HR-1993-497-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-26 |
| Publisert: | HR-1993-00497k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01590 K - Høyesterett HR-1993-00497K , jnr 326/1993. |
| Parter: | X Auto AS mot A (advokat Dagfinn Hodt). |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §245, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-13, Straffeloven (1902) §261, §392, Tvistemålsloven (1915) §400, §404, §248, §14-2, §14-6 |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse om ikke å ta arrestbegjæring til følge. X Auto AS begjærte 15 mars 1993 arrest i As aktiva for kr 201.075,-.
Drammen namsrett avsa 26 mars 1993 kjennelse med følgende slutning vedrørende A:
"2. X Auto a/s, Y, gis arrest til sikring av sitt krav på kr 201.075,- - tohundre og ett tusen og syttifem - mot A.
3. X Auto a/s plikter som vilkår for gjennomføring av arresten å stille sikkerhet ved bankgaranti på kr 50.000,- - femti tusen - for mulig erstatning til A." A begjærte etterfølgende muntlig forhandling etter tvangsfullbyrdelsesloven §14-13.
Drammen namsrett avsa 3 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse av 26. mars 93 stadfestes så langt gjelder A, men slik at X Auto AS, Y, gis arrest til sikring av sitt krav på kr 220.361,- - tohundreogtjuetusentrehundreogsekstien 0/100 - mot A.
2. A betaler i saksomkostninger kr 19.286,- - nittentusentohundreogåttiseks 00/100 - til X Auto AS innen 14 dager etter forkynnelsen av denne kjennelse.
3. For X Auto AS settes en frist på 2 - to - uker til å reise søksmål om hovedkravet mot A."
Beløpet i slutningen er 5 mai 1993 rettet til kr 201.075,- som er i overensstemmelse med det beløp som fremgår av slutningen i kjennelsen av 26 mars 1993. Beløpsangivelsen med bokstaver er ikke tilsvarende rettet.
A påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 14 juli 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Arrestbegjæringen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler X Auto A/S 13450 - trettentusenfirehundreogfemti - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de avsagte kjennelser.
X Auto AS fremsatte 19 juli 1993 begjæring om oppsettende virkning, men ved lagmannsrettens beslutning av 23 juli 1993 ble begjæringen ikke tatt til følge.
X Auto AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det bes om at kjæremålet gis oppsettende virkning, jf tvistemålsloven §400.
Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens lovtolking, og det henvises til Rt-1986-718.
I kjæremålet er anført:
"Lagmannsretten har funnet å legge til grunn namsrettens fremstilling av hendelsesforløpet, jf. kjennelsen side 6 flg.
Av dette hendelsesforløp er det lagt til grunn at:
"Brennsund selv gikk inn på kontoret og fant fram tenningsnøkkelen som lå i en skuff." Det må bli et tankekors om ikke denne handling alene skulle bli å betrakte som en rettsstridig disposisjon.
Brennsund har selvsagt ikke anledning til å puffe til side en ferievikar for så å gjennomsøke kontorskuffene for å lete fram en nøkkel på X Auto a/s sitt kontor.
I Rt-1961-1237 og 1963 1091 er det slått fast at det å tilegne seg andres ting vil medføre ansvar så strengt at det blir et tilnærma objektivt ansvar.
Ytterligere var det anført i tilsvar til kjæremål for lagmannsretten at Brennsund har ansvar og medvirkningsansvar både ved forsett, grov uaktsomhet og uaktsomhet, noe som også klart faller innenfor begrepet rettsstridige disposisjoner.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg har lagt til grunn i sak lnr. 254 K/1986 at vilkårene for arrest foreligger etter Tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §245 første ledd, som stemmer med ny lov §14-2 første ledd, når det foreligger rettsstridige disposisjoner. Ytterligere har kjæremålsutvalget etter ordlyden i kjennelsen sluttet seg til Frostating lagmannsrett som ikke oppstilt som tilleggsvilkår at tvangsfullbyrdelsen vil bli vanskeliggjort.
I kjæremål til Høyesterett heter det fra kjærende part, sitat:
"Den adferd lagmannsrettens flertall har funnet tilstrekkelig som arrestgrunn, er at Søderlind i forhold E. D. Knutsen Maskin a/s har inngått avtale om innbytte av en kran som Søderlind ikke var eier av, men som han var i besittelse av i kraft av en leasingavtale. Dette må bygge på en uriktig tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §245."
Kjæremålsutvalget konkluderer med i saken at: "det ikke kan se at lagmannsrettens flertall har tolket bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §245 feilaktig når den ved vurderingen av om vilkårene for arrest etter denne bestemmelse forelå, har tillagt det betydning at den kjærende part i forholdet mellom partene har foretatt rettsstridige disposisjoner."
Det vises ytterligere til Ot prp nr 65 1990-91 sidene 272 og 275 som sier at §245 og §248 i loven av 1915 stemmer med henholdsvis §14-2 første ledd og §14-6 i den nye tvangsloven.
Eidsivating Lagmannsrett sier ikke at den utviste adferd ikke er rettsstridig. Det vises i den sammenheng til straffeloven §261, alternativt §392. Det påstås saksbehandlingsfeil når Lagmannsretten legger til grunn den bevisvurdering namsretten har foretatt, dersom det kan tolkes dithen at lagmannsretten ikke kan slutte at det foreligger rettsstridig adferd.
Kjærende part vil gjøre gjeldende at det fremstår som rettspolitisk vanskelig for fremtiden å vite hvilken rettsstridig adferd som kan danne grunnlag for arrest om lagmannsrettens kjennelse blir stående.
Etter tvistemålsloven §404 nr. 3 foreligger således grunnlag for kjæremål ettersom lagmannsretten trolig har tolket loven feil."
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse i sak nr. 93-01590 K gis oppsettende virkning til kjæremålet kan behandles av Høyesteretts Kjæremålsutvalg.
2. Namsrettens kjennelse stadfestes.
3. X Auto a/s tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
A gjør gjeldende at det må legges til grunn at begjæring om utsatt iverksetting allerede er nektet, jf lagmannsrettens beslutning av 23 juli 1993.
For øvrig forstår kjæremotparten det slik at kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av loven. Kjæremotparten fremholder at lagmannsretten ikke har prøvet om X Auto AS har sannsynliggjort noe krav mot A. Begrunnelsen for at arrestbegjæringen ikke ble tatt til følge, er alene at lagmannsretten fant at det ikke forelå noen sikringsgrunn. Kjæremålet synes således begrunnet med at lagmannsretten har tolket loven feil på dette punkt, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-2 første ledd og §14-6.
Den kjærende parts henvisning til Rt-1961-1237 og Rt-1963-1091 synes da uinteressant, idet disse dommene bare gjelder utløsning av erstatningsansvar.
Lagmannsretten har ikke tatt stilling til om det foreligger noen rettsstridig disposisjon fra As side, men har ut fra en skjønnsmessig vurdering lagt til grunn at den adferd som er beskrevet, ikke tilfredsstiller kravene til sikringsgrunn. Det anføres at denne begrunnelse og rettens premisser for øvrig ikke gir holdepunkt for å anta at det foreligger uriktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven. Den skjønnsmessige vurdering kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget.
Etter kjæremotpartens syn er det uklart om kjæremålet også gjelder saksbehandlingen. Det anføres fra Brennsunds side at retten, ved avgjørelsen av arrest, ikke behøver å ta stilling til om partenes disposisjoner kan være rettsstridige, herunder i strid med straffeloven.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. A tilkjennes sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at det straks bør behandle kjæremålet, og at det derfor ikke er nødvendig å ta standpunkt til det spørsmål som er reist om oppsettende virkning.
Utvalget vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Etter §404 nr 3 kan utvalget prøve om lagmannsretten har bygget på uriktig tolking av loven. Den konkrete vurdering som må foretas ut fra sakens faktum, faller utenfor prøvingsadgangen.
Lagmannsretten har funnet at det ikke foreligger sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §14-2 første ledd. Det er ingen feil ved det lagmannsretten her sier om vurderingstemaet, og den konkrete vurdering kan utvalget som nevnt ikke prøve.
Kjæremålet synes også å gjelde lagmannsrettens saksbehandling, jf tvistemålsloven §404 nr 2. Denne anførsel synes å gå på at lagmannsretten skulle ha foretatt en ytterligere vurdering av avgjøringsgrunnlaget. Utvalget kan imidlertid ikke se at det foreligger noen mangler ved lagmannsrettens kjennelse for så vidt.
Kjæremålet må etter dette forkastes, og kjæremotparten må tilkjennes saksomkostninger. Omkostningskravet for Høyesteretts kjæremålsutvalg er 2.500,- kroner. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler X Auto AS til A 2.500,- - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.