HR-1993-2-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-07 |
| Publisert: | HR-1993-00002k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00658 - HR-1993-00002K . jnr 407/1992. |
| Parter: | Y (Adv Feydt & Hamborgstrøm v/advokat Helge Sørhaug) mot X (advokat Anne Robberstad). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §172, §180 |
Oslo byrett avsa 16 august 1990 dom med slik domsslutning:
"1. X og Y skilles.
2. Y skal ikke ha samvær med datteren D, født xx.xx.1983.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Under hovedforhandlingen hadde partene inngått rettsforlik om at X skulle ha foreldreansvaret til barnet alene, at X alene skulle ha bruksretten til den felles leilighet og at Y skulle betale oppfostringsbidrag.
Y påanket byrettens dom, slutningens pkt 2, til Eidsivating lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa 25 september 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom pkt 2 stadfestes.
2. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Y 49.927,50 - førtinitusennihundreogtjuesju 50/100- kroner til det offentlige innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom."
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, slutningens pkt 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Det foreligger slik særlige omstendigheter at han burde vært fritatt for erstatningsplikten for begge instanser, jf tvistemålsloven §180 første og annet ledd.
Det er ikke vanlig i slike saker at den tapende part blir ilagt motpartens saksomkostninger, særlig ikke når disse blir dekket av det offentlige gjennom fri rettshjelpordning. I lagmannsretten ble det kun anført at det burde gis dom for et sterkt begrenset samvær med barnet under kontroll, og han hadde en berettiget forventning om å få rettens medhold i dette. Selv om det forelå sakkyndig rapport som talte mot samvær, ble hans psykiater ført som vitne og støttet ham i at han var uskyldig i overgrep mot datteren. Omkostningsavgjørelsen strider mot hensynet til et rimelig og rettferdig resultat. Resultatet kan bli at staten må tvangsselge leiligheten, og dette kan gå ut over X og barnet.
Prosessfullmektigen fikk ikke kopi av motpartens omkostningsoppgave for lagmannsretten. De anførte omkostninger synes høye i forhold til den ankende parts omkostninger, da det erfaringsmessig er den ankende part som har hovedtyngden av saksforberedelsen.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Y frifinnes for byrett og lagmannsrett, til det offentlige.
2. Y tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kr 900,-, med tillegg av evt. rettsgebyr."
X har i tilsvaret anført at omkostningsavgjørelsen ikke er i strid med loven.
Prosessfullmektigen hadde ikke registrert noen henvendelse om å få kopi av omkostningsoppgaven.
Det er ikke lagt ned påstand i tilsvaret.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av tvistemålsloven §181 annet ledd. Utvalget kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, herunder om det foreligger feil i saksbehandlingen.
Lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet for byretten og lagmannsretten på grunnlag av hovedregelen i henholdsvis tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd. Den som taper saken fullstendig, henholdsvis den som forgjeves anvender anke, skal etter disse bestemmelser som hovedregel pålegges å erstatte motparten hans saksomkostninger. Etter begge bestemmelser kan det under nærmere bestemte forutsetninger gjøres unntak fra hovedregelen. Men det kan vanligvis ikke kreves noen begrunnelse for at retten ikke finner grunnlag for å gjøre slikt unntak, jf Schei, Tvistemålsloven, bind I side 356 og side 384 med henvisninger, samt Rt-1991-1192. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har anvendt loven uriktig ved å anvende hovedregelen i den foreliggende sak. Den skjønnsmessige bedømmelse av om det burde vært gjort unntak, kan utvalget ikke prøve.
Den kjærende part har også angrepet fastsettelsen av omkostningsbeløpet, og har herunder anført at hans prosessfullmektig ikke fikk kopi av motpartens omkostningsoppgave for lagmannsretten. Imidlertid kan ikke loven forstås slik at det er et ubetinget krav at den annen part skal ha hatt anledning til å kommentere omkostningsoppgaven før retten treffer sin avgjørelse, jf Rt-1987-683 med videre henvisninger. Lagmannsretten har vurdert omkostningsbeløpets størrelse, og utvalget kan ikke overprøve den skjønnsmessige fastsettelsen av beløpet.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.