Rt-1982-414

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-03-06
Publisert:	Rt-1982-414 (61-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48B/1982
Parter:	Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (advokat Karl Arne Utgård - til prøve) mot Kåre Hansen Sund (høyesterettsadvokat Erik Bryn)
Forfatter:	Løchen, Røstad, Schweigaard Selmer, Elstad, Mellbye
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §4, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Tvistemålsloven (1915) §384, §28, §19, §20, Vassdragsloven (1940) §136, Bygningsloven (1965) §32, §61

Dommer Løchen: Røssåga-reguleringen, som ble satt i verk i 1955, førte til at tilførselen av ferskvann til Sørfjorden økte betraktelig i vintertiden. Dette fikk innvirkning på isforholdene i Sundsfjorden og områdene omkring Hemnesberget. Etter krav fra grunneiere og rettighetshavere, særlig på og omkring Hemnesberget, gikk Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, heretter kalt NVE, med på å avholde vanlig reguleringsskjønn til fastsettelse av erstatninger med tillegg av 25% for skadevirkninger i eller ved fjorden.

Underskjønn ved Rana herredsrett ble avhjemlet 26. september 1968 og overskjønn 7. oktober 1969.

Overskjønnsretten fastslo at reguleringen av Røssåga hadde ført til at isforholdene i hele fjordområdet var blitt forverret, og at det forelå årsakssammenheng mellom reguleringen og de skader og ulemper som den økte islegging hadde ført med seg for grunneierne. Ved overskjønnet ble NVE pålagt som tiltak «så snart det legger seg is å bryte is på Sundsfjorden med tilliggende bukter slik at det er tilkomst til kaier og slipper langs fjorden». Erstatning for fremtidige skader på faste anlegg ble holdt utenfor skjønnet, og de skadelidende henvist til å fremme erstatningskrav etter hvert som skader oppstod.

Kåre Hansen Sund begjærte 27. juli 1976 skjønn etter skjønnsloven §4 annet ledd til fastsetting av erstatning for skade påført hans kai av isflak 24. februar 1973 og 7. mars 1974. Han krevde også erstattet utgifter til forsterking av kaien. NVE påstod å være uten ansvar for skadene og utgiftene.

Rana herredsrett avgav 7. mai 1979 skjønn med denne slutning:

«1. Norges Vassdrag og Elektrisitetsvesen dømmes til å betale Kåre Hansen Sund erstatning for isflakskaden på hans kai den 24. februar 1973 med kr. 7000,- - sjutusen kroner - med tillegg av 25 - tjuefem - prosent med tillegg av 10% renter fra 24. februar 1973 til betaling skjer.

2. Begjæringen om skjønn forsåvidt angår isflakskaden natt til den 7. mars 1974 avvises.

3. Norges Vassdrag og Elektrisitetsvesen frifinnes for å betale erstatning til Kåre Hansen Sund til forsterkning av kaia.

4. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilpliktes å betale saksomkostninger til Kåre Hansen Sund med kr. 23644,30 - tjuetretusensekshundreogførtifire 30/100 kroner - hvorav kr. 14444,30 - fjortentusenfirehundreogførtifire 30/100 kroner til dekning av høyesterettsadvokat Bryns salær og kr. 9200,- - nitusentohundre kroner - til dekning av den issakkyndiges salær.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet.»

NVE påanket skjønnet til Hålogaland lagmannsrett for skjønnsslutningens punkt 1 og 4. Kåre Hansen Sund erklærte aksessorisk motanke for skjønnsslutningens punkt 2 og 3. Lagmannsretten avsa 9. mai 1980 dom med denne domsslutning:

«Rana herredsretts skjønn av 7. mai 1979 pkt. 1. bortsett fra avgjørelsen av rentespørsmålet, og pkt. 4 stadfestes. For øvrig oppheves skjønnet og hjemvises til ny behandling.

I saksomkosninger for lagmannsretten betaler staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen innen to uker fra forkynnelsen av dommen til Kåre Hansen Sund kr. 19623,- kronernittentusensekshundreogtjuetre 00/100.» 1

NVE har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er skjønnsslutningens punkt 1 påstått opphevet mens punkt 2 og 3 er påstått stadfestet. Anken vedrørende punkt 1 er under hovedforhandlingen trukket tilbake og saken begjært hevet for dette punkt. Heving er skjedd ved egen kjennelse idag.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene.

Til bruk for Høyesterett er det innhentet erklæringer fra Kåre Hansen Sunds kone og sønn og den sakkyndige statsmeteorolog Carl A. Boe.

NVE har i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsrettens rettsanvendelse med hensyn til bevisbyrden er etter den ankende parts oppfatning uriktig. Det hevdes at skjønnsrettens rettsanvendelse er korrekt når den har lagt til grunn at Sund har bevisbyrden for at isflakskadene skyldes reguleringen og på bakgrunn av bevisvurderingen har frifunnet NVE for erstatningsansvar for skaden 7. mars 1974. Det bestrides at det er grunnlag for å legge tvilsrisiko på NVE - i hvert fall i den utstrekning lagmannsretten synes å gjøre og uten noe forbehold.

Hvis skjønnsretten skulle ha uttrykt seg for bastant ved å bygge resultatet på at det ikke er « godtgjort at isflakskaden natt til den 7. mars 1974 var forårsaket av reguleringen», fremgår det av premissene lest i sammenheng og sett på bakgrunn av den sakkyndiges rapport, som det vises til, at skjønnsretten ikke har lagt til grunn for streng bevisbyrderegel. Skjønnsretten må forstås slik at den krever en sannsynlighetsovervekt for at reguleringen er årsak til skaden. At det kan være vanskelig å bevise en slik årsakssammenheng, kan ikke endre bevisbyrden.

Lagmannsretten har gjort seg skyldig i saksbehandlingsfeil, idet den synes å ha overprøvd skjønnsrettens bevismessige vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng mellom reguleringen og skaden.

Lagmannsretten har også misforstått innholdet av isbryterpålegget og trukket for vidtgående konsekvenser av eventuell manglende isbryting. Det erkjennes at NVE fortsatt er bundet av pålegget i forhold til Hansen Sund, og at pålegget gjelder, uansett årsaken til isdannelsen. Pålegget tok imidlertid bare sikte på å skaffe tilkomst til kai og slipp, men ikke på å holde fjorden ren for is eller å hindre isflakskader. Det ville ikke under noen omstendighet vært mulig ved isbryting å hindre skade ved isflak som kom brått i løpet av natten, slik det skjedde 7. mars 1974.

Når det gjelder Hansen Sunds krav om dekning av utgiftene til forsterkning av kaien, hevder NVE at skjønnsrettens frifinnelse for kravet er korrekt.

NVE anfører at det ikke foreligger hjemmel for å erstatte slike utgifter, men bare de enkelte skadeforvoldelser som er en følge av reguleringen. Det var bare erstatningskrav for de enkelte skadeforvoldelser som av overskjønnsretten i 1969 ble henvist til senere behandling ved skjønn. Alternativt vil det kunne kreves oppgjør for fremtidige skader, men da bare som et endelig oppgjør.

NVE har nedlagt denne påstand:

«1. Saka blir heva for så vidt gjeld isflakskade 24. februar 1973.

2. Rana heradsretts skjønn punkt 2 blir stadfesta med den endring at Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen blir å frifinne. Subsidiært: Rana heradsretts skjønn punkt 2 blir stadfesta.

3. Rana heradsretts skjønn punkt 3 blir stadfesta.

4. Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen blir tilkjent sakskostnader for lagmannsretten og for Høgsterett.»

Kåre Hansen Sund mener at lagmannsrettens dom er riktig og viser til sine anførsler for lagmannsretten. Tiltakspålegget om isbryting som fortsatt gjelder overfor ham, forutsatte at NVE skulle holde Sundsfjorden ren for is uansett om isen skyldes reguleringen eller ikke. NVE må holde en tilstrekkelig beredskap til å kunne kutte opp isflak som kommer brått på. Når det ikke er gjort, må NVE bære risikoen for isskader. Betydningen av tiltakspålegget er ikke behandlet av skjønnsretten.

Det er en rettsanvendelsesfeil at skjønnsretten ikke har realitetsbehandlet spørsmålet om forsterking av kaien, all den tid at spørsmålet om erstatning for fremtidige skader ble utsatt av skjønnet. Forsterkningen har bidratt til at kaien ikke har fått skader i isrike år og har derved betydning for eventuelle fremtidige skader.

Kåre Hansen Sund har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og Kåre Hansen Sund tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Når det gjelder bevisbyrden for skaden på kaien 7. mars 1974, vil jeg særlig peke på betydningen av tiltaket om isbryting som overskjønnsretten påla NVE. Tiltakspålegget lyder:

«N.V.E. pålegges så snart det legger seg is å bryte is på Sundsfjorden med tilliggende bukter slik at det er tilkomst til kaier og sliper langs fjorden.»

Jeg forstår i samsvar med de issakkyndiges uttalelse overfor overskjønnsretten at tiltaket tok sikte på å holde Sundsfjorden tilnærmet isren helt inn til marbakken. Overskjønnsretten understreker at «pålegget om isbryting må bli omhyggelig utført til riktige tider og i nødvendig utstrekning». Det uttales at «isbrytingen vil ikke avhjelpe alle skader og ulemper idet en forutsetter at det vil bli liggende noe is igjen innerst i viker og bukter». I overskjønnsrettens begrunnelse i forbindelse med Hansen Sunds erstatningskrav heter det: «Ved pålegget om isbryting i Sundsbukta vil den bli holdt ren for is helt inn til marbakken.» Overskjønnsretten «forutsetter at NVE selv finner frem til den beste praktiske løsning for å oppfylle kravet til isbryting og hvordan det vil innrette seg med isbrytingsmateriell».

På grunn av uheldige følger av isbrytingen ble NVE's isbryting ved isavtalen av 24. oktober 1970 avløst av isbryting ved et stedlig organ etter behov overfor de oppsittere som undertegnet avtalen. Da skaden inntrådte hos Hansen Sund 7. mars 1974, foretok således NVE ingen isbryting i Sundsfjorden, hadde intet materiell for hånden og fulgte ikke med i hvordan isforholdene utviklet seg. Da Hansen Sund ikke hadde undertegnet avtalen, var NVE imidlertid fortsatt bundet overfor ham etter tiltakspålegget. NVE erkjenner dette og at pålegget gjelder både isflak som skyldes reguleringen og annen is, men hevder at pålegget ikke kan omfatte isflak som kommer drivende plutselig om natten, slik tilfellet var 7. mars 1974.

Det er her etter min mening spørsmål om hvilken beredskap NVE ville holde overfor isflak. NVE måtte overveie hvor dyrt det ville være å holde en konstant overvåking overfor ethvert isflak som driver inn i Sundsfjorden. Men når NVE både velger å holde en svakere beredskap og i det hele ikke selv eterlever isbrytingspålegget overfor Hansen Sund, må etter min mening NVE bære risikoen for all rimelig tvil om skaden fra isflaket 7. mars 1974 skyldtes reguleringen. Betydningen av isbryterpålegget er ikke behandlet av skjønnsretten.

Jeg nevner at den sakkyndige statsmeterolog Boe i sin erklæring for Høyesterett uttaler at skulle et isflak av en eller annen grunn løsne i ytre del av Sørfjorden, er sjansene for at det kommer i drift ut mot - og siden gjennom - Skarpsundet og ut i Sundsfjorden, større enn før reguleringen på grunn av en sterkere og konstant utgående overflatestrøm fra Røssågas munning langs Sørfjordens nordside og ut Skarpsundet. Dette gjelder så vidt jeg forstår også for is som er dannet uten påvirkning av reguleringen.

Når det gjelder forsterkning av kaien, hevder NVE at Hansen Sund må velge mellom å få erstattet den enkelte skade etter hvert som de oppstår eller å få erstatning for forsterkning av kaien, men da som et endelig oppgjør overfor fremtidige skader. Jeg er ikke enig i at dette er de eneste løsninger som kan komme på tale.

Hansen Sund kan ikke uten videre forsterke kaien etter eget forgodtbefinnende og kreve sine utgifter dekket av NVE. Jeg antar imidlertid at overskjønnsrettens avgjørelse ikke er til hinder for at NVE med hjemmel i vassdragsreguleringsloven §16, nr. 3 annet ledd må kunne pålegges å forsterke kaien som erstatningstiltak. Den forsterkning av kaien Hansen Sund allerede har foretatt, må da kunne tas i betraktning i den utstrekning den reduserer nødvendigheten og omfanget av tiltaket. Hvis skader deretter likevel skulle inntreffe, må Hansen Sund kunne kreve erstatning for disse. Avgjørende for hvordan dette bør gjøres må være hva som etter skjønnsrettens vurdering dekker Hansen Sunds erstatningskrav på den for NVE billigste måte.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Lagmannsretten har uttalt at skjønnsloven §4 annet ledd ikke gir grunnlag for begjæringen om skjønn i saken. For avgjørelsen av anken er dette spørsmål ikke lenger av betydning, da NVE nå har akseptert Hansen Sunds skjønnsbegjæring, og at han har hjemmel for den i vassdragsreguleringsloven. Hansen Sund har imidlertid bedt Høyesterett uttale seg om spørsmålet som er av interesse for ham utenfor nærværende sak og som var hans opprinnelige hjemmel for skjønnsbegjæringen i denne sak. Jeg er enig i at ordlyden i bestemmelsen bare synes å omfatte inngrep der eiendom eller rettighet er tatt i besittelse som ledd i en ekspropriasjon. Men forarbeidene, både Husåskomitéen og proposisjonen, synes å forutsette at bestemmelsen får anvendelse også på andre ekspropriasjonsinngrep som i denne sak. Husåskomitéen skiller mellom inngrep med ekspropriasjonshjemmel og andre inngrep i eiendomsretten hvor bestemmelsen ikke får anvendelse, jfr. Innstilling om skjønnsordningen og erstatningsutmåling ved ekspropriasjon VI side 76. Det heter her:

«Videre vil bestemmelsen gjelde i de tilfelle der erstatningsspørsmålet bare delvis er avgjort, men for øvrig holdt utenfor skjønnet i påvente av at en bestemt begivenhet inntrer eller ikke inntrer, eller for å se hvordan forholdene i det hele utvikler seg.»

Proposisjonen taler om å anvende §4 ved ekspropriasjonsinngrep generelt, jfr. Ot. prp. nr. 18/1971-72 side 49. Sterke reelle grunner taler i samme retning. Jeg deler således ikke lagmannsrettens syn.

Anken har ikke ført frem, og NVE må betale saksomkostninger for Høyesterett. Hansen Sund har fremlagt omkostningsoppgave. Saksomkostningene settes til kr. 28604,50, hvorav kr 3604,50 er utlegg.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Kåre Hansen Sund 28604,50 - tjueåtte tusen seks hundre og fire 50/100 - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstevoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Elstad og Mellby: Likeså.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Olaf Spangen med skjønnsmenn): - - -.

5. Retten skal bemerke.

N.V.E. har begjært saka avvist. Da avgjørelsen av dette spørsmål ikke bare har betydning for behandlingen og avgjørelsen av de framsatte erstatningskrav, men også for om retten skal treffe sin avgjørelse i form av et skjønn eller en kjennelse, vil en behandle de spørsmål som kan føre til avvisning av saka først.

Det kan være spørsmål om å avvise saka av flere grunner. For det første må den avvises hvis vassdragsreguleringsloven eller skjønnsloven §4 annet ledd ikke gir saksøkte hjemmel til å begjære skjønn. Videre må den avvises hvis det ikke er ført bevis for at N.V.E. er ansvarlig for skadene, samt hvis erstatningskravene er foreldet.

Retten finner enstemmig bevist at det var drivende isflak som skadet Kåre Hansen Sunds kai den 24. februar 1973 og natt til den 7. mars 1974. Skadene på kaia ble ved begge høve taksert av sakkyndige takstfolk og ble satt til kr. 7000,- for hver skade. Etter den beskrivelse som er gitt av skadene, finner retten taksten rimelig og legger den til grunn for sin vurdering.

I overskjønnet (rettsboka side 34 nederst) sies det følgende om framtidige skader:

«Når det gjelder framtidige skader finner retten det umulig å fastsette noen erstatninger. De skader som er påført de faste anlegg er i det vesentlige forårsaket av drivende isflak og hvilke skader disse kan gjøre i framtiden, særlig etter at det skal foretas så å si kontinuerlig isbryting om vinteren, lar det seg ikke gjøre å bedømme. Erstatning for framtidige skader på faste anlegg blir derfor ikke fastsatt av retten og de saksøkte henvises til senere å fremme sine erstatningskrav for disse skader etter vassdragsloven §136.»

Under takstnummer 33, Kåre Hansen Sund, som også hadde lagt ned påstand om at direkte tap ved isskade på faste anlegg skulle holdes utenfor skjønnet, anføres det følgende (rettsboka side 49 øverst): « . . . direkte tap ved isskade på faste anlegg i samsvar med det som er sagt foran under de generelle betraktninger, blir å taksere etterhvert som de oppstår.»

Overskjønnets avgjørelse på dette punkt ble stadfestet av Høyesterett ved dom og kjennelse av 2. april 1971, med den beriktigelse at hjemlen for å utsette erstatningsfastsettingen på ubestemt tid ikke fantes i vassdragsloven §136, men i vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4. Selv om det ikke er foretatt noen kontinuerlig isbryting om vinteren siden 1970, og som retten forutsatte ville øke faren for isflakskader, så gjelder det som er sagt i overskjønnet fortsatt for andre isflakskader som skyldes reguleringen av Røssågavassdraget. Retten finner ikke at der for Kåre Hansen Sunds vedkommende er avtalt noe eller at det er skjedd noe som har endret overskjønnets avgjørelse på dette punkt.

Når det gjelder eventuelle endringer i overskjønnets avgjørelse om isbryting, så står isbryteravtalen eller endringsavtalen av 24. oktober 70 svært sentralt. Retten betviler ikke at det er riktig som anført av N.V.E. at det under forhandlingene om endringsavtalen - isbryteravtalen - inngikk som et sentralt og avgjørende vilkår at eventuelle framtidige isskader og ulemper skulle anses fullt og endelig oppgjort ved avtalen på grunn av de meget betydelige beløp og ytelser som N.V.E. påtok seg. Avtalen ble imidlertid ikke godtatt og underskrevet av Kåre Hansen Sund. Han er derfor ikke bundet verken av avtalen eller av de forutsetninger som ble lagt til grunn for denne. Han kan fortsatt holde seg til overskjønnets avgjørelse og kreve å få framtidige skader på faste anlegg taksert etter hvert som de oppstår.

Selv om det er riktig at isbryteravtalen gir en bedre løsning på isproblemene for såvel distriktet som for flertallet av de berørte oppsittere, så kan ikke avtalen tvinges inn på Kåre Hansen Sund mot hans vilje. Kåre Hansen Sund ser seg ikke tjent med isbryting etter isbryteravtalen av 1970. Derfor får en også akseptere at han ikke uten noen form for erstatning eller kompensasjon skal godta en ordning som stiller ham dårligere enn den han fikk ved overskjønnet. Da N.V.E. riktignok etter press fra de kommunale myndigheter og flertallet av oppsittere langs fjorden besluttet å underskrive avtalen og sette den i verk før den var underskrevet av alle berørte parter, så tok de en sjanse som de og ikke saksøkte skal bære ansvaret for.

Saksøkte har etter rettens mening fortsatt krav på å få framtidige skader på faste anlegg taksert etter hvert som de oppstår i samsvar med overskjønnets bestemmelse. Bestemmelsen om at erstatningsfastsettingen skulle utstå, ble truffet med hjemmel i vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4. Ved utsettelsen av erstatningsfastsettingen ble saksøkte forbeholdt rett til å få saken bedømt ved nytt skjønn når en erstatningspliktig skade oppsto. Under forutsetning av at skadene på saksøktes kai den 24. februar 1973 og natt til den 7. mars 1974 kan føres tilbake til reguleringen av Røssåga og forhold som N.V.E. er ansvarlig for, så har saksøkte etter vassdragsreguleringsloven krav på å få disse bedømt ved skjønn. Spørsmålet i saka blir derfor hvem som skal begjære dette skjønnet, regulanten eller skadelidte.

Vassdragsreguleringsloven forutsetter som det normale at det er regulanten som skal begjære skjønn. Hvis han nå ikke vil eller ikke ønsker å gjøre dette, når det inntreffer en erstatningspliktig skade, må skadelidte ha rett til å begjære skjønn. Retten finner det lite rimelig at skadelidte skal finne seg i å vente til regulantene finner det for godt å begjære skjønn, eller at han skal tvinges til å gå til sivilt søksmål i strid med forutsetningene for utsettelsen med erstatningsfastsettingen når regulanten ikke vil erkjenne ansvar og begjære skjønn i det hele tatt. Etter rettens mening har derfor saksøkte i slike tilfelle en selvstendig rett etter vassdragsreguleringsloven til å begjære skjønn når regulanten ikke gjør det innen rimelig tid. Vassdragsreguleringsloven §20 nr. 2 forutsetter også at saksøkte under visse forhold kan begjære skjønn, idet den inneholder bestemmelser om hvordan det skal forholdes med saksomkostningene i de tilfelle hvor skjønnet ikke er begjært av regulanten.

I tillegg til det, som følger direkte av vassdragsreguleringsloven, har saksøkte også hjemmel for å begjære skjønn i skjønnsloven §4 annet ledd. Retten er enig med saksøkte i at N.V.E. ved de foretatte reguleringer har ekspropriert rett til å påføre blandt annet Kåre Hansen Sund de direkte skader og ulemper som følger av en økt islegging av fjorden. Saksøkte har således avgitt rettigheter som ledd i en ekspropriasjon og kan kreve skjønn etter §4 annet ledd hvis vilkårene forøvrig er til stede. Forøvrig får, etter rettens mening, skjønnsloven §4 annet ledd ikke bare anvendelse på ekspropriasjonsskjønn hvor det er avgitt grunn eller rettigheter, men også på skjønn hvor erstatningsfastsettingen i henhold til lov er utsatt når eksproprianten ikke innen rimelig tid etter at skaden er inntrådt, har begjært skjønn. Retten viser her til Husåskomitéens innstilling side 76, hvor det fremgår at skjønn kan begjæres av skadelidte hvor erstatningsfastsettingen er utsatt i henhold til lov.

I samsvar med det som er anført foran, finner retten enstemmig at saksøkte har rett og krav på å få skadene på kaia bedømt ved skjønn hvis skadene skyldes reguleringen. N.V.E.'s påstand om å avvise skjønnet på grunn av manglende hjemmel tas derfor ikke til følge.

Saksøkte, Kåre Hansen Sund, har krav på å få isflakskader på faste anlegg bedømt ved skjønn når skaden skyldes reguleringen eller den økte islegging av fjorden med tilliggende bukter. Han har imidlertid ikke krav på at enhver skade på de faste anlegg skal bedømmes ved skjønn og erstattes av N.V.E. Overskjønnet av 7. oktober 69 behandlet og vurderte bare skader og ulemper som var en følge av reguleringen og de økte isvansker. Saksøkte var også en del plaget av islegging før reguleringen og den plage og skade som kunne føres tilbake til de naturgitte forhold ble holdt utenfor overskjønnet. Det lå også utenfor overskjønnets kompetanse å fastsette erstatning for samt behandle andre skader enn de som fulgte av reguleringen og den økte islegging. Noen hjemmel i overskjønnet for å kreve enhver isflakskade erstattet har derfor ikke Kåre Hansen Sund. Hans krav på erstatning for framtidige skader på faste anlegg er således begrenset og gjelder bare skader som skyldes reguleringen.

Saksøkte Kåre Hansen Sund har bevisbyrden for at isflakskadene i februar 1973 og i mars 1974 skyldtes reguleringen og at de ikke ville ha inntrådt uten N.V.E.'s inngrep. Selv om det i enkelte tilfelle kan være vanskelig å føre noe bevis for årsakssammenheng mellom skade og regulering, er det ikke grunnlag for å snu bevisbyrden, som anført av saksøkte. N.V.E. kan ikke pålegges å føre bevis for at isflakskadene ikke skyldtes reguleringen for å være fri for ansvar.

På grunnlag av de observasjoner som ble gjort i Sundsbukta og de omkringliggende fjorder og bukter med hensyn til isforholdene i dagene før isflakskadene inntraff, temperatur, vind og strømforhold på grunn av flod og fjære i samme tidsrom og med støtte i den oppnevnte issakyndiges uttalelser, finner retten godtgjort at isflakskaden den 24. februar 1973 var forårsaket av Røssågareguleringen. Retten finner imidlertid ikke godtgjort at isflakskaden natt til den 7. mars 1974 var forårsaket av reguleringen. Resultatet av dette blir at N.V.E. ikke er ansvarlig for isflakskaden natt til den 7. mars 1974, og at skjønnet for denne skades vedkommende må avvises. - - -

Saksøkte har lagt ned påstand om erstatning til forsterkning av kaia. Han har allerede utført en del forsterkningsarbeider med blandt annet fylling av stein under kaia, noe som har kostet ham ca kr. 16000,-. Retten finner ikke at det verken i avtale eller på annet grunnlag er hjemmel for ved skjønn å tilkjenne saksøkte noen slik erstatning. Norges Vassdrag- og elektrisitetsvesen blir derfor å frifinne for dette krav.

6. Saksomkostninger.

Retten har som anført foran funnet at saksøkte med hjemmel i vassdragsreguleringsloven og skjønnsloven §4 annet ledd har rett til å begjære skjønn for å få isflakskadene på kaia bedømt. Når eksproprianten her skal regnes som saksøker, så er det stort sett fordi reglene om saksomkostninger skal anvendes som om eksproprianten selv påstevnet skjønn jfr. departementets merknader til §4 i innst. O XVIII (1971-72), side 14. Retten finner det også lite rimelig at saksøkte, som er forbeholdt rett til å få framtidige skader bedømt ved skjønn, skal påføres store utlegg og omkostninger for å få gjennomført noe han har krav på.

Vassdragsreguleringsloven §20 nr. 2 ble endret samtidig med at skjønnsloven §4 annet ledd ble vedtatt og er et supplement eller korrektiv til denne bestemmelsen angående sakskostnadspørsmålet i vassdragsreguleringsskjønn når skjønn begjæres av andre enn regulanten. Selv om retten på grunn av mangel på bevis ikke har gitt saksøkte medhold i kravet på erstatning for skaden natt til den 7. mars 1974, finner en ikke at begjæringen er så ubeføyet at bestemmelsen i vassdragsreguleringsloven §20 nr. 2 om fordeling av saksomkostningene bør komme til anvendelse. Sakskostnadene i saka blir i sin helhet å dekke av N.V.E. i samsvar med skjønnsloven alminnelige bestemmelser om hvem som skal dekke disse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Bård Gaarder, Kjell H. Jakobsen og Odd Blomdal): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger: Herredsretten har lagt til grunn at Sund hadde en selvstendig rett til å begjære isskadeskjønnet etter skjønnsloven, siden NVE ikke hadde gjort dette innen rimelig tid. Videre har herredsretten funnet at vassdragsreguleringsloven §20 nr. 2 også gir hjemmel for kravet om skjønn, idet den inneholder bestemmelser om hvordan det skal forholdes med saksomkostninger når skjønnet ikke er forlangt fra regulanten. NVE har for lagmannsretten ikke gjort gjeldende at det var uriktig å avgjøre erstatningsspørsmålet ved skjønn, og lagmannsretten er enig med herredsretten i at Sund etter vassdragsreguleringsloven hadde adgang til å kreve skjønn.

Lagmannsretten er derimot ikke enig med herredsretten i at skjønnsloven §4 annet ledd også gir grunnlag for begjæringen om skjønn. Denne bestemmelse gjelder etter sin ordlyd tilfelle der eiendom eller rettighet som ledd i en ekspropriasjon er tatt i besittelse uten at erstatningsspørsmålet i sin helhet er avgjort. Også forarbeidene taler for at bestemmelsen må begrenses til å gjelde saker om ekspropriasjonsinngrep. Lagmannsretten er enig med Sund i at reguleringstillatelsen, sammenholdt med vassdragsregl. §16 nr. 1 gir NVE hjemmel til å påføre Sunds eiendom skade som skal erstattes i samsvar med vassdragsreguleringsloven regler. Man finner det imidlertid lite naturlig å karakterisere en slik rett til å volde skade mot å betale erstatning som ekspropriasjonsinngrep, i alle fall så lenge det ikke er tale om overgang av rettigheter til fast eiendom eller løsøre fra Sund til NVE. Også i andre tillfelle vil en grunneier måtte finne seg i skade på grunn av offentlige tillatelser, uten at man karakteriserer retten til å volde skade som et ekspropriasjonsinngrep. Dette gjelder selv om skaden skal erstattes etter skjønn, se som eksempel bygnl. §61, jfr. §32 nr 1.

Siden skjønnsl. §4 annet ledd ikke gir hjemmel for skjønnskravet, var det ikke riktig av herredsretten å betegne NVE som saksøker og Sund som saksøkt. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at denne feil har hatt betydning for resultatet i skjønnet, verken når det gjelder saksomkostningsspørsmålet eller på annen måte. Herredsretten har således uttrykkelig drøftet om Sund i medhold av vassdragsregl. §20 nr. 2, annet punktum burde pålegges å bære en del av saksomkostningene og kommet til at det ikke var grunnlag for dette. Feilen vil således ikke bli tillagt vekt, jfr. tvistemålsloven §384 første ledd.

Lagmannsretten er enig med herredsrettens flertall i at erstatningskravet etter isskaden i 1973 ikke er foreldet. - - -

Herredsretten har lagt til grunn at Sund har bevisbyrden for at isflakskadene i 1973 og 1974 skyldes reguleringen. Lagmannsretten antar at det ikke er riktig å stille opp en bevisbyrderegel av et slikt bastant innhold. Det er uråd å fastslå med sikkerhet hvordan isforholdene i Sundsfjorden ville ha vært i februar 1973 og mars 1974 om Røssåga-reguleringen ikke hadde vært gjennomført. Dels skyldes dette at det ikke var foretatt skikkelig observasjoner omkring isdannelser i tiden forut for reguleringen. Det er neppe grunn til å bebreide NVE at slike observasjoner ikke ble gjennomført, siden ingen den gang var oppmerksom på at reguleringen kunne føre til økte isproblemer. Men NVE som regulant er nærmest til å bære følgene av den tvil som må herske om hvordan is dannet seg tidligere, om istykkelse, isens konsistens, strømforhold i fjorden osv. Ved bedømmelsen av om skadene i 1973 og 1974 ikke ville ha inntruffet om Røssåga hadde vært uregulert, må man ta standpunkt til meget kompliserte årsaksforhold. Dersom man skulle kreve klare bevis for årsakssammenheng mellom reguleringen og isskadene, ville det lett kunne inntreffe at NVE ble fritatt for erstatningsplikt i mange tilfeller der det virkelig var årsakssammenheng, uten at denne lot seg bevise. Dette virker lite rimelig overfor skadelidte, idet han i så fall blir påført en ensidig risiko for de bevisvansker som er en følge av de manglende isobservasjoner før reguleringen.

Siden Kåre Hansen Sund ikke har sluttet seg til isbryteravtalen av 24. oktober 1970, må han kunne kreve at NVE holder fjorden ren for is utenfor hans eiendom i samsvar med isbryterpålegget i overskjønnet av 1969. Lagmannsretten forstår isbryterpålegget slik at isbryting skal foretas uten at det på forhånd er avgjort om isen ville ha dannet seg på samme måte under uregulerte forhold. Dersom NVE ikke har fulgt opp pålagte tiltak om isbryting overfor Sund, antar lagmannsretten at NVE vil kunne bli erstatningsansvarlig for isskader, selv om det måtte være usikkert om skadene ville ha vært unngått under uregulerte forhold. Særlig vil erstatningsansvar kunne bli aktuelt dersom isbrytingen har vært påtakelig dårligere enn forutsatt i isbryterpålegget.

Tilsvarende prinsipper for bevisvurderingen er i flere tilfelle lagt til grunn av rettspraksis. Således kan vises til Rt-1960-1201 (1203), Rt-1962-415 og Rt-1963-659. Videre vises til Nygaard: Skade og ansvar, 177 ff. og 181 ff.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsretten feilaktig har stilt for strenge krav til bevis for årsaksammenheng som vilkår for erstatning, og skjønnet vil bli opphevet når det gjelder isskaden i 1974. Når det gjelder skaden i februar 1973, har det ikke hatt betydning for resultatet at Sund er pålagt bevisbyrden, siden retten har funnet årsakssammenheng bevist. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å oppheve herredsrettens erstatningsfastsetting her.

Renter av erstatningen for skaden i 1973 er tilkjent med 10% fra skadetidspunktet uten noen begrunnelse for rentefotens størrelse. De samlede tilkjente renter utgjør således om lag det samme som hovedstolen. Kravet om grunngivning i skjønnsl. §28 gjelder også for rentene, og denne del av erstatningsfastsettelsen vil bli opphevet.

Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten i at den ikke hadde adgang til i skjønnet å behandle Sunds krav på å få erstattet utgifter til forsterkning av kaien. Riktig nok kan ikke påvises uttrykkelig hjemmel i overskjønnet av 1969 eller i avtale for at et slikt krav kan tas opp i et senere skjønn. Men når Sund mener å kunne konstatere stadig tilbakevendende isskader som følge av reguleringen, vil det være nærliggende at han forsterker kaien for å forebygge slike skader. Det er også mulig at han ville ha en plikt til å foreta forsterkningsarbeider, slik at unnlatelse av dette kunne føre til reduserte erstatningskrav for isskader. Herredsretten skulle således ha vurdert om forsterkningsarbeidene var tjenlige til å forebygge isskader NVE er ansvarlig for, om kostnadene var rimelige og om de står i forhold til den fordel som er oppnådd. Det vises også til at NVE i avtalen av 24. oktober 1970 forpliktet seg til å foreta delvis dekning av omkostningene til bygging av betongkai til erstatning for Samvirkelagets kai som var blitt ødelagt av is, på det vilkår at NVE derved ble fri for ansvar for fremtidige isskader.

Pkt. 1 i skjønnet, bortsett fra avgjørelsen av rentespørsmålet, og pkt. 4 vil etter dette bli stadfestet. For øvrig oppheves skjønnet og hjemvises til ny behandling. - - -