HR-1993-131-B - Rt-1993-1464
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-02 |
| Publisert: | HR-1993-00131-B - Rt-1993-1464 (532-93) |
| Stikkord: | Panterett, Verdipapirrett, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00131 B, nr 285/1992. |
| Parter: | Oslobanken A/S (Advokat Karstein J Espelid - til prøve) mot Cabanco AB, dets konkursbo (Advokat Ole Chr Wærenskjold). |
| Forfatter: | Holmøy, Sinding-Larsen, Tjomsland, Bugge, Smith |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §1-6, Verdipapirsentralloven (1985) §4-4, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §4-1, §5-1, §5-2, §5-2a |
Dommer Holmøy: Saken gjelder krav om erstatning fra det svenske selskap Cabanco AB mot Oslobanken A/S som følge av at banken nektet å frigi aksjer som selskapet hadde kjøpt av Momentum A/S. Aksjene var kreditert Momentums vps-konto som var pantsatt til Oslobanken.
Cabanco inngikk våren/sommeren 1988 avtale med en gruppe bestående av tre selskaper, herunder Momentum, om kjøp av aksjer i A/S Eiendomsutvikling ervervet ved nytegning i mai 1988. Tegningskursen ved emisjonen var kr 20.- pr aksje. Momentums avtale med Cabanco gjaldt 131866 aksjer til en kurs av kr 27,25 pr aksje. Cabancos samlede oppgjør, kr 3611315,25, ble kreditert Momentums kassakredittkonto i Oslobanken 21 juni 1988. Momentums tegningsbeløp, kr 2707260,- ble påfølgende dag debitert samme konto.
De nytegnede aksjer ble registrert på Momentums vps-konto 16 august 1988. Oslobanken nektet å frigi aksjene for overføring til Cabanco under henvisning til at bankens panterett i denne kontoen for Momentums kassakreditt også omfattet disse aksjer.
Gjeldsforhandling i Momentum ble åpnet i oktober 1988 og konkurs 25 mai 1990. Cabanco gikk konkurs i mai 1992. Også Momentums konkursbo har reist sak mot Oslobanken ved Oslo byrett om utlevering av aksjene og erstatning. Behandlingen av saken er stilt i bero i påvente av Høyesteretts avgjørelse i den foreliggende sak mellom Cabanco og Oslobanken.
I denne sak, som for de tidligere retter også omfattet krav fra Cabanco om utlevering av aksjene, avsa Oslo byrett 29 desember 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Oslobanken A/S dømmes til å overdra til Cabanco AB 131866 - etthundreogtrettientusenåttehundreogsekstiseks - aksjer i A/S Eiendomsutvikling innenfor utenlandskvoten.
2. Oslobanken A/S dømmes til å betale til Cabanco AB erstatning med kr 612240,- sekshundreogtolvtusentohundreogførti.
3. Cabanco AB tilkjennes saksomkostninger med kr 86800,- åttisekstusenåttehundrekroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen."
Oslobanken anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 22 mai 1992 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Oslobanken A/S dømmes til å overdra til Cabanco AB 131866 - etthundreogtrettientusenåttehundreogsekstiseksaksjer i A/S Eiendomsutvikling.
2. Oslobanken A/S dømmes til å betale til Cabanco AB differansen mellom 3611315 - tremillionersekshundreogellevetusentrehundreogfemten - kroner og dagens kurs på oppfyllelsesdagen av 131866 aksjer i A/S Eiendomsutvikling, med 13 - tretten - prosent renter pr. år av dette beløp fra 1. oktober 1988 til betaling skjer.
3. Byrettens dom punkt 3 stadfestes.
4. Cabanco AB tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten hos Oslobanken A/S med 60000 - sekstitusen - kroner.
5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til de avsagte dommer.
Oslobanken har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, i noen grad også bevisvurderingen.
Til bruk for Høyesterett har en partsrepresentant for Oslobanken og fem vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett, forklart seg ved bevisopptak. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Under prosedyren for Høyesterett frafalt Cabanco kravet om utlevering av aksjene etter at det ble påpekt at aksjene fortsatt er registrert på Momentums vps-konto.
Den ankende part, Oslobanken A/S, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:
En pantsettelse av en vps-konto må omfatte hele kontoen, jf vps-loven (lov 14 juni 1985 om Verdipapirsentral) §4-4 tredje (tidligere annet) ledd. Verdipapirer som blir registrert på en tidligere pantsatt konto, blir omfattet av pantsettelsen. Feil ved registreringen kan føre til erstatningsansvar for Verdipapirsentralen etter loven kapittel 7. I dette tilfelle foreligger det imidlertid ingen feil. Registreringen av aksjene på vps-kontoen var i samsvar med angivelse på tegningsblanketten. Hvis Momentum skulle unngått at disse aksjer ble omfattet av pantsettelsen, måtte det vært sørget for registrering på en annen vps-konto. At de som handlet for Momentum ikke var klar over dette, må være uten betydning for omfanget av bankens panterett.
Bankens panterett i de nye aksjer oppstod ved registreringen 16 august 1988. Etter prioritetsregelen i vps-loven §5-1 og §5-2a går bankens panterett foran eldre rettsstiftelser som banken på dette tidspunkt ikke kjente eller burde ha kjent til. Det bestrides at banken da kjente eller burde kjent til Cabancos rett. Det er heller ikke holdepunkter for ankemotpartens anførsel om at det på grunn av omstendighetene ved pantsettelsen av kontoen måtte være klart at denne bare skulle omfatte Momentums tidligere aksjer i A/S Eiendomsutvikling.
En vurdering av om det etter forholdene er rimelig at pantsettelsen omfatter de nye aksjer, kan ikke ha betydning i forhold til loven prioritetsregler. Behovet for klare regler og hensynet til vps-registerets troverdighet må i denne forbindelse tillegges avgjørende vekt. Hvis rimelighetsbetraktninger trekkes inn, må det også tas hensyn til at kassakredittavtalen forutsatte en utvidelse av sikkerheten ved kursfall på andre aksjer som var omfattet av bankens sikkerhet. En slik situasjon var blitt aktuell.
Oslobanken hadde etter dette ingen plikt til å frigi aksjene til Cabanco, heller ikke etter krav fra Momentum.
Det gjøres videre gjeldende at Cabancos rett til aksjene etter avtalen med Momentum i tilfelle ikke kan ha erstatningsrettslig vern overfor Oslobanken. Avtalen ble inngått før tegningsfristens utløp. På dette stadium hadde Cabanco bare en betinget rett, en rett som ikke var knyttet til tildelte aksjer, og som var avhengig av at Momentum kunne oppfylle avtalen. Etter tegningsvilkårene var det ikke adgang til å overdra aksjene før de var betalt og registrert på vedkommendes konto i Verdipapirsentralen.
Cabanco kan heller ikke i forhold til Oslobanken påberope seg momenter fra det underliggende forhold mellom Momentum og banken. Forholdet mellom Cabanco og Oslobanken reguleres helt ut av prioritetsreglene i vps-loven kapittel 5.
Selv om det legges til grunn at Oslobanken pliktet å frigi aksjene, foreligger det ingen erstatningsbetingende uaktsomhet fra bankens side. Banken har i tilfelle tatt feil i et tvilsomt rettsspørsmål. Det prinsipp som ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt-1972-578 (Randaberg-dommen) må utelukke erstatningsansvar også i dette tilfelle. I alle fall er det grunnlag for bortfall, eventuelt reduksjon, av erstatningsansvaret etter reglene for skadelidtes medvirkning. Etter at Oslobanken i desember 1988 varslet om at aksjene ville bli solgt, påla Cabancos advokat banken ikke å selge, og reiste deretter sak om utlevering av aksjene. Aksjene kunne ellers vært solgt til en kurs som ville oppveiet det tap som kreves erstattet i denne sak. Videre må tas i betraktning at Cabanco tok en risiko ved forskuddsbetaling uten sikkerhet. Cabanco kunne også påsett at aksjene ble registrert på en ubeheftet vps-konto.
Når det gjelder beregningen av erstatningsbeløpet, herunder renteberegningen, har Oslobanken ingen innvendinger mot Cabancos påstand.
Oslobanken A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Oslobanken AS frifinnes.
2. Oslobanken AS tilkjennes sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten, Cabanco AB, dets konkursbo, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det sentrale spørsmål i saken er om en feilaktig registrering på en pantsatt vps-konto gir grunnlag for en utvidelse av panteretten. En slik løsning vil få store konsekvenser. Spørsmålet er - i likhet med en rekke andre materiellrettslige spørsmål - ikke løst i vps-loven, som først og fremst er en registreringslov.
De dokumenter som foreligger vedrørende pantsettelsen av Momentums aksjer til Oslobanken, viser at partenes intensjon var å pantsette selskapets tidligere aksjer i Eiendomsutvikling. At de nytegnede aksjer ble registrert på den pantsatte konto, skyldes at Bergen Bank, som var emisjonsleder, hadde utfylt tegningsblanketten med nummeret for denne konto, og at den som undertegnet tegningsblanketten for Momentum, ikke var klar over vps-loven regler.
Det bestrides at kassakredittavtalen gir noen støtte for en utvidelse av sikkerheten til de nytegnede aksjer.
En bestemmelse i tegningsvilkårene om at aksjer ikke kan overdras før de er registrert, er relativt alminnelig, og anses ikke til hinder for avtaler av den art som her ble inngått.
Et moment i saken er at Cabancos kjøpesum ble kreditert Momentums kassakredittkonto i Oslobanken før kontoen ble belastet for tegningsbeløpet. Kontoen ville ellers vært overtrukket. Den merverdi på vel 900000 kroner som Momentum oppnådde, gikk til nedbetaling av kassakreditten.
Etter forholdene er det grunn til å reise spørsmål om man ikke i Oslobanken må ha sett sammenhengen i transaksjonene. Dette forhold har betydning ved en eventuell vurdering av om Oslobanken var i god tro i forhold til prioritetsreglene i vps-loven §5-2a.
Det bestrides imidlertid at Oslobanken har ervervet noen panterett i aksjene. Heller ikke regelen i vps-loven §4-4 tredje ledd kan føre til et slikt resultat. Prioritetsreglene i §5-2 får da ingen betydning.
For så vidt angår erstatningsansvaret gjøres gjeldende at Cabanco, hvis aksjene var blitt overført i samsvar med avtalen, ville ha videresolgt aksjene til et datterselskap for kr 35,- pr aksje, som var den kurs som ble oppnådd for de andre aksjer som Cabanco ervervet etter nytegningen. Cabanco krever likevel ikke erstatning etter mer enn kr 27,25 pr aksje, som er selskapets kostpris. Det er ikke grunnlag for å redusere erstatningsansvaret ifølge reglene om skadelidtes medvirkning. Da Cabanco etter at tvisten var oppstått, motsatte seg at Oslobanken solgte aksjene, var det fordi man ønsket å ha dem i sin egen eller sitt datterselskaps portefølje. Både fra Momentums og Cabancos side ble det gjort en rekke forsøk på å få aksjene utlevert. Man arbeidet også for en minnelig løsning om utlevering av aksjene mot garanti. Når dette ikke ble gjennomført, skyldtes det at Oslobanken stillet helt urimelige vilkår.
Cabanco AB, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:
"1. Oslobanken A/S dømmes til å betale til Cabanco A/B, dets konkursbo, kr 3611315,- tremillionersekshundreogellevetusentrehundreogfemten - kroner - med tillegg av 13% rente pr. år fra 1. oktober 1988 til 31. desember 1992, og deretter til betaling skjer med 10% rente pr. år.
2. Cabanco AB, dets konkursbo, tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Jeg finner at anken vedrørende erstatningsansvaret, som saken for Høyesterett er begrenset til, ikke kan føre frem.
Den grunnleggende anførsel fra Oslobankens side er at de nytegnede aksjer var omfattet av bankens panterett, og at banken derfor ikke hadde noen plikt til å frigi aksjene for overføring til Cabanco. Bankens panterett begrunnes med at aksjene var registrert på Momentums vps-konto som var pantsatt til sikkerhet for Momentums kassakreditt i banken. Jeg finner i likhet med de tidligere retter at dette forhold ikke gir grunnlag for at Oslobanken fikk panterett i aksjene.
Oslobankens sikkerhet ble avtalt i forbindelse med en "omstrukturering" av Momentums kassakreditt i begynnelsen av 1988. Ifølge en skriftlig bekreftelse fra banken av 4 februar 1988 ble kassakreditten redusert fra kr 17500000,- til kr 12500000,-. Som sikkerhet ble betinget pant i 210701 aksjer i Oslo Invest A/S, og dessuten sekundærpant i 504009 aksjer i A/S Eiendomsutvikling med prioritet etter kr 9205000,- til en annen panthaver. Videre uttales at "ved en beregnet kurs i Oslo Invest A/S under NOK 65,- pr. aksje forutsettes engasjementet sikret med en ny sikkerhet som banken finner å kunne godta, alternativt forutsettes engasjementet nedbetalt."
I den pantsettelsesblankett som først ble utfylt, var det spesifisert at pantsettelsen gjaldt de 504009 aksjer i Eiendomsutvikling. Denne blankett ble ikke benyttet, etter det opplyste fordi man ikke hadde angitt at Oslobankens panterett hadde annen prioritet. Dette forhold ble så presisert i en ny blankett som ble utfylt og datert få dager senere, den 2 mars 1988. Den sistnevnte blankett, som ble benyttet ved registreringen, inneholdt ingen angivelse av hvilke verdipapirer som ble pantsatt. I pantsettelseserklæringen ble det krysset av for at kontoen skulle være "sperret", dvs at det ikke kunne skje overføring fra kontoen uten panthavers samtykke.
Pantsettelse av aksjer omfatter ikke tegningsrettigheter med mindre det er avtalt, se panteloven §1-6 og merknader til denne bestemmelsen i Ot.prp.nr.39 (1977-78) side 87-89. Dette må også gjelde for aksjer registrert på en vps-konto. Det er ikke bestridt av Oslobanken at Momentum kunne ha opprettet en særskilt vps-konto for de nytegnede aksjer, og heller ikke at det skyldes manglende aktpågivenhet og kunnskap om vps-loven regler at dette ikke ble gjort. Jeg viser for øvrig til ankemotpartens anførsler på dette punkt.
At Oslobanken i forbindelse med nedsettelsen av kassakreditten ga uttrykk for en forutsetning om utvidelse av sikkerheten, er etter min mening uten betydning i saken. En utvidelse måtte i tilfelle avtales nærmere.
I det hele er det intet holdepunkt for at det på noe tidspunkt har vært avtalt, eller vært partenes mening, at de nytegnede aksjer skulle inngå i Oslobankens panterett for kassakreditten. Det er ikke skjedd noe materielt rettserverv fra bankens side. Videre er det på det rene at det nettopp var ved salget til Cabanco at Momentum ble satt i stand til å finansiere nytegningen. Den merverdi som Momentum oppnådde ved salget, gikk inn på kassakredittkontoen og bidro altså til å redusere bankens engasjement hos Momentum.
Nå påberoper Oslobanken egentlig ikke noe avtalegrunnlag for at panteretten skal omfatte de nytegnede aksjer. Bankens syn er at utvidelsen av panteretten til disse aksjene følger av vps-loven "system", og av loven rettsverns- og prioritetsregler.
Jeg er uenig i dette. Bestemmelsen i vps-loven §4-4 tredje ledd om at en pantsettelse må omfatte hele den pantsatte konto, kan ikke innebære at de nye aksjer blir omfattet av pantsettelsen i et tilfelle som dette. Påbudet er begrunnet med at det i uforholdsmessig grad ville komplisere kontoføringen om det skulle være adgang til å pantsette deler av innestående på en konto, se Ot.prp.nr.83 (1984-85) side 61. Bestemmelsen kan derfor ikke antas å medføre at nye fondsaktiva som ved en misforståelse registreres på en tidligere pantsatt konto, blir omfattet av pantsettelsen. Jeg tilføyer at denne vurdering gjelder forholdet mellom partene, og at panthaveren - Oslobanken - i dette tilfelle ikke kan ha innrettet seg på grunnlag av en utvidelse av panteretten.
Jeg er etter dette kommet til at en pantsettelse av de nye aksjer til Oslobanken lå utenfor hva partene avtalte, og at Oslobanken ikke kan bygge noen rett på at aksjene ble registrert på den tidligere pantsatte vps-konto.
Når Oslo-banken ikke har ervervet noen panterett i aksjene, er prioritetsreglene i vps-loven kapittel 5 uten anvendelse.
Til spørsmålet om Oslobankens erstatningsansvar skal jeg ellers bemerke:
Oslobanken har blant annet gjort gjeldende at Cabancos rett ikke var av en slik karakter at dette selskap kan kreve erstatning av banken. Det er særlig pekt på at avtalen mellom Cabanco og Momentum ble inngått før tegningsfristens utløp, at den derfor ikke gjaldt bestemte aksjer, og at aksjer ifølge tegningsinnbydelsen ikke kunne overdras før de var betalt og registrert på Momentums vps-konto.
Spørsmålet blir, slik jeg ser det, om Cabancos rett etter kontrakten med Momentum hadde erstatningsrettslig vern i forhold til Oslobankens nektelse av å medvirke til utlevering av aksjene. Jeg vil i denne forbindelse peke på følgende momenter i avtaleforholdet mellom Momentum og Cabanco:
Aksjeoverdragelsen ble etter det opplyste skriftlig bekreftet 8 juni 1988 fra Momentum. Den 16 samme måned undertegnet partene "Sluttseddel" som inneholdt de vesentlige punkter i avtalen, herunder antall aksjer som ble overdratt, kurs, samlet overdragelsessum inklusive avgift, og oppgjørsdato. Cabanco oppfylte deretter sin del av avtalen ved å overføre overdragelsessummen til Momentums kassakredittkonto. Etter at aksjene var registrert, ga Momentum kontofører instruks om å overføre dem til Cabanco. Kontofører meddelte at dette ikke kunne gjøres uten samtykke fra panthaver. Også Momentums og Cabancos etterfølgende anstrengelser for å få Oslobanken til å medvirke til at aksjene ble overført til Cabanco, innebærer en bekreftelse av Cabancos krav på utlevering.
På det tidspunkt Oslobanken nektet å medvirke til en overføring av aksjene til Cabanco, forelå altså en avtale om overdragelse av betalte aksjer som var registrert på Momentums vps-konto. Avtalen var fullt ut oppfylt fra Cabancos side, og også Momentum hadde foretatt det som regulært ville være tilstrekkelig for oppfyllelse, nemlig instruks til kontofører om transport. Som nevnt gjorde også Momentum anstrengelser overfor Oslobanken for å få denne til å medvirke til en overføring. Momentums oppfyllelse ble hindret ved at Oslobanken urettmessig stod i veien for overføringen. Cabanco ble på denne måten direkte rammet økonomisk av Oslobankens rettsstridige nektelse. Under disse omstendigheter mener jeg at Cabanco kan gjøre gjeldende et erstatningskrav mot Oslobanken.
Det ligger i det jeg har sagt at det ikke er nødvendig å vurdere den rettslige betydning av klausulen i tegningsvilkårene om at aksjene ikke kunne overdras før de var betalt og registrert på den enkeltes vps-konto. Jeg nevner imidlertid at salg i strid med en slik klausul ikke kan anses ugyldig. Om vurderingen av slike avtaler vises ellers til Lucy Smith i Lov og Rett 1986 270, Christiansen og Bjørland: "Verdipapirhandelloven med kommentarer" (1990) side 215, og forarbeidene til bestemmelsen i vps-loven §4-1 fjerde ledd innført ved endringslov 8 november 1991 nr 75 - Ot.prp.nr.72 (1990-91) side 55-56.
Oslobanken har videre gjort gjeldende at heller ikke de subjektive vilkår for erstatning er oppfylt, og at et eventuelt ansvar må reduseres etter reglene om skadelidtes medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1.
Et riktig utgangspunkt for vurderingen av begge disse anførsler er etter min mening at Oslobankens nektelse av å medvirke til en overføring av aksjene til Cabanco, må anses klart rettsstridig. Det må ha vært åpenbart for banken at aksjene var registrert på vps-kontoen ved et glipp fra Momentums side. Banken har forsøkt å utnytte denne situasjon ved å påberope seg et rent formelt grunnlag for panterett. I et slikt tilfelle bør banken selv bære risikoen for at det lovgrunnlag den baserer seg på, også er holdbart. Høyesteretts dom i Rt-1972-578 - Randaberg-dommen - som er påberopt av den ankende part, kan ikke ses å ha noen betydning for den foreliggende sak.
Jeg finner at det heller ikke er grunnlag for bortfall eller reduksjon av erstatningen etter reglene om skadelidtes medvirkning. Oslobanken har i denne forbindelse anført at Cabanco nedla påbud overfor Oslobanken om ikke å selge aksjene, og derved medvirket til at tapet oppstod. Det er i denne sammenheng henvist til et brev 19 desember 1988 fra Cabancos advokat til Oslobanken. Jeg vil til dette bemerke at nevnte brev primært er en sterk og begrunnet oppfordring til Oslobanken om å frigi aksjene. Det er videre varslet om at rettssak vil bli reist, og deretter uttalt "at dersom Oslobanken gjør alvor av trusselen om å selge Cabanco AB's aksjer, vil dette utløse et særlig erstatningsansvar utover beregnet verdi av aksjene". Det "påbud" om ikke å selge aksjene som dette brev er ansett å inneholde, må etter min mening ses på bakgrunn av Cabancos krav om å få aksjene overført.
Ved en sammenligning av partenes forhold må det videre legges vekt på at det fra Cabancos side ble gjort forsøk på å komme frem til en minnelig ordning om utlevering av aksjene mot garanti. Forsøkene førte ikke frem. Etter det opplyste finner jeg at årsaken til dette først og fremst var vilkår som ble stillet fra Oslobankens side om en garanti som oversteg aksjenes verdi etter aktuell kurs.
Jeg finner etter dette at Oslobanken er erstatningsansvarlig overfor Cabanco for det tap Cabanco har lidt ved ikke å få overført aksjene, uten at det er grunnlag for reduksjon av erstatningen etter reglene om skadelidtes medvirkning.
Lagmannsretten har fastsatt erstatningen til differansen mellom Cabancos egen sannsynlige salgssum for aksjene og deres verdi på dagen for oppfyllelsen av lagmannsrettens dom, pluss renter for likviditetstap som er satt til 13 prosent p.a. Partene er for Høyesterett enige om denne beregning av erstatningen, dog slik at renten fra 1 januar 1993 settes til 10 prosent p.a. Da aksjene ikke anses for å ha noen aktuell verdi, har det ingen betydning for erstatningen at saken for Høyesterett ikke omfatter utlevering av aksjene.
Siden kravet om utlevering av aksjene er frafalt for Høyesterett, må Oslobanken for så vidt frifinnes.
Anken har ikke ført frem for så vidt angår Oslobankens erstatningsansvar. Slik saken har vært prosedert, finner jeg at det ikke bør få noen betydning for saksomkostningsspørsmålet at påstanden for Høyesterett ble begrenset slik at den ikke gjelder utlevering av aksjene. Jeg finner at det ikke er grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Cabanco bør dessuten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningsoppgave er fremlagt. Saksomkostninger bør tilkjennes med 154272 kroner, hvorav 14272 kroner er utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Oslobanken A/S betaler til Cabanco AB, dets konkursbo, 3611315 - tremillionersekshundreogellevetusentrehundreogfemten - kroner med tillegg av 13 prosent årlig rente fra 1 oktober 1988 til 31 desember 1992, og deretter 10 prosent årlig rente.
2. Oslobanken A/S frifinnes for kravet om utlevering av aksjene i A/S Eiendomsutvikling.
3. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, punktene 3 og 4 i domsslutningen, stadfestes.
4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslobanken A/S til Cabanco AB, dets konkursbo, 154272 - etthundreogfemtifiretusentohundreogsyttito - kroner.
5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.