr. første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 og §12 nr. 3, til en straff av fengsel i 20 - tyve - år med fradrag av 518 dager for utholdt varetektsarrest.

2. A frifinnes for tiltalens VI B.

3. I medhold av straffeloven §34, jfr. §37d dømmes A til å tåle inndragning til fordel for statskassen av:

A) Totalt innestående på konto 55.830,- PH i Swiss Bank Corporation, hvor innskuddet utgjør 52.000,- - femtitotusen - dollar, og

B) 700.000,- - syvhundretusen - kroner.

4. A dømmes til å betale i saksomkostninger til det offentlige 100.000,- - etthundretusen - kroner."

A påanket dommen til Høyesterett, men trakk anken tilbake. Ankesaken ble hevet ved Høyesteretts kjennelse av 14 mai 1986, inntatt i Rt-1986-494. Lagmannsrettens dom var dermed rettskraftig.

Ved prosesskrift av 4 april 1986 begjærte A straffesaken gjenopptatt. Lagmannsretten forkastet begjæringen ved kjennelse av 11 februar 1988. Kjennelsen ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 15 august 1988, inntatt i Rt-1988-824. Advokat Arne Haugestad var oppnevnt som offentlig forsvarer for A i forbindelse med behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen.

Ved prosesskrift av 25 juni 1990 fremsatte advokat Haugestad som privat antatt forsvarer for A, ny begjæring om gjenopptakelse av straffesaken. Advokat Haugestad begjærte seg ikke oppnevnt som offentlig forsvarer.

Eidsivating lagmannsrett avgjorde den nye gjenopptakelsesbegjæringen ved kjennelse av 19 mars 1991. Kjennelsen har slik slutning:

"Begjæringen om gjenopptagelse av lagmannsrettssak nr. 21/1985, Den offentlige påtalemyndighet mot A, forkastes."

A påkjærte lagmannsrettens kjennelse innen kjæremålsfristen og viste til at nærmere utdypning av kjæremålet ville bli gitt av advokat Haugestad. I prosesskrift av 18 april 1991 meddelte advokat Knut Rognlien at han var bedt om å overta som forsvarer for A. Han begjærte seg oppnevnt som offentlig forsvarer. Kjæremålsutvalget avslo begjæringen ved beslutning av 10 september 1991, inntatt i Rt-1991-1038.

I prosesskriftet av 18 april 1991 har advokat Rognlien anført at samtlige anførsler for lagmannsretten - fremsatt i gjenopptakelsesbegjæringen av 25 juni 1990 og i supplerende skriv av 28 november 1990 og 2 januar 1991 - opprettholdes i kjæremålet. Utvalget viser til gjengivelsen av disse anførslene i lagmannsrettens kjennelse. I tillegg anføres som et nytt, selvstendig grunnlag at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 2 foreligger. I prosesskrift av 2 desember 1991 har han utdypet enkelte av anførslene og som ny gjenopptakelsesgrunn anført at en av lagmannsrettens juridiske dommere, daværende lagdommer, nå sorenskriver Håkon Wiker, var inhabil, og at straffeprosessloven §390 gir grunnlag for gjenopptakelse. Det ble tatt forbehold om å komme tilbake til dette og andre spørsmål etter at den kjærende part eventuelt hadde fått adgang til å høre lydbåndopptakene fra hovedforhandlingen i straffesaken.

Ved brev av 25 mars 1992 til advokat Rognlien ga kjæremålsutvalget uttrykk for at saken burde tas opp til avsluttende behandling og ga 14 dagers frist for merknader til dette. Utvalget mottok et omfattende prosesskrift fra advokat Rognlien datert 26 mars 1992. Spørsmålet om adgangen til å høre lydbåndopptak fra hovedforhandlingen var ennå ikke avklart. I brev av 10 april 1992 uttalte kjæremålsutvalget at saken ville bli tatt opp til avsluttende behandling.

I kjæremålet er det nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettssak nr. 21/85, Den offentlige påtalemyndighet mot A, gjenopptas til ny behandling."

Påtalemyndigheten har gitt uttalelse til kjæremålet og har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."

Kjæremålet gjelder en kjennelse som lagmannsretten har avsagt som første instans, og kjæremålsutvalget har full kompetanse.

Kjæremålsutvalget vil i hovedsak følge den samme systematikk som lagmannsretten. De anførte gjenopptakelsesgrunnlag vil bli behandlet hver for seg, og partenes anførsler vil bli gjengitt i tilknytning til hvert enkelt grunnlag.

Felles for flere av de påberopte gjenopptakelsesgrunnlag er at de også ble påberopt i den begjæring som ble avgjort ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 15 august 1988. I tilknytning til dette vil kjæremålsutvalget bemerke:

Bestemmelsene om gjenopptakelse i straffeprosessloven av 1887 ble forstått slik at avgjørelse om å nekte gjenopptakelse skulle treffes som beslutning, og en slik beslutning kunne omgjøres etter bestemmelsen i loven §168, jf Salomonsen: Straffeprosessloven med kommentar II side 160. Etter någjeldende straffeprosesslov §398 første ledd skal en slik avgjørelse treffes ved kjennelse, og det følger av loven §52 at kjennelser bare kan omgjøres når de er prosessledende. En kjennelse som avslår gjenopptakelse, kan vanskelig anses som en prosessledende kjennelse. At bestemmelsen i §398 første ledd om at avgjørelsen skulle treffes i form av kjennelse, ville få som konsekvens at omgjøring ikke kunne skje, er ikke berørt i loven forarbeider. Slik loven er utformet, må det likevel legges til grunn at en kjennelse som avslår gjenopptakelse, ikke kan omgjøres, jf om dette Andenæs: Norsk straffeprosess II side 91.

At kjæremålsutvalgets kjennelse av august 1988 ikke kan omgjøres, innebærer at kjæremålsutvalget så langt grunnlaget for gjenopptakelsesbegjæringen er det samme som tidligere, må legge denne tidligere kjennelse til grunn. I den utstrekning det nå er påberopt nye omstendigheter som grunnlag for gjenopptakelse, må imidlertid disse vurderes og da i sammenheng med det som tidligere er påberopt.

II Gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 2.

For Høyesteretts kjæremålsutvalg er det som et nytt grunnlag for gjenopptakelse anført at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 2 foreligger. Dette er begrunnet med at lagmannsrettens saksbehandling i straffesaken på flere punkter strider mot Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (heretter kalt EMK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (heretter kalt FN-konvensjonen). Det hevdes at når det foreligger klare konvensjonsbrudd, kan det ikke stilles så strenge krav til at det foreligger avgjørelse i en konkret sak med samme saksforhold.

Kjæremålsutvalget skal bemerke:

Etter nevnte bestemmelse kan gjenopptakelse kreves "når avgjørelsen antas direkte eller indirekte å bygge på en forståelse av folkeretten eller en traktat som avviker fra den forståelse som en internasjonal domstol i samme saksforhold slår fast som bindende for Norge, og denne forståelse må antas å burde føre til en annen avgjørelse,..."

Bestemmelsen må forstås slik at den bare kommer til anvendelse der det foreligger en avgjørelse av en internasjonal domstol i en sak som gjelder saksforholdet i den sak som begjæres gjenopptatt.

Utvalget viser til at en tilsvarende bestemmelse ble tatt inn i den tidligere straffeprosessloven §414 nr 3 ved en lovendring 14 februar 1969. Fra forarbeidene til lovendringen - Ot prp nr 51 (67-68) side 26 - hitsettes:

"Departementet mener at de nye regler om gjenopptakelse ikke bør omfatte det tilfelle at en internasjonal domstol i en analog sak bygger på en annen forståelse av folkeretten eller en traktat enn den norske domstol, når det altså gjelder et annet saksforhold."

Det foreligger ingen avgjørelse fra en internasjonal domstol i tilknytning til det foreliggende saksforhold, slik bestemmelsen forutsetter. Kjæremålsutvalget finner derfor at straffeprosessloven §391 nr 2 ikke kan komme til anvendelse.

En annen sak er at de folkerettslige bestemmelser og avgjørelser som A har påberopt, kan ha betydning i forbindelse med andre gjenopptakelsesgrunnlag. Kjæremålsutvalget vil i nødvendig utstrekning komme tilbake til dette.

III Gjenopptakelse etter straffeprosessloven §390.

A gjør gjeldende at tidligere lagdommer Håkon Wiker var inhabil, og at straffeprosessloven §390 gir grunnlag for gjenopptakelse.

Begrunnelsen for inhabilitetsinnsigelsen er at Wiker var generaladvokat fra 1974 til senhøstes 1980, en periode da A skal ha foretatt en rekke av de handlinger han er dømt for. A mener det er grunn til å tro at Wiker eller hans medarbeidere hadde befatning med hans sak. Wiker arbeidet dessuten for "de fornærmete interesser". Denne tilknytning hevdes å kunne gjøre det enda vanskeligere å bedømme saken objektivt enn om han hadde vært tilknyttet påtalemyndigheten.

At anførselen om inhabilitet har betydning for gjenopptakelsesspørsmålet, til tross for at Wikers forhold har vært kjent tidligere, begrunnes med at spørsmålet må vurderes i forhold til bestemmelser i menneskerettighetskonvensjonene og praksis i tilknytning til disse. Det hevdes at det avgjørende etter denne praksis ikke er om vedkommende dommer faktisk har behandlet saken eller deler av denne tidligere, men om det foreligger objektive forhold som kan trekke dommerens uavhengighet i tvil.

Påtalemyndigheten bestrider at Wiker i sin virksomhet som generaladvokat hadde noe med As sak å gjøre. Mistanken mot A var på denne tid bare kjent for et lite antall personer. Spørsmålet om det var innsigelser mot lagmannsrettens sammensetning, ble for øvrig tatt opp forut for hovedforhandlingen i et møte mellom de juridiske dommerne, forsvarerne og aktoratet. Det må anses helt på det rene at forsvarerne visste at Wiker tidligere hadde vært generaladvokat. Det fremkom ingen innsigelser. A tok også spørsmålet opp i ankeerklæringen, men frafalt denne anførsel i brev av 13 mars 1986.

Kjæremålsutvalget skal bemerke:

Etter straffeprosessloven §390 annet ledd kan gjenopptakelse ikke kreves med grunnlag i inhabilitet hos en dommer, dersom feilen kunne vært gjort gjeldende under saken. Om habilitetsinnsigelser under saken vises til domstolsloven §111. Utvalget legger til grunn at både A og hans forsvarere før hovedforhandlingen var kjent med at Wiker hadde vært generaladvokat, uten at det ble gjort innsigelser mot at han fungerte som dommer. Det er da etter loven ikke anledning til å kreve gjenopptakelse under henvisning til inhabilitet. Utvalget kan ikke se at norsk lovgivning er i strid med konvensjonene om menneskerettigheter på dette punkt.

Kjæremålsutvalget tilføyer at det ikke er grunnlag for å anta at Wiker som generaladvokat var kjent med mistanken mot A eller etterforskningen mot ham. Utvalget kan heller ikke se at det foreligger andre forhold som gir grunn til å trekke Wikers uavhengighet i tvil.

IV Spørsmål om falsk forklaring av politiinspektør F under rettssaken. Straffeprosessloven §391 nr 1.

At politiinspektør F skulle ha avgitt falsk forklaring under hovedforhandlingen, ble påberopt i den tidligere gjenopptakelsesbegjæringen. Kjæremålsutvalget fant ikke at det var grunnlag for anførselen.

Det er ikke fremkommet noe nytt i forbindelse med Fs vitneforklaring. At denne anførsel isolert sett ikke kan gi grunnlag for gjenopptakelse, må anses avgjort ved utvalgets tidligere kjennelse.

V Spørsmål om straffbart forhold i forbindelse med ransaking av As bolig 17 mai og 22 august 1983. Straffeprosessloven §391 nr 1 og 3.

I kjæremålsutvalgets kjennelse av 15 august 1988 er behandlet flere spørsmål i tilknytning til nevnte ransakinger og de bevis som da ble funnet. Hovedspørsmålet var dengang riktigheten av det som er uttalt i lagmannsrettens dom på sidene 65-66 om pengesedler funnet i As leilighet under ransakingene - bevis som senere er blitt omtalt som "pengebeviset". Også den formelle fremgangsmåten ved ransakingene ble angrepet. Det ble bl a pekt på at det ikke var vitne til stede, slik dagjeldende straffeprosesslov §224 første ledd krevet. Utvalget konkluderte med at det i så henseende var begått en feil, men at den ikke hadde betydning, slik utvalget vurderte bevisene.

Det anføres nå som et nytt grunnlag for gjenopptakelse at ransakingene var ulovlige fordi verken A eller andre var varslet i samsvar med den dagjeldende straffeprosesslov §225 annet ledd, og fordi det ikke var vitne til stede. Det hevdes å foreligge straffbare forhold fra påtalemyndighetens side - overtredelse av straffeloven §116, §147 og §168. Etter As mening har lagmannsretten tatt feil når den er kommet til at villfarelse om å befinne seg i en nødrettssituasjon må bedømmes som en "situasjonsvillfarelse" i relasjon til overtredelse av straffeloven §116, slik at straffeloven §42 får anvendelse. Villfarelsen må bedømmes etter straffeloven §57, og noen rettsvillfarelse forelå etter hans mening ikke. Vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 1 må derfor være til stede, idet det ikke kan utelukkes at de straffbare forhold har innvirket på dommen til skade for ham. Dessuten pekes det på at etter EMK artikkel 6, jf FN artikkel 14 skal den som siktes for en straffbar handling, snarest underrettes om grunnen til og innholdet av siktelsen mot ham. Det vises til den tidligere straffeprosessloven §97 og nåværende lov §82. Var A blitt underrettet, ville han for det første ikke blitt dømt for forhold som skal ha skjedd etter mai 1983, for det andre - og det er ansett som det viktigste - ville man hatt sikkerhet for at ransakingsprotokoll ble satt opp umiddelbart, og bevisenes ekthet kunne vært kontrollert.

A hevder at sterke grunner taler mot å tillate bruk av de bevis som de ulovlige ransakingene ga påtalemyndigheten. Han protesterte mot bevisføringen under hovedforhandlingen. Kjæremålsutvalget forstår det slik at han mener å kunne dokumentere dette nærmere dersom hans forsvarer gis anledning til å høre lydbåndopptak fra hovedforhandlingen for lagmannsretten. Han viser ellers til de innvendinger han senere har fremsatt mot "pengebeviset". Bevisene var av stor betydning for saken, og de fremkom så sent at forsvarerne vanskelig kunne vurdere motbevis.

Etter As mening har lagmannsretten indirekte bygget på den uriktige oppfatning at ransakingene ikke var i strid med EMK artikkel 8 eller FN-konvensjonens artikkel 17. Det anføres videre at det er i strid med EMK artikkel 6 og FN-konvensjonen artikkel 14 å tillate de ulovlige ervervete bevis ført under hovedforhandlingen. Dette er utdypet nærmere i prosesskriftet av 2 desember 1991, bl a med henvisning til dom avsagt av Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen 12 juli 1988, omtalt som "The Schenk case" (EMD=REF00000157).

Dersom utvalget kommer til at det ikke foreligger straffbare handlinger, påberopes straffeprosessloven §391 nr 3 som hjemmel for kravet om gjenopptakelse.

Påtalemyndigheten har anført at verken unnlatelsen av å tilkalle vitne eller å varsle A gjør at ransakingene må betegnes som ulovlige. Nødrettsaspektet må i alle tilfelle medføre at hemmelig ransaking godtas. Fortsatt spionasje fra As side ville ført til alvorlige skadevirkninger. Straffbart forhold foreligger ikke under noen omstendighet. Selv om en skulle finne at ransakingene var ulovlige, kan det ikke være tvilsomt at de bevis som ble funnet, ville blitt tillatt ført, og forholdene vedrørende ransakingene kan da ikke sies å ha hatt betydning for dommen. Det er videre anført at A i politiavhør 17 januar 1985 ble gjort kjent med "pengebeviset", og at bevismaterialet fra ransakingene lå i sakens akter, slik at dette var kjent for forsvarerne.

Kjæremålsutvalget skal bemerke:

Det er på det rene at ransakingene ble gjennomført uten at bestemmelsene i dagjeldende straffeprosesslov §224 første ledd og §225 annet ledd ble fulgt. Utvalget legger til grunn at det ikke rent faktisk var noe til hinder for å varsle A, men at man av hensyn til etterforskningen ikke fant det formålstjenlig å varsle ham.

Kjæremålsutvalget er kommet til at det må anses utelukket at manglende varsel kan ha innvirket på dommen til skade for A, jf straffeprosessloven §391 nr 1. Det er da ikke nødvendig for utvalget å ta stilling til spørsmålet om det i forbindelse med ransakingene ble foretatt straffbare handlinger av representanter for politiet eller påtalemyndigheten.

Utvalget vil i det følgende redegjøre nærmere for sitt standpunkt.

A hevder at bevis er skaffet til veie ved en ulovlig og straffbar fremgangsmåte. Disse bevis kan bare ha hatt betydning for avgjørelsen ved at de ble ført under hovedforhandlingen. Gjenopptakelsesspørsmålet må derfor sees i sammenheng med spørsmålet om det var adgang til å føre de bevis det dreier seg om. Dersom det var adgang til å føre bevisene uten hensyn til den måte de var tilveiebrakt på, vil det være manglende sammenheng i reglene om det senere skulle kunne kreves gjenopptakelse på det grunnlag at beviset faktisk var blitt ført. Gjenopptakelsesbestemmelsene må på dette punkt sees i sammenheng med reglene om bevisførsel.

Det kan da spørres om bestemmelsen i straffeprosessloven §391 nr 1 om gjenopptakelse på grunn av straffbare forhold fra politi eller påtalemyndighet, medfører at bevis som er tilveiebrakt på en straffbar måte, må nektes ført. Etter kjæremålsutvalgets syn er det ikke grunnlag for å anta det. I den tilsvarende gjenopptakelsesbestemmelse i straffeprosessloven av 1887, §414 nr 1, var straffbare forhold fra politi og påtalemyndighet ikke tatt med. I forarbeidene til straffeprosessloven av 1981 er tilføyelsen ikke nærmere kommentert, se Straffeprosesslovkomitens innstilling side 342. Det er ikke grunn til å anta at en her tilsiktet noen endring i gjeldende rett med hensyn til adgangen til å føre bevis som var ervervet på irregulær måte. Dette spørsmålet behandles på side 197 der det konkluderes slik:

"Etter komiteens mening lar det seg ikke gi noe generelt svar på spørsmålet om hvilken virkning prosessuelle feil bør ha for adgangen til å bruke et bevis. Hensynet til å motvirke ulovlige metoder fra politiets side som har spilt så stor rolle i amerikansk praksis, har under våre forhold ikke samme vekt. Mulige misbruk fra politiet lar seg mer hensiktsmessig motarbeide ved administrative og disiplinære forholdsregler enn ved å avskjære bevis som kanskje er avgjørende for oppklaring av saken. Hovedregelen bør visstnok være at beviset kan føres til tross for feilen, med mindre lovgrunnen for vedkommende prosessuelle regel tilsier det motsatte. Om dette er tilfellet vil imidlertid ofte kunne stille seg tvilsomt. Det kan undertiden også anføres andre grunner til fordel for avskjæring, f.eks. at det vil være støtende at rettsvesenet benytter seg av et materiale som er skaffet til veie ved grove brudd på gjeldende regler. En lovregulering av disse spørsmål er imidlertid vanskelig, og ville belaste loven uforholdsmessig i betraktning av den nokså beskjedne praktiske betydning problemet har hos oss. Man er derfor blitt stående ved å overlate løsningen til teori og praksis på samme måte som hittil."

Rettspraksis og teori etter straffeprosessloven av 1887 har derfor fremdeles interesse. Betydningen av at bevis er ervervet på ulovlig måte er bl a behandlet av Bratholm i en artikkel i TfR 1959 109 og av Andenæs i Straffeprosessen i første instans (1962) side 336 flg. Andenæs fremhever at det ikke kan gis noe generelt svar på spørsmålet om et ulovlig ervervet bevis skal tillates ført. Det må foretas en analyse av de enkelte tilfelle og vurderes hvilken reell betydning ulovligheten har hatt. Som eksempel på tilfelle hvor beviset bør tillates ført, nevner Andenæs en situasjon hvor et hjemmebrentapparat, et mordvåpen eller et parti kokain er beslaglagt ved en ulovlig ransaking. Når det gjelder nyere rettspraksis, viser utvalget til Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1991-616, der det på side 623 bl a heter:

"Som kjent er det ikke slik at ethvert ulovlig innhentet bevis skal nektes ført. Spørsmålet er ikke lovregulert, men forarbeidene til straffeprosessloven forutsetter at avgjørelsen må treffes ut fra en konkret bedømmelse, se særlig Straffeprosesslovkomitens innstilling side 197. Det må ved denne bedømmelse legges vekt både på de prinsipielle hensyn og på forholdene i den konkrete sak."

I straffeprosessloven av 1887 lød §225 annet ledd:

"Skal Nogens Bolig eller Rum ransages, bliver han eller, hvis han er fraværende, en af hans Husfæller eller Naboer at tilkalde, naar dette kan ske uden Ophold"

En ransaking kunne således under visse forutsetninger finne sted i mistenktes fravær og uten at han selv, husfeller eller naboer var varslet. Det var heller ikke noe krav om at husfelle eller nabo, hvis de var varslet, skulle komme tilstede og vareta mistenktes interesser. At mistenktes interesser ikke var varetatt av ham selv eller av andre på hans vegne, medførte ingen begrensning i adgangen til å benytte det som kom frem under ransakingen som bevis. Lovens forutsetning var således at også en slik ransaking kan være tilstrekkelig betryggende. Utvalget viser til dets tidligere kjennelse vedrørende manglende vitne.

Motforestillingene mot fremleggelse av opplysninger fra en ransaking som er gjennomført uten varsel, selv om varsling var mulig, knytter seg således ikke først og fremst til bevisverdien, men til at det vil virke støtende om rettsvesenet benytter seg av materiale som er skaffet til veie ved brudd på gjeldende regler, jf det som er gjengitt ovenfor fra Straffeprosesslovkomitens innstilling side 197. Komitens syn er imidlertid at mulige misbruk fra politiets side mer hensiktsmessig lar seg motarbeide ved disiplinære forholdsregler "enn ved å avskjære bevis som kanskje er avgjørende for oppklaring av saken." Dette må etter kjæremålsutvalgets syn være utgangspunktet også i tilfeller da den fremgangsmåte som er benyttet, ikke bare kan være gjenstand for disiplinære forholdsregler, men også for straffansvar.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er i strid med EMK artikkel 6 at bevis som er ervervet ved en ulovlig eller straffbar fremgangsmåte, etter en nærmere vurdering blir tillatt ført. Kjæremålsutvalget vil her vise til dom av Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen i "The Schenk case" av 12 juli 1988 (EMD=REF00000157) der det under punkt 46 bl a heter: "While Article 6 of the Convention guarantees the right to a fair trial, it does not lay down any rules on the admissibility of evidence as such, which is therefore primarily a matter for regulation under national law."

Det må således etter utvalgets syn foretas en avveining av hensyn for og imot at "pengebeviset" kan tillates brukt som bevis ved domstolsbehandlingen av straffesaken.

Mot bruk av bevismaterialet taler først og fremst at gjeldende regler om ransaking bevisst ble satt tilside av påtalemyndigheten og politiet. Bestemmelsene om varsel til den ransakingen foretas hos, skal vareta rettssikkerheten for den enkelte. At ransaking foretas, gir ham status som siktet, jf den tidligere straffeprosessloven §97 og någjeldende lov §82. Utvalget peker på at EMK i artikkel 8 har bestemmelser til vern for borgerne mot ulovhjemlet inngrep fra offentlig myndighet i deres privat- og familieliv m v, og i artikkel 6 en bestemmelse om at den som siktes for en straffbar handling, snarest skal underrettes om grunnen til og innholdet av siktelsen mot ham. Varsel gjør det mulig for ham å vareta sine interesser, og kan medvirke til at det ikke senere oppstår tvil om de bevis som eventuelt blir funnet ved ransakingen.

Utvalget finner at det må legges til grunn at tilsidesettelse av regelverket ikke har hatt innvirkning på de bevis det her gjelder. I forbindelse med den tidligere gjenopptakelsesbegjæringen ble As innsigelser mot bevismaterialet grundig belyst, uten at kjæremålsutvalget fant at det heftet feil ved "pengebeviset".

Et moment av vesentlig betydning ved avveiningen av om et ulovlig ervervet bevis kan tillates ført, er hvilke lovstridige handlinger saken gjelder. Hensynet til sakens opplysning gjør seg sterkere gjeldende ved alvorlige forbrytelser enn ved mindre grove forhold. Tiltalen mot A gjaldt svært alvorlige forbrytelser, som det var av stor betydning å få oppklart.

Utvalget vil også bemerke at "pengebeviset" bare var ett av flere bevis som ble påberopt fra påtalemyndighetens side. Under hovedforhandlingen ble det ført en rekke vitner og fremlagt omfattende dokumentbevis. Utvalget legger videre til grunn at både tiltalte og hans forsvarere var kjent med det bevismaterialet ransakingene ga.

Etter kjæremålsutvalgets syn var det ingen feil at beviset ble tillatt ført, og det må anses utvilsomt at lagmannsretten ville ha tillatt bevisføringen, også om spørsmålet om å nekte dette var blitt tatt opp av As forsvarere slik det nå er gjort i gjenopptakelsessaken. Kjæremålsutvalget finner derfor ikke grunn til å gå inn på hvilke innvendinger som faktisk ble reist fra forsvarerens side under hovedforhandlingen, og har ikke funnet det nødvendig å avvente nærmere anførsler fra As side i tilknytning til lydbåndopptakene fra hovedforhandlingen. Utvalget tilføyer at både A og hans forsvarere må ha vært klar over at varsel etter straffeprosessloven §225 annet ledd ikke var gitt.

Kjæremålsutvalget finner således at det ikke vil foreligge noen gjenopptakelsesgrunn etter straffeprosessloven §391 nr 1 selv om det skulle være riktig at det foreligger straffbare forhold i forbindelse med ransakingen, noe utvalget derfor ikke har funnet grunn til å gå inn på.

VI Ransakingene 17 mai og 22 august 1983. "Pengebeviset". Straffeprosessloven §391 nr 3.

I gjenopptakelsesbegjæringen gjennomgås summarisk de forhold som ble påberopt i den tidligere gjenopptakelsessaken i forbindelse med bevisvurderingen av "pengebeviset". Det er vist til professor Torstein Eckhoffs artikkel i Lov og Rett 1988 619. A fastholder at "omstendighetene omkring pengebeviset fortsatt gir grunnlag for gjenopptagelse i medhold av straffeprosessloven §391 nr 3".

Ved kjæremålsutvalgets tidligere kjennelse ble det avgjort at det som dengang var anført, ikke ga grunnlag for gjenopptakelse. Utvalget kan ikke se at det nå er påberopt noe vesentlig nytt. At det som foreligger, ikke gir grunnlag for gjenopptakelse, må dermed anses avgjort ved kjæremålutvalgets kjennelse av 15 august 1988.

VII Omstendighetene omkring opptaket på Forsvarets Høgskole. As økonomiske forhold. Straffeprosessloven §391 nr 3.

Det er ikke fra As side anført at det foreligger noe nytt i tilknytning til ovenstående ut over det som ble anført og forkastet i forbindelse med den tidligere begjæringen. Spørsmålet om gjenopptakelse på disse grunnlag må dermed anses avgjort ved kjæremålsutvalgets tidligere kjennelse.

VIII Innholdet av samtalene mellom A og B i Helsingfors i mai 1983 og i Wien i august 1983. Uttalelser fra KGB-offiser B. Straffeprosessloven §391 nr 3.

A hevder at det ikke forelå konkrete bevis for at han hadde kompromittert opplysninger ved å overlevere materiale til KGB-offiser B under ovennevnte samtaler med ham. Det understrekes at det bare var ved møtene i Helsingfors og Wien at han hadde mulighet for å kompromittere opplysninger fra Forsvarets Høgskole. Det er på dette punkt ikke anført noe vesentlig nytt for kjæremålsutvalget, og utvalget finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens referat av anførslene.

Kjæremålsutvalget skal bemerke:

I likhet med lagmannsretten har kjæremålsutvalget ikke funnet grunn til å la oppta forklaring av de to tjenestemennene som var til stede i restaurant Taj Mahal under As møte med B 20 august 1983. Det er etter utvalgets mening ikke holdepunkter for å anta at de to tjenestemennene under sine vitneforklaringer holdt tilbake opplysninger som kunne tale i As favør.

Når det gjelder betydningen av de fremlagte brevene og referatene fra advokat Haugestads og journalistens samtaler med B, herunder opplysningen om at B er villig til å møte for norsk rett, er utvalget enig med lagmannsretten i at dette materialet ikke inneholder nye opplysninger som er egnet til å føre til frifinnelse på ett eller flere punkter eller til en vesentlig mildere straff. Utvalget slutter seg i det vesentlige til det lagmannsretten har anført om dette. Utvalget vil tilføye at det som er anført i denne del av gjenopptakelsesbegjæringen, for en stor del er argumentasjon som ikke bygger på nye kjensgjerninger eller bevis.

IX Avhoppere som kilder og deres troverdighet. Straffeprosessloven §391 nr 3.

I gjenopptakelsesbegjæringen vises det til at sovjetiske avhoppere har spilt en fremtredende rolle i saken, både gjennom det vitneprov som ble avgitt under hovedforhandlingen av C, og gjennom de opplysninger som under etterforskningen ble gitt overvåkingspolitiet av D og den senere avhopper E. Som grunnlag for gjenopptakelse anføres at det i nærmere angitt nyere litteratur og i pressen er gitt adskillige opplysninger om avhoppere og deres troverdighet, dels knyttet direkte til nevnte avhoppere. Det hevdes å være grunn til å reise tvil ved den måten lagmannsretten benyttet vitneprov fra avhoppere på.

Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det anførte ikke gir grunnlag for gjenopptakelse og kan i det vesentlige også slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse.

X Skadevirkninger. Straffeprosessloven §391 nr 3.

A anfører at rettens oppfatning av skadevirkningene var helt urealistiske.

Som nytt bevis er påberopt at forsvarssjefen, general Eide, i brev til Fengselsstyret av 13 oktober 1988 har gitt en sikkerhetsvurdering av A, der det bl a heter: "Sommeren 1989 vil det være 6 år siden A ble gitt informasjon ved Forsvarets Høyskole om militære planer og installasjoner. I løpet av 6 år skjer det endringer både i planer og til en viss grad i infrastruktur. Ut fra en slik vurdering antar Forsvarssjefen at A etter hvert må ansees som en mindre god kilde for fremmed etterretningstjeneste."

Dette hevdes å gi et helt annet bilde av skadevirkningene enn det inntrykk lagmannsretten måtte få av vitneforklaringen fra den tidligere forsvarssjefen, general Bull-Hansen, om at det var gjort skade som det ville koste flere forsvarsbudsjetter å reparere. Det var ikke i de mellomliggende år fremmet forslag om midler til å reparere skadene. General Eides uttalelse synes å bygge på en helt annen vurdering av tidsfaktoren enn den som ble lagt til grunn i lagmannsrettens dom, der det på side 144 sies at "sensitiviteten ved foredragene på Forsvarets Høgskole ikke for noen av dem er slik begrenset i tid at det får praktisk betydning ved vurderingen av om kompromittering rammes av straffeloven §90."

Det vises videre til Innstilling S nr 250 (1988-89) fra Kontrollkomiten om tidligere utenriksminister Strays redegjørelse i Stortingets møte 26 november 1985 om visse sider ved A-saken, sidene 57-59, 67 og 73, samt til en rekke uttalelser i den stortingsdebatten som fulgte innstillingen. A trekker den konklusjon at Stortinget synes å ha sluttet seg til forsvarssjef Eides skadevurdering.

Rettens vurdering av skadevirkningene hevdes å ha hatt meget stor betydning ved straffutmålingen. Utvalget forstår det slik at det hevdes at en feilvurdering av skadevirkningene også vil kunne ha hatt betydning for subsumsjonen.

Påtalemyndigheten har bestridt at det foreligger noen glidning i de militære myndigheters skadevurderinger. Det vises bl a til en artikkel om nevnte sikkerhetsvurdering i Dagbladet for 19 juni 1989, skrevet av daværende oberst Gullow Gjeseth. Han hevder at forsvarssjef Eide ikke har uttalt seg om hvilke skader A har påført forsvaret, men hvilken skade de opplysninger A sitter inne med og som eventuelt tidligere ikke er overlatt en fremmed makt, vil kunne påføre Forsvaret.

Kjæremålsutvalget skal bemerke:

Som nevnt forstår utvalget det slik at det hevdes at feilvurdering av skadevirkningene også vil ha betydning for subsumsjonen. Utvalget er ikke enig i dette. Selv om skadevirkningene skulle ha vært vesentlig mindre enn retten la til grunn, dreiet det seg likevel om opplysninger som skulle ha vært hemmeligholdt av hensyn til rikets sikkerhet. Opplysningene er videre forrådt til en fremmed stat, slik at straffeloven §90 første ledd annet straffalternativ kommer til anvendelse. Som utvalget senere vil komme tilbake til i annen forbindelse, er overtredelsene av §90 dessuten bedømt som ett sammenhengende straffbart forhold, slik at det vil være uten betydning for skyldspørsmålet om enkelte av handlingene ikke skulle fylle vilkårene etter §90. En eventuell feilvurdering av skadevirkningene vil således bare ha betydning for straffutmålingen, og her er det et vilkår for gjenopptakelse etter §391 nr 3 at de nye opplysninger er egnet til å medføre en vesentlig mildere rettsfølge.

Forsvarssjefens uttalelse i oktober 1988 gjaldt spørsmål om A fortsatt utgjorde en sikkerhetsrisiko - på bakgrunn av de opplysningene han kunne sitte inne med, og som ikke allerede var kompromittert. Utvalget kan derfor ikke se at uttalelsen har særlig vekt i forbindelse med de spørsmål det her gjelder.

I dommen gis det på side 51 en generell redegjørelse for betydningen av de opplysninger som ble gitt på Høgskolen og de skadevirkninger som kunne bli følgen av kompromittering. Fra denne omtalen hitsettes:

"De emneområder og enkelte tema som ble belyst i fjerde studieperiode og som den faktiske beskrivelse i tiltalebeslutningen I A 13-27 gir eksempler på, dekket meget viktige områder av vårt forsvar. Foredragene inneholdt opplysninger av stor forsvarsmessig betydning, og en eventuell kompromittering av deres sentrale innhold og den viten elevene ellers ble tilført, ville føre til skader som til dels ikke lar seg reparere. For en del andre skader som teoretisk kan avbøtes, vil det i følge forsvarssjefen koste beløp tilsvarende flere års forsvarsbudsjetter å reparere."

I dommen (side 66 flg) drøfter retten i hvilket omfang A har overlevert gradert materiale til Sovjet. Etter å ha redegjort for forståelsen av straffeloven §90, foretar retten en inngående og konkret vurdering av for hvilke dokumenter kompromittering rammes av denne straffebestemmelsen (side 105 flg). Denne vurderingen er foretatt bl a på bakgrunn av skriftlige og muntlige uttalelser fra de fem oppnevnte sakkyndige i saken. Det var ingen uenighet mellom de sakkyndige om at det retten her subsumerte under straffeloven §90, var hemmelige opplysninger som måtte beskyttes av hensyn til rikets sikkerhet. Kjæremålsutvalget forstår bemerkningene slik at det først og fremst er arten av opplysningene som har vært avgjørende for subsumsjonen.

Retten har hatt et bredt materiale for sin vurdering av skadevirkningene. Lagmannsretten kommer bare ett sted tilbake til den tidligere forsvarssjefens uttalelse, nemlig på side 147 under drøftelsen av tiltalens punkt I A 13. Det vises til dette.

Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på flere momenter. Det er pekt på arten og omfanget av de forbrytelsene A ble kjent skyldig i. Forbrytelsene mot straffeloven §90 og §94 var foretatt over en lang tidsperiode, og de var utført mens han var personlig sekretær, statssekretær og embetsmann i Utenriksdepartementet. Det er fremhevet at han kompromitterte opplysninger av vital betydning for det norske forsvar, og at skadevirkningene var meget store. Etterretningsvirksomheten til fordel for Irak og forbrytelsene mot lov om forsvarshemmeligheter og den militære straffelov også ved etterretningsvirksomheten til fordel for Sovjet ble ikke trukket inn i straffutmålingsbetraktningene.

Etter straffeprosessloven §391 nr 3 kan, som nevnt, gjenopptakelse kreves ved nye bevis som synes egnet til å bevirke en vesentlig mildere rettsfølge. I innstillingen fra Straffeprosesslovkomiten side 342 heter det bl a at "Det ville være urimelig å avskjære gjenopptakelse hvis den domfelte nå kan fremlegge opplysninger som stiller hans forhold i et helt annet lys enn det som er lagt til grunn i dommen." Utvalget forstår bestemmelsen slik at det skal svært meget til for at gjenopptakelse kan kreves p g a feil som antas å ha hatt betydning ved straffutmålingen. Vurderingen av hvilket tidsperspektiv skadevirkningene måtte sees i, var bare ett av en rekke momenter ved straffutmålingen. Utvalget kan ikke se at de nye opplysninger om dette stiller As forhold i "et helt annet lys" enn det som er lagt til grunn i dommen.

Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge på dette grunnlag.

XI Gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd.

Etter §392 annet ledd kan gjenopptakelse til gunst for siktede besluttes når "særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny."

A anfører at spørsmålet om gjenopptakelse etter §392 annet ledd må vurderes på bakgrunn av at det i norsk rett bare foretas én prøvelse av skyldspørsmålets faktiske side når saken hører under lagmannsretten som første instans. Han har vist til at behandlingen av straffesaker er under vurdering i Justisdepartementet, bl a med bakgrunn i de krav som stilles i FN-konvensjonen artikkel 14 par. 5.

Som grunnlag for begjæringen om gjenopptakelse etter §392 annet ledd anføres alt som ble anført i denne forbindelse ved den siste gjenopptakelsesbegjæringen, samt det nye som nå er kommet til. Følgende forhold er særskilt kommentert i gjenopptakelsesbegjæringen:

1. Forhåndsdømming.

Det vises til den store oppmerksomhet saken vakte i massemedia. Det hevdes at påtalemyndigheten bidro til spekulasjonene i pressen. At også domstolen måtte bli påvirket av mediaomtalen, anses det rimelig realistisk å regne med.

Stortingets vedtak om å frata A hans lønn med øyeblikkelig virkning, sammen med myndighetenes uttalelser til media, medvirket til at han ikke fikk en "fair hearing", slik EMK artikkel 6 og FN-konvensjonen artikkel 14 krever. Disse forhold sammen med de sikkerhetstiltak som ble truffet, forsterket inntrykket av hans skyld. Det er også hevdet, uten at det er nærmere begrunnet, at "oppnevningen av de sakkyndige under hovedforhandlingen, strider mot prinsippet om "equality of arms" som ligger bak EMK artikkel 6 og FN-konvensjonen artikkel 14."

2. Ulovlig sammensetning av retten.

Det hevdes å være begått en rekke feil ved uttrekningen av meddommere i straffesaken.

Lagmannsretten var etter As mening ikke et "tribunal established by law", slik EMK artikkel 6 og FN-konvensjonen artikkel 14 krever.

3. Bevisforspillelse.

Dette knytter seg til bevismaterialet ervervet ved de ransakingene som er omtalt tidligere. Mistanken om at det heftet feil ved dette bevismaterialet ble forelagt Riksadvokaten, som besluttet etterforskning. Statsadvokatene brøt forutsetningene for etterforskningen ved å orientere de to tjenestemennene som utførte ransakingene og la dem få samarbeide. I realiteten ble bevis dermed forspilt. Tjenestemennenes forklaringer hevdes å være uriktige.

4. Rettsanvendelsen i forhold til straffeloven §90.

A hevder at mange av de opplysningene som retten fant kompromittert, feilaktig ble subsumert under straffeloven §90. Lagmannsretten anla en uriktig synsmåte når den i relasjon til straffbarhetsvilkåret om at det som er røpet, "bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet", fant at det måtte foretas en konkret bedømmelse av skademulighetene. Det bør være arten av de kompromitterte opplysninger, ikke en konkret vurdering av skadevirkningene, som er avgjørende for om forholdet kan straffes etter §90. Etter As mening er det mye som taler for at opplysninger om politiske samtaler etter sin art faller utenfor det straffeloven §90 rammer. Bestemmelsen må antas å ta sikte på opplysninger av militær art.

Det anføres videre at det kan rettes alvorlige innvendinger mot rettsanvendelsen, selv om lagmannsrettens lovtolking skulle være riktig. Kjæremålsutvalget anser det unødvendig å gjengi nærmere det som er anført i denne forbindelse.

Kjæremålsutvalget skal bemerke:

Gjenopptakelse etter §392 annet ledd ble også vurdert i forbindelse med den tidligere gjenopptakelsesbegjæringen. Om forståelsen og den generelle anvendelse av bestemmelsen vises til kjæremålsutvalgets tidligere kjennelse. Gjenopptakelse etter denne bestemmelsen kan bare besluttes når det er tvilsomt om skyldspørsmålet er riktig avgjort. Nye opplysninger som bare har betydning for straffutmålingen, kommer derfor ikke i betraktning.

Den tidligere vurderingen i forhold til §392 annet ledd gjaldt særlig spørsmål knyttet til lagmannsrettens bevisvurdering, de beløp A skal ha mottatt fra KGB, opptaket på Forsvarets Høgskole, spørsmålet om A hadde overtrådt straffeloven §90 ved overlevering av opplysninger til Irak, og spørsmålet om forhåndsdømming. Det vises til utvalgets avgjørelse.

I straffesaker som skal reises for lagmannsretten som første instans, følger det av gjeldende regler at bevisspørsmål under skyldspørsmålet ikke kan overprøves ved bruk av ordinære rettsmidler. Spørsmålet om bevisbedømmelse i en eller to instanser ble drøftet i forarbeidene til den nye straffeprosessloven, jf Ot prp nr 35 (1978-79) 14. Det ble herunder vist til FN-konvensjonen artikkel 14 par. 5, en bestemmelse det ble tatt et generelt forbehold overfor ved ratifikasjonen.

At bevisbedømmelsen bare skjer i én instans, er således det ordinære i mer alvorlige straffesaker, og dette er derfor ikke et "særlig forhold" i relasjon til §392 annet ledd, selv om det etter omstendighetene vil kunne være et moment ved vurderingen av dommens riktighet. Det vises forøvrig til lagmannsrettens bemerkninger.

Kjæremålsutvalget har gjennomgått de anførsler som ble fremsatt i den tidligere gjenopptakelsesbegjæringen i forbindelse med kravet etter §392 annet ledd, og den rettslige vurderingen av disse i kjennelsen av 15 august 1988. Utvalget er enig i disse vurderinger og kan ikke se at det nye som er fremkommet, og som knytter seg til det som ble behandlet tidligere, er av en slik art at bedømmelsen i relasjon til §392 annet ledd, kan bli en annen.

Utvalget finner ikke grunnlag for å anta at bevis ble forspilt ved at de to politimennene konfererte før de forklarte seg om pengefunnene ved ransakingene.

Når det gjelder mediaomtalen m v, finner utvalget ikke å kunne legge til grunn at denne har medført at A ikke har fått en "fair trial", slik EMK artikkel 6 og FN-konvensjonen artikkel 14 krever; heller ikke at det ved oppnevnelsen av sakkyndige er begått feil som hindret dette. Utvalget bemerker at to av de fem sakkyndige for lagmannsretten ble oppnevnt etter forslag fra A.

Om loddtrekningen for lagmannsretten vises til det som er anført i lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det som synes å være feil i forhold til domstolloven bestemmelser, er at de nummersedlene som ble trukket fra urnen, ikke var lukket, og at trekningen ble ført på et eget ark som senere ble ført inn i loddtrekningsprotokollen. Utvalget kan ikke se at dette kan ha hatt betydning for domsresultatet. Etter utvalgets syn er feilene heller ikke av en slik art at retten ikke kan anses som et "tribunal established by law", slik at EMK artikkel 6 og FN-konvensjonen artikkel 14 er krenket.

Når det gjelder ransakingene, vises til kjæremålsutvalgets bemerkninger foran. Også når det gjelder anførslene om avhopperes troverdighet og referatene av uttalelser fra B og det som er anført i denne forbindelse, vises til bemerkningene foran.

I gjenopptakelsesbegjæringen hevdes det om en rekke av de opplysninger som etter lagmannsrettens bedømmelse av bevisene er ansett kompromittert, at de er av en slik art at de ikke går inn under straffeloven §90. Lagmannsretten har imidlertid i samsvar med tiltalen ansett overtredelsene av §90 som ett sammenhengende forhold, og i forhold til skyldspørsmålet er det da tilstrekkelig at noen av forholdene rammes av denne bestemmelsen. Det vises til side 80 flg i lagmannsrettens dom, der det fremgår at retten har bedømt As virksomhet overfor sovjetisk etterretningsvesen som fortsatte forbrytelser i forhold til de straffebestemmelser som var aktuelle, herunder straffeloven §90. Under noen tvil fant retten ikke at avbruddet i 1977-78 måtte føre til at overtredelsene av §90 ble betraktet som adskilte straffbare forhold. A har ikke angrepet dette. Kjæremålsutvalget er enig i lagmannsrettens vurdering.

Når overtredelsene av straffeloven §90 betraktes som en fortsatt forbrytelse, vil spørsmålet om noen av dokumentene med urette er subsumert under denne bestemmelse, være et spørsmål som knytter seg til straffutmålingen, ikke til skyldspørsmålet. Som ovenfor nevnt, kan gjenopptakelse etter §392 annet ledd bare besluttes når det er tvil om skyldspørsmålet er riktig avgjort. Utvalget finner likevel grunn til å tilføye at de nye opplysninger som er hevdet å foreligge, heller ikke gir grunn til å anta at §90 er anvendt med urette, jf det som er sagt foran i forbindelse med skadevirkningene.

Kjæremålsutvalget finner ikke at de forhold som gjøres gjeldende som grunnlag for gjenopptakelse etter §392 annet ledd "gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig". Dette gjelder både når forholdene vurderes hver for seg, og etter en samlet vurdering hvor det også sees hen til det som ellers er anført i gjenopptakelsesbegjæringen.

Kjæremålsutvalget er etter dette enig med lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for gjenopptakelse og stadfester lagmannsrettens kjennelse.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

Hentet fra «https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-1992-993-S_-_Rt-1992-698&oldid=194269»