HR-1993-1470-S - Rt-1993-849
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-02 |
| Publisert: | HR-1993-01470-S - Rt-1993-849 (309-93) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Kjæremål, Frist for støtteskriv, Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01470 S, jnr. 640/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §52, Veitrafikkloven (1965) §31, §5, §388 |
A, født xx.xx.1943, ble 15 april 1993 stoppet i trafikkontroll for å ha overtrådt vegtrafikkloven §31, jf §5 første ledd, fartsbestemmelse. I 50 km-sone skulle han ha holdt en fart på 76 km/t. As førerkort ble beslaglagt samme dag. Han samtykket ikke i beslaget, og Vestoppland politikammer begjærte 21 april 1993 forhørsrettens kjennelse for fortsatt beslag.
Valdres forhørsrett avsa 12 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"Politiets begjæring tas ikke til følge."
Politiet påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 25 mai 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Førerkortet til A kan holdes beslaglagt inntil saken er endelig avgjort, dog ikke ut over 25. juli 1993."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning og feil i saksbehandlingen. I kjæremålet gjøres det gjeldende at A ikke på tilfredsstillende måte ble gjort kjent med forhørsrettens kjennelse og politiets kjæremål til lagmannsretten. Det er vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19 september 1991 i lnr 1667/91.
Det er videre anført at det ikke foreligger tilstrekkelig grad av sannsynlighet for å oppfylle kravet om skjellig grunn til mistanke, jf Rt-1984-183. A bestrider fartsmålingen. Det foreligger ingen normalmåling og foreligger en usikkerhetsfaktor ved at både han og hans kone er sikre på at det var en annen bil i målesonen, noe som er i strid med politiets observasjoner. Angitte målemetode innebærer et betydelig menneskelig element. Til dette er det forbundet feilkildemuligheter som lagmannsretten ikke synes å ha vurdert. Det er således ikke usannsynlig at retten ved full bevisføring vil redusere hastigheten. Det er nå lagt til grunn en hastighet som er 1 km/t fra grensen for hva som gir grunnlag for beslag. I en slik situasjon må det være riktig å vente med beslag inntil saken er rettskraftig avgjort.
Det må legges til grunn at A har et svært sterkt behov for førerkortet slik at beslagleggelse er et uforholdsmessig inngrep. Det er påberopt både arbeidsmessige, familiære og geografiske forhold som nå er dokumentert på en bedre måte enn for lagmannsretten fordi lagmannsretten ikke avventet siktedes uttalelse før kjæremålet ble avgjort. I kjæremålet er det lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Politiet har i sitt tilsvar tilbakevist at det er begått saksbehandlingsfeil og hevder at det som er anført om lovanvendelsen gjelder bevisspørsmål som ikke er gjenstand for videre kjæremål, jf straffeprosessloven §388.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets komptanse er begrenset, jf. straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller feil tolking av en lovforskrift. Utvalget kan således ikke prøve den konkrete bevisvurdering lagmannsrettens kjennelse bygger på og heller ikke vurderingen av om beslaget innebærer et uforholdsmessig inngrep.
Utvalget kan ikke se at det foreligger feil tolking av en lovforskrift. I betraktning bl.a. av at lagmannsretten har henvist til avgjørelsen inntatt i Rt-1992-1529, kan det ikke antas at den har tolket loven uttrykk "skjellig grunn til mistanke" uriktig.
Når det gjelder saksbehandlingen, skal utvalget bemerke at det ikke innebærer noen feil at forhørsrettens kjennelse ikke ble forkynt for siktede, jf. straffeprosessloven §52 annet ledd. Siktede var gjort kjent med kjennelsen og med politiets kjæremål av 18 mai. Da lagmannsretten traff sin kjennelse 25 mai hadde den for så vidt for hånden alt relevant materiale, også siktedes oppsett av 12 mai 1993 "Hvorfor jeg ikke bør rammes av førerkortbeslag".
Det spørsmål som saken så reiser, er om det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avgjorde kjæremålet den 25 mai i betraktning av at siktedes advokat 19 mai hadde bedt politikammeret å underrette lagmannsretten om at den ikke måtte ta saken under behandling før advokaten hadde fått anledning til å innlevere støtteskriv. Det fremgikk av samme brev at siktede var på reise og ikke tilgjengelig, og det var ikke sagt noe om når støtteskriv ville bli innsendt. Det fremgår av saksdokumentene at lagmannsretten før den avsa sin kjennelse forvisset seg om at siktede var kjent med forhørsrettens kjennelse, men det fremgår ikke hvorvidt lagmannsretten var blitt kjent med at forsvareren hadde bebudet støtteskriv.
Utvalget skal bemerke at saker som gjelder beslag av førerkort må behandles raskt. Den rett som skal treffe avgjørelse, kan ikke på ubestemt tid vente på bebudede støtteskriv når den ellers har alle saksdokumenter og opplysninger for hånden. Det vil likevel være naturlig at retten i et slikt tilfelle gir advokaten varsel om at man nå tar saken opp til avgjørelse. I allfall hvis dette skjer ganske raskt som her, hvor det var gått seks dager fra støtteskriv ble bebudet til retten treffer sin avgjørelse, vil det kunne anses som en saksbehandlingsfeil at forsvareren ikke får slikt varsel. Selv om lagmannsretten her ikke skulle være kjent med forsvarerens anmodning som ble sendt politikammeret, og måtte forventes videresendt lagmannsretten, kan det ikke være avgjørende for bedømmelsen av om det foreligger saksbehandlingsfeil. Utvalget er etter dette blitt stående ved at det må sies å foreligge en saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse, og at denne derfor må oppheves, da det ikke kan utelukkes at feilen kan ha hatt betydning for utfallet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.