HR-1993-103-A - Rt-1993-808
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-02 |
| Publisert: | HR-1993-00103-A - Rt-1993-808 (301-93) |
| Stikkord: | Fiskerirett, Innlandsfiske, Forvaltningsrett, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00103 A, snr 127/1993. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: førstestatsadvokat Anstein Gjengedal) mot 1. A 2. B 3. C (forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Langvand, Sinding-Larsen, Aasland, Schei, Smith |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §78, §86 |
Stemmegivning: Dommer Langvand: Hedmarken herredsrett avsa 30 mars 1993 dom som for A, B og C har slik domsslutning:
"2. A, født xx.xx.1929, dømmes for forseelse mot innlandsfiskeloven §86, jfr. §78, jfr. Fiskeforskrift for Mjøsa av 5. april 1990 §3, første og femte ledd til en bot til statskassen, stor kr 500,- - femhundre - kroner 00/100 subsidiært 1 - en - dags fengselsstraff om boten ikke betales. Han frifinnes for inndragning av 2 beslaglagte fiskegarn.
3. B, født xx.xx.1913, dømmes for forseelse mot innlandsfiskeloven §86, jfr. Fiskeforskrift for Mjøsa av 5. april 1990 §3, første og femte ledd til en bot til statskassen, stor kr 500,- - femhundrekroner 00/100 subsidiært 1 - en - dags fengselsstraff om boten ikke betales.
Han frifinnes for å ha fisket i fredet sone - foreleggets post II. Han frifinnes for inndragning av 2 beslaglagte fiskegarn.
4. C, født xx.xx.1953, dømmes for forseelse mot innlandsfiskeloven §86, jfr. §78, jfr. Fiskeforskrift for Mjøsa av 5. april 1990 §3, annet og femte ledd til en bot til statskassen, stor kr 500,- - femhundre - kroner 00/100 - subsidiært 1 - en - dags fengselsstraff om boten ikke betales.
Han frifinnes for å ha fisket i fredet sone - foreleggets post II. Han frifinnes for inndragning av 2 beslaglagte fiskegarn."
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.
De domfelte har for så vidt de er dømt anket over lovanvendelsen.
Det gjøres prinsipalt gjeldende at fiskeforskriftene for Mjøsa fastsatt 5 april 1990 av fylkesmennene i Oslo/Akershus, Hedmark og Oppland ikke er kommet i stand på lovlig måte. Subsidiært er det gjort gjeldende at det beror på en tolkning av innlandsfiskeloven §86 om overtredelse av merkereglene og reglene om garnlenkens lengde er belagt med straff, og at de brudd på forskriftene de er dømt for ikke er straffbare.
Jeg finner at ankene må forkastes.
Anførselen om at fiskeforskriftene av 5 april 1990 ikke er blitt til på lovlig måte er for det første begrunnet med at den delegasjon til fylkesmennene av myndigheten til å utferdige forskrifter som ble foretatt av Direktoratet for naturforvaltning 25 mai 1983 - den gang betegnet Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk - ikke er gyldig. Det hevdes at direktoratet ikke hadde adgang til slik videre delegasjon.
Jeg er kommet til at denne anførsel ikke kan føre frem. Den myndighet til å fastsette bestemmelser om innlandsfiske som etter lov av 6 mars 1964 §78 var lagt til departementet, ble ved kongelig resolusjon av 24 september 1965 delegert til direktoratet - den gang betegnet Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Direktoratet traffødt xx.xx.1983 vedtak om videre delegasjon til fylkesmennene - meddelt fylkesmennene i skrivelse av 15 august 1983 - av blant annet myndigheten til å fastsette bestemmelser om redskapsbruk og fredning i vassdrag hvor det bare går innlandsfisk, jf loven av 6 mars 1964 §78 og §80. Det heter i direktoratets vedtak:
"Fylkesmannen kan etter å ha innhentet uttalelse fra vedkommende innlandsfiskenemnd og kommunestyre eller formannskap, fastsette bestemmelser som nevnt i §78 og §80."
Fiskeforskrifter for Mjøsa ble som før nevnt utferdiget av fylkesmennene i vedkommende fylker 5. april 1990. Overtredelse av forskriftene er etter §7 belagt med straff. Det er for brudd på disse forskrifter de domfelte er dømt. Domfellelsene omfatter brudd på reglene om garnlengde, maskevidde og garnmerking. Når det gjelder garnlengde og maskevidde, har forskriftene av 1990 det samme innhold som de tidligere forskrifter utferdiget av direktoratet.
Det har vært den alminnelige oppfatning at et direktorat som utgangspunkt ikke har adgang til å delegere videre den myndighet det er tillagt ved delegasjon fra et departement, jf her uttalelsene i Rt-1986-46 flg med henvisninger. Men de tidligere uttalelser om spørsmålet er, som fremholdt av førstvoterende i denne kjennelsen, ikke entydige. I den nyere rettsteori synes man for øvrig noe mer tilbøyelig til å tillate slik delegasjon.
Det spørsmål som foreligger i vår sak, begrenser seg til gyldigheten av regler som er gitt i kraft av delegasjon av myndighet etter innlandsfiskeloven §78. Denne bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette regler som anses nødvendige for fiskets fremme for en eller flere kommuner eller deler derav. Etter min oppfatning foreligger det i denne saken - liksom i kjennelsen av 1986 - et tilfelle der det er særlig naturlig med delegasjon til fylkesmennene, som må antas å kunne skaffe seg et langt bedre lokalkjennskap enn et direktorat med hele landet som virkefelt. Den delegasjon som fant sted fra direktoratet, har et administrativt grunnlag - igjen som kjennelsen av 1986 fremholder - i en omorganisering som følge av utvikling av miljøvernavdelinger hos fylkesmennene.
Overføringen av myndigheten etter loven §78 er ganske visst mer omfattende enn den delegasjon som ble bedømt ved kjennelsen av 1986. Men myndigheten er samtidig begrenset til en eller flere kommuner. Jeg legger videre vesentlig vekt på at forskriftene, etter en bred behandling av spørsmålene i de berørte fylker, ble fastsatt i samråd med direktoratet.
Jeg finner etter dette ikke at det er grunnlag for å anse forskriftene for ugyldige. Jeg tilføyer at jeg, som følge av en begrenset prosedyre om dette spørsmål, ikke finner grunn til å si noe mer generelt om adgangen til videre delegasjon av myndighet til å gi forskrifter.
Det var opprinnelig anket også på det grunnlag at det forelå formelle feil i den saksbehandling som ligger til grunn for utarbeidelsen av forskriftene. Denne ankegrunn er frafalt under ankeforhandlingen i Høyesterett.
De domfeltes subsidiære anførsler om at overtredelsene ikke er straffbare, kan jeg ikke se kan føre frem.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.