HR-1993-130-K - Rt-1993-339
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-04 |
| Publisert: | HR-1993-00130-K - Rt-1993-339 (109-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Ankesum, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00130 K, jnr 21/1993. |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokaten v/Ragnar Eldøy) mot Inger Lise Sørli Berg (advokat Kjell Holden). |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §356, §175, §180, §181, §359 |
Ved brev av 19 mars 1991 fra Furuset Bydelsforvaltning ble Inger Lise Sørli Berg avskjediget fra sin stilling ved Furuset sosialkontor. Ved stevning av 30 april 1991 reiste hun sak om lovligheten av avskjeden.
Oslo byrett avsa 12 februar 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Avskjeden av 19. mars 1991 av Inger-Lise Sørli Berg kjennes urettmessig.
2. Oslo kommune frifinnes for Inger-Lise Sørli Bergs krav om å bli gjeninnsatt i stillingen.
3. Oslo kommune dømmes til å betale erstatning for tapt inntekt med tilsammen kr 3.500,- kronertretusenfemhundre -, og erstatning for ikke-økonomisk skade med kr 15.000,- - kronerfemtentusen - til Inger-Lise Sørli Berg, alt innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Oslo kommune anket til Eidsivating lagmannsrett over punkt 1, 3 og 4 i byrettens domsslutning. Inger Lise Sørli Berg har ikke fremsatt anke eller motanke.
Lagmannsretten avsa 11 desember 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo kommune 16.250,- - sekstentusentohundreogfemti - kroner til Inger Lise Sørli Berg.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Av premissene fremgår at lagmannsretten mente at kravet til ankesum i tvistemålsloven §356 ikke var oppfylt. Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.
Oslo kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Prinsipalt anfører kommunen at reglene om ankesum ikke kommer til anvendelse for denne type saker. Kommunen er enig i at anken vedrørende erstatningens størrelse gjelder en formuesverdi under 20.000 kroner. Det aksepteres derfor at dette punkt ikke kan påankes selvstendig. Størrelsen av erstatningen må imidlertid kunne tas med forutsatt at punkt 1 i byrettens dom kan prøves av lagmannsretten. Når det gjelder dette punkt er det byrettens vurdering av rettmessigheten av avskjeden som er påanket, ikke hvilke økonomiske forpliktelser domsslutningen innebærer for kommunen. Ved vurderingen av om avskjeden er rettmessig, er tvistetemaet om arbeidstakerens plikter i arbeidsforholdet er misligholdt. Sakens ikke-økonomiske karakter understrekes også ved at anken samtidig gjelder spørsmålet om gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Avgjørelsen i Rt-1979-1277 hvor kjæremålsutvalget uttalte seg om betydningen for arbeidstaker av å få prøvet avskjedsvedtak, hevdes å understøtte at ankesumsbegrensningen ikke gjelder saker av denne typen. Det har like stor betydning for arbeidsgiver å få fastslått om vilkårene for avskjed foreligger. Avgjørelsen i Rt-1990-460 vedrørende rettslig interesse anføres også å ha betydning. Denne saken ble ikke avvist pga ankesum selv om forbigåelsen av søkeren ikke hadde noen direkte økonomisk betydning for henne.
Det må også ha betydning at fremme av saken vil avskjære ytterligere søksmål fra kjæremotpartens side. Kjæremotparten har flere ganger fastholdt at hun vil reise egen sak med krav om at hun ikke er bundet av sin oppsigelse av 24 januar 1991.
Subsidiært anføres at lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil idet den kjærende part ikke ble gjort oppmerksom på muligheten til å søke om samtykke til fremme av anken uavhengig av ankegjenstandens verdi etter tvistemålsloven §356, jf §359. Det vises til Schei: Tvistemålsloven bind II side 272. Hvis søknad hadde foreligget, må det antas at slikt samtykke ville blitt gitt pga sakens prinsipielle sider om adgangen til å være sykemeldt fra hovedarbeidsgiver samtidig som arbeidstakeren arbeider for biarbeidsgivere.
Selv om kjæremålsutvalget skulle fastholde avvisningen, må i alle fall omkostningsavgjørelsen være feil. Unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd skulle vært anvendt. I denne saken har ingen sett spørsmålet om avvisning før umiddelbart før hovedforhandling. Sammen med de øvrige momenter som er påpekt foran viser dette at spørsmålet i høyeste grad er tvilsomt. I tillegg kommer at kommunen uforskyldt er blitt belastet med saksomkostninger for en fullt ut gjennomført saksforberedelse pluss ca 1 time i hovedforhandling, mens saken normalt skulle vært avvist kort etter mottakelsen av ankeerklæringen.
Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Saken fremmes.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Atter subsidiært:
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
I alle tilfelle:
Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken."
Inger Lise Sørli Berg gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på riktig lovanvendelse, og at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse hevdes også å være riktig.
Det vises til at tvistemålsloven §356 selv inneholder en bestemmelse om at samtykke er nødvendig dersom kravet til ankesum ikke er oppfylt. Det hevdes at den ankende part i alle fall tre dager før hovedforhandlingen ble varslet om begrensningene i tvistemålsloven §356. Kommunen hadde dermed oppfordring til å søke om samtykke. Kommunen anmodet heller ikke om slikt samtykke under hovedforhandlingen. En eventuell saksbehandlingsfeil ville ikke fått betydning for avgjørelsens innhold.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Inger Lise Sørli Berg tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve kjæremålet.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at en sak om gyldigheten av en avskjed eller oppsigelse gjelder krav som har økonomisk verdi, og kravet til ankesum får anvendelse. Utvalget slutter seg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse og viser til denne.
Kommunen har ikke hevdet at dens økonomiske interesse i ankesaken utgjør mer enn den erstatning og oppreisning som er tilkjent ankemotparten, 18.500,- kroner. Kravet til ankesum er da ikke tilfredsstillet. At det dreier seg om et forvaltningsvedtak, kan etter kjæremålsutvalgets syn ikke medføre at kravet til ankesum fravikes. Kommunen opptrer her som en vanlig arbeidsgiver, og må stilles på lik linje med andre arbeidsgivere i forhold til tvistemålsloven §356.
Kjæremålsutvalget er enig med kommunen i at spørsmålet om ankeverdien burde vært tatt opp da ankeerklæringen forelå. Men spørsmålet om ankeverdi kan tas opp på ethvert stadium av ankebehandlingen. Er kravet til ankesum ikke oppfylt, kan det ikke anses som noen saksbehandlingsfeil med betydning for resultatet at spørsmålet ikke tas opp med en gang det var grunnlag for det. Når kravet til ankesum ikke er oppfylt, har retten ikke anledning til å avgjøre saken i realiteten, med mindre samtykke etter tvistemålsloven §356 foreligger.
Kjæremålsutvalget legger til grunn at kommunen ble gjort oppmerksom på spørsmålet om ankesum tre dager før hovedforhandlingen. Det var da anledning til å søke om samtykke. Dette ble ikke gjort, heller ikke under hovedforhandlingen ble søknad om anketillatelse fremmet. Når kommunen var representert ved prosessfullmektig, kan det i et tilfelle som dette ikke anses som noen saksbehandlingsfeil at det ikke ble gjort oppmerksom på muligheten for å søke samtykke.
Kommunen har påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Om kjæremålsutvalgets kompetanse vises til tvistemålsloven §181 første ledd.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er uriktig. Lagmannsretten har vist til tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 første ledd, og har ikke funnet grunn til å frita kommunen for omkostningsansvaret. At spørsmålet om ankesum først ble tatt opp kort tid før hovedforhandlingen, kan ikke være en omstendighet som bør medføre at ankemotparten i denne saken ikke tilkjennes saksomkostninger.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kommunen må betale motpartens saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene fastsettes til 2.500,- kroner.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Oslo kommune til Inger Lise Sørli Berg 2.500,- - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.