HR-1993-195-K - Rt-1993-417
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-01 |
| Publisert: | HR-1993-00195-K - Rt-1993-417 (172-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00792 A - Høyesterett HR-1993-00195 K, jnr 93-00073. |
| Parter: | Skiensfjordens kommunale kraftselskap (advokat Jan Dahl) mot Staten v/Nærings- og energidepartementet (Regj.advokaten v/ advokat Frode Innjord). |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §325, Domstolloven (1915) §88 |
Kjæremålet gjelder spørsmål om oppnevnelse av fagkyndige meddommere, jf tvistemålsloven §325.
Som ledd i en makeskifteoverenskomst av 22 mai/25 juni 1970 skulle Staten overdra til Skiensfjordens kommunale kraftselskap blant annet fallrettigheter i Flåmvassdraget. Disse utgjorde ca en tredjedel av Statens ytelse. Flåmvassdraget ble midlertidig fredet den 30 oktober 1980 og endelig fredet ved Stortingets vedtak av 18 juni 1986.
Skiensfjordens kommunale kraftselskap tok ut stevning for Oslo byrett. Hovedspørsmålet i saken er om overenskomsten mellom partene skulle forstås slik at Staten hadde gitt garanti for utbyggingsmulighetene, eller bare garantert at kraftselskapet ervervet rettighetene.
Overenskomstens punkt 3c som tvisten særlig knytter seg til, lyder slik:
"NVE har ansvaret for at overdragelsen under litra a kan gjennomføres etter de regler og bestemmelser som måtte gjelde på den tid overdragelsen skjer. Skulle overdragelsen på grunn av slike regler og bestemmelser bli umulig, skal NVE skaffe SKK et tilsvarende kvantum rå vannkraft som med hensyn til utbyggningspris og overføringsmulighet er omtrent likeverdig. (I tilfelle av uenighet om likeverdigheten avgjøres spørsmålet av voldgiftsretten som er nevnt i pkt. 4 g nedenfor.) Hvis også dette blir umulig skal SKK få anledning til å utta et tilsvarende større kvantum kraft fra FV på vilkår som i pkt. 4 nedenfor."
Ved Oslo byretts dom av 19 desember 1991 ble Staten frifunnet.
Skienfjordens kommunale kraftselskap anket dommen til Eidsivating lagmannsrett og det ble nedlagt slik påstand under punkt I:
"I. 1. Prinsipalt:
Med mindre Staten skaffer Skiensfjordens kommunale kraftselskap (SKK) et tilsvarende kvantum ikke vernet rå vannkraft som med hensyn til utbyggingspris og overføringsmulighet er omtrent likeverdig med de overdratte Flåmsrettigheter, tilpliktes Staten å gi SKK en økt uttaksrett fra Folgefonnverkene oppad begrenset til 170 GWh (i tillegg til overenskomstens 170 GWh) tilsvarende og på vilkår som angitt i overenskomsten av 22.5/25. juni 1970.
2. Subsidiært:
Staten tilpliktes å erstatte SKK det tap kraftselskapet lider ved den manglende utbyggingsmulighet av Flåmsvassdraget.
3. Atter subsidiært:
Staten tilpliktes å erstatte SKK verdien av de overdratte fallrettighetene i Flåmsvassdraget vurdert etter verdien i dag av fallrettighetene som utbyggbar rå vannkraft."
I prosesskrift av 29 april 1992 krevde den ankende part at retten ble satt med to fagkyndige domsmenn med erfaring fra vasskraftutbygging og vassdragskonsesjoner, helst tilbake til 1960 - årene. Etter statens syn var det ikke grunnlag for å oppnevne fagkyndige meddommere.
Lagmannsretten ved forberedende dommer traffødt xx.xx.1993 beslutning med slik slutning:
"Ankesak 92-00792 A settes ikke med fagkyndige domsmenn."
Beslutningen er av Skiensfjordens kommunale kraftselskap i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres at det kommer betydelige vurderingsmomenter inn ved fortolkningen av overenskomsten og vurderingen av de krav kraftselskapet fremmer, og at disse nødvendigvis i noen grad vil være av faglig art. Vassdragslovgivningen og praktiseringen av den er komplisert for jurister. Det har stor betydning at man er kjent med lovverket og kjenner praksis og i hvilken grad man ut fra faktiske og politiske forhold i et vassdrag, kunne regne med utbygningstillatelse og/eller reguleringskonsesjoner på ulike tidspunkter.
Ett av poengene i saken er om man måtte regne med en fredningsmulighet, og her er det av betydning å kjenne det faglige miljøet.
Det har også betydning å ha forståelse av verdiforholdet mellom utbygd vannkraft og vassdragsrettigheter, da dette bestemmes mer tradisjonelt enn egentlig rasjonelt.
Endelig hevdes både den kjærende parts prinsipale, subsidiære og atter subsidiære påstand i anken å måtte være gjenstand for en vurdering, som vanskelig kan foretas uten fagkyndighet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Ankesak 92-00792 A settes med fagkyndige domsmenn.
2. Staten tilpliktes å erstatte Skiensfjordens kommunale kraftselskap omkostningene ved kjæremålet."
Staten v/Nærings- og energidepartementet gjør gjeldende at lagmannsretten korrekt har lagt til grunn at det ikke er "av betydning for saken" eller "nødvendig" å oppnevne fagkyndige meddommere i dette tilfelle, jf tvistemålsloven §325 og domstolloven §88.
Det er ikke fremkommet nye momenter i kjæremålet som skulle tilsi en annen vurdering. Saken gjelder et rent fortolkningsspørsmål, kombinert med synspunkter fra den kontraktsrettslige forutsetningslære. Det er således tale om et utpreget juridisk vurderingstema, og de faktiske opplysninger som i så måte er av betydning, bør på vanlig måte tilføres lagmannsretten gjennom ordinær bevisføring.
Verken behovet for kunnskap om vassdragslovgivningen i sin alminnelighet eller om forvaltningspraksis på området gir etter statens syn grunnlag for oppnevning av fagkyndige meddommere. Heller ikke den kyndighet som det ellers refereres til i kjæremålet, kan anses å ha nevneverdig betydning så lenge lagmannsretten ikke skal ta stilling til omfanget av det konkrete tap som den kjærende part måtte ha blitt påført.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens beslutning stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at rettens avgjørelse etter tvistemålsloven §325 kan være gjenstand for kjæremål, hva enten den går ut på at fagkyndige meddommere skal eller ikke skal oppnevnes, og at også de skjønnsmessige sider ved vurderingen av om særlig kyndighet "er av betydning for saken", kan overprøves, med mindre det dreier seg om et videre kjæremål.
Lagmannsretten - forberedende dommer - har begrunnet beslutningen om ikke å sette saken med fagkyndige meddommere slik:
"Utgangspunktet er at det ikke er på sin plass med oppnevnelse av fagkyndige meddommere på det grunnlag at de har en særlig faglig kyndighet i de rettsspørsmål retten skal ta standpunkt, jfr. Rt-1987-1417. I dette tilfelle skal retten ta standpunkt til om punkt 3 c i avtalen kan tolkes eller utfylles slik at den gir garanti mot fremtidig fredning. Dette må avgjøres ut fra en objektiv tolkning av den konkrete avtales ordlyd sett i lys av de forutgående forhandlinger og partenes etterfølgende opptreden. Dette er en spesifikk juridisk oppgave. Det er ikke engang tale om å anvende en rettsnorm som i seg selv er vurderingspreget og som får sitt innhold påvirket av praksis og oppfatning innenfor et bestemt livsområde. Lagmannsretten finner derfor at den fagkyndighet som er påberopt ikke har slik betydning for saken at det bør oppnevnes fagkyndige meddommere. Opplysninger om hvorledes vassdragsoppkjøp, utbyggingsavtale og konsesjonsbehandling foregår, bør i den utstrekning slik generel viten måtte være av betydning, tilføres retten gjennom bevisførsel."
Kjæremålsutvalget er enig i det som her anføres og finner ikke at det som er anført i kjæremålserklæringen gir grunnlag for å endre lagmannsrettens avgjørelse. Den blir derfor å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning stadfestes.