HR-1993-1938-S - Rt-1993-1121

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1993-09-23
Publisert:	HR-1993-01938-S - Rt-1993-1121 (412-93)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01938 S, jnr 803/1993.
Parter:
Forfatter:	Aasland, Gussgard, Tjomsland
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §372, §393, Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1981) §242, §171, §233, §270, §388

Saken gjelder videre kjæremål om politiets adgang til førerkortbeslag og siktedes rett til dokumentinnsyn.

A, født xx.xx.1972, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 annet ledd første straffalternativ, straffeloven §270 første ledd nr 1, jf annet ledd in fine, straffeloven §171 første ledd nr 1, straffeloven §372 tredje ledd og straffeloven §393.

Forholdene er knyttet til at siktedes bror, B, er siktet for å ha skutt C 14 juli 1993. A var tidligere bare siktet for medvirkning til dette, men er nå også siktet blant annet for å ha overlatt sitt pass, førerkort, visakort og en leiebil til sin bror for å lette hans flukt til utlandet.

Ved begjæring av 4 og 5 august 1993 har politiet begjært rettens kjennelse for å holde As pass, førerkort og visakort beslaglagt.

Siktedes forsvarer har under henvisning til straffeprosessloven §242 bedt om innsyn i saksdokumenter som politiet av hensyn til etterforskningen har avslått innsyn i. Siktedes forsvarer har bedt om rettens avgjørelse av spørsmålet.

I rettsmøte i Indre Follo forhørsrett 11 august 1993 ble alle spørsmålene behandlet. Det ble i rettsmøtet enighet om å utlevere visakortet til banken. Forhørsretten avsa 18 august 1993 kjennelse med slik slutning:

"1. Pass tilhørende A, født xx.xx.1972, kan holdes beslaglagt av politiet, dog ikke ut over tirsdag 14. september 1993 kl 1500.

2. Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1972, kan holdes beslaglagt av politiet, dog ikke ut over 23. januar 1994.

3. Forsvarers begjæring om innsyn i følgende saksdokumenter tas ikke til følge: dok. V/17-1 side 11 flg., dok. VI/1-19 side 9 flg., dok VI/1-24, dok VI/111-2 og dok VI/1-11-4.

Forsvarers begjæring om innsyn i annet skriftlig materiale enn de ordinære saksdokumenter tas ikke til følge."

Siktede påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 31 august 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking både når det gjelder førerkortbeslaget og med hensyn til spørsmålet om dokumentinnsyn.

Når det gjelder førerkortbeslaget, hevdes det at lagmannsretten har tolket vegtrafikkloven §33 femte ledd feil når den er kommet til at loven åpner for beslag av førerkort i et tilfelle som dette. Bestemmelsen forutsetter at det både må foreligge skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold som kan medføre senere inndragning, og siktede må være fører, eier eller rådighetshaver av motorvognen.

Det aksepteres at det kan være skjellig grunn til mistanke for overtredelse av straffeloven §372 tredje ledd og §393. Det gjøres imidlertid gjeldende at det må kreves mer enn det som normalt kreves for skjellig grunn, jf Rt-1984-183. Det fremlagte bevismateriale vil rimelig sikkert ikke kunne føre til domfellelse. Kontradiksjonshensynet tilsier at ikke øvrige bevis kan tas i betraktning når disse er nektet fremlagt under rettsmøtet og for forsvarer.

Videre gjøres det gjeldende at uansett styrken av mistanken for overtredelse av de nevnte bestemmelser, er overtredelsene ikke av en slik art at de kan medføre inndragning av førerkort etter vegtrafikkloven §33 nr 1. Vurderingstemaet for eventuelt beslag blir etter Rt-1984-183 hvorvidt det omhandlede forhold i henhold til vanlig praksis og etter en individuell vurdering vil medføre inndragning, jf Torgersen og Engstrøm, Vegtrafikkloven og trafikkreglene med kommentarer, 2 utg, side 445. Det vises videre til samme bok side 432-433 som forutsetter at den straffbare handling er knyttet til førerkortet, og at politiet ved vurderingen av om inndragelsesinstituttet skal benyttes, må vurdere om det er noen fare for at førerkortet i fremtiden kan komme til å bli misbrukt på ny.

Under enhver omstendighet gjøres gjeldende at beslag av førerkort er avhengig av at førerkortet er benyttet i direkte sammenheng med bruken av motorvognen, jf loven ordlyd. Det vises i denne sammenheng videre til Rudi, Beslag av førerkort, Den norske Advokatforenings småskrift nr 42, side 20 og Torgersen/Engstrøm side 444 vedrørende tolkingen av begrepet "fører" i beslagssammenheng. Det er i teorien entydig lagt til grunn at beslagsadgangen er begrenset til de tilfelle der det straffbare forhold har direkte tilknytning til bruken av motorvogn, og det vil kunne utsette almennheten for fare dersom førerkortet ikke ble beslaglagt. Så lenge det er de almenne hensyn som skal begrunne eventuell inndragning, gjøres derfor gjeldende at det ikke er rettslig adgang til å foreta midlertidig beslag.

Når det legges til grunn at siktede var omfattet av oppregningen i vegtrafikkloven §33 nr 5 av hvem som kan utsettes for førerkortbeslag, må dette bero på en feilaktig lovforståelse. Det at siktede har hatt rådigheten over et kjøretøy, kan ikke sette ham i fører eller rådighetshaverposisjon i forhold til førerkortbeslag, så lenge det ikke er skjedd noen trafikkforseelser hverken fra hans side eller fra den han overlot bilen til, som isolert sett kan medføre inndragelse. Det er i denne sak ikke foretatt noe trafikklovbrudd som kan begrunne beslag/inndragning.

Som saksbehandlingsfeil er gjort gjeldende at lagmannsretten ikke nærmere har begrunnet hvorfor den finner det sannsynlig at siktede vil bli domfelt etter siktelsen for overtredelse av straffeloven §372, til tross for at det var en særlig oppfordring å gi ut en slik begrunnelse. Det må antas at lagmannsretten har lagt til grunn bevismaterialet som forsvareren ikke ble gitt innsyn i, og dette er uriktig saksbehandling. Når det gjelder nektelsen av dokumentinnsyn, hevdes det å være feil lovforståelse når lagmannsretten finner at de dokumenter den kaller kategori 1 (dvs de som er nærmere unntatt i forhørsrettens kjennelse) ikke tidligere er fremlagt i loven forstand. Etter straffeprosessloven §242 første ledd, annen setning kan ikke forsvarer nektes innsyn i dokumenter som er fremlagt i rettsmøte, med unntak for rettsmøter for å vurdere selve kravet om dokumentinnsyn. Forhørsretten, som lagmannsretten har sluttet seg til, har lagt til grunn at så lenge det ble avholdt ett felles rettsmøte til behandling av beslagssakene og dokumenteinnsynssaken, så kommer bestemmelsen i annen setning in fine til anvendelse. Det hevdes at dette er uriktig lovforståelse.

Den rettslige situasjon hevdes å være slik at når politiet på bakgrunn av etterforskning mener de sitter med så sterke bevis at saken fremmes for retten enten med begjæring om varetektsfengsling eller beslag, inntrer samtidig innsynsretten for siktede/forsvarer. Formuleringen "fremlegges eller har vært fremlagt" kan ikke tolkes slik at innsynet kun gjelder de dokumenter politiet rent faktisk har fremlagt. Formuleringen må omfatte de dokumenter politiet skulle ha lagt frem i rettsmøtet. Dette omfatter igjen begrepet "sakens dokumenter". Det er vist til Andenæs side 256-257 og til Bjerke/Keiserud side 65.

Siktede har videre påberopt at det er begått saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens avgjørelse om dokumentinnsyn, og denne anførselen er knyttet til begge dokumentkategorier. For de dokumenter som er spesifisert (kategori 1), hevdes det å være en feil at retten ikke har vurdert delvis tilbakeholdelse av dokumentene, enten ved at forsvarer kan få innsyn eller ved at kun deler av dokumentene holdes tilbake.

Når det gjelder de øvrige dokumenter (kategori 2), tar ikke lagmannsretten stilling til om disse er å omfatte av sakens dokumenter, i det man ved en generell betraktning finner at dokumentene må unntas etter §242 første ledd. Det fremgår ikke av kjennelsen at lagmannsretten har hatt dokumentene i hende og foretatt noen konkret vurdering av om det enkelte dokument bør holdes tilbake under henvisning til hensynet til etterforskningen.

Det gjøres videre gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten er kommet til at omhandlede dokumenter skal unndras av hensyn til etterforskningen. Dette er ikke påberopt fra politiets side, og retten kan ikke på egen hånd beslutte slik tilbakeholdelse.

Det anføres videre å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til hvorvidt politiet har hjemmel til å holde tilbake dokumenter i saken under henvisning til straffeprosessloven §242 tredje ledd. Det gjøres gjeldende at den ikke kan komme til anvendelse i den aktuelle sak. §242 tredje ledd er inntatt av praktiske hensyn fordi det ikke er behov for å kopiere opp og spre dokumenter som omhandler forhold en siktet ikke er innblandet i. Den er ikke ment som en silingsbestemmelse i forhold til hvilke av sakens dokumenter innsyn kan gis i.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Follo politikammers begjæring om fortsatt beslag av førerkort tilhørende A tas ikke til følge.

2. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 31. august 1993 oppheves forsåvidt gjelder spørsmålet om dokumentinnsyn. Spørsmålet hjemvises til ny behandling i lagmannsretten."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling, jf straffeprosessloven §388.

Utvalget behandler først førerkortbeslaget.

Lagmannsretten har - i tilslutning til forhørsretten - funnet at det er "sannsynlighetsovervekt for at siktede vil bli domfelt etter post III og IV i siktelsen". Etter disse siktelsesposter skal siktede ulovlig ha overlatt en bil han hadde leid, til sin bror, samtidig som han også utstyrte broren med sitt eget førerkort. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på uriktig tolkning av vilkårene for beslag av førerkort i vegtrafikkloven §33 nr 5, jf nr 1. Det kan således ikke anses tvilsomt at siktede som leietaker var den som på eiers vegne hadde rådighet over bilen. De straffbare forhold er etter utvalgets oppfatning, iallfall når de ses i sammenheng, av en slik art at de kan gi grunnlag for inndragning av førerkort, og dermed også for beslag. Bedømmelsen av om allmenne hensyn i det konkrete tilfelle tilsier beslag av førerkortet, kan utvalget ikke prøve, jf Rt-1992-1376. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på noen uriktig tolkning av kravet i §33 nr 5 om at det skal være skjellig grunn til mistanke. Loven stiller ikke krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt, jf Rt-1992-1529.

Det følger av det som her er sagt, at heller ikke angrepet på lagmannsrettens saksbehandling i førerkortspørsmålet kan føre frem. Siktede hadde i kjæremålserklæringen til lagmannsretten ikke bestridt at det kunne være skjellig grunn til mistanke, men hevdet at det måtte "kreves mer enn det som normalt kreves for skjellig grunn".

Utvalget går etter dette over til kravet om dokumentinnsyn.

Forhørsretten har i sin kjennelse drøftet innsynsspørsmålet særskilt i relasjon til to kategorier av dokumenter. Den første omfatter en del konkret oppregnede dokumenter som påtalemyndigheten nektet innsyn i. Den annen kategori forhørsretten drøfter, beskrives slik at den omfatter "endel papirer som ifølge aktor ikke tilhører "sakens dokumenter", men er politiets interne notater o.l. Nærmere bestemt dreier det seg om såkalte "tips-notater", som er fortløpende nummerert og innsatt i permer".

Det fremgår at lagmannsrettens kjennelse bygger på den samme inndeling av dokumentene, idet den drøfter innsynsspørsmålene særskilt i forhold til dokumentene i "kategori 1" og "kategori 2".

Når det gjelder kategori 1, har lagmannsretten - i tilslutning til forhørsretten - funnet at innsyn bør nektes i medhold av straffeprosessloven §242 første ledd første punktum ut fra hensynet til etterforskningen. Denne vurdering, som ligger utenfor hva utvalget kan prøve, er ikke angrepet. Derimot hevdes det å foreligge uriktig lovtolkning når lagmannsretten - også her i tilslutning til forhørsretten - har funnet at den offentlige forsvarer kan nektes innsyn i dokumentene fordi de ikke har vært fremlagt i rettsmøte, jf straffeprosessloven §242 første ledd annet punktum.

Lagmannsretten har tiltrådt forhørsrettens begrunnelse for at dokumentene ikke kan anses for å ha vært fremlagt i rettsmøte. Forhørsrettens begrunnelse er sålydende:

"Aktor har opplyst at de dokumenter som forsvarer er nektet innsyn i ikke har vært fremlagt for noen rett forut for forhørsrettens rettsmøte i nærværende sak 11. august 1993.

Retten legger dette til grunn. Straffeprosessloven §242 første ledd annet punktum kommer således ikke til anvendelse i relasjon til tidligere rettsmøter.

Forsvarer har vist til at dokumentene ble fremlagt i forhørsretten 11 august 1993 i forbindelse med begjæring om beslag av visakort, førerkort og pass, jfr. foran, altså noe annet å mer enn "rettsmøte som holdes for å avsi kjennelse etter annet ledd" i §242.

På denne bakgrunn mener forsvarer at hans adgang til dokumentene ikke kan nektes.

Retten bemerker at det av rent praktiske grunner ble avholdt ett rettsmøte til behandling av de begjæringer som forelå. Av samme grunn ble saken registrert hos retten med ett saksnummer, og gitt ett saksomslag.

Spørsmålene om beslag og dokumentadgang ble forhandlet henholdsvis før og etter en kort pause. De tre avhør forsvarer er nektet innsyn i var av politiet tatt ut av saksdokumentene, og lagt i et eget plastomslag, som lå på rettens bord. I relasjon til spørsmålet om beslag ble det ikke vist til noen av de aktuelle dokumenter, og disse er heller ikke benyttet av retten ved avgjørelsen av beslagsspørsmålene. På denne bakgrunn legger retten til grunn at dokumentene heller ikke "har vært fremlagt" i loven forstand i annet rettsmøte enn det som er holdt til avgjørelse av spørsmålet om dokumentadgang."

Etter straffeprosessloven §242 første ledd annet punktum kan offentlig forsvarer som hovedregel ikke nektes adgang til dokumenter som fremlegges eller har vært fremlagt i rettsmøte, unntatt rettsmøte som holdes for å avsi kjennelse etter annet ledd. Utvalget bemerker at det for de dokumenter som hører under kategori 1, ikke er tvil om at de gikk inn under "sakens dokumenter" i relasjon til §242. Det spørsmål som her foreligger, er altså om forsvarerens innsynsrett etter §242 første ledd annet punktum kan begrenses ved at påtalemyndigheten unnlater å fremlegge enkelte av saksdokumentene i rettsmøtet.

Utvalget finner at loven her må tolkes utvidende, slik at forsvarerens innsynsrett omfatter sakens dokumenter slik de foreligger når rettsmøtet holdes. Sakens dokumenter må anses for å utgjøre en enhet, og påtalemyndigheten kan ikke ha adgang til ut fra en skjønnsmessig vurdering å beslutte at enkelte dokumenter skal unntas fra fremleggelse for retten og den offentlige forsvarer. Utvalget tiltrer her det som er uttalt i Andenæs, Norsk straffeprosess, bind I, side 256-257.

Det følger av dette at forhørsrettens og lagmannsrettens avgjørelser for så vidt gjelder dokumentene i kategori 1, må anses for å bygge på uriktig lovtolkning.

Når det gjelder dokumentene i kategori 2, har forhørsretten etter en grundig drøftelse funnet at politiet må ha en viss adgang til å unnlate å gjøre sine arbeidsnotater om tips fremkommet under etterforskningen, til dokumenter i saken. Lagmannsretten uttaler at slikt materiale "antas ... ikke uten videre å omfattes av dokumentbegrepet i §242". Retten går imidlertid ikke nærmere inn på spørsmålet, idet den finner at det - uten hensyn til vurderingen av dette - bør nektes innsyn i materialet av hensyn til etterforskningen, jf §242 første ledd første punktum.

Den kjærende part hevder at lagmannsretten ved å bygge avgjørelsen på dette grunnlag har begått saksbehandlingsfeil, idet påtalemyndigheten ikke påberopte seg dette grunnlaget i relasjon til dokumentene i kategori 2. Utvalget finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Så langt det er tale om "sakens dokumenter", vil iallfall forsvareren ha innsynsrett etter det utvalget har lagt til grunn under drøftelsen av dokumentene i kategori 1. Skal dokumentene helt kunne unntas fra innsyn, må det være fordi de ikke anses som "sakens dokumenter" i relasjon til §242.

Utvalget er i og for seg enig med forhørsretten i at politiet må ha en viss skjønnsmessig adgang til å vurdere hvorvidt arbeidsnotater om tips som mottas fra publikum, tysteropplysninger mv skal gjøres til saksdokumenter og dermed falle inn under §242, eller om de bare skal brukes som utgangspunkt for etterforskningen, jf også her Andenæs l c side 257. Men etter den begrunnelse lagmannsretten har gitt, kan det ikke legges til grunn at retten har foretatt noen egentlig vurdering av de aktuelle dokumenter i forhold til en slik begrensning av innsynsretten. Dertil kommer at det fra den kjærende parts side var gjort gjeldende for lagmannsretten at en rekke av de dokumenter som det ble begjært innsyn i, og som ikke hører under kategori 1, er ordinære saksdokumenter, hvor politiets avslag på innsynskravet ikke var begrunnet med at det var tale om interne arbeidsnotater, men med at dokumentene var uten interesse i forhold til den kjærende part. Det ble i kjæremålserklæringen til lagmannsretten gjort gjeldende at forhørsretten for disse dokumenters vedkommende måtte ha bygd nektelsen på straffeprosessloven §242 tredje ledd, men at denne bestemmelsen ikke kunne gis anvendelse. Disse anførslene har lagmannsretten ikke drøftet og tatt standpunkt til. Det finnes for øvrig heller ikke noen drøftelse i relasjon til slike dokumenter i forhørsrettens kjennelse. Dersom det er riktig at innsynskravet omfattet også slike dokumenter, kan det synes som om denne del av innsynskravet er uteglemt av forhørsretten.

På bakgrunn av det som her er sagt, finner utvalget at det er grunnlag for opphevelse også av den avgjørelsen som gjelder dokumenter i kategori 2, idet lagmannsrettens kjennelsesgrunner må anses mangelfulle.

Kjæremålet og utvalgets prøving retter seg direkte mot lagmannsrettens avgjørelse. Når det gjelder dokumentene i kategori 1, knytter imidlertid lovtolkningsfeilen seg til både forhørsrettens og lagmannsrettens avgjørelser. Og når det gjelder kategori 2, er det bare forhørsretten som kan rydde av veien den tvil som foreligger om hvilke dokumenter dens avgjørelse omfatter. Utvalget finner derfor etter omstendighetene at også forhørsrettens avgjørelse av innsynsspørsmålene bør oppheves, slik at forhørsretten kan prøve spørsmålene på ny i lys av det som er uttalt i utvalgets kjennelse.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes for så vidt gjelder spørsmålet om beslag av førerkort.

2. Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves for så vidt gjelder spørsmålet om innsyn i dokumenter.