HR-1993-153-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-12 |
| Publisert: | HR-1993-00153k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 153 K/1993, jnr 34/1993. |
| Parter: | Elan van der Berg mot Vital Forsikring AS (advokat Roy M Slettevold). |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §103, §170, Domstolloven (1915) §153, §102 |
I sak om erstatning for uberettiget oppsigelse av agentavtale og om krav på provisjon avsa Bergen byrett 10 desember 1990 dom hvor Vital Forsikring A/S ble frifunnet og Elan van der Berg ble dømt til å betale saksomkostninger med kr 55.301,-.
Elan van der Berg anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anketilsvar og ett prosesskrift ble inngitt. Da Elan van der Berg hadde søkt fylkesmannen om fritak for rettsgebyr og fri rettshjelp, ble han orientert om at saken ble beholdt i byretten inntil søknaden var behandlet av fylkesmannen.
I brev av 6 april 1992 fra byretten til Elan van der Berg fremgikk at retten ved henvendelse til Fylkesmannen i Oslo hadde fått opplyst at søknaden om fri rettshjelp var blitt avslått 17 desember 1991. Elan van der Berg ble gitt frist til 24 april 1992 for å innbetale ankegebyr. I brevet var fremholdt at dersom gebyr ikke var innkommet innen fastsatte frist, ville saken bli avvist. Gebyr ble ikke betalt.
Saken ble 5 mai 1992 oversendt Gulating lagmannsrett til avgjørelse. Lagmannsretten sendte 26 mai 1992 saken tilbake til byretten, med bemerkning om at saken - ettersom gebyr ikke var innbetalt - ikke anses innkommet til lagmannsretten.
I brev av 20 mai 1992 opplyste Elan van der Berg at han 2 april 1992 ble slått personlig konkurs og ba om at saken foreløpig ble stanset i medhold av tvistemålsloven §103 første ledd, jf §102 første ledd. I bostyrerens brev av 2 juni 1992 ble det opplyst at konkursboet ikke ville tre inn i saken. I byrettens brev av 4 august 1992 til Elan van der Berg uttales at saken dermed anses for avsluttet.
Elan van der Berg svarte med brev av 19 august 1992, som har følgende ordlyd:
"Jeg viser til Deres brev av 4. august 1992.
Etter at bobestyret besluttet å ikke tre inn i saken og at jeg heller ikke foreløpig har kommet noe lenger med saken, men så lurer jeg på disse forholdene:
1. Om saken frister til en viss tid.
2. Om det går an at jeg betaler ankegebyr selv, enten jeg låner eller finner andre løsninger. I og med at jeg insisterer på å gå videre med saken, vil jeg ha ett konkret svar om hvordan og hva jeg kan gjøre for å fortsette med den saken."
Byretten oppfattet brevet som en anmodning om å bli gitt en ny frist for innbetaling av ankegebyret og oversendte saken til Gulating lagmannsrett 25 august 1992.
I lagmannsrettens brev av 9 september 1992 til partene heter det blant annet:
"Saken er tatt opp ved Elan van der Bergs brev av 19. august 1992 til Bergen byrett, jfr. tvistemålsloven §102 annet ledd, og frist for betaling av forskudd kan nå settes. Elan van der Berg settes med dette frist for å betale gebyr for behandling av ankesaken til 24. september 1992. Hvis gebyr ikke innbetales innen nevnte frist vil saken bli avvist."
Elan van der Berg innbetalte ved brev av 24 september 1992 kr 7.000, og ble i nytt brev fra lagmannsretten gjort oppmerksom på at dette var for lite. Han ble gitt frist til 12 oktober 1992 for å innbetale det resterende beløp, kr 3.500,-.
Ved brev og sjekk innkommet Gulating lagmannsrett 27 oktober 1992 innbetalte Elan van der Berg de resterende kr 3.500,-.
Gulating lagmannsrett avsa 30 november 1992 kjennelse med slik slutning:
"Anken fra Elan van der Berg avvises."
Elan van der Berg har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at beløpet er innbetalt innen fristen i og med at datoen ikke sikkert kan fastslås fordi hans brev er udatert. Han viser forøvrig til sine store økonomiske problemer og det urimelige i at han ikke skal få prøvet sin sak fordi han ikke klarte å betale gebyret innen fristen. Videre hevder han at han ikke har fått nødvendig informasjon om mulighetene for å stanse saken på grunn av konkursen og anfører at det er vanlig å stanse saken i 2 år. Van der Berg må oppfattes slik at han nedlegger påstand om opphevelse av lagmannsrettens kjennelse og påstår seg tilkjent saksomkostninger.
Vital Forsikring A/S har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes og at det ikke er grunnlag for å gi oppreisning for fristoversittelse. Kjærende parts brev av 19 august 1992 må oppfattes slik at han ber om at saken igangsettes. Det ble gitt frist for å innbetale gebyret, og det må da være innkommet til retten innen fristens utløp, jf Schei Tvistemålsloven I side 347.
Det er ikke grunnlag for å gi oppreisning, da den kjærende part forsettlig har oversittet flere frister som er gitt for å innbetale ankegebyr. Tiltross for gjentatte skriftlige orienteringer er fristene oversittet, og så vidt vites har han ikke søkt om fristforlengelse eller på annen måte tatt kontakt med byretten eller lagmannsretten. Han har vært klar over fristene og konsekvensene av fristoversittelse. Vilkårene etter domstolloven §153 er derfor ikke oppfylt.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 30. november 1992 i ankesak nr. 92-1095 stadfestes.
2. Vital Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsretten har oppfattet den kjærende parts brev av 19 august 1992 som en anmodning om å bringe saken igang igjen etter stansingen. Etter utvalgets oppfatning er dette en rimelig forståelse av brevet.
Lagmannsretten fastsatte ut fra dette en betalingsfrist som ble overholdt, dog således at innbetalingen var utilstrekkelig.
For innbetaling av det resterende beløp satte lagmannsretten frist til 12 oktober 1992.
I udatert brev - innkommet til lagmannsretten 27 oktober 1992 - betalte van der Berg det resterende beløp.
Det er således på det rene at den ankende part ikke har innbetalt ankegebyret innen den frist som ble fastsatt av lagmannsretten etter tvistemålsloven §170 annet ledd. Anken kan da ikke anses rettidig fremsatt selv om ankeerklæringen for så vidt ble inngitt innen ankefristen jf tvistemålsloven §170 første og annet ledd.
Som fremholdt i avgjørelse i Rt-1983-1092 fastsetter tvistemålsloven §170 annet ledd at ankeerklæringen "anses som ikke innkommet" dersom fristen for betaling av gebyr ikke overholdes.
Utvalget må på dette grunnlag stadfeste lagmannsrettens kjennelse.
Utvalget tiltrer også lagmannsrettens synspunkt om at det ikke er grunnlag for å gi oppreisning, ettersom van der Berg forsettlig har oversittet fristen.
Etter omstendighetene finner utvalget at van der Berg ikke bør ilegges saksomkostninger for utvalget.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.