Rt-1987-311

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-03-12
Publisert:	Rt-1987-311 (67-87)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 29 B/1987, nr 62/1986
Parter:	Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Ole Bjørn Støle) mot A/S Tveiterås Gård (advokat Eivind Roll)
Forfatter:	Michelsen, Schei, Dolva, Røstad, Justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Naturvernloven (1970) §20, §13, §14, §21, §22, §23, §5, §6, Naturvernloven (1970)

Dommer Michelsen: Ved kgl res av 11 desember 1981 ble Rambjøra i Bergen vernet som landskapsvernområde med plante- og dyrelivsfredning. Vedtaket er truffet med hjemmel i naturvernloven av 19 juni 1970 nr 63 §5, §13 og §14, jf §6 og §21, §22 og §23.

Ifølge fredningsbestemmelsene er formålet med fredningen "å bevare en sjelden kombinasjon av flere særegne naturtyper, og å bevare sjeldne plante- og dyrearter". Det er uttalt at området er verdifullt for undervisning, forskning og rekreasjon. Området som er vernet, er på til sammen 310 dekar, 250 dekar land og 60 dekar vann, Myravatnet.

Av det vernede området eier A/S Tveiterås Gård 91 dekar.

Dette selskapet begjærte skjønn avholdt ved Bergen byrett og påstod prinsipalt at staten skulle pålegges å innløse etter tomteverdi de eiendommer det eide, og som ble berørt av vernevedtaket. Subsidiært ble det krevd erstatning.

I denne saken avsa byretten skjønn den 27 juni 1984. Skjønnet har slik slutning:

"1. Staten v/Miljøverndepartementet pålegges i medhold av naturvernlovens §20, 2. ledd, å innløse de deler av Rambjøra landskapsvernområde som tilhører A/S Tveiterås Gård.

2. Den erstatning staten v/Miljøverndepartementet skal betale til A/S Tveiterås Gård fastsettes til kr 1 080 000,-, - enmillionogåttitusenkroner - som forrentes med 15 - femten - prosent p.a. med virkning fra 1/1 1982 til betaling skjer."

3. I saksomkostninger betaler staten v/Miljøverndepartementet til A/S Tveiterås Gård kr 75 600,- - syttifemtusensekshundrekroner 00/100. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet."

Det ble tilkjent erstatning etter verdien på råtomter.

Det var dissens innen skjønnsretten. En av skjønnsmennene stemte for at A/S Tveiterås Gård skulle tilkjennes erstatning etter bruksverdien når området ble nyttet til skogbruk.

Staten v/Miljøverndepartementet begjærte overskjønn, og Gulating lagmannsrett, som i henhold til bestemmelsen i skjønnslovens §34 annet ledd ble satt med 3 fagdommere, avsa skjønn den 29 november 1985. Overskjønnet har denne slutning:

"1. Staten v/Miljøverndepartementet pålegges å innløse de deler av Rambjøra landskapsvernområde som tilhører A/S Tveiterås Gård til en innløsningssum stor kr. 1.047.000,- - kronerenmillionfirtisjutusen - med tillegg av 12 % rente p.a. fra 11 desember 1981 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Miljøverndepartementet til A/S Tveiterås Gård kr. 44.000,- - kronerfirtifiretusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet."

Også overskjønnet er avsagt under dissens. Mens de fire skjønnsmennene stemte for innløsning etter tomteverdi, voterte fagdommerne for at staten skulle frifinnes.

Miljøverndepartementet har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken retter seg mot rettsanvendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til premissene for de to skjønn.

For Høyesterett er det lagt frem en rekke nye skriftstykker. Av disse nevner jeg dokumenter som refererer seg til fredning av Nesøytjern i Asker med nedslagsfelt.

Dette området ble fredet som naturreservat ved kgl res av 10 mars 1978. Som hjemmel for fredningen er her vist til naturvernlovens §8, jf §10 og §21, §22 og §23.

Med grunnlag i forholdene omkring fredningen av Nesøytjern har ankemotparten gjort gjeldende en ny anførsel for Høyesterett.

Ankemotparten hevder således:

Mens Nesøytjern er fredet som naturreservat med de erstatningsmessige konsekvenser som følger av en slik beslutning, jf naturvernlovens §20, er Rambjøra vernet som landskapsvernområde, og man har således villet bringe lovens §20b til anvendelse. Valget av verneform ved Rambjøra er vilkårlig og i strid med likhetsprinsippet. Restriksjonsnivået er for Rambjøra minst like strengt som for naturreservater. Hjemmel for inngrepet i Rambjøra må da rettelig søkes i naturvernlovens §8, ikke i §5. Ankemotparten nedlegger ingen påstand om at vedtaket om vern av Rambjøra skal kjennes ugyldig, men hevder at retten ved avgjørelsen av spørsmålet om erstatning og dermed også om innløsning må bygge på lovens §20 og ikke på dens §20b.

Til den nye anførsel som ankemotparten har gjort gjeldende for Høyesterett, har den ankende part i det vesentlige fremholdt:

Den omstendighet at man ved fredningen av Nesøytjern gjorde bruk av lovens §8 og således opprettet et reservat, kan ikke lede til at man i nærværende sak må bygge på at det offentlige plikter å betale erstatning for tapte utbyggingsmuligheter. Hensikten bak endringen i naturvernloven i 1985 var ikke å sikre et bedre vern for byggegrunn eller for byggesjansen, men å redusere konflikten mellom tradisjonelt landbruk og fredning. Man kan fra henvisningen i loven slik den nå lyder, til vederlagsloven ikke trekke den slutning at vernet for utbyggingsinteressene skulle styrkes. Formålet bak lovendringen kan således ikke påberopes til gunst for Tveiterås Gård som kan nytte områdene til beite og slått.

Den nye anførsel fra ankemotpartens side innebærer i realiteten at man anfekter gyldigheten av den kgl res om vern. I en sak av denne art har imidlertid domstolene ikke kompetanse til å prøve om vernevedtaket er ugyldig, men kan bare ta stilling til erstatningsspørsmålet. Den som rammes av et vedtak etter naturvernloven, kan ikke begjære skjønn med krav om innløsning og erstatning og så samtidig nedlegge påstand om at skjønnet nektes fremmet. Vil den inngrepet retter seg mot, ha prøvet om vedtaket er ugyldig, må det anlegges søksmål ved de ordinære domstoler.

Det kan heller ikke kreves at domstolene ved den erstatningsmessige vurdering skal legge til grunn en annen verneform enn den forvaltningsmyndigheten har truffet vedtak om. Dette ville innebære at retten satte seg i forvaltningens sted.

Skulle man foreta en sammenligning mellom fredningen av Nesøytjern på den ene siden og inngrepet ved Rambjøra på den annen, måtte man se hen til valg av verneform og til restriksjonsnivået slik det er fastlagt for de to områdene.

Valg av verneform kan ikke sies å være vilkårlig når det gjelder Rambjøra. Vedtaket er klart hjemlet i lovens §5. Gjen nomgående vil restriksjonsnivået være strengere ved reservatfredning enn ved landskapsvern. Når restriksjonene ved Rambjøra er blitt tyngende, har dette sammenheng med at man her også har gjort bruk av §13 §14. Restriksjonene er klart hjemlet i disse bestemmelsene. For øvrig ville en partiell hjemmelsmangel på disse punkter ikke kunne lede til at eieren får erstatning for tapt utbyggingsjanse, da fremdeles hjemmelen etter §5 står urokket.

Med adresse til overskjønnet har den ankende part i det vesentlige gjort gjeldende:

Det kan ikke pålegges staten å innløse den delen av det vernede areal som tilhører Tveiterås Gård, med mindre man i alle fall finner at vedtaket rammer grunneieren så hardt at det må betales erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger.

Man står her klart overfor rådighetsinnskrenkninger. Utgangspunktet er da at det bare i særegne tilfeller må betales erstatning. Det er en nødvendig betingelse for erstatningsplikt for staten at inngrepet er vesentlig. Det går dog frem av rettspraksis at dette moment ikke i seg selv er tilstrekkelig for erstatningsplikt. Det må foretas en helhetsvurdering.

Også etter lovendringen av 1985 har sondringen mellom ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkning avgjørende betydning ved viktige inngrep etter naturvernloven, således når arealer utlegges som landskapsvernområde. Man har her ikke å gjøre med en overføring av rådighet fra eieren til staten. Det kan ikke lede til at man ser saken under synsvinkelen ekspropriasjon at det er gitt regler om skjøtsel av området.

Det er uriktig når flertallet i lagmannsretten fremhever at området ikke er mer verneverdig enn andre arealer på Vestlandet, og i den forbindelse uttaler at vernet synes å ramme vilkårlig.

Flertallet har også ellers lagt vekt på synspunkter og omstendigheter som etter den foreliggende rettspraksis ikke har relevans. Det har således ikke noen betydning at det vernede området ligger innenfor grensene for en bykommune.

I større utstrekning enn det som følger av rettspraksis, har flertallet i lagmannsretten funnet å kunne verne utbyggingsinteressen.

Det området av Tveiterås Gård som er vernet, kan ikke sies i særlig grad å utpeke seg som et utbyggingsfelt. Det fremtrer tvert om som bevaringsverdig i den stand det ligger.

Flertallet har unnlatt å ta hensyn til at Tveiterås Gård etter at vernevedtaket ble truffet, har utparsellert deler av den gjenværende eiendom. Heller ikke er det lagt vekt på at selskapet fremdeles har områder igjen som kan bygges ut.

Ved den avveining som må foretas, må det også tas i betraktning at Tveiterås Gård gjennom flere tiår har kunnet gjennomføre en rekke utparselleringer.

Selskapet står nå overfor en rådighetsinnskrenkning som setter et hinder for at dette feltet blir nyttet til tomtesalg. Ankemotparten har imidlertid ikke rettsbeskyttelse for et krav om også å få anledning til å bygge ut dette området. At selskapet ikke kan finne noen annen anvendelse for området, leder ikke til at det kan kreve erstatning for tapt utbyggingsmulighet.

Flertallet i lagmannsretten ser også feilaktig bort fra at det selskapet hindres i, er en fremtidig og uviss utnyttelse av arealet, ikke en eksisterende eller aktuell.

Når det spørres om hvorvidt Tveiterås Gård kunne regne med å få anledning til å utnytte området til tomtesalg, kan man i alle fall tidsmessig ikke ta i betraktning forholdene før 1977/78. Det riktige må for øvrig være å legge til grunn hvordan utsiktene måtte fremstille seg i 1981 da vedtaket om vern ble truffet. Alt langt tidligere måtte det imidlertid være klart at området ikke ville bli utlagt som byggefelt.

Det må legges til grunn, i overensstemmelse med det som er uttalt av mindretallet i lagmannsretten, at vernet ikke representerer et slikt inngrep overfor ankemotparten at det etter en helhetvurdering kan pålegges staten å betale erstatning i henhold til grunnlovens §105, og kravet om innløsning kan da ikke tas til følge.

Om spørsmålet om innløsningsplikt skulle måtte avgjøres løsrevet fra om det foreligger erstatningsplikt, kan allikevel kravet ikke tas til følge. Hensikten bak bestemmelsen om innløsning har vært å beskytte mot at det gripes inn i en bestående utnyttelse av et område, og slik ligger denne saken ikke an.

Under enhver omstendighet skal det meget til for at tapte utbyggingsmuligheter skal kunne begrunne at det gis pålegg om innløsning. Man må se hen til hva eieren tidligere har kunnet avhende til tomter, og til hva som er i behold på selskapets hånd etter at området ble vernet. Utviklingen etter at vernevedtaket kom, viser at det ikke er grunnlag for innløsning.

Den ankende parts prosessfullmektig har for Høyesteretts skranke uttalt at det må være riktig å utmåle erstatning etter tomteverdi dersom det legges til grunn at innløsning skal finne sted.

Det kan ikke komme på tale å ta til følge ankemotpartens subsidiære påstand om erstatning etter bruksverdien for skog. Det er ikke foretatt et inngrep i den bruken selskapet før vernevedtaket har gjort av området, og det må tillegges vekt at det vil gå mange år før utplantede trær vil være hogstmodne.

Tveiterås Gård kan heller ikke gis medhold i sitt subsidiære krav om å få erstattet de utgifter som det har pådradd seg for å oppnå en regulering av området som utbyggingsfelt. Det dreier seg om utbetalinger som selskapet foretok bare i håp om å få anledning til en utparsellering.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

"Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes".

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Man står i denne saken overfor et inngrep som rammer grunneieren enestående hardt, uventet og urimelig. Tilfellet atskiller seg i så henseende fra andre som har vært behandlet av domstolene. Reelt sett blir den delen av verneområdet som eies av Tveiterås Gård, disponert av det offentlige, og det er da ikke på sin plass å tale om at man står overfor rådighetsinnskrenkninger. Det foreligger i virkeligheten en ekspropriasjon, og under enhver omstendighet må det være riktig å slutte analogisk fra det som er gjeldende rett for ekspropriasjon for så vidt angår en grunneiers krav på å få sine tapsposter dekket.

Tveiterås Gård hadde all grunn til å regne med at man ville få anledning til å selge til byggetomter de 74 mål av det vernede området som er egnet som utbyggingsgrunn. I Fana kommune som gården hørte til inntil storkommunen ble etablert, var det en entydig utbyggingsvilje, og det ville blitt utbygging av arealet dersom ikke kommunesammenslutningen var blitt realisert.

Selskapet hadde utarbeidet en reguleringsplan som bygningsrådet i Fana hadde vedtatt, og det hadde satset et beløp på tilsammen kr 86 000,- for å legge forholdene til rette for en regulering og en utbygging.

Etter at Fana var blitt slått sammen med Bergen, lå reguleringssaken noen år i dødvanne, men det må kunne sies at de avgjørende instanser innen storkommunen var positivt innstilt til en utparsellering i området.

I perioden 1975 til 1978 hersket det en viss usikkerhet om hvilken regulering som ville bli lagt til grunn her. Årsaken til denne uvisshet er å finne i et rundskriv som Miljøverndepartementet sendte ut i 1974 om en registrering av områder som burde vernes etter naturvernloven. Det er dog ikke grunnlag for å slå fast at området tilhørende Tveiterås ville blitt benyttet til annet enn boligbygging også om vernet ikke var kommet.

De første planer om vern ville ikke ha berøvet Tveiterås utbyggingsmuligheten. Det kom imidlertid senere et forslag om en utvidelse av området, og dette forslaget ble lagt til grunn for vernevedtaket.

Feltet hadde en klar tomteverdi. Omliggende eiendommer er solgt nettopp ut fra dette synspunkt, og tilgrensende strøk er disponert eller under utbygging til boliger.

Det er bare områdene rundt selve Myravatnet som har særlig verneverdi, og ikke det areal som kalles Rambjøra, og som er egnet for utparsellering. Vernevedtaket må derfor her sies å virke vilkårlig.

Ved bestemmelsene om skjøtsel har det offentlige tiltatt seg positiv rådighet over området, mens eieren er fratatt enhver praktisk disposisjonsrett. Da Tveiterås Gård således i realiteten intet har igjen, ligger det nær å gi pålegg om innløsning dersom vilkårene for å yte erstatning finnes å være oppfylt.

Det må vurderes konkret om et inngrep etter naturvernloven rammer så hardt at erstatningsplikt oppstår for staten. Det syn mindretallet i lagmannsretten har lagt til grunn, er feilaktig. Det er vanskelig å tenke seg et tilfelle hvor inngrepet virker mer tyngende enn her, og det er heller ikke lett å finne eksempler på at en grunneier var kommet lenger med utbyggingsplanene.

Man står overfor et urimelig inngrep, og saken må vurderes ut fra de reelle forutsetninger om utnyttelsen av arealet forut for vernevedtaket.

Det er ikke riktig å si at det her ikke er grepet inn i en igangværende utnyttelse av området. Man har riktignok ikke drevet jordbruk her siden 1965, men utparselleringen har pågått kontinuerlig siden 1930-årene.

Det må ved vurderingen legges vekt på at man her, til forskjell fra de tilfeller som tidligere har vært fremme for domstolene, båndlegger et areal som ligger i et bebodd område i en større by.

Naturvernlovens §20c om innløsning nytter uttrykket "en eiendom". I denne saken må eiendommen utelukkende sies å være de områder av gnr 8 bnr 6, Sandal, som rammes av vernevedtaket. Man kan ikke tillegge det vekt at gårdene Tveiterås og Sandal før omfattet store arealer som tidligere er utparsellert. Det er ikke anledning til geografisk å gå utenfor selve Rambjøra, eller tidsmessig å gå bakover til tiden forut for vernevedtaket. Det ville lede til vilkårlighet om man så hen til hva Tveiterås fremdeles står som eier av, og hva som tidligere har ligget under den.

Dog må man ta i betraktning de salg Tveiterås Gård fra nærliggende områder har foretatt etter at det ble gjort vedtak om vern. Disse avhendelser kan imidlertid ikke tillegges utslagsgivende vekt i selskapets disfavør i forbindelse med spørsmålet om det skal gis pålegg om innløsning.

En samlet vurdering må lede til at det gis pålegg om innløsning av feltet mot full erstatning etter tomteverdi.

Jeg har tidligere gjort rede for hva ankemotparten har anført ut fra hva parten mener man kan slutte fra forholdene vedrørende fredningen av Nesøytjern i Asker. Man står etter ankemotpartens oppfatning overfor det man bare kan karakterisere som en klar forskjellsbehandling. Som jeg tidligere har nevnt, angriper Tveiterås Gård ikke gyldigheten av den kgl res om vern. Ankemotpartens syn er at man ut fra en sammenligning mellom de to tilfeller må konstatere at inngrepet overfor Tveiterås Gård har en slik tyngde at erstatning må erlegges som om området var fredet som reservat. Høyesterett må skjære gjennom den formen som i det foreliggende tilfellet er nyttet av forvaltningen, og ikke akseptere en urimelig forskjellsbehandling.

Subsidiært krever ankemotparten at det ytes erstatning for arealet som skoggrunn. Det kunne vært plantet ut gran på dette området, som har meget god bonitet.

Likeledes subsidiært, og da i kumulasjon med kravet om erstatning for tapt skoggrunn, forlanger Tveiterås Gård erstatning for spilte omkostninger. Man har innkjøpt et tilstøtende mindre område for med hensyn til arrondering å få en bedre regulering. For dette arealet er det betalt kr 50 000. Selskapet har videre, som jeg har nevnt, hatt andre utlegg med kr 36 000, som er medgått til arbeidet med det utkast til reguleringsplan som ble lagt frem for Fana kommune. Ankemotparten har i denne forbindelse vist til avgjørelser i Høyesterett i Rt-1979-971 og Rt-1982-1601.

Uansett utfallet av ankesaken vil Tveiterås Gård ha krav på saksomkostninger for Høyesterett hos den ankende part. Saksomkostningsbeløpene som ankemotparten ble tilkjent ved skjønnet og overskjønnet, er betalt.

Tveiterås Gård har lagt ned slik påstand: "1. Prinsipalt. Overskjønnet stadfestes.

2. Subsidiært. Overskjønnet oppheves og saken hjemvises til overskjønn til ny behandling av erstatning for forspilte omkostninger og erstatning for bruksverdi.

3. A/S Tveiterås Gård tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett".

Jeg er kommet til at anken må føre frem. Mitt standpunkt faller sammen med det som ble inntatt av mindretallet i lagmannsretten.

Ankemotpartens eiendom som berøres av vernevedtaket, ligger i den tidligere Fana kommune som pr l januar 1972 ble slått sammen til en storkommune med Bergen og andre kommuner som hadde sin beliggenhet rundt byen.

Av de 91 dekar ankemotparten eier i feltet, ligger 17 under Tveiterås, gnr 9 bnr 1, og 74 under Sandal, gnr 8 bnr 6, og under gnr 8 bnr 119. Det er bare de 74 dekar som er egnet til utbygging til tomter.

Tre av de øvrige grunneierne som berøres av vernevedtaket, har gått til sak mot Miljøverndepartementet. Disse sakene er enten stanset eller stilt i bero i påvente av en avgjørelse fra Høyesterett i denne saken. For atter andre grunneiere er det gitt utsettelse med fristen for å begjære sak.

Om utviklingen av eiendomsforholdene skal jeg bemerke:

Skolestyrer Jakob Sæthre opprettet i 1880-årene Eikelund skole for evneveike. Skolen ble senere overtatt av staten, og grunnleggeren fortsatte som bestyrer.

Sæthre kjøpte i slutten av forrige århundre opp en rekke eiendommer som lå i nærheten av Eikelund skole. Blant disse var eiendommene Tveiterås og Sandal. Det dreiet seg om gårdsbruk, og driften ble forestått av forpakter.

Jakob Sæthre døde i 1921, og hans enke som ble sittende i uskiftet bo, i 1929. Ved lengstlevendes død opprettet arvingene Interessentskapet Tveiterås Gård. Dets formål var som et ledd i arveoppgjøret å forvalte og realisere boets faste eiendommer.

Det er ikke brakt på det rene hvor stort areal de eiendommene dekket som ble overtatt av interessentskapet. For Høyesterett er det uttalt at størrelsen løselig kan anslås til omkring 450 dekar.

I 1976 gikk interessentskapet over til å bli et aksjeselskap - A/S Tveiterås Gård. Dets formål er forvaltning og omsetning av fast eiendom. Det er etterkommere av Jakob Sæthre som er aksjonærer.

Som jeg har nevnt, ble gårdsbruket drevet ved forpakter. Melkeproduksjonen opphørte i 1950-årene. Man drev en beskjeden kjøttproduksjon frem til 1965, da det ble slutt med all gårdsdrift. De områdene som tilhører ankemotparten, og som inngår i feltet, har således ligget ubenyttet siden dette året. Det har aldri vært noen skogsdrift på eiendommene tilhørende Sæthre, interessentskapet eller aksjeselskapet.

Alt i 1930-årene tok interessentskapet til med å parsellere ut tomter, og utbyggingen fikk i årene etter krigen og frem til vernevedtaket et stort omfang. Det er i alt ca 160 tomter som er skilt ut og solgt.

Ikke hele det areal selskapet disponerte da vedtaket om vern ble truffet, omfattes av beslutningen. Utenom det fredede feltet hadde selskapet i behold 55 dekar. Utparselleringen har fortsatt også etter at Rambjøra ble vernet. Man har i 1984 solgt 16 dekar med påstående hus av den delen av gnr 9 bnr 1 som kalles Tunet, og som ligger vest for Myravatnet. Kjøpesummen var kr 1 750 000. Videre ble det fra gnr 8 bnr 6 i 1984 solgt 14 dekar som ligger rett syd for og grenser opp mot verneområdet. Kjøpsesummen var her kr 252 000.

Selskapet har fremdeles et areal igjen. Det dreier seg vesentlig om det området som ligger vest for Myravatnet, og som betegnes Villa Breim. Størrelsen er på omkring 18 dekar.

Interessentskapet påbegynte i 1968 arbeidet med å få laget et utkast til en reguleringsplan som skulle omfatte blant annet de arealer av det fredede området som må anses egnet for utbygging. Til dette arbeidet fikk selskapet utgifter med kr 36 000. Som et ledd i planene om å utparsellere Rambjøra ervervet selskapet i 1973 den tilgrensende eiendom gnr 8 bnr 119 for kr 50 000. Eiendommen inngår i verneområdet.

Den reguleringsplanen selskapet hadde latt utarbeide, ble vedtatt av Fana bygningsråd den 29 desember 1971, jf den daværende bygningslovs §27 nr 3. Vedtaket ble således truffet umiddelbart før Fana gikk inn i storkommunen, og saken ble overtatt av Bergen kommune.

Storkommunen gikk imidlertid ikke videre med arbeidet med denne reguleringsplanen. Man ønsket å få arealdisponeringen og de kommunikasjonsmessige forhold klarlagt i en større sammenheng.

Det ble ikke vedtatt noen endelig reguleringsplan for Rambjøra før vedtaket om vern forelå. I desember måned 1979 ble det imidlertid i storkommunen fattet vedtak om en kommuneplan - en generalplan - med arealbruksplan for årene 1978 til 1985. Her er Rambjøra satt i gruppen fritidsområder m m. En disposisjonsplan som omfattet området, ble utarbeidet i 1979. Rambjøra er her betegnet som naturvernområde, og har fått tilnærmet den utstrekning verneområdet fikk.

Jeg nevner i denne forbindelse at Bergen kommune i 1972 engasjerte en arkitekt som blant annet skulle arbeide med registrering av fritidsaktiviteter og en opptrekking av grensene mellom utbygningsarealer og fritidsområder. Etter at det fra Miljøverndepartementet i 1974 var sendt ut et rundskriv om naturvernområder, ble oppdraget utvidet til også å omfatte felter for naturvern.

Vedtaket om vern av Rambjøra er truffet i medhold av §5, jf §13 og §14 i loven om naturvern. Etter §5, som er den vesentlige bestemmelsen i denne sammenheng, kan man for å bevare egenartet eller vakker natur eller kulturlandskap legge arealer ut til landskapsvernområde. Jeg nevner at det ikke er fremkommet noe som skulle tilsi at vedtaket ikke er gyldig.

Det har i flere saker som har gjeldt inngrep etter naturvernloven, vært drøftet om man står overfor en ekspropriasjon eller en rådighetsinnskrenkning. Det er senest ved dom av Høyesterett i plenum av 30 januar 1987 slått fast at det ved vedtak etter naturvernloven dreier seg om rådighetsinnskrenkninger. Sondringen har - som det går frem blant annet av plenumsdommen - betydning for spørsmålet om det offentliges plikt til å betale erstatning. Det kan ikke medføre at man i det foreliggende tilfellet skulle måtte anse inngrepet som en ekspropriasjon, at det er fastsatt bestemmelser om skjøtsel som tillegger det offentlige visse beføyelser i området. Jeg har her lagt vekt på at skjøtselstiltakene holdes innenfor rammen av formålet med etableringen av landskapsvernområdet. Staten har verken fått eiendomsretten til eller noen alminnelig disposisjonsrett over arealene.

Grunneierens prinsipale påstand går ut på at staten skal pålegges, i henhold til bestemmelsen i naturvernlovens §20c, å innløse det båndlagte arealet.

Det kan etter min oppfatning ikke gis pålegg om innløsning med mindre vilkårene for erstatning etter lovens §20b er oppfylt. Denne bestemmelsen viser til §5. Er inngrepet ikke av en slik tyngde at det etter alminnelige rettsgrunnsetninger medfører erstatningsplikt, er det ikke grunnlag for å påby innløsning, det være seg etter tomte- eller bruksverdi.

Spørsmålet blir etter dette om det av vernevedtaket flyter erstatningsplikt etter loven. Som jeg nevnte, henviser lovens §20b til alminnelige rettsgrunnsetninger. Da det her dreier seg om rådighetsinnskrenkninger, innebærer dette at det i utgangspunktet ikke skal betales erstatning for inngrepet. Jeg viser til det som er uttalt i Høyesteretts plenumsdom i Rt-1970-67, Strandlovsaken, jf også plenumsdommen av 30 januar 1987. Det kan således bare i særlige tilfeller bli tale om erstatning for slike inngrep.

Ankemotpartens krav om at staten skal pålegges å innløse arealet, innebærer at det forlanges erstatning for tapt utbyggingsmulighet. Spørsmålet om det offentliges plikt ved reguleringer etter naturvernloven til å yte erstatning for at et område ikke kan bygges ut, er behandlet av Gunnar Aasland i en artikkel i tidsskriftet Lov og Rett for 1977 39 flg, særlig side 352. Det fremheves der at samfunnet gjennom en regulering må kunne hindre uønsket bygging uten at dette bør utløse erstatning utenfor i rene unntakstilfeller. Videre fremholdes det at det skal meget til for at det offentlige kan pålegges erstatning fordi en fredning hindrer bruksendringer som representerer vidtgående og ugjenkallelige inngrep i naturen. Byggesjansen er således etter en lang tradisjon belagt med en rekke restriksjoner. - Jeg er enig i disse betraktningene.

Når man ut fra dette skal ta stilling til om man i det konkrete tilfellet står overfor særegne omstendigheter, et unntakstilfelle, som kan gi anledning til erstatning, må man foreta en helhetsvurdering. Ved denne bedømmelsen må en rekke momenter tas i betraktning.

Jeg har ikke kunnet finne at det i denne saken foreligger omstendigheter som ut fra det jeg har fremholdt, kan utløse erstatningsplikt.

Jeg peker på, som jeg tidligere har nevnt, at det ikke har vært noen form for jordbruksdrift på området siden 1965. Dette innebærer at inngrepet ikke rammer en igangværende eller aktuell virksomhet.

Det Tveiterås Gård kan ha gått glipp av, er muligheten til å selge til tomter de 74 dekar som ligger under gnr 8 bnr 6 og bnr 119. Området omfatter utvilsomt verdier av verneverdig karakter. Samtidig er det egnet for bebyggelse. Jeg kan ikke godta at eieren skulle ha et beskyttet krav på å få fremmet nettopp sin interesse i området, og viser til det standpunkt jeg tidligere har uttrykt i forbindelse med byggesjansen.

Realiteten synes å ha vært at selskapet alt fra de tidlige 1970-årene ikke har kunnet regne med å få bygge ut dette området. Et moment her er den interesse for naturvern som vokste frem på denne tiden. Utviklingen i samfunnet og en endret oppfatning av behovet for vern av naturherligheter har medført at selskapets håp om å få utparsellere området brast.

Det er ikke grunnlag for å anføre at inngrepet rammer denne grunneier vilkårlig. Jeg nøyer meg med å vise til hva Høyesterett uttaler i avgjørelsen i Rt-1980-94, særlig side 101, Fiskumdommen.

Det foreligger således etter min oppfatning her ingen erstatningsplikt for det offentlige, og vilkårene for å gi pålegg om at området skal innløses, er da ikke til stede.

Selv om det ikke er avgjørende for mitt resultat, vil jeg etter prosedyren føye til at man ved helhetsbedømmelsen måtte kunne legge vekt på de store utparselleringer som selskapet og dets rettslige forgjenger, interessentskapet, helt siden 30årene og også etter vernevedtaket, har foretatt.

Jeg er videre kommet til at heller ikke de krav ankemotparten subsidiært har fremmet, kan tas til følge.

Når det er tale om at området skulle kunne nyttes til skogbruk, står man overfor en bruksendring, og det synes etter de foreliggende opplysninger lite realistisk at det her skulle være muligheter for en lønnsom skogsdrift, noe som ville forutsette en omfattende skogplanting. I den forbindelse er det av betydning at det ved rådighetsinnskrenkninger ikke kan gis erstatning for bortfall av offentlige tilskudd, jf plenumsdommen av 30 januar 1987.

Det er på det rene at selskapet pådrog seg utgifter som hadde sammenheng med den fremlagte reguleringsplanen. Jeg kan dog ikke se at det er noe grunnlag for at det offentlige skal pålegges å erstatte disse utlegg. De er ytet med byggesjansen som grunnlag, og selskapet må selv bære risikoen ved disse utgiftene.

Da jeg har funnet at det foreliggende verneinngrep ikke medfører erstatningsplikt for det offentlige, er det ikke foranledning til å foreta noen sammenligning med forholdene vedrørende Nesøytjern.

Miljøverndepartementet har erkjent at det skal dekke ankemotpartens omkostninger for Høyesterett. Det er fra selskapets prosessfullmektig lagt frem omkostningsoppgave, som det fra statens side ikke er fremkommet noen innvending mot. I overensstemmelse med oppgaven settes omkostningsbeløpet til kr 102 475. Av dette beløp er kr 12 475 til dekning av utgifter.

Jeg stemmer for denne dom: 1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Miljøverndepartementet til A/S Tveiterås Gård 102 475 - etthundreogtotusenfirehundreogsyttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.