HR-1993-159-A - Rt-1993-1456

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1993-12-02
Publisert:	HR-1993-00159-A - Rt-1993-1456 (531-93)
Stikkord:	Odelsrett, Odelsfrigjøring
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1990-00181 - Høyesterett HR-1993-00159 A, nr 338/1991.
Parter:	Svein Kostveit (advokat Thorstein Vale) mot Eivind H Djuvland (advokat Olav Felland).
Forfatter:	Schei, Aasland, Dolva, Tjomsland, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Odelsfrigjøringsloven (1907) §1

Dommer Schei: Eiendommen Dale, gnr 148 bnr 12 i Vinje, ble i 1931 utskilt fra bnr 3, Gjuveland Søndre - heretter benevnt Djuvland. Spørsmålet i saken er om Dale er blitt odelsfri i medhold av reglene i odelsfrigjøringsloven av 16 juli 1907 nr 1 §1 første ledd nr 2 litra b. Denne bestemmelsen, som ble tilføyd ved lov av 16 juli 1936 nr 1, lød:

"§1. Etternevnte eiendommer er odelsfri, således at de ikke kan være gjenstand for odelsløsning:"

1. - - -

2.

a. - - -

"b. særskilt matrikulerte småbruk, som er bebygget eller bebygges som selvstendige småbruk og som er utskilt fra bruk som er betydelig større enn det fraskile småbruk når hensyn tas særlig til dyrket og dyrkbar jord, skog og beitesmark."

Konsekvensen av en odelsfrigjøring etter bestemmelsen er at de odelsberettigede til det opprinnelige bruk mister odelsretten til det bruk som utskilles. At eiendommen blir odelsfri er imidlertid ikke ensbetydende med at det ikke i fremtiden kan vinnes odel til eiendommen. Eieren av det utskilte bruk kan for seg og sine etterkommere hevde odelsrett til bruket etter de vanlige regler, jf odelsfrigjøringsloven §1 annet ledd, hvor det også fremgår at dersom erververen allerede ved utskillelsen har odelsrett beholder han den for seg og sine etterkommere.

Det er, som jeg kommer til, på det rene at bestemmelsen får anvendelse på bruk som var skilt ut før den nevnte bestemmelse kom inn i 1936. Det er videre på det rene at vilkåret om Dale skal være bebygget som selvstendig bruk, er oppfylt. Det som er omtvistet, knytter seg til vilkåret om at Dale skal være et "småbruk" og til vilkåret om at Djuvland, som Dale er utskilt fra, skal være "betydelig større".

Sakens bakgrunn er i korthet:

Dale ble som nevnt fradelt Djuvland i 1931. Ved fradelingen ble Dales skyld satt til 1,35 skyldmark. Djuvlands gjenværende skyld var 4,58. Eier av Djuvland og Dale ved fradelingen var Halvor Djuvland. Han overdro ved skjøte av 22 mai 1933 Dale til sin eldste sønn Bjørn Djuvland, som da var 22 år. Kjøpesummen var kr 3000. I forbindelse med ervervet av Dale, lånte Bjørn Djuvland kr 2500 i Den norske Stats Småbruks-og boligbank.

Halvor Djuvland hadde ytterligere en sønn, Eivind Djuvland. Ved skjøte av 4 desember 1951 ble Djuvland overdratt fra Halvor til Eivind for en kjøpesum av kr 5000.

Før utskillelsen av Dale besto Djuvland av en heimeteig, som lå i tilknytning til gårdsbebyggelsen, og en heiteig som lå atskilt fra det øvrige, men i rimelig nærhet av dette. Heimeteigen var på 717 daa, heiteigen på 5077. Dale ble utskilt fra heimeteigen. Den fikk et areal på ca 340 daa. Den fikk ingen del av heiteigen, heller ingen rettigheter i denne. Ved utskillelsen hadde Dale et dyrket areal på 3 daa. Videre oppdyrking startet nokså umiddelbart etter overdragelsen. Det ble bygget driftsbygning på Dale i 1931-32. Våningshus ble oppført i 1939 og Bjørn flyttet fra Djuvland til Dale ved årsskiftet 39-40, da han giftet seg. Jeg kommer noe nærmere tilbake til oppbyggingen og utviklingen av Dale i tilknytning til min drøftelse av de rettslige vilkårene for odelsfrigjøring. Jeg skal da også redegjøre for det gjenværende bruk, Djuvland.

Bjørn og kona Christense var barnløse. Ved skjøte, tinglyst 25 januar 1988, overdro Bjørn eiendommen til Svein Kostveit. Ved stevning av 4 januar 1990 har Eivind Djuvland reist odelssøksmål mot Svein Kostveit. Det er Eivind Djuvlands standpunkt at Dale ikke er blitt odelsfri etter odelsfrigjøringsloven mens Kostveit mener det foreligger odelsfrihet. Vest-Telemark herredsrett avsa 21 juni 1990 dom i saken med slik domsslutning:

"1. Gnr 148 bnr 12 i Vinje er ikke odelsfrigjort.

2. Svein Kostveit dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom å betale til saksøker v/advokat Olav Felland, 3880 Dalen, kr 27680,- - kronertjuesjutusensekshundreogåtti 00/100."

Herredsretten kom til at Dale ikke var noe småbruk i odelsfrigjøringsloven forstand. Det bemerkes at retten la til grunn at de lovbestemte vilkår - "småbruk" og "betydelig større" - måtte vurderes ut fra forholdene på Dale og Djuvland slik de er i dag.

Svein Kostveit påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Agder lagmannsrett avsa 2 september 1991 dom i saken med slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsrett eller lagmannsrett."

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. En dommer kom til at Dale var fri for odel. Flertallet kom til at Dale ikke var noe småbruk, og at heller ikke vilkåret "betydelig større" var oppfylt. Retten tok ikke uttrykkelig stilling til om det var forholdene omkring overdragelsestidspunktet eller forhodene i dag som var avgjørende ved vurderingen. Resultatet ville uansett bli det samme.

Svein Kostveit har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det er avholdt omfattende bevisopptak til bruk for Høyesterett og fremlagt et betydelig dokumentmateriale. Noe av dette er nytt for Høyesterett, men i det vesentlige står saken for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere retter. Når det gjelder det nærmere saksforhold, viser jeg til dommene.

Partene har for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og lagmannsretten. For den mer detaljerte argumentasjon viser jeg til dommene. Jeg nøyer meg med summarisk å gjengi hovedpunktene.

Den ankende part, Svein Kostveit, har i hovedtrekk anført:

Det avgjørende ved den rettslige vurdering må være situasjonen i 30-årene da Dale ble utskilt og vi fikk regelen om odelsfrigjøring. Ble Dale da odelsfri, kan det ikke senere oppstå noen odelsrett for de som bygger en slik rett på tilknytningen til Djuvland.

Dale var et typisk bureisnings- og småbruk. Eiendommen ble behandlet som dette av myndighetene, bl a av Småbruks- og boligbanken. Det må i seg selv være avgjørende ved den rettslige vurdering at offentlige myndigheter har lagt til grunn at dette var et småbruk. Det er ikke noe argument mot å anse bruket som et småbruk at mange bruk i Rauland ikke er større.

Det er ikke tvilsomt at Djuvland etter utskillelsen var et betydelig større bruk. Allerede forskjellen i skyld tilsier det. På Djuvland ble det dyrket poteter og korn. Dyrefor fikk man fra slåttene i heiteigen. Ut fra forholdene og driftsmåten i 30-årene var heiteigen meget verdifull.

På Dale kunne det ikke dyrkes annet enn for. I heiteigen hadde Dale ingen rettigheter. At Bjørn fikk slå der, var en ren velvilje overfor ham, og ga ikke Dale noen rett.

Kjøpesummene for henholdsvis Dale og Djuvland sier ingenting om det relative verdiforhold. Noe kontantvederlag for Dale ble aldri betalt. At kr 3000 ble satt som kjøpesum, var åpenbart begrunnet i at Bjørn trengte et såvidt stort lån som kr 2500. Kjøpesummen for Djuvland var ikke reell. Den var satt meget lavt, åpenbart for å gi Eivind et vederlag for den betydelige arbeidsinnsats han hadde lagt ned i eiendommen.

For det tilfelle at den rettslige vurdering må foretas ut fra forholdene slik de er i dag, foreligger også vilkårene for odelsfrigjøring. Dale er heller ikke i dag noe annet enn et småbruk. Djuvland er et betydelig større bruk hensett ikke bare til arealforskjellen men også til de store muligheter for utnyttelse som bl a ligger i heiteigen.

Svein Kostveit har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1. Svein Kostveit frifinnes.

2. Svein Kostveit tilkjennes saksomkostninger hos Eivind H. Djuvland for alle retter."

Eivind H Djuvland har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Ved den rettslige vurdering må det legges til grunn at det er situasjonen på løsningstidspunktet - altså i dag - som er avgjørende. Dette er i samsvar med både rettspraksis og teori.

Dale er i dag et gårdsbruk med utbyggingsmuligheter. Det er ikke noe småbruk. Djuvland er ikke betydelig større annet enn i areal. Jordveien på Djuvland er tungdrevet. Husene er gamle og fredete, og bruket mangler sikker vannforsyning. Heiteigen kan ikke utnyttes i særlig grad.

Men heller ikke bedømt ut fra forholdne i 30-årene, ville vilkårene for odelsfrigjøring være oppfylt. Dale fikk i virkerligheten den beste halvparten av heimeteigen. Her var det flate områder som var lette å dyrke opp. I tillegg kunne Dale utnytte heiteigen. Eiendommen måtte anses for å ha rett til det. Dale er ikke og var ikke noe dårligere enn de fleste bruk i Rauland, og det kan ikke være mening i at de fleste gårder i bygda er odelsfrigjort. At Dale i visse sammenhenger av forskjellige myndighetsorganer har vært betraktet som et småbruk, er ikke avgjørende i forhold til vurderingen etter odelsfrigjøringsloven.

Det relative forhold mellom eiendommene illustreres for øvrig godt av de kjøpesummer som ble betalt. I virkeligheten ble verdien på Dale satt høyere enn verdien på Djuvland om man tar hensyn til fallet i kroneverdi mellom 1933 og 1951. Forskjellen i skyld på eiendommene gir ikke noe korrekt bilde av det relative verdiforholdet. Uansett det rettslige utgangspunkt for vurderingen, må konklusjonen bli at Dale hverken er noe småbruk eller er vesentlig mindre enn Djuvland.

Ankemotparten, Eivind H Djuvland, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

1. Punkt 1 i domen til lagmannsretten blir stadfesta.

2. Den ankande parten erstattar sakskostnadene for ankemotparten for heradsretten, lagmannsretten og Høgsterett."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall.

Innledningsvis bemerker jeg, som jeg har nevnt tidligere, at odelsfrigjøringsloven §1 første ledd nr 2 litra b også får anvendelse på bruk utskilt før bestemmelsen ble gitt i 1936. Om dette viser jeg til avgjørelsen i Rt-1953-311, se her 312.

Det er omtvistet i saken om vurderingen i forhold til odelsfrigjøringsloven skal skje ut fra forholdene i dag eller slik de var da Dale ble utskilt og overdratt, eventuelt da den aktuelle bestemmelse i odelsfrigjøringsloven ble gitt i 1936.

Jeg finner det, med en reservasjon som jeg kommer tilbake til, klart at vurderingen for bruk som Dale, som var skilt ut og overdratt før loven av 1936, må skje ut fra forholdene slik de var da denne ble vedtatt. Ved lovendringen inntrådte odelsfrihet for utskilte bruk som oppfylte de nærmere angitte vilkår i bestemmelsen. Det var etter loven adgang til å få fastslått odelsfriheten ved skjønn. Men odelsfriheten var ikke betinget av en slik avgjørelse. Den fulgte direkte av loven.

Det kan etter min mening ikke være tvilsomt at hvis eiendommen ble odelsfri i 1936, så er odelsretten endelig tapt for de som hadde den. Det er nettopp det som ligger i odelsfrihet. Ut fra dette må det for adgangen til odelsløsning av Dale i kraft av odelsrett til Djuvland være uten betydning hva som senere skjer med eiendommene.

Reelle hensyn og lovformålet tilsier også denne løsningen. Hensikten med bestemmelsen som ble gitt i 1936, var å sikre bureiseren mot odelsløsning. Han skulle ikke berøves frukten av sitt arbeid ved odelssøksmål. Om lovformålet og bakgrunnen for loven viser jeg til redegjørelsen i dommen i Rt-1953-311. Men hvis man ved vurderingen i forhold til loven skulle kunne trekke inn etterfølgende begivenheter, ville det f eks ha som konsekvens at det arbeid bureiseren hadde nedlagt i eiendommen, ville komme ham til skade ved vurderingen av det relative forhold mellom eiendommene - kravet om "betydelig større". Tilsvarende ville det kunne komme løseren til gode om den eiendom bruket var utskilt fra, hadde fått forfalle etter utskillelsen.

Ut fra dette finner jeg at bedømmelsen av vilkårene for odelsfrihet for Dale må skje ut fra forholdene slik de var da bestemmelsen om odelsfrihet ble gitt i 1936, som var det tidspunktet odelsfrihet i tilfelle inntrådte for Dale. Jeg må imidlertid ta en reservasjon som ikke får betyning for den foreliggende sak. Det er trolig riktig, for bruk utskilt før 1936, å vurdere vilkåret om "betydelig større" ut fra situasjonen på overdragelsestidspunket og ikke ta hensyn til mellomliggende begivenheter som har endret det relative vediforholdet mellom eiendommene. Jeg tar imidlertid ikke noe bestemt standpunkt til dette. Det er ikke nødvendig her hvor overdragelsen ligger så nær vedtagelsen av lovbestemmelsen og hvor det relative forhold mellom eiendommene i denne korte tidsperioden er så vidt lite endret.

Jeg tilføyer at selv om vurderingen av de lovbestemte vilkår for odelsfrihet skal skje ut fra forholdene slik de var i 1936, er det klart at senere begivenheter eller utvikling indirekte kan få betydning. Slik senere utvikling, f eks nydyrkinger, kan kaste lys over de utnyttelsesmuligheter som forelå i 1936 og derved over de verdier man den gang kunne regne med lå i eiendommene. Men det må nettopp være de utnyttelsesmuligheter som på det relevante tidspunkt for vurderingene var realistiske, som skal tas i betraktning. For eksempel senere oppdyrking som har betinget bruk av maskiner man ikke hadde tilgang til i 1936 eller utbygging av gårdsturisme o.l. av en karakter og et omfang som den gang var ukjent, må det ses bort fra.

Jeg går så over til spørsmålet om Dale var et småbruk i den forstand dette begrepet er brukt i odelsfrigjøringsloven. Odelsfrigjøringsloven har ingen definisjon av begrepet. Men, som det er gjort grundig rede for i dommen i Rt-1953-311, gir så vel forarbeidene til loven av 1936 som loven av 23 juli 1915 om småbruk- og boliglån og dens forarbeider, holdepunkter for hvilke eiendommer som kunne regnes for småbruk. I proposisjonen til loven av 1936 - Ot.prp.nr.16 (1936) - og også i innstillingen til Odelstinget - Innst.O.XIII (1936) - var det i den foreslåtte lovregel et vilkår om "at den utskilte parsell er belånt eller belånes i Den Norske Stats Småbruk- og boligbank". Dette vilkåret gikk ut under den videre lovbehandling. Det var to grunner til det. For det første fordi det kom innvendinger mot at odelsretten skulle være avhengig av beslutninger fra dem som måtte godkjenne søknader om lån i denne banken, og dernest at den som skaffet seg lån på annen måte, ikke burde ha mindre beskyttelse mot odelsløsning. Men det synes etter forarbeidene klart at de bruk som var kvalifisert til lån i Småbruks- og boligbanken, nettopp var den type bruk man ønsket å beskytte mot odelsløsning.

Da man ga loven om Statens småbruk- og boligbank i 1915, var tanken at det skulle ytes støtte til å skape småbruk som kunne gi tilstrekkelig utkomme for brukeren og hans familie. Dette var en endring i forhold til tidligere ordninger, hvor det ble gitt støtte til opprettelse av helt små bruk, som kunne gi brukeren et tilleggsutkomme til annet arbeid. Før loven av 1915 hadde det vært en øvre arealgrense på 20 daa dyrket mark. Denne ble sløyfet. I stedet innførte man maksimale låneverdigrenser. I 1915 var maksimumsgrensen kr 6000, hvorav inntil kr 4000 for jorda. I 1936 var grensen satt til kr 20000 for nybrotts-, husmanns-, bygsel- og leilendingsbruk og kr 15000 for andre låneberettigede bruk.

Låneverdigrensen var den samme over hele landet. Det fremgår av forarbeidene til loven av 1915 at man fra lovgivers side var innforstått med at i enkelte kommuner ville et flertall av brukene ha en verdi under låneverdigrensen.

Jeg ser det slik at både ved de låneverdigrenser som var satt, og uttalelsene om at i enkelte kommuner ville de fleste brukene kunne komme inn under låneverdigrensen, er det tilkjennegitt at småbruk ikke er ment bare å omfatte de helt beskjedne bruk der man balanserer på grensen av hva som gir et rimelig utkomme for en familie.

Jeg har tidligere angitt arealet for Dale til ca 340 dekar. Tre daa var dyrket ved overdragelsen i 1933. Gjennom 30-,40-, og 50-årene skjedde det så en gradvis videre oppdyrking. I 1950 var det dyrket opp noe over 21 daa. Totalt jordbruksareal på eiendommen er i dag 47 daa, hvorav 8 daa fulldyrket, 20 daa overflatedyrket og 20 daa gjødsla beite. Dyrkingsfeltene har vært brukt til forproduksjon. På grunn av frostfare har det ikke vært forsøkt dyrket poteter eller korn. På Dale var det i 40- og 50- årene en hest og fire til fem kyr samt noen sauer. Det lå 211 mål skog til eiendommen, men det alt vesentlige av dette var skogsmark av lav bonitet og kunne bare gi et svært begrenset utbytte.

Jeg kan ut fra de utnyttelsesmuligheter som forelå for Dale på utskillingstidspunket, ikke se annet enn at dette var et småbruk i den forstand begrepet er brukt i odelsfrigjøringsloven. Det må for øvrig ved denne vurderingen ha betydelig vekt at Dale i 1933 ble ansett for å fylle vilkårene for lån i Småbruks- og boligbanken. Jeg minner her om den den tilsiktede sammenheng mellom de bruk som ble tilgodesett etter denne loven og de bruk som skulle oppnå beskyttelse mot odelsløsning etter loven av 1936. Videre har det vekt at bruket av jordbruksmyndighetene bl a i forhold til tilskudd ved dyrking har vært betraktet som småbruk.

Jeg tilføyer at det ikke kan være noe argument mot å se Dale som småbruk at bruket ikke skiller seg særlig fra et flertall av brukene i Rauland. Som jeg har påpekt, er dette en situasjon lovgiver har vært innforstått med.

Jeg går så over til å vurdere vilkåret om at Djuvland etter utskillelsen måtte være "betydelig større" enn det utskilte bruk, Dale.

Lovbestemmelsen gir anvisning på at det ved ved vurderingen særlig skal tas hensyn til dyrket og dyrkbar jord, skog og beitegrunn. Men bestemmelsen er ikke uttømmende for så vidt gjelder de utnyttelsesmuligheter som skal trekkes inn ved sammenligningen. Det må foretas en helhetsvurdering av alle de utnyttelsesmuligheter av eiendommene som jordbruk, som forelå på det tidspunkt vurderingen knytter seg til.

Hvilken forskjell i utnyttelsesmuligheter som skal til for å oppfylle kravet til "betydelig større", finnes det ikke nærmere holdepunkter for i lovteksten. Også forarbeidene gir her begrenset veiledning. I lovutkastet i proposisjonen var kravet at småbruket skulle være utskilt fra "større bruk". Men det er i proposisjonen ikke redegjort for hva man la i dette.

Kravet om "betydelig større" kom inn i forslaget fra stortingskomiteen. Flertallet i komiteen uttaler om dette:

"Når det i proposisjonen (§1, punkt 2) foreslåes som vilkår for odelsfriheten, at småbruket er "utskilt fra større bruk", finner kom i t e n enstemmig at denne redaksjon ikke er helt klar, likesom det ikke er helt klart hvilke større bruk eller eiendommer de oprinnelige forslagsstillere har hatt for øie. Ikke bare arealets størrelse, men også dets betydning som dyrkningsjord bør formentlig tillegges vekt.

Komiten finner at man for ikke å true odelsretten til mindre landeiendommer gjennem odelsfrihet for fraskilte småbruk, som kanskje er nesten jevnstore med den opprinnelige eiendom, uttrykkelig bør begrense odelsfriheten til å gjelde småbruk, som er utskilt fra bruk som under hensyntagen til areal og dyrkningsjord må ansees betydelig større enn det fraskilte småbruk."

Også det som her trekkes frem, etterlater usikkerhet om hvor mye som skal kreves i overvekt. Men det må iallfall være klart at det må være en vesentlig forskjell mellom brukene med hensyn til utnyttelsesmuligheter.

Det er også enkeltstående uttalelser om spørsmålet i debatten såvel i Lagtinget som i Odelstinget. Det er imidlertid tvilsomt i hvilken grad disse er egnet til å skape klarhet i vurderingstemaet, og det kan også være tvil om i hvilken grad de er representative for flertallsoppfatningen. Jeg går ikke nærmere inn på dette.

Når eiendommene skal sammenlignes, er det naturlig å ta utgangspunkt i forholdet mellom skylden på dem. Skylden på Djuvland var før utskillelsen av Dale 5,93 skyldmark. Ved utskillelsen ble Dales skyld satt til 1,35, og Djuvlands gjenværende skyld ble 4,58. Dale ble med andre ord gitt noe under en fjerdedel av skylden til det opprinnelige bruk, slik at Djuvland etter utskillelsen hadde en skyld på noe mer enn tre ganger skylden på Dale. Skylden ble bestemt ut fra §28 i matrikuleringsloven av 17 august 1818. Det skulle etter denne bestemmelsen tas hensyn til de utnyttelsesmuligheter som forelå for eiendommen som jordbruk. Det var en utførlig oppregning av hva som kom i betraktning. Bygninger skulle det ses bort fra.

Jeg kan ikke se annet enn at forskjellen i matrikkelskyld må være helt sentral i den relative vurdering av eiendommene. En annen sak er at det må tas et visst hensyn til at ved utskillelsen vil oppdyrkingen av bureisningsbruket normalt ikke være påbegynt. Ved utskillelsen av Dale var det som nevnt dyrket 3 daa. Men også om man tar dette i betraktning trekker den store forskjellen i skyld klart i retning av at Djuvland etter utskillelsen var et betydelig større bruk enn Dale. Spørsmålet blir om vi har opplysninger om eiendommene som tilsier at det relative forhold, som er kommet til uttrykk gjennom skylden, ikke er dekkende for forskjellen mellom eiendommene.

Jeg har tidigere vært inne på oppdyrkingen av Dale. På Djuvland var det etter utskillelsen av Dale noe under 40 daa dyrket mark. Denne lå jevnt over brattlendt til, men sørvestvendt og derfor solrikt. Dette var viktig for en gård som lå så høyt som ca 800 m o h. Nettopp på grunn av denne sør-vestvendte bratte beliggenheten var det mulig å dyrke korn og poteter. Korndyrkingen hadde, selv om gårdens behov ikke har vært dekket fullt ut, likevel et slikt omfang at gården hadde egen kvern.

Også på Djuvland ble det holdt en hest, 4-5 kyr og noen sauer. Fôr til dyrene ble tatt i heiteigen. Det var der en rekke slåtter og flere støler. Hvor mange støler det var og hvor mange av disse det var hus på i 1936, er omtvistet, men uansett er det iallfall klart at Djuvland hentet det vesentlige av fôret til buskapen fra heiteigen. Ut fra datidens jordbruk var denne av vesentlig verdi for bruket.

Dale fikk, som tidligere nevnt, ved utskillelsen omtrent halvparten av arealet i heimeteigen. Men selv om Dale fikk det flateste partiet, var dyrkingsmuligheten begrenset til fôr. Det ble ikke ansett for å være mulig å dyrke korn eller poteter.

Med dagens jordbruk kan det synes som om Dale er et like verdifullt bruk som den brattlendte Djuvland. Men jeg kan ikke se at det er opplysninger i saken som på avgjørende måte svekker den relative vurdering som ble foretatt ved skylddelingen i 1931.

Jeg føyer til at jeg ved vurderingen ikke har funnet grunnlag for å legge vekt på at Bjørn frem til begynnelsen av 1950årene deltok i slått på heiteigen til Djuvland og fikk en del av det fôret som ble høstet der. Dette var en velvillighet overfor ham og ikke utslag av en rett for hans eiendom. Av samme grunn har det heller ikke betydning ved vurderingen at Bjørn i en del år fikk ha et potetstykke på Djuvland.

Det har vært fremholdt at da Halvor skulle selge Djuvland i 1951, valgte Bjørn å bli sittende med Dale i stedet for å overta Djuvland. Det skal tilsi at man sto overfor tilnærmet likeverdige bruk. Jeg kan ikke se at dette kan være avgjørende. For det første vet man ikke grunnen til at Bjørn foretrakk Dale fremfor Djuvland. Men uansett var forholdet mellom gårdenes verdi som jordbruk nok forandret i ikke ubetydelig grad fra 1936 til 1951, og da i Dales favør. Driften av gårdene var i denne perioden endret. I 1951 ble det for siste gang slått i heiteigen. Også på Djuvland ble vinterfôret til buskapen dyrket på arealene hjemme. Dyrene var man etter hvert gått over til å slippe på streifbeite. Det som ga begrensningen i dyreholdet, var det som kunne dyrkes av vinterfôr. Verdien av heiteigen var for Djuvland derfor redusert vesentlig sammenlignet med den verdi den hadde da den ga vinterfôr til buskapen.

Jeg er etter dette kommet til at Dale ble fri for odel i 1936, og at Eivind Djuvland derfor ikke kan løse bruket.

Den ankende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Jeg har funnet saken tvilsom både for så vidt gjelder det rettslige krav til overvekt, som ligger i "betydelig større", og for den konkrete avveining av om dette kravet er oppfylt i saken. Jeg mener derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

Svein Kostveit frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.