HR-1993-46-A - Rt-1993-289
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-19 |
| Publisert: | HR-1993-00046-A - Rt-1993-289 (93-93) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-??? - Høyesterett HR-1993-00046 A, nr 92-00164. |
| Parter: | Gamvikfisk A/S, dets konkursbo (advokat Per S. Johannessen - til prøve) mot Gamvik kommune (advokat Gunnar Nerdrum). |
| Forfatter: | Gussgard, Langvand, Holmøy, Aasland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §11, Dekningsloven (1984) §5-5, §9-2, §9-4 |
Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmål om innbetaling til en skattetrekkskonto kan kreves omstøtt i medhold av dekningsloven §5-5 første ledd.
Styret i Gamvikfisk A/S besluttet 3 mai 1989 å begjære oppbud. Konkurs ble åpnet 16 mai 1989.
Den 29 april 1989 hadde selskapet åpnet en skattetrekkskonto i Postsparebanken og satt inn 2.080.000,- kroner. Beløpet skulle dekke skyldig skattetrekk for fire terminer, fra og med 5 termin 1988, samt sikringstrekk. Pengene skrev seg fra innbetaling av en ikke forfalt fordring på Ålesundfisk A/S, et selskap som eiet 51 % av aksjekapitalen i Gamvikfisk A/S.
Konkursboet reiste sak ved Vardø herredsrett med krav om at kommunen skulle kjennes uberettiget til noen del av beløpet på skattetrekkskontoen. Boet hevdet at vilkårene for separatistrett ikke forelå, og at innbetalingen i alle tilfelle kunne omstøtes etter dekningsloven §5-5 første ledd.
Kommunen nedla påstand om dom for sitt krav på skyldig skattetrekk med renter.
Vardø herredsrett ga kommunen medhold i dom avsagt 15 september 1990 med slik domslutning:
"1. Gamvikfisk A/S, dets konkursbo, dømmes til å betale til Gamvik kommune kr 1.317.791,- kronerenmilliontrehundreogsyttentusensjuhundreognittien - med tillegg av 18 % - atten prosent - årlig rente av kr 1.187.791,- - kronerenmillionetthundreogåttisjutusensjuhundreognittien - fra 15. juni 1989, innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Etter anke fra konkursboet avsa Hålogaland lagmannsrett dom 13 februar 1992 med denne domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke." Det nærmere saksforhold fremgår av dommene. Gamvikfisk A/S, dets konkursbo, har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder lovanvendelsen og til dels bevisbedømmelsen.
Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak med avhør av syv vitner, og det er fremlagt noen nye dokumenter. På bakgrunn av Høyesteretts dom avsagt 22 september 1992, inntatt i Rt-1992-1144, har boet frafalt innsigelsen om at kommunen ikke har separatistrett. Saken for Høyesterett gjelder således bare spørsmålet om innbetalingen på skattetrekkskontoen kan omstøtes i medhold av dekningsloven §5-5 første ledd. Kommunen har korrigert sitt krav slik påstanden viser. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.
Gamvikfisk A/S, dets konkursbo, har i hovedsak anført:
På bakgrunn av dommen i Rt-1992-1144 må beløpet som ble innbetalt på skattetrekkskontoen til dekning av trukket skatt, anses som betalt til kommunen, slik at kommunen har separatistrett, jf skattebetalingsloven §11 nr 4. I dommen er det forutsatt at omstøtelsesreglene i dekningsloven §5-5 kan komme til anvendelse overfor trekkbeløp som innsettes på særskilt konto i henhold til skattebetalingsloven §11 nr 4. Innbetalingen likestilles i denne relasjon med betaling. Det er ingen holdepunkter for at omstøtelsesregelen ikke også gjelder offentlige skattekrav.
Det er ikke omtvistet i saken at disposisjonen forringet debitors betalingsevne i betydelig grad. Spørsmålet er da om betalingen likevel fremtrådte som ordinær.
Gamvikfisk A/S var insolvent allerede ved årsskiftet 1988/89. Selskapet hadde siden 1986 jevnlig misligholdt betalingsforpliktelsene etter skattebetalingsloven. Opprettelsen av skattetrekkskontoen og dekningen av de fire terminene ble besluttet i styremøte 28 april 1989. Kontoen ble åpnet og sjekkbeløpet satt inn lørdag 29 april. Når selskapet på denne måten, like før oppbud besluttes, betaler skyldig skattetrekk i en størrelsesorden som det her er tale om, kan det ikke sies at betalingen fremsto som "ordinær".
Innskuddet skjedde for om mulig å hindre strafforfølgning for overtredelse av skattebetalingsloven. Disposisjonen hadde ikke sammenheng med den refinansiering styret hadde forsøkt å få i stand. Forhandlingene om refinansiering kan ikke i noe tilfelle begrunne kommunens standpunkt om at betalingen må anses ordinær.
Gamvikfisk A/S, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:
"1. Gamvik kommune kjennes uberettiget til noen del av beløpet på kr 2.080.000,- som innestod på kapitalkonto i Postsparebanken ved åpning av konkurs i Gamvikfisk A/S.
2. Gamvik kommune tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett i samsvar med vedlagte oppgave."
Gamvik kommune har i hovedsak anført:
Selv om dekningsloven §5-5 er en objektiv regel, kan en ikke unngå å vurdere omstøtelsesspørsmålet ut fra den faktiske situasjon som forelå. Etter ankemotpartens mening er den rettslige situasjon ikke vesentlig endret fra tidligere, da en måtte ha bygget på regelen om omstøtelse på subjektivt grunnlag. Ut fra en totalvurdering er det dekning for å si at betalingen fremtrådte som ordinær. Det ble ikke utvist noen form for illojalitet fra kommunens side.
Hensett til at Gamvikfisk A/S var en hjørnestensbedrift i en liten kommune i Finnmark, samt til vedtaket i Utbyggingsfondet 27 april 1989, som ikke helt stengte for en refinansiering, hadde styret grunn til å tro på fortsatt drift da beslutningen om å opprette skattetrekkskontoen ble fattet. Det måtte anses sannsynlig at bedriften ville kunne oppfylle de vilkår for fornyet behandling som Utbyggingsfondet hadde satt. Det var først da banken den 3 mai 1989 stengte for ytterligere kreditt at styret måtte forstå at konkurs ville bli resultatet.
Foruten refinansieringssituasjonen er det av betydning for totalvurderingen at Gamvikfisk A/S gjennom flere år hadde betalt skattetrekk lenge etter forfall. Betalingen 29 april fremtrådte derfor ikke i seg selv som ekstraordinær. Under henvisning til Rt-1967-993 hevdes det at det også bør tillegges betydning at unnlatelse av å betale skattetrekk er forbundet med straffansvar.
Konkursbehandling bygger på en likestilling mellom kreditorene, men full likestilling er ikke gjennomført. I dette tilfelle dreier det seg i realiteten om fordeling mellom prioriterte kreditorer - stat og kommune - jf dekningsloven §9-4. Når dette er situasjonen, kan innbetalingen neppe sies å innebære en vesentlig forfordeling mellom kreditorene, og en er utenfor det sentrale området for dekningsloven §5-5. Det dreier seg heller ikke om betaling av gjeld i vanlig forstand, men om innbetaling av beløp som er inndrevet for det offentlige - beløp som ikke tilhører bedriften.
Ut fra det resultat jeg er kommet til, går jeg ikke nærmere inn på beregningen av kommunens krav.
Gamvik kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Gamvikfisk A/S, dets konkursbo, dømmes til å betale til Gamvik kommune kr 1.327,161,- med tillegg av 18 % årlig rente av kr 1.187.791,- fra 15. juni 1989 til betaling skjer.
Subsidiært:
Gamvikfisk A/S, dets konkursbo, dømmes til å betale til Gamvik kommune kr 1.187.791,- med tillegg av 18 % årlig rente fra 15. juni 1989 til betaling skjer.
2. Gamvikfisk A/S, dets konkursbo, dømmes til å betale saksomkostninger til Gamvik kommune for lagmannsretten og Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Dekningsloven §5-5 er en objektiv omstøtelsesregel som bl.a gir hjemmel for omstøtelse av betaling foretatt senere enn tre måneder før fristdagen med beløp "som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne, forutsatt at betalingen etter forholdene allikevel ikke fremtrådte som ordinær".
Førstvoterende i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1992-1144 ga uttrykk for at innbetaling på skattetrekkskonto må likestilles med betaling i relasjon til dekningsloven §5-5 og forutsatte at bestemmelsen også gjelder ved betaling av skattetrekk. Jeg er enig i at slik likestilling gir best sammenheng i regelverket. Det er heller ikke noe verken i lovteksten eller i forarbeidene som tilsier at bestemmelsen ikke også skal gjelde overfor betaling av skattetrekk. Det offentliges krav på skattetrekk er vernet på flere måter i skattebetalingsloven. Jeg kan ikke se at det er grunn til å utvide vernet på den måten at innbetaling av skattetrekk unntas fra omstøtelse etter dekningsloven regler.
Det innskuddet saken gjelder, ble foretatt innenfor tremånedersfristen i dekningsloven §5-5 første ledd. Det er ikke omstridt at dette forringet skyldnerens betalingsevne i betydelig grad, noe jeg legger til grunn. Om omstøtelse kan skje, beror da på om betalingen ut fra de konkrete forhold likevel fremtrådte som ordinær.
I forarbeidene til dekningsloven, NOU 1972:20 side 292 heter det om dette kriterium bl.a :
"Ordinær er betaling i vanlig rutine av løpende utgifter i forbindelse med driften av debitors forretning: vederlag for leverte råstoffer, husleie, arbeidslønn, skatter osv. Ekstraordinær blir betalingen først og fremst hvor det er tale om eldre gjeldsposter, f.eks. til debitors bankforbindelse eller råstoffleverandør, som har vært forfalt og for så vidt misligholdt i lengre tid." I
Ot prp nr 50 (1980-81) understreket Justisdepartementet at bestemmelsen tar sikte på å ramme "ekstraordinære betalinger, mens det ikke er aktuelt med omstøting av betaling i vanlig rutine av løpende utgifter i forbindelse med driften av skyldnerens virksomhet, ...".
Innbetalingen dekket til dels forlengst forfalte gjeldsposter. Jeg kan således ikke se at det innskuddet saken gjelder, kan anses som en betaling "i vanlig rutine av løpende utgifter". Kommunen har anført at siden bedriften regulært betalte skattetrekk lenge etter forfall, kan betalingen ikke anses som ekstraordinær. Dette kan kommunen ikke høres med. Tvert imot er det i denne saken flere momenter som trekker i motsatt retning. Jeg viser til at bedriften mente å ha fått utsettelse med betaling av gjeld til det offentlige. Dette kan kommunen ikke høres med. Dessuten legger jeg vekt på at innbetalingen fant sted kort tid før konkursåpningen i en meget vanskelig økonomisk situasjon. Bedriften manglet bl a midler til betaling av lønninger.
At en fordring dekkes i forbindelse med refinansiering, er et forhold som kan ha betydning i relasjon til spørsmålet om betalingen må anses ordinær. En refinansiering tar sikte på fortsatt drift, noe som forutsetningsvis vil komme også de øvrige kreditorer til gode. I Ot prp nr 50 (1980-81) side 167 er spørsmålet drøftet i relasjon til ny kredittgivning.
En forutsetning for at dekning av gjeld i en refinansieringssituasjon skal kunne ha betydning for vurderingen av om betalingen kan anses ordinær, må iallfall være at det faktisk inngås en refinansieringsavtale. Kommer slik avtale ikke i stand, er det ingen grunn til at de øvrige kreditorer skal måtte respektere en betaling som forringer deres dekningsmulighet. I vår sak ble det ikke inngått noen refinansieringsavtale, og det er da unødvendig for meg å gå nærmere inn på dette.
Jeg vil ikke utelukke at det forhold at en betaling gjelder skattetrekk, og dermed en fordring som det er forbundet med straffansvar ikke å dekke, kan være et moment av betydning ved en vurdering etter dekningsloven §5-5 første ledd. Men i denne saken, der betalingen må anses klart ekstraordinær, og der betalingsplikten gjennom lengre tid var tilsidesatt, finner jeg ikke at fordringens art kan ha betydning.
Den ankende part har pekt på at saken i realiteten dreier seg om fordeling mellom prioriterte kreditorer, og at en dermed befinner seg utenfor det sentrale området for omstøtelse etter dekningsloven §5-5. Jeg kan ikke se at det kan ha betydning for vurderingen etter §5-5 første ledd at en omstøtelse bare får virkning for den innbyrdes fordeling mellom prioriterte fordringer. Dekningsloven gir en rekke fordringer, tilhørende ulike rettssubjekter, fortrinnsrett, jf loven §9-2 - §9-4. En omstøtelse kan ikke sies å mangle interesse selv om beløpet bare kommer prioriterte fordringer til gode.
Da saken i realiteten er en tvist mellom forskjellige offentlige kreditorer, og dessuten gjelder rettsspørsmål av generell betydning, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Gamvik kommune kjennes uberettiget til noen del av beløpet på 2.080.000,- - tomillionerogåttitusen - kroner som innesto på kapitalkonto i Postsparebanken ved åpning av konkurs i Gamvikfisk A/S.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.