HR-1993-324-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-27 |
| Publisert: | HR-1993-00324k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02463 K - Høyesterett HR-1993-00324K , 1993-00128. |
| Parter: | AS Gnr 46, bnr 22, Oslo (advokat Karl Marthinussen) Hjelpeintervenient: Sverre Harvei mot Oslo kommune (Kommuneadvokat v/advokat Pål Dalene). |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §62, §404 |
Ved stevning av 20 august 1991 til Oslo byrett reiste AS Gnr 46, bnr 22 i Oslo, boligaksjeselskapet Åsaveien 22, søksmål mot Oslo kommune med krav om erstatning for setningsskader på eiendommen etter anlegg av en hovedkloakktunnell mellom Majorstua og Torshov. Tunnelen går i en avstand av ca 25 meter fra Åsaveien 22. Som punkt 4 i stevningen var det nedlagt slik påstand: "Oslo kommmune er ansvarlig for det tap selskapets aksjonær Harvei har lidt ved at hans leilighet har vært uselgelig på grunn av setningsskadene." Oslo kommune påstod i tilsvaret dette punkt i påstanden avvist, subsidiært at kommunen skulle frifinnes. Sverre Harvei erklærte ved prosesskrift av 9 april 1992 hjelpeintervensjon til fordel for boligaksjeselskapet. Oslo kommune nedla i prosesskrift av 5 mai 1992 påstand om at Harvei skulle avvises som hjelpeintervenient. Oslo byrett avsa 22 september 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Stevningens post fire avvises.
2. Sverre Harvei avvises som hjelpeintervenient for A/S gnr.46, bnr. 22, Oslo.
3. Sverre Harvei betaler i saksomkostninger til Oslo kommune kr 1.000 - ettusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen."
Sverre Harvei påkjærte den 24 september 1992 kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett med slik påstand:
"1. Sverre Harvei godkjennes som hjelpeintervenient for A/S gnr. 46, bnr.22, Oslo.
2. Sverre Harvei tilkjennens saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Boligaksjeselskapet påkjærte også kjennelsen.
I kjæremålet anførte advokat Norenberg blant annet:
"For å klargjøre at det dreier seg om et regresssøksmål, har jeg forandret påstandens punkt 4 i byrettssaken som nedenfor anført under påstandens punkt 1."
Det vil bli nedlagt slik påstand:
"1. Oslo kommune er ansvarlig for det krav aksjonæren Sverre Harvei har overfor den kjærende part, fastsatt etter rettens skjønn.
2. Sverre Harvei godkjennes som hjelpeintervenient.
3. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet med kr 1.900,."
Oslo kommune avga tilsvar til kjæremålene 29.september 1992 og 1 oktober 1992. I sistnevnte tilsvar gjorde kommunen gjeldende at kjæremålet fra boligaksjeselskapet måtte avvises idet det ikke dreide seg om et kjæremål,men om en endring av påstanden for byretten, som eventuelt måtte vært avgjort av byretten etter tvistemålsloven §62. Subsidiært ble byrettens kjennelse påstått stadfestet.
Lagmannsretten avsa 1 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet fra A/S gnr.46,bnr.22,Oslo, avvises.
2. Byrettens kjennelse om avvisning av Sverre Harvei som hjelpeintervenient stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S gnr.46, bnr.22, Oslo, og Sverre Harvei en for begge og begge for en 3 000 - tretusen - kroner til Oslo kommune. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten framgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Boligaksjeselskapet og Sverre Harvei har i felles kjæremålserklæring av 18 mars 1993 rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har begått saksbehandlingfeil. Det framgår klart av advokat Norenbergs prosesskrift av 26 november 1992 at hans kjæremål i først rekke tok sikte på å få opphevet byrettens avvisningskjennelse. Det er ikke overenstemmelse mellom denne anførsel og den påstand som er nedlagt, og dette burde hatt som konsekvens at lagmannsretten hadde påpekt dette. Det er i denne forbindelsen også vist til advokat Marthinussens prosesskrift på vegne av hjelpeintervenienten av 26 januar 1993 hvor han anførte at lagmannsrettens kjennelse "utelukkende må gå ut på at byrettens kjennelse som avviste punkt 4 i påstanden blir opphevet."
Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Oslo byretts kjennelse av 22.9.1992 punkt 1 oppheves.
2. Sverre Harvei godkjennes som hjelpeintervenient for AS Gnr.46, bnr. 22, Oslo.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og henvises til ny behandling.
I begge tilfeller:
1. Sverre Harvei tilkjennes saksomkostninger for Byrett,
Lagmannsrett og Høyesterett med kr 5.000,-.
2. AS Gnr. 46, bnr 22, Oslo tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 4.000,-."
Oslo kommune har inngitt tilsvar til kjæremålet. Det gjøres blant annet gjeldende at boligaksjeselskapets prosessfullmektig av kommunen i prosesskrift ble gjort oppmerksom på den manglende sammenheng mellom anførselen og den nedlagte påstand, men likevel fastholdt at det ikke var grunnlag for å avvise kjæremålet. Det var på denne bakgrunn ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke påpekte forholdet, men avviste kjæremålet med den påstand som var nedlagt.
Sverre Harveis interesse av å opptre som hjelpeintervenient er helt avhengig av at boligaksjeselskapet får prøvet kravet nedlagt i punkt 4 i påstanden for byretten. Når dette ikke blir prøvet har Harvei ikke noe grunnlag for å opptre som hjelpeintervenient. Det vises til at en aksjonær ikke har adgang til å opptre som hjelpeintervenient i selskapets prosesser utad, jfr. Hov, Rettergang i sivile saker s 271 og Rt-1975-1166. Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2.000,-.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2.000,-."
I et senere prosesskrift av 16 april 1993 har boligaksjeselskapet og Sverre Harvei utdypet sine synspunkter.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalgets kompetanse i saken er begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling som utvalget kan prøve, jf §404 nr 2.
Lagmannsrettens kjennelse er ikke helt klar, men utvalget forstår det slik at avgjørelsen bygger på at den kjærende parts endrede påstand slik den er tatt inn i punkt 1 i påstanden i kjæremålsmålserklæringen til lagmannsretten, må behandles og avgjøres i hovedsaken etter bestemmelsene i tvistemålsloven §62. Lagmannsretten har vist til kommunens anførsler i tilsvar av 1 oktober 1992, som de kjærende parter antas å ha vært gjort kjent med før kjæremålssaken ble avgjort, jf forberedende dommers brev av 17 desember 1992 til partene.
Utvalget kan ikke se at angrepet på lagmannsrettens saksbehandling kan føre frem. Det var i kjæremålet til lagmannsretten ikke gjort gjeldende saksbehandlingsfeil fra byrettens side. Partenes anførsler er referert utførlig i lagmannsrettens kjennelse. På bakgrunn av lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag antar utvalget at det ikke kan ha hatt noen betydning for resultatet at lagmannsretten ikke tok opp spørsmålet om endring av boligselskapets påstand i kjæremålssaken til en opphevelsespåstand.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger med kr 2000. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A/S Gnr 46 bnr 22, Oslo og Sverre Harvei en for begge og begge for en til Oslo kommune 2.000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.