HR-1993-13-B - Rt-1993-459
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-02 |
| Publisert: | HR-1993-00013-B - Rt-1993-459 (190-93) |
| Stikkord: | Inndragning, Foretaksstraff |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00013 B, snr 217/1992. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Kristian Nicolaisen mot A A/S (Forsvarer: advokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Gjølstad, Backer, Skåre, Halvorsen, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §36, §48a, §48b, Straffeprosessloven (1981) §438, §35, §37d, §48, §48b, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1 |
Dommer Gjølstad: Heggen og Frøland herredsrett avsa 26 august 1992 dom med denne domsslutning:
"A A/S, Oslo, dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av kr 15.000,- femtentusen 00/100 -, jfr. straffeloven §35 første ledd, jfr. tredje ledd, jfr. §37d, jfr. inndragningsforelegg av 3. april 1992.
Saksomkostninger ilegges ikke, og tilkjennes heller ikke."
Saksforholdet fremgår av dommen.
A A/S har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder så vel lovanvendelsen som rettens skjønnsmessige vurdering av om og i hvilken utstrekning inndragning skal foretas.
Jeg finner at angrepet på herredsrettens lovanvendelse ikke kan føre frem, men at inndragning ikke bør skje i dette tilfellet.
Bakgrunnen for saken er følgende:
B som var ansatt i A A/S som sjåfør, bud og lyssetter, var i mars 1989 på en ukes opplæringskurs hos C AB utenfor Stockholm. C AB eide på dette tidspunkt 50 % av aksjene i A A/S, og selskapene hadde produksjons- og innkjøpssamarbeid. Da B skulle hjem, fikk han beskjed av sine overordnede i A A/S om å ta med 8 kolli datautstyr til Oslo. Verdien av utstyret er oppgitt å ligge i overkant av kr 50.000,-. B fikk utlevert utfylte tollpapirer, og herredsretten har lagt til grunn at han ble gitt instruks om å foreta tollklarering.
B unnlot å stanse da han passerte grensen, men ble stoppet i tollkontroll inne på norsk område. Datautstyret ble beslaglagt, men er senere utlevert A A/S mot depositum til sikkerhet for mulig inndragning.
B er ilagt en bot på kr 5.000 for tollovovertredelsen. Kravet om inndragning overfor selskapet ble først pådømt av Heggen og Frøland herredsrett 13 september 1991, men denne dommen ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil.
Det omhandlede datautstyr har vært gjenstand for en straffbar handling, og de grunnleggende vilkår for inndragning i straffeloven §35 er oppfylt.
Etter straffeloven §36 kan inndragning foretas "hos den skyldige eller hos den han har handlet på vegne av". Saken reiser for det første spørsmålet om B har handlet på vegne av A A/S, og dernest om det slik omstendighetene her ligger an, bør skje inndragning. Om disse spørsmål har A A/S i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det er ikke hjemmel for inndragning i dette tilfellet. Selv om det kan konstateres at en arbeidsgivers eiendeler har vært gjenstand for en straffbar handling i forbindelse med en arbeidstakers utførelse av et oppdrag for arbeidsgiveren, er dette ikke tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret i straffeloven §36 første ledd for inndragning overfor en annen enn den skyldige. I tillegg må kreves at handlingen ikke ligger utenfor det som det er rimelig å regne med, og den må være foretatt til fordel for arbeidsgiveren. De formål som begrunner inndragning overfor andre enn den skyldige, må få betydning når det skal fastlegges hvor langt hjemmelen rekker. Det er grunn til å trekke en parallell til bestemmelsene om foretaksstraff i straffeloven §48a og §48b. Det er ikke noen videre ramme for inndragning ved overtredelser av tolloven enn ellers.
A A/S hadde gjort alt selskapet kunne for å sikre tollbehandling. At B likevel skulle la være å stoppe for tollbehandling, var helt upåregnelig. Tollovovertredelsen er ikke begått til fordel for selskapet.
Subsidiært er gjort gjeldende at de nevnte omstendigheter sammenholdt med at det dreide seg om en mindre forseelse begått av en underordnet og at det allerede er reagert overfor den skyldige, må føre til at det ikke bør foretas inndragning, eller at inndragningsbeløpet reduseres.
Selskapet har vist til lovforarbeider, rettspraksis og juridisk teori. Det er blant annet hevdet at Høyesteretts dom i Rt-1974-59 ikke kan være avgjørende i denne sak.
Aktor har gjort gjeldende at herredsrettens lovanvendelse er riktig når det er lagt til grunn at B ved tollovovertredelsen handlet på vegne av A A/S.
Til spørsmålet om inndragning bør skje, er vist til praksis med inndragning i tillegg til straff i denne type saker. Det er anført at hensynet til effektiv håndhevelse av tollovbestemmelsene må føre til at inndragningen opprettholdes. I denne forbindelse er vist til Rt-1979-1301.
Jeg nevner innledningsvis at bestemmelsen i straffeloven §36 første ledd kom inn i loven ved lovendring i 1973. Uttrykket "på vegne av" tar sikte på representasjonsforhold.
I denne saken er det på det rene at transporten av datautstyret ble utført etter oppdrag fra arbeidsgiveren, og etter min mening er det i utgangspunktet naturlig å si at B handlet på vegne av A A/S da han transporterte utstyret over grensen uten å stoppe i tollen. Spørsmålet blir om det må oppstilles begrensninger i loven rekkevidde av betydning for den foreliggende sak. Det forhold at inndragning kan skje uten hensyn til skyld, kan gi grunn til en viss forsiktighet ved tolkingen. Men på den annen side vil urimelige resultater kunne avverges ved den skjønnsmessige adgang retten har til å unnlate å idømme inndragning.
A A/S har bl a vist til den innstilling fra Straffelovrådet som lå til grunn for bestemmelsen. Det uttales her på 18:
"Etter en rimelig fortolkning av uttrykket "på vegne av" vil inndragning altså kunne foretas hos den som den skyldige er ansatt hos, såfremt handlingen er foretatt til fordel for vedkommende, selv om denne ikke har hatt kjennskap til at handlingen ble foretatt eller skulle foretas."
Tilsvarende bemerkning finnes i Innst. O. nr. 10 (1972-73) 30.
Det som her sies, innebærer etter min mening en avgrensning mot de tilfeller hvor den skyldige har handlet i egen interesse for å ivareta egne formål. Det kan ikke forstås som et krav om at det straffbare forhold må ta sikte på, eller iallfall faktisk gi, den representerte en fordel. Et slikt tilleggskrav ville det ha vært naturlig å ta inn i loven.
Spørsmålet om betydningen av brudd på instruks er ikke nevnt i forarbeidene til straffeloven §36 første ledd. A A/S har imidlertid vist til forarbeidene til de nye bestemmelser om foretaksstraff, hvor det heter på 18 i Ot.prp. nr. 27 (1990-91) i tilknytning til straffeloven §48a:
"En sentral begrensning i erstatningsretten er at arbeidsgiveransvaret ikke omfatter "skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet", jf. skadeserstatningsloven §2-1. En liknende begrensning bør gjelde for et foretaks straffansvar. Lovovertredelser som bærer et klart preg av illojalitet mot foretaket, er ikke begått "på vegne av" foretaket. Noen ansatte dumper for eksempel farlig industriavfall på en måte som strider mot den instruksen de har fått. Men instruksbrudd fritar bare for ansvar hvis foretaket ikke kunne ha forutsett at instruksen ville bli brutt, jf. Ot.prp. nr. 11 (1979-80) 73-74. Et slikt instruksbrudd foreligger ikke hvis for eksempel arbeidet og rutinene i en transportbedrift er lagt opp slik at det i praksis er vanskelig å etterkomme kjøretidsreglene.".
I proposisjonen på 33 er uttalt at det er naturlig å tolke "på vegne av" i straffeloven §36 første ledd på samme måte som i §48a.
Det som fremgår viser at instruksbrudd kan omfatte forhold av forskjellig karakter, hvor vurderingen kan falle forskjellig ut. I vår sak har vi etter min mening ikke å gjøre med noe slikt utpreget illojalt forhold overfor arbeidsgiveren at handlingen ikke bør anses begått på vegne av denne.
Jeg mener at straffeloven §36 første ledd hjemler inndragning overfor selskapet og finner støtte for mitt standpunkt i Rt-1974-59.
Det står da igjen å vurdere om inndragning bør finne sted.
A A/S har bl a under henvisning til straffeloven §48b fremhevet en rekke momenter som selskapet mener tilsier at det ikke bør foretas inndragning i dette tilfellet, selv om det skulle være hjemmel for det. Jeg er enig med selskapet i at de momenter som er nevnt i §48b er relevante også i en sak som den foreliggende.
Av betydning for vurderingen gjengir jeg følgende bemerkninger fra herredsrettens dom:
"Retten peker i denne forbindelse på at det i denne saken ikke dreier seg om noen vinning i straffeloven forstand, idet man legger til grunn som bevist at A A/S ikke har fått eller kunne få noen vinning på grunn av utelatt fortolling. Dels vises det her til regler om momsrefusjon, dels til det forholdet at A A/S driver laboratorievirksomhet med fremkalling og kopiering av reklamefilm. Utstyret skulle brukes i virksomheten, og for å kunne regnskapsføre slikt utstyr må det skje en forutgående fortolling. A A/S ville altså måttet foreta en formell fortolling på et senere tidspunkt selv om B ikke var blitt stoppet for kontroll og forholdet oppdaget da."
I praksis har slike omstendigheter i stor utstrekning ikke vært utslagsgivende, se bl a Rt-1974-59 og Rt-1979-1301. Bakgrunnen for dette er hensynet til tollovbestemmelsenes effektivitet, et hensyn som har betydelig vekt på dette området.
Men i tillegg til at tollovovertredelsen er skjedd i strid med selskapets interesser og uten vinning for selskapet, kommer i vår sak at selskapet hadde gjort alt det kunne for å sikre korrekt behandling ved utlevering av tollpapirer og instruks om tollklarering, en instruks man måtte kunne regne med at ville bli fulgt. Dette bringer saken etter min mening i en annen stilling. Jeg finner det lite rimelig om inndragning likevel skulle foretas, og mener at dette ville være å strekke hensynet til inndragningens preventive virkning for langt.
Jeg er etter dette kommet til at inndragning ikke bør skje, slik forholdene her ligger an. Dette må lede til at A A/S blir å frifinne.
Selskapet har under henvisning til straffeprosessloven §438 nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger med kr 12.067,- for tidligere behandling av saken i herredsretten og uttagelse av anke til Høyesterett. Kravet bør etter min mening tas til følge.
Jeg stemmer for denne dom:
1. A A/S frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler staten ved Justisdepartementet til A A/S 12.067,- - tolvtusenogsekstisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.