HR-1993-5-A - Rt-1993-33
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-14 |
| Publisert: | HR-1993-00005-A - Rt-1993-33 (8-93) |
| Stikkord: | Narkotika, Saksbehandling, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00005 A, snr 203/1992. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Kristian Nicolaisen mot 1. A 2. B (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt) 3. C (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr) 4. D 5. E 6. F (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Gjølstad, Backer, Holmøy, Bugge, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §278, §294, Straffeloven (1902) §162, §162a, §34, §37d, §62, §460 |
Dommer Gjølstad: Eidsivating lagmannsrett avsa 19 august 1992 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1960, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162, første og tredje ledd, jfr. femte ledd, straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd og straffeloven §162a annet ledd, første straffalt, jfr. første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 11 - elleve - år med fradrag av 479 - firehundreogsyttini - dager for utholdt varetektsarrest.
2. B, født xx.xx.1963, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162, første og tredje ledd, jf. femte ledd og straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, jf. straffeloven §162 til en straff av fengsel i 13 - tretten - år med fradrag av 479 - firehundreogsyttini - dager for utholdt varetektsarrest.
3. C, født xx.xx.1967, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162, første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. straffeloven §62 til en straff av fengsel i 10 - ti - år med fradrag av 479 - firehundreogsyttini - dager for utholdt varetektsarrest.
4. D, født xx.xx.1967, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, jf. straffeloven §62 til en straff av fengsel i 6 - seks - år med fradrag 479 - firehundreogsyttini - dager for utholdt varetektsarrest. Han frifinnes for forbrytelsen mot straffeloven §162, første og tredje ledd, jf. femte ledd (tiltalens post I).
5. E, født xx.xx.1957, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162, første og tredje ledd, jf. femte ledd og straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, jf. straffeloven §62 til en straff av fengsel i 15 - femten - år med fradrag av 479 - firehundreogsyttini - dager for utholdt varetektsarrest. Han dømmes til å tåle inndragning til fordel for Statskassen av 500.000,- - femhundretusen - kroner, jf. straffeloven §34 og §37d.
6. F, født xx.xx.1952, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162, første og tredje ledd, jf. femte ledd og straffeloven §162a annet ledd, 1. straffalt, jf. første ledd, jf. straffeloven §62 til en straff av fengsel i 10 - ti - år med fradrag av 420 - firehundreogtyve - dager for utholdt varetektsarrest."
Dommen er for tre av de domfelte avsagt under dissens. For E stemte to av meddommerne for en straff av fengsel i 13 år. For C og F stemte en meddommer for 9 års fengsel.
Når det gjelder saksforholdet og de domfeltes personlige forhold, viser jeg til dommen.
Samtlige domfelte har påanket dommen til Høyesterett. A har anket over straffutmålingen. De øvrige domfelte har anket over saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Saksbehandlingsankene er knyttet til et avbrudd på vel 7 uker i rettsforhandlingene i lagmannsretten i forbindelse med ny etterforskning i saken. E har i tillegg anket over lovanvendelsen. Denne lovanvendelsesanken er av Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fremmet, mens ankene for øvrig er henvist til Høyesterett.
Saken har bakgrunn i et større beslag av heroin 29 april 1991 ved X hotell og gjelder for fem av de domfelte særlig innførsel eller medvirkning til innførsel av et meget betydelig kvantum heroin og for den sjette - D - grov narkotikaforbrytelse. E og C er brødre, F pleiebror av disse og D fetter av de to.
Ankene over saksbehandlingen
Innledningsvis finner jeg grunn til å gi en oversikt over behandlingen av saken i lagmannsretten.
Hovedforhandling i saken startet 10 juni 1992. A erkjente seg skyldig etter tiltalebeslutningen og C erkjente straffeskyld på ett tiltalepunkt. For øvrig erkjente de tiltalte seg ikke skyldige.
Etter at de tiltalte og 12 vitner hadde forklart seg, kom det 17 juni 1992 ved avhør av en av etterforskerne frem at politiet hadde beslaglagt As dagboksnotater fra tiden for de straffbare handlinger. Dette var ukjent så vel for statsadvokaten som for de fleste av forsvarerne. Forsvarerne for B og C mente det var påkrevd at saken ble utsatt for ytterligere etterforskningskritt i tilknytning til dagboksopptegnelsene, mens forsvarerne for D, E og F ønsket at saken skulle fortsette. As forsvarer motsatte seg utsettelse på vegne av sin part. Av kjennelse av 18. juni 1992 fremgår videre om forhandlingene:
"På foranledning av rettens administrator uttalte statsadvokaten og samtlige forsvarere seg om muligheten for å fortsette saken så snart som mulig etter at nødvendige etterforskningsskritt var foretatt, jfr. straffeprosessloven §294. Samtlige uttalte at de ville finne dette å være en bedre løsning enn en fullstendig utsettelse til ny berammelse. Advokatene Aas, Moen og Duesund pekte på at en utsettelse til 10. august 1992 - som ville være den første praktisk mulige dato - etter deres mening hadde sine klare betenkeligheter, ikke minst av hensyn til lagretten som da ville ha hatt en pause i saken på over 7 uker når man på nytt satte rett. Hverken statsadvokaten eller forsvarerne anførte at det skulle være noe prosessuelt til hinder for et avbrudd i forhandlingene frem til 10. august.
Det ble gjort henvendelse til lagretten, og lagrettens ordfører ga uttrykk for at det av hensyn til lagretten etter hennes mening ikke ville være noen betenkeligheter med en utsettelse som nevnt."
Retten avsa 18 juni 1992 under henvisning til straffeprosessloven §294 og §278, tredje ledd kjennelse om å utsette saken til fortsettelse 10 august 1992 og de følgende dager. Retten fant det klart at de dokumenter som var fremkommet gjorde det nødvendig med ytterligere etterforskningskritt i saken. Det heter videre i kjennelsen:
"Dette vil nødvendigvis ta noe tid, og det vil ikke under noen omstendigheter være mulig å fortsette hovedforhandlingen før 10. august 1992. Spørsmålet er om en slik utsettelse blir for lang. Alternativet er klarligvis at saken avbrytes for å tas opp til fullstendig ny behandling. En slik ny berammelse kan under ingen omstendighet skje før i 1993. Formodentlig vil da varetektsfengslingen for en eller samtlige måtte forlenges tilsvarende.
Retten er blitt stående ved at det alle forhold tatt i betraktning må være den beste løsning at hovedforhandlingen fortsetter 10. august 1992 med de samme dommere og den samme lagrette. Det vil da være anledning til i samsvar med straffeprosessloven §278 siste ledd å gjenta en del av det som er fremført under hovedforhandlingen så langt. På den annen side skulle det da ikke være nødvendig å føre samtlige vitner på nytt, og heller ikke gjennomføre fulle nye avhør av de 6 tiltalte.
Retten finner ikke at det i denne kompliserte og sammensatte sak kan være noe alternativ å fortsette saken frem til dom for de tiltalte nr. 4 og/eller nr. 6 slik deres forsvarere prinsipalt har begjært."
Før forhandlingene ble avbrutt, ble det foretatt avhør av fire utenlandske vitner.
Forhandlingene fortsatte deretter 10 august 1992. Rettens formann tok under henvisning til straffeprosessloven §278 tredje ledd opp spørsmålet om hvorledes man sikrest og mest hensiktsmessig skulle rekapitulere det som var skjedd under hovedforhandlingens første fase. Hun foreslo at statsadvokaten og forsvarerne skulle gis anledning til en faktisk oppsummering av det som hadde funnet sted. Cs forsvarer ga uttrykk for at han under forberedelsen til den utsatte hovedforhandling hadde funnet det problematisk å rekapitulere de mange detaljer i saken, og han var i tvil om det var forsvarlig å fortsette saken. Også forsvarerne for D og E anførte visse betenkeligheter og pekte på faren for at det ved slike oppsummeringer kunne bli stadige diskusjoner om detaljer.
Retten besluttet å starte den utsatte forhandling med en faktisk oppsummering fra statsadvokaten og deretter fra forsvarernes side og henstilte til partene å unngå omtvistede detaljer og prosedyre om omtvistede punkter.
Etter at samtlige hadde hatt ordet til oppsummerende innlegg, ble det spurt om statsadvokaten eller forsvarerne hadde ytterligere å bemerke i denne anledning. Det fremkom ingen innvendinger mot innholdet i oppsummeringen eller bemerkninger for øvrig.
Av rettsboken fremgår videre:
"Rettens formann henvendte seg til lagretten med spørsmål om det fra lagrettens side var ønskelig med ytterligere utdyping av de faktiske fremstillinger man nå hadde fått, eller om lagretten slik saken nå sto, ville anse det ønskelig med utdypende forklaring fra noen av de tiltalte eller med innkalling på nytt av noen av de tidligere innkalte vitner. Lagretten fikk en pause til å drøfte disse spørsmålene. Da rett igjen ble satt opplyste lagrettens ordfører at det fra lagrettens side ikke var noe ønske om eller noe behov for supplering av bevisførselen så langt. Lagretten hadde et konkret spørsmål vedrørende advokat Ihlebæks redegjørelse, og dette ble besvart umiddelbart av advokat Ihlebæk.
På forspørsel fra rettens formann opplyste statsadvokaten og samtlige forsvarere at heller ikke de anså det påkrevet med ytterligere forklaringer fra de tiltaltes side og heller ikke fra tidligere innkalte og avhørte vitner."
Behandlingen fortsatte etter dette med at A ga tilleggsforklaring i tilknytning til dagboksnotatene og en forklaring avgitt av ham som vitne i sak mot annen tiltalt i Tyskland. Også de øvrige tiltalte ga tilleggsforklaring, bortsett fra F. Både statsadvokaten og forsvarerne ble gitt anledning til å eksaminere hver av de tiltalte på ny. Det ble videre foretatt ytterligere dokumentasjon og vitneavhør før prosedyre og avgjørelse av skyldspørsmålet og straffutmåling.
De domfeltes anførsler vedrørende saksbehandlingen er i det alt vesentlige de samme og kan i korthet oppsummeres slik:
Saken har ikke fått en forsvarlig behandling. Som lagmannsretten gir uttrykk for i kjennelsen av 18 juni 1992 dreier det seg om en komplisert og sammensatt sak. Størsteparten av bevisførselen var avsluttet da saken ble utsatt. En utsettelse av den varighet som her fant sted kan ikke aksepteres. Forsvarerne hadde problemer med å ha oversikt over bevisspørsmålene da forhandlingene startet igjen 10 august 1992. I enda større grad må det ha gjort seg gjeldende for lagretten. Ingen var for øvrig forberedt på at det kunne bli utsettelse, slik at man kunne ha innrettet sine notater etter dette. Når en sak blir utsatt over et så langt tidsrom, øker også muligheten for at lagrettemedlemmene kan bli påvirket utenfra i sin vurdering av saken.
Retten har et selvstendig ansvar for at saksbehandlingen er slik at man kan stole på at resultatet er riktig. Denne sakens meget alvorlige karakter understreker behovet for betryggende behandling.
Lagmannsretten hadde 18 juni 1992 den mulighet å utsette saken noen dager for at partene og retten kunne vurdere nærmere hva som var nødvendig av bevisførsel om opplysningene i As dagbok. Dette burde ha vært gjort.
Fortsettelse av saken 10 august 1992 måtte forutsette full rekapitulering av bevisførselen for å være forsvarlig. Når dette ikke skjedde, må det lede til at lagmannsrettens dom oppheves.
Aktor har gjort gjeldende at saken har fått en forsvarlig behandling.
Jeg har funnet saken vanskelig, men er kommet til at angrepet på saksbehandlingen ikke kan føre frem.
Først nevner jeg at det etter lagmannsrettens kjennelse 18 juni 1992 må legges til grunn at det da bare var to alternativer for den videre behandling av saken; enten å utsette saken for alle tiltalte til 10 august 1992 eller å avbryte den for fullstendig ny behandling i 1993. Ny fullstendig behandling av saken fra 10 august 1992 var ikke praktisk mulig, og en oppsplitting av saken - slik at den for noen tiltalte fortsatte i juni måned - var heller ikke et reelt alternativ. Lagmannsretten fremhever at ny behandling i 1993 ville ha medført ekstraordinært lange varetektsopphold.
Lagmannsretten har bygget på at bestemmelsene i straffeprosessloven §294 og §278 tredje ledd hjemler utsettelse av en hovedforhandling i den forstand at en del av forhandlingene utsettes etter at hovedforhandling er påbegynt. Forsvarerne har generelt sett ikke hatt bemerkninger til lagmannsrettens vurdering av forholdet mellom bestemmelsene. Jeg er enig i at disse bestemmelsene i utgangspunktet gir hjemmel for å utsette hovedforhandlingen i en straffesak.
Når lagmannsretten først valgte å utsette saken, kan jeg videre vanskelig se at det kan innvendes noe mot det opplegg som ble fulgt da forhandlingene startet opp igjen 10 august 1992. Det fremgår av rettsboken at partene gjentatte ganger ble gitt anledning til gi uttrykk for sitt syn på behandlingsmåten og at spørsmålene knyttet til saksbehandlingen ble omhyggelig vurdert både av de juridiske dommerne og lagretten. Bemerkningen i rettsboken om at partene ved sine oppsummeringer måtte "beflitte seg på ikke å trekke frem omtvistede detaljer" - som har vært trukket frem fra forsvarerhold under ankeforhandlingen for Høyesterett - må ses i lys av det som var anført fra to av forsvarerne for lagmannsretten om muligheten for stadige diskusjoner om detaljer. Jeg legger til grunn at retten har fulgt bestemmelsen i straffeprosessloven §278 tredje ledd om at den tidligere forhandling etter en utsettelse skal gjentas i så stor utstrekning som dommerne finner nødvendig. For øvrig viser jeg til det som er gjengitt fra rettsboken om forhandlingene etter at saken fortsatte 10 august 1992.
Selv om straffeprosessloven bestemmelser som nevnt gir hjemmel for å utsette hovedforhandlingen i en sak, finner jeg det ikke tvilsomt at det - selv om loven ikke sier noe om det - må gå en grense for hvor lang utsettelse som kan aksepteres. En utsettelse av en hovedforhandling over noen tid er forbundet med betenkeligheter som blir sterkere jo lenger tid som går. Etterhvert svekkes erindringen om de konkrete forklaringer og det umiddelbare inntrykk, og det kan oppstå erindringsforskyvninger og påvirkning utenfra.
Spørsmålet om hva som kan godtas må vurderes ut fra mer grunnleggende krav til prosessordningen, først og fremst hensynet til at saksbehandlingen må tilsikte å gi lagretten et forsvarlig grunnlag for å avgjøre skyldspørsmålet riktig.
Jeg bemerker at den utsettelse som i dette tilfellet fant sted med vel 7 uker er usedvanlig, og jeg anser den også i seg selv betenkelig. Jeg finner imidlertid at saksbehandlingen, slik det konkret ble gått frem, var forsvarlig.
Vurderingen av om det er begått saksbehandlingsfeil må skje med utgangspunkt i rettens selvstendige ansvar for saksbehandlingen. I en sak som denne er det etter min mening likevel grunn til å legge vekt på hvorledes ikke bare retten, men også partene - ut fra sitt nærmere kjennskap til saken - bedømte situasjonen under forhandlingene. Jeg viser til det jeg tidligere har referert om at det ikke fremkom bemerkninger til de foretatte oppsummeringer og at aktor og forsvarne ikke anså det påkrevd med ytterligere forklaringer fra de tiltalte og heller ikke fra tidligere innkalte og avhørte vitner. Videre legger jeg vekt på at lagretten etter å ha trukket seg tilbake og diskutert spørsmålet, erklærte at det ikke var noe ønske om eller behov for supplering av bevisførselen så langt. Selv om det dreide seg om en meget alvorlig og komplisert sak, finner jeg at utsettelsen, med den behandling saken ble undergitt, ikke innebar at grensen for forsvarlig saksbehandling ble overskredet. Det er da ikke grunnlag for opphevelse.
Straffutmålingen
Som jeg tidligere har nevnt, har alle seks domfelte anket over straffutmålingen som de finner for streng.
Lagmannsretten har ved straffutmålingen pekt på at saken dreier seg om "et omfattende og profesjonelt opplegg for import av det meget farlige og vanedannende stoffet heroin fra Tyskland til Norge". Jeg er enig i dette og i at straffutmålingen i første rekke må vurderes i lys av de enkelte domfeltes rolle i opplegget. Om straffutmålingsnivået i slike saker om innførsel av meget betydelige kvanta heroin viser jeg særlig til Rt-1988-314.
E er av lagmannsretten ansett som den klare hovedmann på norsk side. Domfellelsen gjelder for hans vedkommende innførsel av 2254 gr heroin, hvorav et parti på 473 gr er solgt. B som også er dømt for innførsel av 2254 gr heroin, er ansett som en del av leverandørapparatet fra Tyskland, men med en noe mindre betydningsfull rolle enn D. A som likeledes er dømt for innførsel av 2254 gr heroin og i tillegg to narkotikahelerier, er ansett for å ha spilt en meget sentral rolle som kontaktmann mellom B og E. For C og F har det utslagsgivende ved straffutmålingen vært medvirkning til innførsel av 1781 gr heroin. Lagmannsretten gir uttrykk for at de har spilt avgjørende roller i forbindelse med importen. Jeg bemerker at det hadde vært ønskelig om lagmannsretten i premissene hadde sagt noe nærmere om hva deres medvirkning hadde bestått i, selv om det foreligger noen opplysninger om deres forhold i dommen. D er dømt for innførsel av 473 gr heroin og salg av en vesentlig del av dette. Han er av lagmannsretten betegnet som en "løpegutt" for E.
Det som er kommet frem under ankeforhandlingen for Høyesterett gir etter min mening ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av den enkelte domfeltes rolle i opplegget og det kvantum heroin de enkelte er belastet. Jeg kan heller ikke se at det foreligger straffutmålingsmomenter for øvrig som gir grunnlag for en lavere straff for noen av de domfelte enn de straffer lagmannsretten har fastsatt, bortsett fra for A.
A avga full tilståelse om innførselen av det beslaglagte heroinpartiet og ga opplysninger om sine kontakter. Meget tidlig under etterforskningen - og før politiet på andre måter kunne ha fått kjennskap til det - erkjente han at han hadde tatt med seg 473 gr heroin til samme kontaktapparat i Norge tidligere og at han ved to anledninger hadde transportert ut av Norge større pengebeløp som han var klar over skrev seg fra narkotikaomsetning. Tiltalen og bevisførselen for lagmannsretten var i stor utstrekning bygget opp rundt As tilståelse, som ifølge lagmannsrettens dom også hadde støtte i forhold avdekket under etterforskningen for øvrig. Jeg mener at det i formildende retning bør legges noe større vekt på As medvirkning til sakens oppklaring enn lagmannsretten har gjort og at straffen for hans vedkommende bør settes til 10 år i samsvar med aktors påstand for lagmannsretten.
Bortsett fra E som er overført til soning, har de domfelte vært holdt i varetekt siden domsavsigelsen i lagmannsretten. De fem tilkommer fradrag i fengselsstraffen med ytterligere 148 dager. E godskrives ved overføringen til soning den varetektsfengsling han har utholdt etter domsavsigelsen, jf straffeprosessloven §460.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at for domfelte nr 1, A, settes straffen til fengsel i 10 - ti - år.
For øvrig forkastes ankene.
I straffene fragår for varetektsfengsel i alt:
for A 627 - sekshundreogtjuesju - dager,
for B 627 - sekshundreogtjuesju - dager,
for C 627 - sekshundreogtjuesju - dager,
for D 627 - sekshundreogtjuesju - dager,
for F 568 - femhundreogsekstiåtte - dager.