HR-1993-124-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-04 |
| Publisert: | HR-1993-00124k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02403 - Høyesterett HR-1993-00124K , jnr 477/1992. |
| Parter: | Stig Harrong mot Den norske Bank (advokat Eva Westby). |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Backer |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-10, Tvistemålsloven (1915) §384, §404 |
Den norske Bank begjærte i oktober 1991 tvangsauksjon over adkomstdokumentene til Stig Harrongs leilighet i Gransletta Borettslag med leierett.
Stig Harrong satte frem krav om erstatningsbolig, jf dekningsloven §2-10. Oslo namsrett avsa 16 januar 1992 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om kjennelse for at tvangssalg av adkomstdokumentene til leilighet nr. 1029 i Gransletta Borettslag bare kan finne sted ifall Stig Harrong skaffes annen tilfredsstillende bolig, tas ikke til følge."
Stig Harrong påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse av 12 november 1992 stadfestet namsrettens kjennelse.
Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Harrong søkte samtidig fylkesmannen i Oslo og Akershus om fritak for rettsgebyret. Søknaden ble avslått. Harrong ble av Høyesteretts kontor krevet for gebyret. Gebyret ble innbetalt innen fristen som var satt til 17 februar 1993.
Kjæremålet er anført å gjelde såvel lovtolkning som bevisbedømmelse. Den kjærende parts anførsler begrenses her til lovtolkningen som kan prøves ved videre kjæremål.
Det hevdes at det følger av forarbeidene til dekningsloven at retten skal ta hensyn til hva saksøkte har evnet å foreta seg fra det tidspunkt han ble klar over sine rettigheter. Dersom man har forsøkt på alle mulige måter, men bare oppnår negativt resultat, har man gjort hva man evner.
Videre anføres at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Retten avgjorde saken uten at den kjærende part fikk anledning til å komme med ytterligere bemerkninger til kjæremålstilsvaret som han først mottok 11 november 1992.
For øvrig reises flere innvendinger mot fremme av tvangsauksjonen.
Det er lagt ned slik påstand:
"Tvangssalg av adkomstdokumentene til leilighet 1029 i Gransletta Borettslag kan bare finne sted i fall Stig Harrong m/familie skaffes annen tilfredsstillende bolig.
Subsidiært:
Saken må berammes på nytt p.g.a. formelle behandlingsfeil."
Den norske Bank har i tilsvaret anført at det er vanskelig å få tak i den kjærende parts anførsler. Det hevdes at det ikke er reist tvil om at det krav man krever dekket gjennom tvangsauksjon, er renter og ordinært forfalte krav på lånet, og at lånet har pant i andelspapirene. Lagmannsretten har vist til dette faktum og bygget sin avgjørelse på den tolkning som Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt i Rt-1988-1427. Den kjærende part kan derfor ikke se at lagmannsretten har foretatt feil lovanvendelse.
Den kjærende parts anførsler om at han har gjort hva han evner for å skaffe ny bolig, hevdes å gå på bevisbedømmelsen. De øvrige anførsler hører ikke hjemme i dette videre kjæremålet som skal ta stilling til kjærende parts krav på erstatningsbolig ved tvangsauksjonen.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Stig Harrong dømmes til å dekke sakens omkostninger, hittil med kr 1.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot kjennelse som lagmannsretten har avsagt etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse. Etter reglene i tvistemålsloven §404 kan utvalget prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller om det foreligger feil tolking av lovforskrift.
Utvalget anser det som en saksbehandlingsfeil at det prosesskrift fra Den norske Bank som lagmannsretten mottok 21 august 1992, først ble sendt den kjærende part 9 november 1992 - tre dager før lagmannsretten traff avgjørelse i saken. Prosesskriftet burde etter utvalgets syn på et tidligere tidspunkt vært sendt til den kjærende part, med frist for fremsettelse av eventuelle bemerkninger. Utvalget anser det imidlertid klart at den saksbehandlingsfeil som her foreligger, ikke kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §384 første ledd.
Lagmannsrettens tolking av bestemmelsen i dekningsloven §2-10 tredje ledd må ses på bakgrunn av bankens krav om tvangssalg, begrunnet i forfalte, ubetalte renter og dessuten i selve hovedstolen som var forfalt som følge av misligholdte renteterminer.
Som det fremgår av lagmannsrettens kjennelse, har kjæremålsutvalget i Rt-1988-1427 fremholdt at etter nevnte bestemmelse i dekningsloven kan namsretten ikke treffe bestemmelse om erstatningsbolig som vilkår for tvangsauksjon når tvangssalget gjelder inndrivelse av forfalte renter. Dette gjelder - heter det videre i nevnte kjennelse - "selv om hovedstolen er forfalt som følge av misligholdt rentebetaling og er tatt med i auksjonsgrunnlaget". Dette synspunkt er fastholdt i Rt-1992-421.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget med kr 1.000,-. Hensett til sakens behandling i lagmannsretten, finner utvalget at den kjærende part ikke bør ilegges omkostningsansvar.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.