Hopp til innhold

HR-1993-448-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1993-02-25
Publisert: HR-1993-00448s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett LE-lnr ??? - Høyesterett Lnr. 448/1993, jnr. 50/1993.
Parter:
Forfatter: Røstad, Skåre, Backer
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §148, Straffeprosessloven (1981) §445, §291, §292, §444, §446


A, født xx.xx.1948, ble 21 desember 1989 pågrepet mistenkt for ildspåsettelse. Han ble 22 desember 1989 undergitt varetektsfengsling. Han satt i varetekt frem til 16 februar 1990 med brev- og besøkskontroll.

Statsadvokatene i Eidsivating satte ham 24 oktober 1990 under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter straffeloven §148 første ledd, første straffalternativ og straffeloven §292, jf §291.

Hovedforhandling for Eidsivating lagmannsrett fant sted 18 - 21 mars 1991. Lagretten svarte nei på de spørsmål lagretten ble forelagt, og retten, bestående av lagdommer Bjørnsen, justitiarius Vesterdal og herredsrettsdommer Liv Ingunn Mikelsen, avsa 21 mars 1991 dom med slik slutning

"A, født xx.xx.1948, frifinnes."

Forsvarerne for A fremsatte ved brev av 12 juni 1991 krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §444, §445 og §446. Ved brev av 10 desember 1991 ble det fremlagt attest fra psykiater. Det ble søkt om et beløp begrenset oppad til kr 500.000,-. I ytterligere brev av 2 april 1992 er erstatningskravet begrenset oppad til kr 3.000.000,-.

Statsadvokatene i Eidsivating gjorde gjeldende at vilkårene for å tilkjenne erstatning ikke var tilstede.

Eidsivating lagmannsrett, lagmann Lund, justitiarius Vesterdal og herredsrettsdommer Mikelsen, avsa 18 desember 1992 kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1948, tilkjennes oppreisning av Staten i medhold av straffeprosessloven §446, jf §445 med 40.000,- - firtitusen - kroner.

For øvrig tas krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 ikke til følge."

I lagmannsrettens kjennelse er det gjort utførlig rede for saksforholdet.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at det foreligger feil ved saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse når lagmannsretten kjenner A skyldig i forhold som han er frifunnet for. Lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet at betingelsene etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 i sin helhet er tilstede og erstatningen er derfor satt for lavt. Prinsipalt må derfor erstatningen forhøyes, subsidiært påstås at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.

Når det gjelder bevisbedømmelsen, viser A til at han hele tiden har fremholdt at han ble utsatt for et komplott. Han drev restaurant i lokaler som huseieren ønsket ham ut av fordi annen virksomhet ville gi bedre inntekter. De vitneforklaringer lagmannsretten nå har lagt vesentlig vekt på, ble i straffesaken ikke funnet troverdige. A er fra Egypt og har problemer med det norske språk. Dette har ført til en rekke misforståelser, bl a i politiavhørene. Han vil begjære etterforskningen gjenopptatt slik at man finner frem til den eller de skyldige.

Han har fått sitt liv ødelagt på grunn av mistanken og forfølgningen. Det er vist til fremlagte legeerklæringer om at han har gått til løpende psykiatrisk behandling siden løslatelsen. I tillegg til restauranten drev han et eget import- og eksportfirma, men etter denne saken er grunnlaget og tilliten falt bort, slik at han har mistet alt.

I kjæremålet er det nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt.

A tilkjennes erstatning i medhold av straffeprosessloven §444, §445 og §446 fastsatt etter rettens skjønn.

Subsidiært.

Lagmannsrettens kjennelse av 18. desember 1992 oppheves og hjemvises til ny behandling eventuelt med ny sammensetning av retten."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

I kjæremålet gjøres gjeldende at det foreligger feil ved lagmannsrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling - forhold som utvalget etter loven kan prøve fullt ut.

Utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens behandling av siktedes begjæring om erstatning.

Til prøving foreligger således om det er grunnlag for å tilstå siktede erstatning.

Etter bestemmelsen i straffeprosessloven §444 har siktede krav på erstatning dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen.

Lagmannsretten har ved prøvingen av denne bestemmelse riktig lagt til grunn at det - ut fra en totalbedømmelse av det fremlagte bevismateriale - må foreligge en sannsynlighetsovervekt.

Utvalget deler den oppfatning lagmannsretten kom til at brannen tydeligvis ble påsatt ved hjelp av et arrangement som øyensynlig skulle sikre en tidsforskyvning fra antennelsen til brannens start. Utvalget er - på samme måte og på samme grunnlag som lagmannsretten - kommet til at det ikke er gjort sannsynlig at siktede ikke har foretatt den påtalte handling.

Utvalget har således funnet at bestemmelsen i §444 ikke gir siktede krav på erstatning.

Også ved prøvingen av begjæringen om erstatning etter §445 har lagmannsretten tatt et riktig utgangspunkt for anvendelsen av bestemmelsen, jf avgjørelsen i Rt-1991-62 med henvisninger til uttalelser i lovforarbeidene. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det - slik denne sak foreligger - ikke er grunnlag for å tilstå erstatning grunnet på bestemmelsen i §445.

Utvalget tiltrer det synspunkt som lagmannsretten har fremholdt om at det i medhold av §446 er rimelig å tilstå siktede oppreisning for den ekstraordinære skade av ikkeøkonomisk art som siktede synes å være påført. Utvalget vil legge noe sterkere vekt enn lagmannsretten på de uttalelser som er fremlagt om psykiske problemer hos siktede som følge av strafforfølgningen. Utvalget er kommet til at oppreisningsbeløpet bør heves til kr 75.000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

A, født xx.xx.1948, tilkjennes oppreisning av staten i medhold av straffeprosessloven §446 jf §445. Oppreisningsbeløpet settes til 75.000,- - syttifemtusen - kroner.

For øvrig forkastes kjæremålet.