HR-1993-461-K - Rt-1993-891
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-16 |
| Publisert: | HR-1993-00461-K - Rt-1993-891 (331-93) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Skjønn, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1993-00221 K - Høyesterett HR-1993-00461 K, jnr 154/1993. |
| Parter: | Staten v/Forsvarsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Sam E. Harris) mot Ole Sola, Per Ståle Sola (advokat Håkon Helle). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54, Oreigningsloven (1959) §28, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §404, §4, §2, §46, §1, Forvaltningsloven (1967) §16 |
Ole Sola søkte 9 januar 1978 om oppføring av enebolig på gnr 14, bnr 67, Sola kommune. Fradeling og byggetillatelse ble nektet på grunn av manglende utslippstillatelse. Ole Sola og Per Ståle Sola søkte den 6 september 1983 på nytt om byggetillatelse, men som også denne gang ble nektet på grunn av manglende utslippstillatelse. Vedtaket ble påklaget til fylkesmannen som 29 mars 1985 ga klagerne medhold.
Ved brev av 4 juli 1985 sendte staten ved Forsvarets bygningstjeneste ekspropriasjonsvarsel etter oreigningsloven §28 til eieren av gnr 14, bnr 67. Ekspropriasjonsvarselet ble trukket tilbake ved brev fra Forsvarets bygningstjeneste av 18 februar 1991.
Fylkesmannen i Rogaland ga den 22 september 1987 Ole og Per Ståle Sola byggetillatelse. Det var da var klart at det ikke ble aktuelt med ekspropriasjon i henhold til ekspropriasjonsvarselet.
Ved stevning av 20 april 1990 anla Ole og Per Ståle Sola søksmål ved Jæren herredsrett mot Sola kommune og staten ved Forsvarsdepartementet med krav om erstatning på grunn av urettmessig båndleggelse av deres eiendommer. I en påtegning på prosesskrift av 12 desember 1990 fra regjeringsadvokaten uttalte retten at erstatning etter oreigningsloven §28 annet ledd måtte fastsettes ved skjønn.
Ole og Per Ståle Sola innga den 25 september 1992 skjønnsbegjæring til Jæren herredsrett. I begjæringen var staten ved Forsvarsdepartementet oppført som saksøker under henvisning til skjønnsloven §4 annet ledd. I tilsvaret anførte regjeringsadvokaten at skjønnsloven §4 annet ledd ikke gir hjemmel for at staten føres opp som saksøker idet det ikke har funnet sted noen ekspropriasjon eller besittelsestakelse av Ole og Per Ståle Solas eiendommer.
Under saksforberedelsen avsa Jæren herredsrett den 2 februar 1993 beslutning med slik slutning:
"Sak nr. 489/92 B fremmes ved at Ole og Per Ståle Sola føres opp som saksøkere i saken."
Beslutningen ble av Ole og Per Ståle Sola påkjært til Gulating lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa den 8 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"I sak nr 489/92 B for Jæren herredsrett skal Staten v/ Forsvarsdepartementet anses som saksøker.
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Staten v/Forsvarsdepartementet har rettidig påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr 3, jf skjønnsloven §2.
Det er særlig gjort gjeldende:
Det lagmannsretten omtaler som et "byggeforbud" er ekspropriasjonsvarselet av 4 juli 1985. Det har ikke vært fastsatt andre restriksjoner for eiernes rådighet enn det som umiddelbart følger av oreigningsloven §28 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse beror derfor utelukkende på en tolkning av skjønnsprosessloven §4 annet ledd i forhold til slike restriksjoner.
Utgangspunktet må være at en ikke uten hjemmel i lov kan begjære skjønn på vegne av andre. Staten mener at såvel loven ordlyd, forarbeider og reelle hensyn taler mot at skjønnsprosessloven §4 annet ledd gir hjemmel for at staten anses som saksøker i skjønnet.
Det er på det rene at §4 annet ledd får anvendelse dersom den varslede ekspropriasjon blir gjennomført. Den gjelder imidlertid ikke på det tidligere stadium før ekspropriasjonsvedtak er fattet. §4 annet ledd viser til samme lov §46 som er innledningsbestemmelsen til skjønnsprosessloven særregler i kapittel 2 for ekspropriasjonsskjønn. Henvisningen fra §4 annet ledd må forstås slik at bestemmelsen bare er ment å være anvendelig i skjønn som faller inn under skjønnsprosessloven kapittel 2. Utfra forarbeidene til bestemmelsen synes hensikten blant annet å ha vært å bringe saksomkostningsbestemmelsene i kapittel 2 til anvendelse. Skjønnsprosessloven §46 gjelder der "ekspropration kræves" og dette tilsier at det må foreligge et ekspropriasjonsvedtak før skjønn etter loven kapittel 2 kan kreves. Før dette må begge parter være avskåret fra å begjære skjønn etter disse bestemmelsene.
Noe annet kan heller ikke gjelde i de tilfeller hvor et ekspropriasjonsvarsel blir tilbakekalt. Et slikt varsel, med de virkninger det får etter oreigningsloven §28 første ledd, kan ikke regnes som en ekspropriasjon av rettighet etter skjønnsloven §4 annet ledd. Ved vurderingen av hva som er ekspropriasjon etter skjønnsprosessloven §4 annet ledd bør en se hen til vanlig begrepsbruk innen ekspropriasjonsretten, særlig i forhold til Grunnloven §105 hvor det er vanlig å skille terminologisk mellom ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkning når de gjelder hva §105 direkte gjelder for. Utfra forarbeidene til skjønnsprosessloven §4 annet ledd, jf Husaasutvalgets innstilling side 76, må det antas at bestemmelsen ikke er ment å gjelde utover hva som anses som ekspropriasjon etter Grunnloven §105. Det samme tilsies av tilleggsvilkåret i §4 annet ledd om at en eiendom eller rettighet må være "tatt i besittelse". Etter statens syn må det være relativt klart at den begrensning av rådighet som oreigningsloven §28 første ledd lar bli følgen av et ekspropriasjonsvarsel, ikke går inn under Grunnloven §105, og heller ikke ellers er naturlig å anse som en ekspropriasjon. Det pekes også på at såvidt vites finnes ingen praksis i motsatt retning når det gjelder skjønn for erstatning for for eksempel midlertidige byggeforbud etter plan- og bygningsloven.
Også reelle hensyn taler mot lagmannsrettens lovtolking. Det sendes til enhver tid ut et ikke ubetydelig antall ekspropriasjonsvarsler. Hensynet til saksopplysning og partenes muligheter for å innrette seg tilsier at varsler sendes tidlig. Varslene er å likestille med forhåndsvarsler etter forvaltningsloven §16. Til tross for dette er krav etter oreigningsloven §28 annet ledd i de tilfelle ekspropriasjon ikke gjennomføres tilsynelatende begrenset. Dersom det alltid kan kreves skjønn med staten som saksøker, og med den følge at de mer absolutte saksomkostningsregler i skjønnsprosessloven kapittel 2 gjelder, vil dette bli en stor belastning for staten i forhold til de erstatningsbeløp det gjelder. Medfører dette tilbakeholdenhet med å sende ut ekspropriasjonsvarsler i god tid, er også det uheldig.
Dersom det kreves erstatning for tap etter et ikke iverksatt ekspropriasjonsvarsel, vil det være mer å sammenligne med et vanlig erstatningssøksmål. Det vil ikke foreligge noe framtidig ekspropriasjonsinngrep å gjøre rede for, og hensynet til sakens opplysning tilsier at det er den som krever erstatning som redegjør for sitt påståtte tap.
Forarbeidene til oreigningsloven §28 gir ingen spesiell veiledning. I Sandene og Keiserud, Oreigningsloven med kommentarer, 2 utgave, side 285 uttales det imidlertid at det, hvor ekspropriasjon ikke gjennomføres, "vil være grunneierens sak å begjære skjønn."
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Ole Sola og Per Ståle Sola har i kjæremålstilsvaret henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse og ellers særlig anført:
Den rådighetsinnskrenkning som følger av ekspropriasjonsvarselet er ikke en alminnelig følge av generell lovgivning som utfra forarbeidene til skjønnsprosessloven §4 annet ledd faller utenfor bestemmelsen. Det antas å stride mot Grunnloven §105 om eieren skulle finne seg i et slikt inngrep uten erstatning. Det er vist til definisjonen av oreigningsinngrep i oreigningsloven §1.
Kjæremotparten bestrider at den tolkning lagmannsretten bygger på vil innebære noen stor belastning for staten. Det er formodentlig ikke så ofte at et ekspropriasjonsvarsel ikke følges opp. Det er sjeldnere et slikt varsel medfører økonomisk tap. I de tilfelle varselet medfører økonomisk tap for grunneierne, er det ingen grunn til at de skal stilles dårligere prosessuelt enn når inngrepet faktisk blir gjennomført.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten, v/Forsvarsdepartementet betaler Ole og Per Ståle Sola saksomkostninger i anledning det videre kjæremål med kr 6.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalget har kompetanse etter tvistemålsloven §404 nr 3, jf skjønnsloven §2.
Lagmannsretten har forstått skjønnsloven §4 annet ledd slik at leddet også får anvendelse på skjønn etter oreigningsloven §28 annet ledds annet alternativ, det vil si også for erstatningskrav når ekspropriasjonsinngrepet ikke blir satt i verk. Dette innebærer at ekspropriasjonssøkeren må stå som saksøker også i et slikt skjønn med de følger dette har blant annet for saksomkostningsreglene i skjønnsloven §54.
Utvalget kan ikke se at dette er en riktig forståelse av skjønnsloven §4 annet ledd.
Man er enig med herredsretten og den kjærende part i at både ordlyden, forarbeidene og reelle hensyn må lede til at nevnte ledd ikke får anvendelse på skjønn for tap på grunn av rådighetsinnskrenkning etter oreigningsloven §28 første ledd der ekspropriasjon ikke settes i verk. Det kan ikke ses å være treffende når lagmannsretten beskriver en slik rådighetsinnskrenkning som en rett grunneieren har "måttet gi fra seg." Utvalget kan ellers vise til statens anførsler i kjæremålet, som man i det vesentlige kan tiltre. Man er ellers enig med lagmannsretten i at avgjørelsen i Rt-1982-414 ikke kan ses å ha noen interesse for spørsmålet i nærværende sak.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og herredsrettens beslutning blir stående. Partene er enige om de følger dette vil ha for partsforholdet i saken, jf herredsrettens beslutning.
Påstand om saksomkostninger er ikke nedlagt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.