HR-1993-456-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-15 |
| Publisert: | HR-1993-00456k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-03015 K - Høyesterett HR-1993-00456K . |
| Parter: | UNI Storebrand Livsforsikring AS (Advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Even Wahr-Hansen) mot Midelfart & Co A/S), Herman Lepsøe A/S), Isola A/S) (advokat Fredrik Evang). |
| Forfatter: | Holmøy, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, §404 |
Saken gjelder avvisning på grunn av manglende rettslig interesse. Midelfart & Co A/S, Herman Lepsøe A/S og Isola A/S reiste ved stevning 3 april 1992 søksmål mot UNI Storebrand Livsforsikring AS. Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S nedla i stevningen slik påstand:
"1. Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S har krav på å få overført fra UNI Storebrand Livsforsikring AS andel av de verdier som fremkom ved omdannelse av UNI Livsforsikring G.S til aksjeselskap.
2. Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S har krav på å få overført verdiene etter punkt 1 til premiefondene tilknyttet Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S' tjenestepensjonsordninger etter skatteloven med tillegg av 18% morarente fra det tidspunkt verdier ble overført til andre forsikrings- takere og til overføring finner sted.
3. Ved beregning av de verdier som skal overføres i henhold til punkt 1 og 2 plikter UNI Storebrand Livsforsikring AS å legge til grunn følgende: - De fond som er medregnet ved fordelingen av verdiene mellom forsikringsbransjene, skal også medregnes ved fordelingen av verdien mellom forsikringstakerne i bransjen kollektiv pensjonsforsikring. - Verdien skal fordeles etter den enkelte kontrakts bidrag til dannelsen av verdiene i de enkelte år i løpetiden i minst 10 år regnet fra fordelingstids punktet.
4. UNI Storebrand Livsforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Isola A/S nedla slik påstand:
"1. Isola A/S har krav på å få overført fra UNI Storebrand Livsforsikring AS andel av de verdier som fremkom ved omdannelse av UNI Livsforsikring g.s. til aksjeselskap.
Verdiene overføres til premiefondene tilknyttet Isola A/S' tjenestepensjonsordninger etter skatteloven med tillegg av 18 % morarente fra det tidspunkt verdier ble overført til andre forsikringstakere og til overføring finner sted. De aksjer Isola A/S har mottatt stilles til UNI Storebrand Livsforsikring AS' disposisjon.
2. Ved beregning av de verdier som skal overføres i henhold til punkt 1 plikter UNI Storebrand Livsforsikring AS å legge til grunn følgende:
- De fond som er medregnet ved fordelingen av verdiene mellom forsikringsbransjene, skal også medregnes ved fordelingen av verdiene mellom forsikringstakerne i bransjen kollektiv pensjonsforsikring.
- Verdiene skal fordeles etter den enkelte kontrakts bidrag til dannelsen av verdiene i de enkelte år i løpetiden i minst 10 år regnet fra fordelingstidspunktet.
4. UNI Storebrand Livsforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger."
UNI Storebrand Livsforsikring AS (UNI) innga tilsvar i saken og påsto prinsipalt saken avvist idet det ble hevdet at det ikke forelå nødvendig rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54. Subsidiært påsto UNI seg frifunnet. Avvisningspåstanden var i hovedsak begrunnet i at fordelingen av selskapsformuen i UNI allerede var gjennomført og at saksøkerne derfor manglet aktuell interesse i å få fastslått hvilken andel de eventuelt hadde krav på.
Under saksforberedende møte til behandling av avvisningspåstanden 2 november 1992 gjorde saksøkerne følgende tilføyelse til punkt 1 i sine respektive påstander:
"Erstatningen skal utgjøre det beløp som fremkommer ved å multiplisere det antall aksjer som skulle vært tildelt med verdien av aksjene på tildelingstidspunktet."
Oslo byrett besluttet 6 november 1992 å fremme saken.
UNI påkjærte byrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett som under dissens avsa kjennelse den 25 mars 1993 med slik slutning:
"1. Byrettens beslutning stadfestes så langt den er påkjært.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken."
UNI har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens flertall har tolket tvistemålsloven §54 feil. Nærmere bestemt hevdes det at lagmannsrettens flertall ikke har tatt standpunkt til hva slags krav som er fremmet i stevningen. Den har nøyd seg med å konstatere at det ikke er noen objektiv motstrid mellom den påstand som er lagt ned i stevningen og det erstatningskrav kjæremotpartene nå pretenderer å ha fremmet. Etter den kjærende parts oppfatning har ikke lagmannsretten gjennom en tolking av stevningen fastlagt hvilket eller hvilke krav saksøkerne faktisk har fremmet. En slik tolking vil etter den kjærende parts oppfatning vise at lagmannsretten har tatt feil når den bygger avgjørelsen etter tvistemålsloven §54 på at påstanden "ikke utelukker" det krav kjæremotpartene i avvisningssaken pretenderer å ha fremmet.
Subsidiært gjør UNI gjeldende at punkt 2 og 3 i den påstand som er nedlagt på vegne av Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S, og punkt 1 nest siste setning og punkt 2 i den påstand som er nedlagt på vegne av Isola A/S må avvises.
Fra kjæremålet hitsettes:
"Det første punkt gjelder "krav på å få overført verdiene... til premiefondene". Den kjærende part har tidligere bemerket at kjæremotpartene selv står fritt til å disponere et eventuelt erstatningsbeløp, men har allikevel uttrykkelig sagt at man ikke har noen innvendinger mot å gjøre opp et eventuelt erstatningsbeløp på den måte kjæremotpartene måtte ønske, jfr dok 18 side 4. Når den kjærende part har akseptert kjæremotpartenes krav, har de ikke rettslig interesse i å opprettholde dette, jfr Hov, Rettergang i sivile saker side 204. Lagmannsretten kan ikke ses å ha begrunnet sin avgjørelse på dette punkt, men må etter den kjærende parts oppfatning ha bygget på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §54 når den har stadfestet byrettens avgjørelse.
Det andre punkt gjelder et krav om fastsettelse av de prinsipper som angivelig skal legges til grunn ved fordelingen av selskapsformuen. Hvis hovedkravet anses som et erstatningskrav, vil dette påstandspunkt innebære at kjæremotpartene krever en særskilt fastsettelse av enkelte av de prinsipper erstatningsutmålingen skal bygge på. Det er således ikke snakk om et særskilt krav, men om et avgjørelsestema som har prejudisiell betydning for erstatningskravet. .......
Lagmannsretten synes å ha bygget på at det prosessuelt er fri adgang til å kreve fastsettelsesdom for forhold som bare har prejudisiell betydning. Etter den kjærende parts oppfatning er dette en uriktig tolkning av tvistemålsloven §54. Under vanlig rettergang vil det ikke være adgang til å treffe særskilt avgjørelse om et slikt avgjørelsestema, jfr. Rt-1980-1677."
UNI har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
2. UNI Storebrand Livsforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med NOK 5.000,-."
Midelfart & Co A/S, Herman Lepsøe A/S og Isola A/S har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Kjæremotpartene kan videre i det alt vesentlige tiltre flertallets premisser.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Kjæremålet avvises for så vidt gjelder pkt 1 i påstanden fra
Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S og pkt 1 første, annet og fjerde punktum for så vidt gjelder påstanden fra Isola A/S.
Subsidiært:
Lagmannsrettens avgjørelse stadfestes.
2. Lagmannsrettens avgjørelse stadfestes for så vidt gjelder pkt 2 og 3 i påstanden fra Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S og pkt 1 tredje punktum og punkt 2 i påstanden fra Isola A/S.
3. I alle tilfelle:
Midelfart & Co A/S, Herman Lepsøe A/S og Isola A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
For Høyesteretts kjæremålsutvalg utgjør omkostningene kr 5.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å gjelde uriktig tolking av tvistemålsloven §54. Det er på enkelte punkter gitt uttrykk for at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull, uten at dette er påberopt som saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten (flertallet) har lagt til grunn at den opprinnelige påstand fra henholdsvis Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S, og fra Isola A/S, innebar "et krav om økonomisk kompensasjon for de feil saksøkerne hevder UNI har begått ved omdannelsen". På dette grunnlag har lagmannsretten funnet at den tilføyelse som ble foretatt i rettsmøte 2 november 1992 lå innenfor de opprinnelige påstander. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved vurderingen av de opprinnelige påstander eller nevnte tilføyelse har bygget på en uriktig tolking av tvistemålsloven §54. Tolking av påstanden er et rettsanvendelsesspørsmål som ikke kan prøves ved videre kjæremål.
Den subsidiære anførsel, som gjelder kravet om at en eventuell overføring skal skje til premiefondene, går ut på at dette krav er anerkjent av den kjærende part, og at kjæremotpartene derfor ikke har rettslig interesse i å få dom for dette. Da den kjærende parts innrømmelse etter det opplyste først forelå etter at sak var reist, kan avvisning ikke kreves på dette grunnlag.
Den annen subsidiære anførsel knytter seg til kravet om at "de fond som er medregnet ved fordelingen av verdiene mellom forsikringsbransjene, skal også medregnes ved fordelingen av verdiene i bransjen kollektiv pensjonsforsikring". Dette krav kan - som anført av den kjærende part - sees som uttrykk for et prinsipp for erstatningsutmålingen. Utvalget legger imidlertid til grunn at dette krav innebærer en konkretisering av erstatningskravet, i likhet med tilføyelsen 2 november 1992 og det krav som er knyttet til den subsidiære anførsel som er omtalt foran. Når disse ledd i påstanden sees under ett, kan utvalget ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av tvistemålsloven §54.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Utvalget finner i likhet med lagmannsretten at saksomkostningsspørsmålet bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for kjæremålsutvalget utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.