HR-1993-117-B - Rt-1993-1333
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-01 |
| Publisert: | HR-1993-00117-B - Rt-1993-1333 (493-93) |
| Stikkord: | (Småsetran-dommen), Forvaltningsrett, Ekspropriasjon, Rådighetsinnskrenkninger, Naturvern, Miljørett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over overskjønn som påla staten å innløse og betale erstatning ut fra tomtepris for boligutbygging på eiendommer i Røros kommune. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1991-730 B - Høyesterett HR-1993-00117B, nr 329/1992 |
| Parter: | Staten v/Miljøverndepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik - til prøve) mot 1. Roar Prøsch m. fl. (20 parter) (advokat Magne Spilde) |
| Forfatter: | Halvorsen, Holmøy, Hellesylt, Tjomsland, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Naturvernloven (1970) §20, §20b, §20c, §5, §8, §11, §3, §9, Plan- og bygningsloven (1985) §18, §25, §32, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b |
Dommer Halvorsen: Saken gjelder anke over overskjønn som påla staten å innløse og betale erstatning ut fra tomtepris for boligutbygging på eiendommer i Småsetran-området i Røros kommune. Området var etter statlig reguleringsplan regulert til spesialområder.
Sakens bakgrunn kan sammenfattes slik:
Småsetran-området har hatt sin spesielle utvikling. Ved etableringen av kobberverket på Røros og med Bergstaden der, ble grunnen lagt for en noe særpreget jordbruksdrift. Innbyggere i Bergstaden med tilknytning til kobberverket skaffet seg husdyr som de hadde i hus i tilknytning til sine bolighus inne i byen. De skaffet seg slåttemark så nær byen som mulig, med seterrettigheter, og samlet der mose til f§r. Med bopel i Bergstaden og slåttemark like utenfor, fikk bergverksarbeiderne et todelt næringsgrunnlag. Småsetran er et område med slike slåttemarker og setrer. Teigene er helt eller delvis inngjerdet med steingjerder. På en del av teigene står løer - de fleste plassert ute på jordstykket. Hele området kan sies å utgjøre et sammenhengende innmarksområde - oppdelt i småteiger. På tre av teigene er det oppført bolig.
En tid etter den andre verdenskrig ble det ikke lenger tillatt å holde husdyr inne i byen, og det noe særegne jordbruket ble etter hvert avviklet. Området pekte seg senere ut som et aktuelt utbyggingsområde.
I 1967 traff det stedlige bygningsråd vedtak om midlertidig forbud mot deling og byggearbeid i området med sikte på å få gjennomført en regulering. Noen år etter at dette forbudet var nedlagt, startet man opp arbeid med regulering. Røros kommune mottok i 1974 et brev fra Riksantikvaren der det ble tatt til orde for at Småsetran-området foreløpig ble holdt noe tilbake for eventuell senere regulering til antikvarisk/kulturhistorisk spesialområde. Planarbeidet fortsatte imidlertid, og en utarbeidet generalplan der Småsetran ble utlagt som utbyggingsfelt, ble godkjent i 1976. Senere ble det fremlagt utkast til reguleringsplan, som ble korrigert noe i 1980. Planen gikk ut på at Småsetran-området skulle brukes til boligutbygging. Dette korrigerte utkast ble deretter vedtatt av bygningsråd og kommunestyre. Det ble fremlagt for Miljøverndepartementet etter at Riksantikvaren hadde protestert mot reguleringsforslaget på bakgrunn av områdets særlige betydning, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Høsten 1980 var Røros således blitt ført opp på UNESCO's World Heritage List over verdens fremste kulturminner. På dette grunnlag vedtok Miljøverndepartementet 8 oktober 1981 at reguleringsplanen ikke skulle stadfestes.
Under den korrespondanse som så fant sted mellom departementet og kommunen, ga kommunen til kjenne at den ikke var innstilt på noen endring av reguleringsplanen. Den meddelte videre at den ikke ville søke bygge- og delingsforbudet forlenget. Dette forbud var blitt opprettholdt helt ut til slutten av 1980-årene. I denne situasjon utarbeidet og vedtok Miljøverndepartementet 31 august 1989 den første statlige reguleringsplanen, hjemlet i plan- og bygningsloven §18. I planen inngår regulering av flere spesialområder, herunder til "kulturhistoriske bevaringsområder/naturvernområder med formål å bevare landskapets og miljøets særegne karakter og den kulturhistorisk verdifulle bebyggelsen", jf plan- og bygningsloven §25 nr 6.
Eierne av 23 eiendommer innenfor dette området begjærte skjønn ved Gauldal herredsrett - prinsipalt med krav på erstatning etter plan- og bygningsloven §32 nr 1 fordi deres eiendommer ble "ødelagt som byggetomt" og heller ikke kunne "nyttes på annen regningssvarende måte". Erstatning kunne etter saksøkernes mening også baseres på alminnelige rettsregler i tilknytning til Grunnloven §105.
Det skjønn som Gauldal herredsrett avhjemlet 10 september 1991, omfattet 22 eiendommer, idet skjønnet ble hevet for ett takstnummer etter at skjønnsbegjæringen for dette takstnummer var trukket tilbake.
En enstemmig herredsrett fant at det ikke var grunnlag for å tilkjenne erstatning etter reglene i tilknytning til Grunnloven §105 for de rådighetsinnskrenkninger som ble pålagt grunneierne. Herredsrettens flertall - skjønnsmennene - fant imidlertid at det var grunnlag for å tilkjenne erstatning etter plan- og bygningsloven §32 nr 1, basert på det tap grunneierne ville lide ved at eiendommene ikke kunne nyttes til skogproduksjon. Erstatningene ble fastsatt etter grunnens verdi for skogproduksjon, basert på neddiskonterte fremtidige inntekter, og erstatningsbeløpene varierte her mellom kr 600 som laveste beløp, og kr 5000 som høyeste.
Grunneierne begjærte overskjønn ved Frostating lagmannsrett, prinsipalt fordi herredsretten ikke hadde tilkjent erstatning etter tomtepris. Videre ble det reist krav om at staten skulle innløse eiendommene. Staten som fortsatt mente at det ikke var grunnlag for å tilkjenne noen erstatning, fremmet aksessorisk begjæring om overskjønn. Under overskjønnet gjorde grunneierne gjeldende at de hadde krav på erstatning etter plan- og bygningsloven §32 nr 1, enten direkte eller analogisk. I alle fall mente de at erstatning skulle tilkjennes etter alminnelige rettsregler i tilknytning til Grunnloven §105. Videre hevdet de at erstatning måtte kunne kreves etter naturvernloven §20 jf §8. Subsidiært hevdet de at erstatning måtte tilkjennes etter §20b, sammenholdt med plan- og bygningsloven §32 nr 1 første ledd tredje punktum. Ved overskjønnet ble begjæringen trukket tilbake for ett takstnummers vedkommende.
Lagmannsretten kom til at det var grunnlag for å tilkjenne erstatning til 20 av de 21 grunneiere som inngikk i overskjønnet, og at disse kunne kreve innløsning av eiendommene. n av grunneierne som hadde to parseller - takst nr 17 - der staten ikke skulle yte erstatning for parsell med påstående seter-/fritidshus, ble tilkjent erstatning for sin andre parsell innen området. Erstatningen ble gitt på grunnlag av alminnelige rettsregler utviklet i rettspraksis i tilknytning til Grunnloven §105.
Overskjønnet hadde denne slutning:
"1. Saken heves for tnr. 20 - Gunvor Skanke Søbstad m.fl.
2. Marie og Cato Haanæs - tnr. 18 meddeles oppreisning for oversittelse av fristen for å begjære overskjønn.
3. Staten v/Miljøverndepartementet innløser alle eiendommer som er gjenstand for overskjønn med unntak av tnr. 16 og 17 for så vidt gjelder gnr. 136 bnr. 74 og for eiendommer med påstående bolighus fragår en tomt på 3 dekar.
4. Staten v/Miljøverndepartementet betaler erstatning for eiendommene som skal innløses etter pkt. 2 med kr 10,- - kroner ti 00/100 - pr. m2.
5. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes for kravet om erstatning for tnr. 16 og 17 for så vidt gjelder gnr. 136 bnr. 74.
6. Staten v/Miljøverndepartementet betaler saksomkostninger til grunneierne v/advokat Nils M. Vaagland med kr 74558,- - kronersyttifiretusenfemhundreogfemtiåtte 00/100 og til Carl Sverre Prøsch med kr 14750,- - kronerfjortentusensjuhundreogfemti 00/100.
Staten betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet."
Med en erstatning angitt til 10 kroner pr m2 lå erstatningsbeløpene her mellom kr 30000 og kr 270000.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens skjønnsgrunner som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser. Skjønnsgrunnene for de to skjønn gjengir også de vesentlige bestemmelser i den statlige reguleringsplan, med flere spesialområder som er hjemlet i plan- og bygningsloven §25.
Staten v/Miljøverndepartementet har påanket overskjønnet som hevdes å bygge på uriktig rettsanvendelse. Ut fra det faktum overskjønnet har bygget på, skulle staten ha vært frikjent så vel for erstatningskravene som for kravene om innløsning. Subsidiært er gjort gjeldende at overskjønnets erstatningsfastsettelse basert på tomtepris, hviler på uriktig rettsanvendelse, idet det ikke under noen omstendighet skulle ha vært gitt erstatning for annet enn mulige hindringer i jordbruksutnyttelsen. Staten har på dette grunnlag nedlagt subsidiær påstand om opphevelse av skjønnet. Atter subsidiært er anført at det er slike mangler ved skjønnsgrunnene at skjønnet må oppheves.
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er en av grunneierne avhørt som part og ett vitne har avgitt forklaring. Begge har tidligere avgitt forklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. For Høyesterett har eieren av takst nr 17 frafalt kravet om innløsning. For denne grunneiers vedkommende er kravet derfor nå begrenset til erstatning for lidt tap.
Jeg finner ikke grunn til å gjengi partenes anførsler i videre utstrekning enn de har betydning for det standpunkt jeg er kommet til.
Statens hovedanførsler kan summarisk gjengis slik:
Lagmannsretten har med rette lagt til grunn at den aktuelle regulering må likestilles med et landskapsvernområde, og at hjemmelen for en mulig erstatningsplikt for staten da er naturvernloven §20b, som innebærer at erstatningsspørsmålet skal avgjøres etter de retningslinjer for rådighetsinnskrenkninger som er utviklet gjennom Høyesteretts praksis på grunnlag av prinsippet i Grunnloven §105. Lagmannsretten hevdes imidlertid å ha grepet feil i rettsanvendelsen, idet den ikke har lagt tilstrekkelig vekt på at utgangspunktet er at rådighetsinnskrenkninger ikke medfører erstatningsplikt med mindre helt spesielle forhold foreligger, og slike forhold er ikke til stede i denne sak. Minstekravet for å tilkjenne erstatning er at inngrepet er vesentlig, og det er det ikke her - objektivt bedømt etter inngrepets art. Videre er det i rettspraksis slått fast at selv om inngrepet er vesentlig, skal det meget til for å gi erstatning for rådighetsinnskrenkninger. I denne sammenheng har staten pekt på at det i en rekke dommer er fremhevet at tap av utbyggingssjanse - som det her er tale om - har et særlig svakt erstatningsrettslig vern. Endelig anføres det at det skal ekstra meget til for å fastslå erstatningsplikt når det gjelder fredning som nettopp tar sikte på å verne mot den utnyttelse som er aktuell.
Heller ikke foreligger det grunnlag for å holde staten erstatningsansvarlig for mulig tap i landbruksproduksjon. Staten må derfor frifinnes for krav på erstatning.
Når erstatningsplikt etter dette ikke foreligger, har staten heller ikke innløsningsplikt og må derfor også frifinnes for innløsningskravet.
Statens anførsler om at erstatningsplikt heller ikke kan baseres på plan- og bygningsloven §32 nr 1, henholdsvis første og annet punktum, slik grunneierne hadde gjort gjeldende for de tidligere instanser og opprettholdt i anketilsvaret for Høyesterett, går jeg ikke inn på, idet ankemotpartene har frafalt disse grunnlag under ankeforhandlingen.
Staten har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.
Subsidiært:
Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfellene:
Staten v/Miljøverndepartementet ilegges saksomkostninger for Høyesterett."
Grunneiernes anførsler kan sammenfatningsvis gjengis slik:
Prinsipalt gjøres det gjeldende at erstatningsplikt følger av naturvernloven §20, jf plan- og bygningsloven §32 nr 1 tredje punktum, og ikke naturvernloven §20b, som lagmannsretten har bygget på. Paragraf 20 hjemler for naturreservater etter loven §8 erstatningsplikt i henhold til lov av 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning - vederlagsloven. Etter denne lovs regler gjelder det ikke noe vesentlighetskrav. Erstatningen skal da baseres på tomtepris, idet Småsetran før fredningen var et utbyggingsområde. Tapet ved reguleringen bestod da nettopp i at eiendommen ikke kunne bebygges.
Valget mellom anvendelsen av naturvernloven §20 eller §20b er avhengig av hvilken fredningsform reguleringsplanen må likestilles med. Vernetiltakets tyngde og ikke verneobjektets art må her være avgjørende. Praktisk sett var jordbruksdrift ikke lenger aktuelt - selv med omlegging og rasjonalisering - da reguleringsplanen ble vedtatt. Småsetran hadde i kraft av samfunnsutviklingen for lengst gått over til å bli et aktuelt utbyggingsområde. Virkningen av reguleringen var da at den eneste aktuelle utnyttelsesform grunneierne hadde, ble hindret. Dette er da en "tung" form for fredning som rammer massivt på tilsvarende måte som om området hadde vært fredet etter reglene om naturreservat i naturvernloven §8. Med erstatningsplikten følger da også innløsningsplikt etter loven §20c.
Subsidiært henholder grunneierne seg til lagmannsrettens resultat og begrunnelse som de hevder må være riktig lovanvendelse dersom erstatningsplikten ikke finnes å følge av naturvernloven §20 direkte. Det understrekes i denne forbindelse at Småsetran allerede måtte anses å ha vært i faktisk bruk som utbyggingsområde da reguleringsplanen ble vedtatt. Videre påpekes i tillegg til lagmannsrettens begrunnelse at fredningen i denne sak har en svært spesiell karakter som rammer en meget begrenset gruppe grunneiere, og at likhetsprinsippet med tyngde da kommer inn som del av de momenter som inngår i totalvurderingen i tilknytning til prinsippet i Grunnloven §105.
Atter subsidiært anfører grunneierne at erstatning iallfall skulle ha vært gitt for hindret jordbruksutnyttelse, og at overskjønnet da må oppheves fordi dette ikke er vurdert.
Grunneierne har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. Subsidiært:
Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til fortsatt behandling ved Frostating lagmannsrett.
3. I begge tilfelle:
Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Etter prosedyren for Høyesterett baserer grunneierne sine krav på erstatning på to grunnlag, nemlig direkte på bestemmelsen i naturvernloven §20 og dernest på samme lovs §20b ut fra prinsippene i Grunnloven §105, begge lovbestemmelser sammenholdt med plan- og bygningsloven §32 nr 1 første ledd tredje punktum. Grunneierne har for Høyesterett erklært at erstatningskravet ikke fremmes på de to andre grunnlag etter §32 nr 1, henholdsvis første og annet punktum - slik dette ble gjort gjeldende under overskjønnet. Disse særskilte lovhjemler mener grunneierne nå bare angir erstatningsgrunnlag som ellers er dekket ut fra prinsippet i Grunnloven §105, og som da faller inn under naturvernloven §20b.
Tredje punktum i plan- og bygningsloven §32 nr 1 første ledd lyder:
"Ved regulering av naturvernområder etter loven her skal kommunen betale erstatning etter skjønn i samsvar med lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §20, §20b og §20c."
Bestemmelsen om kommunens plikt til å yte erstatning suppleres av fjerde ledd i §32 nr 1, om at erstatning for tap ved reguleringsplan som blir utarbeidet og vedtatt av departementet, "skal når ikke annet er bestemt betales av staten". Regelsettet i naturvernloven som plan- og bygningsloven §32 viser til, omfatter bestemmelsen i §20 om erstatning ved opprettelse av naturreservat (§8 og §9) og naturminne (§11). Lovens §20b gjelder erstatning ved økonomisk tap som følge av vedtak om opprettelse av nasjonalpark (§3) og landskapsvernområde (§5).
Grunneierne har gjort gjeldende at erstatningsbestemmelsene i naturvernloven §20 her kommer til anvendelse. Jeg er ikke enig i dette syn.
Bakgrunnen for at det her oppstår spørsmål om valg av erstatningsregel, er at begrepet "naturvernområde" som benyttes i plan- og bygningsloven §32 første ledd tredje punktum, ikke brukes i naturvernloven. Bestemmelsen i plan- og bygningsloven §32 angir ikke hvilke forhold som skal være avgjørende for valget. Jeg vil her fremheve at formålet med bestemmelsen i denne paragrafs første ledd tredje punktum, må være at det for erstatningsspørsmålet ikke skal være avgjørende om en regulering til naturvernformål skjer med hjemmel i plan- og bygningsloven eller med hjemmel i naturvernloven. Et veiledende synspunkt vil derfor være å legge avgjørende vekt på hvilken fredningsform som antas å ville ha blitt benyttet dersom den samme reguleringen hadde skjedd med hjemmel i naturvernloven. I den juridiske teori har som et annet veiledende synspunkt vært gjort gjeldende at det avgjørende må være om den konkrete regulering ut fra rettsvirkningene ligner mest på de rådighetsinnskrenkninger som faller inn under naturvernloven §20, eller på dem som faller inn under §20b.
Grunneierne gjør gjeldende at det er erstatningsreglene for naturreservat som her skal anvendes. For å kunne opprette et naturreservat er det et vilkår at det dreier seg om et område "som har urørt, eller tilnærmet urørt natur eller utgjør en spesiell naturtype", jf naturvernloven §8. Det er på det rene at Småsetran ikke har en slik karakter. Småsetran er et område som har vært opparbeidet til landbruksformål. I reguleringsbestemmelsene til reguleringsplanen for Småsetran heter det da også at området er regulert til "kulturhistoriske bevaringsområder/naturvernområder med formål å bevare landskapets og miljøets særegne karakter og den kulturhistorisk verdifulle bebyggelsen". Det må etter dette kunne legges til grunn at det ikke ville ha vært adgang til å opprette et naturreservat på Småsetran.
Jeg finner videre grunn til å fremheve at bestemmelsene i reguleringsplanen for Småsetran ikke innebærer mer omfattende inngrep i grunneiernes rådighet enn det som kunne ha vært hjemlet i naturvernloven §5. Grunneierne har særlig fremhevet at de mister muligheten til å benytte området til utbygging. Det er imidlertid ikke tvilsomt at grunneierne på Småsetran også i medhold av naturvernloven §5 kunne ha vært nektet utbygging av området. Det er helt vanlig at det i landskapsvernområder er fastsatt strenge begrensninger for grunneiernes mulighet til utbygging på området. Det er etter dette ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om spørsmålet hadde kommet i en annen stilling dersom reguleringen på Småsetran hadde gått lenger enn det som kunne ha vært hjemlet i naturvernloven §5.
De uttalelser i forarbeidene til endringene i naturvernloven i 1985 som grunneierne har trukket frem, gjelder erstatningsreglenes betydning for forvaltningens valg av verneform etter naturvernloven. Poenget med henvisningen må, så vidt jeg forstår, være å hevde at forvaltningen i dette tilfellet ville ha opprettet et naturreservat dersom reguleringen hadde skjedd med hjemmel i naturvernloven. Den sentrale anførsel fra grunneierne i denne forbindelse har som nevnt, vært at utbygging er områdets eneste aktuelle anvendelse. Jeg anser det imidlertid klart at de uttalelser i forarbeidene som det her er vist til, gjelder fredningsvedtak som gjør inngrep i tradisjonell næringsvirksomhet, typisk jord- og skogbruk. At muligheten for utbygging - også der hvor dette er den eneste aktuelle utnyttelsesform - blir hindret, er derimot, som allerede nevnt, ikke spesielt for naturreservat i forhold til landskapsvernområder, jf blant annet dommen i Rt-1993-321 som jeg vil komme tilbake til. For Småsetran ville det som tidligere fremhevet, på grunn av områdets karakter heller ikke ha vært adgang til å opprette et naturreservat. Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at de retningslinjer for forvaltningen som eventuelt kan trekkes ut av forarbeidene til lovendringen i 1985, tilsier at det for Småsetrans vedkommende ville ha vært aktuelt å opprette et naturreservat dersom reguleringen hadde skjedd med hjemmel i naturvernloven.
Erstatningsspørsmålet vil etter dette måtte vurderes i relasjon til regelen i naturvernloven §20b som viser til "alminnelige rettsgrunnsetninger". Det vil si at erstatning bare kan kreves i den utstrekning dette følger av prinsippet i Grunnloven §105.
Etter min mening følger det av de prinsipper som er utviklet gjennom rettspraksis, at det ikke gis erstatning for tap av tomteutnyttelse i et tilfelle som dette. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til Høyesteretts dom i Rt-1993-321 (Hydalen-saken) og de henvisninger som der er gjort til tidligere rettspraksis.
Jeg kan ikke se at det i vår sak er relevante omstendigheter som i rettslig henseende skiller den fra den delen av Hydalen-saken som gjaldt tomteeiernes krav.
Jeg nevner at grunneierne i vår sak vel i lengre tid hadde fått neddempet sine utbyggingsforventninger. I 1967 var det som nevnt, nedlagt delings- og utbyggingsforbud, og før endelig reguleringsplan ville foreligge, måtte arealutnyttelsen anses usikker. På sentralt hold var det gjennom Riksantikvaren gjort innvendinger i 1974 og så direkte protestert mot utbyggingen i 1979. Lokalt kom det i kommunestyret i 1980 opp forslag om å legge området ut til antikvarisk spesialområde. Motstanden mot utbyggingen økte med full tyngde da Røros i 1980 kom med på UNESCO's The World Heritage List, noe som resulterte i Miljøverndepartementets nektelse i oktober 1981 av å stadfeste reguleringsplanforslaget.
Jeg finner det klart at hindret landbruksutnyttelse ikke kan begrunne erstatningsplikt for staten. En økonomisk forsvarlig landbruksutnyttelse ville ifølge lagmannsretten ha forutsatt en sammenslåing til n eller to driftsenheter. I tillegg måtte det finnes noen som var villige til å sette i gang slik virksomhet. Den representant for grunneierne som avga forklaring under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, forklarte at man i sin tid forgjeves forsøkte å få til et slikt samarbeid. Selv om lagmannsretten har vurdert en sådan driftsomlegging som en realistisk mulighet, er det etter min mening i hvert fall ikke tvilsomt at reguleringsinngrepet i denne henseende ikke kan sies å være vesentlig.
Når hverken naturvernloven §20 eller §20b hjemler erstatning, er det ikke grunnlag for å påby innløsning, se Rt-1987-311.
Staten må etter dette frifinnes.
Ankemotpartene har etter skjønnsprosessloven §54b jf §54 krav på å bli tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Staten har da også nedlagt påstand i samsvar med dette. Ankemotpartenes prosessfullmektig har inngitt saksomkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr 108419, hvorav kr 10419 er for utgifter.
Jeg stemmer for denne
1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Miljøverndepartementet til ankemotpartene i fellesskap v/deres prosessfullmektig, advokat Magne Spilde, 108419 - etthundreogåttetusenfirehundreognitten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.