HR-1993-164-K - Rt-1993-355
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-18 |
| Publisert: | HR-1993-00164-K - Rt-1993-355 (118-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-??? - Høyesterett HR-1993-00164 K, jnr 93-00025. |
| Parter: | Inger Weltzien (advokat Even Rønvik) mot Therese Smith Weltzien (advokat Jørgen H Gran). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, §373 |
Ved stevning av 14 desember 1990 til Holmestrand herredsrett gikk Therese Smith Weltzien til søksmål mot Inger Weltzien med påstand om at Inger Weltzien skulle dømmes til å overskjøte eiendommene gnr 68 bnr 1, 2, 4 og 7 samt gnr 71 bnr 12 i Holmestrand kommune mot erleggelse av løsningssum som skulle fastsettes ved odelstakst.
Holmestrand herredsrett avsa 13 juni 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Inger Weltzien frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke"
Therese Smith Weltzien påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 20 august 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Inger Weltzien dømmes til å skjøte og overdra eiendommen gnr. 68 bnr. 1, 2, 4 og 7 i Holmestrand til Therese Smith Weltzien mot erleggelse av den løsningssum som blir fastsatt ved endelig odelstakst.
2. Innen 2 to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Inger Weltzien til Therese Smith Weltzien v/advokat Jørgen H. Gran, kr 40.000,- førtitusen som erstatning for sakens omkostninger ved lagmannsrett og kr 14.000,- - fjortentusen - som erstatning for sakens omkostninger ved herredsretten."
Inger Weltzien påanket lagmannsrettens dom - også omkostningsavgjørelsen - til Høyesterett, men anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10 desember 1992 nektet fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Kjennelsen ble forkynt for Inger Weltzien 28 desember 1992.
Saksforholdet forøvrig fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Inger Weltzien har i kjæremål av 29 desember 1992 til Høyesteretts kjæremålsutvalg angrepet lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det er i kjæremålet vist til at lagmannsretten har tilkjent kjæremotparten saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten under henvisning til tvistemålsloven §172 første ledd. Det gjøres i kjæremålet gjeldende at denne bestemmelse kun regulerer det tilfellet at den ene part taper fullstendig. I den aktuelle saken fikk ikke kjæremotparten medhold i sin påstand om å løse eiendommen gnr 71 bnr 12. Dette må medføre at saksomkostningsspørsmålet løses etter tvistemålsloven §174.
Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom av 20 august 1992 endres slik at hver av partene bærer sine omkostninger for henholdsvis lagmannsrett og herredsrett.
2. Inger Weltzien tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Therese Smith Weltzien har i tilsvar til kjæremålet anført at man mente det var korrekt å ta med gnr 71 bnr 12 i søksmålet sammen med eiendommes øvrige gårds- og bruksnummer. Skogsteigen inngikk som del av familieeiendommen og var omfattet av kjøpekontrakt og skjøte som dannet grunnlaget for odelssaken. Under saksforberedelsen anførte den kjærende part at denne del av eiendommen ikke kunne løses på odel. Dette ble ikke imøtegått av Therese Smith Weltzien og spørsmålet ble ikke nærmere behandlet under prosessen i lagmannsretten.
Det er i kjæremålstilsvaret nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom av 20. august 1992 pkt 2 stadfestes.
2. Therese Smith Weltzien tilkjennes sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Inger Weltziens anke over lagmannsrettens dom av 20 august 1992 ble ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 10 desember 1992 nektet fremmet til Høyesterett. Utvalgets kjennelse gjaldt ikke omkostningsavgjørelsen som også var påanket.
Ved prosesskriv datert 29 desember 1992 - dagen etter vedtatt forkynnelse av utvalgets kjennelse - har Inger Weltzien erklært kjæremål mot lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet, dommense punkt 2.
Kjæremålet anses fremsatt i rett tid, jf avgjørelse i Rt-1980-886.
Utvalgets kompetanse er etter regelen i tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Utvalget vil kunne oppheve kjennelsen også når begrunnelsen ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å prøve om avgjørelsen er riktig.
Lagmannsretten gav denne begrunnelse for sin avgjørelse:
"Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i henhold til tvistemålsloven §180. Anken har ført frem, og ankemotparten skal i medhold av §180 annet ledd, jf §172, første ledd erstatte den ankende parts omkostninger for lagmannsretten, idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som i henhold til §172, annet ledd kan frita for erstatningsplikten. Ankemotparten tilpliktes også å erstatte den ankende parts omkostninger for herredsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, idet det heller ikke for herredsretten finnes å ha foreligget slike omstendigheter som kan føre til fritak etter §172, annet ledd.
Avgjørelsen om saksomkostninger i ankeinstansen baserte lagmannsretten på regelen i §180 annet ledd med bemerkning om at anken hadde ført frem. Den ankende part hadde imidlertid nedlagt påstand - både i ankeerklæringen og ved ankeforhandlingens avslutning - om at hennes løsningsrett også skulle omfatte gnr 71 bnr 12. I domspremissene har lagmannsretten fremholdt at retten den ankende part ikke hadde bestridt at denne eiendom ikke kunne løses på odel og at retten derfor ikke kunne "gi dom for løsning av denne skogteigen som derfor ikke nevnes i domsslutningen".
Utvalget mener at man ved avgjørelsen av om en sak skal anses tapt fullstendig, jf tvistemålsloven §172 første ledd, må ta utgangspunkt i den opprinnelige påstand, se Schei: Tvistemålsloven I side 351. Det er da ikke avgjørende i forhold til denne bestemmelse at dommen er i samsvar med en etterfølgende redusert påstand, eller en erkjennelse som faktisk innebærer en påstandsbegrensing.
Dette betyr at lagmannsretten i det foreliggende tilfelle skulle ha tatt utgangspunkt i tvistemålsloven §174. Spørsmålet om anvendelse av §174 annet ledd har utvalget ikke kompetanse til å gå inn på.
Utvalgets lovforståelse har betydning også for saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger må oppheves og saken for så vidt hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Avgjørelsen under punkt 2 i Agder lagmannsretts dom av 20 august 1992 oppheves og hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
Spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til det foreligger endelig avgjørelse om saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten.