Rt-1988-314
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-25 |
| Publisert: | Rt-1988-314 (78-88) |
| Stikkord: | Narkotika, Saksbehandling, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 46/1988, snr 231/1987. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Petter J. Johnsen mot 1. A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) 2. B (forsvarer: advokat Tor M. Kindem) 3. C (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) 4. D (forsvarer: advokat Arne Meltvedt) 5. E (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Bugge, Røstad, Hellesylt, Backer, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Domstolloven (1915) §108, §111, Straffeprosessloven (1981) §122, §242, §264, §290, §94, §95, EMK (1999), EMK (1999), §62, §127, §129, §289, §310, §313, §360 |
Dommer Bugge: Eidsivating lagmannsrett avsa 3. november 1987 dom, som for fem av de tiltalte - alle britiske statsborgere - hadde denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1950, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd til en straff av fengsel i 13 - tretten - år. I straffen fragår 526 - femhundreogtjueseks - dager for utholdt varetektsfengsel. 2. B, født xx.xx.1955, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd og straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 10 - ti - år. I straffen fragår 494 - firehundreognittifire - dager for utholdt varetektsfengsel.
3. C, født xx.xx.1952, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd og straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd, sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 10 - ti - år. I straffen fragår 401 - firehundreogen - dager for utholdt varetektsfengsel.
4. D, født xx.xx.1964, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd til en straff av fengsel i 10 - ti - år. I straffen fragår 526 - femhundreogtjueseks - dager for utholdt varetektsfengsel.
5. E, født xx.xx.1954, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd til en straff av fengsel i 7 - syv - år. I straffen fragår 526 - femhundreogtjueseks - dager for utholdt varetektsfengsel."
Når det gjelder saksforholdet og de domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene. De domfelte nr. 1, 2 og 3 er brødre.
Dommen er av alle disse fem påanket til Høyesterett. For nr. 1 A, nr. 3 C og nr. 5 E gjelder ankene for det første saksbehandlingen og har i det vesentlige samme begrunnelse. De to førstnevnte samt nr. 4 Ds anker videre over lovanvendelsen for så vidt deres forhold er blitt henført under straffeloven §162 tredje ledd. Endelig er det av alle de fem domfelte anket over straffutmålingen.
I Ankene over saksbehandlingen
Innledende bemerkninger
Det hevdes av A, C og E at det er begått en rekke feil og forsømmelser ved behandlingen av deres sak, så vel under etterforskningen og saksforberedelsen, som under hovedforhandlingen for lagmannsretten. Feilene innebærer etter de domfeltes mening en krenkelse både av positive bestemmelser i straffeprosessloven, og av de minimumskrav til rettergang i straffesaker som er oppstilt i Art. 6 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950, særlig pkt. (3) litra (a)-(c) og (e). Om den enkelte feil isolert sett ikke skulle være av den art at den etter norsk prosesslovgivning tillegges virkning, må feilene sees i sammenheng, og etter de domfeltes syn er det ikke tvilsomt at de, samlet sett, kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen av skyld spørsmålet må føre til opphevelse av lagmannsrettens dom, jfr. straffeprosessloven §360 første ledd. De domfelte har ikke, hevdes det, her i Norge fått en forsvarlig og upartisk rettergang, "a fair trial".
Jeg finner det på denne bakgrunn nødvendig - før jeg går inn på de enkelte anførsler - å redegjøre noe nærmere for behandlingen av straffesaken fra påtalemyndighetens og domstolenes side.
A, D og E ble pågrepet av svensk politi i Z 27. mai 1986 og deretter utlevert til Norge. B ble arrestert 26. juni 1986 i Kristiansand, mens C, som var blitt arrestert i Spania, først ble utlevert til Norge i slutten av august 1987. De domfelte ble alle av norsk påtalemyndighet siktet for grov narkotikaforbrytelse - innførsel av et meget betydelig kvantum heroin - som etter straffeloven §162 tredje ledd kan medføre inntil 15 års fengsel. Saken har vært gjenstand for en meget omfattende etterforskning. Dette synes først og fremst å være en følge av at de domfelte - bortsett fra D - overfor politiet har nektet å gi forklaring til belysning av de straffbare forhold. Også D nektet i sine forklaringer til politiet å oppgi hvem hans oppdragsgivere hadde vært. Han fragikk for øvrig senere sine forklaringer, både overfor politiet og i lagmannsretten. For å få klarlagt omfanget av de straffbare forhold har politiet måttet gjennomføre et nitid arbeid med innhentelse og kontroll av opplysninger, til dels i samarbeid med utenlandske politimyndigheter.
Etter pågripelsene og utleveringene til Norge har de domfelte vært holdt i varetekt. Av bevissikringshensyn har de i lengre perioder måttet undergis brev- og besøksforbud, og på grunn av fluktrisikoen har løslatelse ikke kunne komme på tale. Varetektstiden frem til pådømmelse har blitt langvarig. Dette skyldes ikke bare omfanget av etterforskningen, men også at det ble ansett å være av stor bevismessig betydning å kunne fremme saken mot de domfelte samlet. Som nevnt ble C først utlevert i august 1987, og berammelsen av hovedforhandlingen måtte tilpasses de seks oppnevnte forsvareres arbeidsprogram. Jeg understreker imidlertid at de domfelte ved lagmannsrettens dom har fått fullt fradrag i straffetiden for utholdt varetektsfengsel, også i utlandet. De blir også å godskrive varetekt fra avsigelsen av lagmannsrettens dom til Høyesteretts avgjørelse.
Jeg nevner dernest at de domfelte fra pågripelsen etter eget valg har hatt offentlig oppnevnt forsvarer som har bistått dem ikke bare under fengslingsmøter, men også ellers under etterforskningen og saksforberedelsen. Så vel ved rettsmøtene som i forbindelse med forfølgningen ellers, har tolk vært stillet til disposisjon for de domfelte og forsvarerne. De domfelte er ved rettsmøtene og ved politiavhør blitt gjort kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring, og ved hvert politiavhør er den nedtegnede forklaring blitt oversatt til engelsk og lest opp for dem. Forsvarerne har under saksforberedelsen på vanlig måte hatt anledning til å gjøre seg kjent med saksdokumentene, som - hva jeg kommer tilbake til - til dels også har vært oversatt til engelsk.
Hovedforhandlingen i lagmannsretten ble påbegynt 12. oktober 1987 og varte til 30. oktober, i alt 15 rettsdager. Det ble avhørt 13 vitner og foretatt en omfattende dokumentasjon. De seks tiltalte møtte med hver sin offentlig oppnevnte forsvarer. Det fremgår av rettsboken at forsvareren for tiltalte nr 1, A, etter aktors redegjørelse for tiltalen, fikk ordet til bemerkninger vedrørende saksforberedelsen, og at også de øvrige forsvarere benyttet seg av sin rett etter straffeprosessloven §289 tredje ledd jfr. §313 til å uttale seg i tilknytning til aktors redegjørelse. Det fremgår videre at de tiltalte etter avhør av hvert enkelt vitne og etter opplesning av hvert skriftlig bevis, fikk anledning til å uttale seg. Det er ikke hevdet at noe bevistilbud fra de domfeltes side ble avskåret av retten. Rettsforhandlingene i lagmannsretten ble i sin helhet løpende oversatt til engelsk - simultanoversettelse - av oppnevnte rettstolker. Jeg tilføyer at utgiftene til forsvarerbistand og tolketjeneste i lagmannsretten og under saksforberedelsen på vanlig måte har vært dekket av det offentlige, uten noe omkostningsansvar for de domfelte.
Av rettsboken fremgår at hverken A eller C ønsket å forklare seg for lagmannsretten, og at sistnevnte også gav uttrykk for at han ikke aksepterte domstolens kompetanse i saken. Under rettsforhandlingenes 9. dag, 22. oktober, fikk A ordet til å lese opp en erklæring - "Appeal" - med kritikk av saksbehandlingen i lagmannsretten i tre punkter, som han krevde forelagt direkte for Høyesterett. Han begjærte i denne anledning saken utsatt inntil Høyesterett hadde tatt standpunkt til hans klagemål, noe lagmannsretten ikke tok til følge. Jeg kommer tilbake til denne erklæring.
De fem domfelte har vært gitt anledning til å være til stede også under ankesakens behandling i Høyesterett, hvor de har vært fremstillet fra varetektsfengsel. De har for Høyesterett være representert ved hver sin nye, offentlig oppnevnte forsvarer, dog slik at A og C har hatt samme forsvarer. Ankeforhandlingen har tatt to rettsdager. Også i Høyesterett har forhandlingene i sin helhet vært gjenstand for simultanoversettelse til engelsk ved autoriserte tolker.
Jeg understreker til slutt at Høyesterett ved ankene over saksbehandlingen har full kompetanse til å prøve både rettsspørsmålene og det faktiske grunnlag for ankene, etter vanlig fri bevisbedømmelse. Innholdet av rettsboken for den underordnede domstol kan eventuelt suppleres og korrigeres med de opplysninger som ellers foreligger.
De enkelte saksbehandlingsinnsigelser
Som nevnt er det i ankeerklæringene påberopt en rekke innsigelser mot den behandling de domfeltes sak har fått fra politiets og påtalemyndighetens side, til dels under tidlige stadier av etterforskningen. For enkelte av anførslene er det ikke for Høyesterett søkt påvist at de kan ha hatt noen betydning for lagmannsrettens avgjørelse; dem lar jeg derfor ligge. De vesentligste ankemål knyttet til saksbehandlingen er, har forsvarerne fremholdt, de som jeg tar opp under 1 - 3 i det følgende.
1. Bistand av engelsk advokat
A anfører at han hadde engasjert en engelsk advokat til å bistå seg under lagmannsrettssaken. Det var, slik jeg har oppfattet det, ikke meningen at han skulle oppnevnes formelt som forsvarer i stedet for eller ved siden av As norske forsvarer, men han skulle være til stede under hovedforhandlingen og i nødvendig utstrekning bistå de domfelte og deres forsvarere. Det gjøres gjeldende at A hadde krav på dette i medhold av straffeprosessloven §94 og §95, jfr. også Art. 6 (3) (c) i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det hevdes at lagmannsretten på rettsstridig måte hindret ham i å konferere med den engelsek advokaten, eller at retten iallfall unnlot å dra omsorg for at A fikk ha den kontakt med advokaten som han mener seg å ha hatt krav på. - Jeg tilføyer at forholdet ble tatt opp som det første ankepunkt i den erklæring som A leste opp i lagmannsretten, og at de domfelte nr. 3 og 5 har sluttet seg til denne del av As anke.
Om dette bemerker jeg:
Som nevnt møtte A og de øvrige tiltalte med hver sin offentlig oppnevnte forsvarer for lagmannsretten. Etter straffeprosessloven §94 første ledd tredje punktum kan retten tillate at den tiltalte lar forsvaret utføre av flere, og i §95 tredje ledd er bestemt at en utenlandsk advokat kan være forsvarer når retten etter sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig. Jeg antar at en utenlandsk advokat i medhold av disse bestemmelser også kan tillates å opptre som en slags hjelpeadvokat ved siden av den oppnevnte norske forsvarer, slik de domfelte angir å ha tenkt seg. Begge bestemmelser må imidlertid, mener jeg, forutsette at det av den tiltalte fremsettes en begjæring om slik bistand.
Nå er det på det rene at det ikke på noe tidspunkt under saksforberedelsen er blitt fremsatt noen begjæring til lagmannsretten eller påtalemyndigheten om å få oppnevnt en engelsk advokat ved siden av de norske forsvarere, og at det heller ikke ved hovedforhandlingens begynnelse fremkom noen begjæring om dette. Det var på dette tidspunkt ukjent for lagmannsretten at A eller noen av de andre tiltalte ønsket en slik ordning. Det som faktisk skjedde, var at vedkommende engelske advokat var til stede i lagmannsretten på tilhørerplass da rettsforhandlingene ble påbegynt 12. oktober, og at A under en pause denne dag ble hindret av politiet i å føre samtale med ham i det avlukke hvor de tiltalte oppholdt seg under politibevoktning i pausen. Det er opplyst, uten at det er protokollert noe om det i rettsboken, at As forsvarer, advokat Fridtjof Feydt, nevnte bl.a. denne episode og beklaget seg over den da han 12. oktober hadde ordet til bemerkninger etter aktors innledningsforedrag. Det er videre opplyst at den engelske advokaten etter at første rettsdag var til ende, forlot Norge, uten at det synes å ha vært noen kontakt mellom ham og de norske forsvarere, hva det - selvsagt - ville ha vært full anledning til.
Spørsmålet er så om lagmannsretten, ut fra det jeg nå har referert, hadde en plikt til - av eget tiltak - å sørge for at A fikk konferere personlig med den engelske advokaten under sakens videre behandling. Dette lar seg etter min mening ikke hevde. Det forelå ingen begjæring fra A eller hans oppnevnte forsvarer, den engelske advokaten var ikke blitt presentert for retten, og retten kan ikke engang ha vært orientert om hvilken funksjon han var tenkt å skulle ha. Den episode jeg har nevnt, hadde passert under en pause i rettsforhandlingene, ikke i rettsmøtet. Jeg kan ikke se at retten på dette tidspunkt hadde noen oppfordring til å ta opp til behandling spørsmålet om medvirkning fra den engelske advokaten etter de nevnte bestemmelser i straffeprosessloven.
Jeg har så nevnt at A senere under hovedforhandlingen, den 22. oktober, fikk anledning til å lese opp en erklæring, hvor det ble anført bl.a. at han av lagmannen var blitt nektet å "utilise the professional service of my English lawyer". Hovedinnholdet av erklæringen, som A krevde forelagt direkte for Høyesterett, er gjengitt i lagmannsrettens rettsbok. Det er videre protokollert følgende:
"A begjærte saken utsatt inntil Høyesterett hadde tatt standpunkt til hans anker.
Adv. Feydt viste til As erklæring.
Samtlige forsvarere og aktor fikk ordet til mulig uttalelse. Etter konferanse med sine klienter ønsket ingen at saken måtte utsettes, dog slik at C ikke ville uttale seg om spørsmålet, fordi han ikke lenger deltok i saken.
Lagmannsretten finner enstemmig at den fremsatte begjæring om utsettelse av saken for As vedkommende ikke tas til følge."
For Høyesterett har As forsvarer anført at lagmannsretten iallfall nå måtte ha fått den nødvendige oppfordring til å ta opp spørsmålet om den engelske advokatens stilling. Men dette er ikke holdbart. Av det protokollerte fremgår at det A forlangte, var at lagmannsrettsbehandlingen skulle utsettes i påvente av at Høyesterett hadde tatt stilling til hans klagemål; i selve erklæringen presiserer han således at "I therefor ask that the Trial in progress be Discontinued until such time that a Decision is Given to Formal Appeal nr. 1, 2 and 3 by the officers of the Norwegian High Court of Appeal". Noen begjæring i retning av at A ønsket den engelske advokatens stilling vurdert av lagmannsretten, forelå fortsatt ikke, og etter min oppfatning hadde lagmannsretten heller ikke på dette tidspunkt noen foranledning til å ta spørsmålet opp. Som jeg har nevnt, hadde for øvrig den engelske advokaten for lengst forlatt Norge.
Jeg tilføyer at den erklæring A fremkom med etter vår prosessordning, ikke kunne behandles av Høyesterett så lenge lagmannsrettssaken pågikk. Av rettsboken for lagmannsretten fremgår at retten den 28. oktober hadde fått erklæringen tilbakesendt fra Høyesteretts kontor, og det er i den anledning protokollert følgende:
"Lagmannsretten besluttet å legge dokumentet til rettsboken til bruk ved en eventuell anke over saksbehandlingen hvis det blir avsagt dom som skulle tilsi det.
Det fremkom ingen bemerkninger til dette fra aktor eller forsvarer."
Jeg finner det etter dette klart at det ikke her er begått noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Det må legges til grunn at A og de øvrige domfelte har hatt et fullt betryggende forsvar under hovedforhandlingen.
2. Forhåndsdømming
De domfelte har anført at de forhold straffesaken gjaldt forut for hovedforhandlingen hadde vært gjenstand for en form for presseomtale i Norge, som kan ha påvirket lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet i deres disfavør. De har vist til et oppslag i Verdens Gang for 5. september 1986 og en reportasje i bladet "Vi Menn", som visstnok utkom kort tid før hovedforhandlingen ble påbegynt. Begge steder er de domfeltes - og spesielt brødrene Xs - befatning med narkotikahandel, hevdes det, fremstillet på en sensasjonspreget måte og i et omfang som går langt ut over hva tiltalen mot dem gjaldt, og det er gitt opplysninger om deres angivelig kriminelle fortid som intet har med virkeligheten å gjøre. På grunnlag av en slik massiv forhåndsdømming må det reises spørsmål om saken overhodet kunne få en upartisk avgjørelse for en norsk domstol. Og iallfall måtte lagmannen ha en særskilt oppfordring til å forsikre seg om at lagrettens medlemmer ikke var forhåndsinnstillet mot de tiltalte. Det hevdes at lagmannen her har forsømt seg, og at forholdet representerer en saksbehandlingsfeil.
Til dette bemerker jeg først at det i Norge råder trykkefrihet og åpenhet omkring rettspleien, og at det ikke står i domstolenes makt å hindre mediaomtale av straffesaker på forhånd. Diskusjonen om hvorvidt dette medfører en risiko for påvirkning av domstolene - og særlig av de legfolk som medvirker i straffesaker - er velkjent i Norge og andre land. En slik mulig risiko kan lede til at spørsmålet reises om å overføre en bestemt straffesak til en annen domstol, men den kan klarligvis ikke lede til at domstolene generelt erklæres uegnet til å behandle saken. Loven har bestemmelser som, så langt det er mulig, skal skape sikkerhet for en upartisk avgjørelse.
Den alminnelige regel etter domstolsloven §108 er at ingen kan være dommer eller lagrettemedlem når det foreligger "særegne omstendigheter" som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Lovens ordning er - jfr. §111 - at den part som vil kreve at noen dommer eller noe lagrettemedlem skal utelukkes, må gjøre dette så snart han får kunnskap om forholdet, ellers går ugildhetsinnsigelsen tapt. Det kreves altså, iallfall som hovedregel, at parten må ha reist spørsmålet for domstolen. I vår sak måtte man da vente at de domfelte eller deres forsvarere - som selv måtte være nærmest til å kjenne til den forutgående presseomtale - ville ha tatt opp spørsmålet, om de mente at den kunne ha påvirket lagrettens eller det enkelte lagrettemedlems upartiskhet i saken. Det er imidlertid intet som tyder på, og det er heller ikke hevdet, at dette ble gjort, på noe tidspunkt under hovedforhandlingen. Heller ikke da forsvarerne hadde ordet til bemerkninger etter aktors innledningsforedrag, ble spørsmålet reist av noen av dem. Jeg kan da ikke se at retten - eller lagmannen - hadde noen som helst foranledning til å ta spørsmålet opp.
Det er for øvrig på det rene at lagrettens medlemmer hadde fått den formaning fra lagmannen om deres oppgaver og ansvar som er foreskrevet i straffeprosessloven §310. Jeg må også gå ut fra at lagmannen i sin rettsbelæring på vanlig måte har innskjerpet overfor lagretten at den ved avgjørelsen av skyldspørsmålet bare måtte bygge på det som var fremkommet i retten.
Det foreligger følgelig ingen saksbehandlingsfeil på dette punkt. Jeg finner heller intet grunnlag for å anta at de presseoppslag de domfelte har vist til - hvorav det ene lå mer enn ett år forut for hovedforhandlingen - kan ha hatt noen innflytelse på utfallet av saken for noen av de domfelte.
3. Oversettelse av saksdokumenter
De domfelte reiste ved sine forsvarere - særlig advokat Fridtjof Feydt - allerede på et tidlig tidspunkt under etterforskningen krav om å få sakens dokumenter oversatt til engelsk. Kravet ble fremsatt både overfor politiet og senere overfor statsadvokatene i Eidsivating. De domfelte hevder at kravet ikke er blitt oppfylt, og at de og deres forsvarere derved er blitt hindret i å forberede forsvaret på en tilfredsstillende måte. De har vist til bestemmelsene i straffeprosessloven §242 og §264, som etter deres mening må forutsette at enhver utlending som er under strafforfølgning, skal ha adgang til å gjøre seg kjent med saksdokumentene presentert på sitt eget språk. De har videre vist til påtaleinstruksens §2-8 og til Art. 6 (3) (a) og (b) i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som fastslår at den siktede skal ha et ubetinget krav på å bli underrettet om grunnlaget for siktelsen og innholdet av den på et språk han forstår, og på at det gis ham tilstrekkelig tid og anledning til å forberede sitt forsvar.
Under ankeforhandlingen har forsvarerne dels anført at de domfelte hadde et ubetinget krav på å få, på det offentliges bekostning, samtlige saksdokumenter oversatt til engelsk, og dels at det iallfall måtte være forsvarernes ubetingede rett å vurdere hvilke dokumenter som det var nødvendig å få oversatt av hensyn til forsvaret.
Jeg finner det klart at også dette angrep på saksbehandlingen er uten grunnlag.
Som nevnt har de domfeltes forsvarere under etterforskningen og saksforberedelsen hatt full anledning til å gjøre seg kjent med alle sakens dokumenter, og det har vært stillet tolk til disposisjon i den utstrekning forsvarerne har hatt behov for det av hensyn til kommunikasjonen med deres klienter. Det er også på det rene at innholdet av siktelsene og tiltalen, alle rettsbøker, og viktige politiforklaringer som var avgitt av de siktede, har vært oversatt til engelsk og stillet til disposisjon for dem.
Som svar på advokat Feydts anmodning om oversettelser, uttalte statsadvokatene i Eidsivating i brev av 30. juli 1987:
"I Deres brev av 16. juli 1987 ber De om at saksdokumentene oversettes til engelsk. Dette kan ikke imøtekommes. Som De påpeker er saken meget omfattende og fullstendig oversettelse vil være meget tidkrevende, meget kostbart, og etter mitt syn ikke påkrevet av hensyn til siktedes interesse i saken. Tiltalebeslutningen vil selvsagt bli oversatt til engelsk, i samsvar med påtaleinstruksens §2 - 8 første ledd. Dersom det er enkelte dokumenter som anses å være av særlig viktighet å få oversatt vil dette bli vurdert. Jeg regner med å få nærmere opplysninger om dette fra Dem."
På en fornyet henvendelse om det samme, svarte statsadvokatene i brev av 31. august 1987:
"Hverken domstolsloven eller straffeprosessloven gir en tiltalt noe krav på å få oversatt saksdokumentene til sitt morsmål. Ved hovedforhandlingen vil engelsk tolk selvfølgelig være til stede. Jeg kan opplyse at det legges opp til simultantolking. Forøvrig kan tolk også benyttes under saksforberedelsen i den utstrekning De finner det påkrevet.
Jeg finner således ingen grunn til å ta Deres anmodning om å oversette samtlige saksdokumenter til engelsk til følge."
Straffeprosessloven §242 og §264 omhandler den mistenktes eller tiltaltes og forsvarerens rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, henholdsvis på etterforskningsstadiet og etter at tiltale er tatt ut. Loven sier ikke noe om oversettelse for tilfelle av at vedkommende ikke forstår norsk. Derimot har Påtaleinstruksen i §2-8 følgende bestemmelse: "Dersom siktede ikke forstår norsk, skal påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet, jf. kap. 17 til 22, eller rettsmiddelerklæring, jf. kap. 27, oversettes til et språk vedkommende forstår. Oversettelsen bør normalt skje skriftlig, med mindre det anses ubetenkelig at innholdet i avgjørelsen blir muntlig oversatt når avgjørelsen blir forkynt eller meddelt siktede.
Bestemmelsen i første ledd gjelder også ved forkynning av dom, jf. §26-3, og ved meddelelse av kjennelser og andre rettslige beslutninger.
For øvrig skal sakens dokumenter oversettes på det offentliges bekostning i den grad det anses påkrevd for å vareta siktedes interesser i saken."
I utredningen fra det utvalg som forberedte revisjonen av påtaleinstruksen - NOU 1984: 27 - er det på side 89 referert en uttalelse fra formannen i Advokatforeningens permanente lovutvalg for strafferett og straffeprosess, tiltrådt av Advokatforeningens hovedstyre. Om oversettelsesspørsmålet heter det her bl.a.:
"Jeg er ellers enig med statsadvokat Stein Husby når han uttaler at en fullstendig oversettelse av straffesaksdokumentene vil være et så omfattende arbeid, både tidsmessig og omkostningsmessig, at dette ikke bør skje som noen alminnelig regel. Min erfaring er at det normalt heller ikke er noe behov for dette.
På den annen side ser jeg ikke bort fra at det i unntakstilfelle kan være behov for å få oversatt en del av dokumentene. Jeg tenker da i særlig grad på å få oversatt til vedkommendes morsmål de forklaringer tiltalte selv har avgitt under etterforskningen.
Jeg vil derfor foreslå at Advokatforeningen gir sin tilslutning til at dokumentene i en straffesak ikke automatisk skal oversettes til vedkommendes morsmål men at det åpnes adgang for forsvareren til etter behov å be om å få oversatt spesielt utpekte dokumenter. Den rett forsvareren her skal ha bør forankres i en bestemmelse i påtaleinstruksen."
Utvalget uttaler så for egen regning samme sted følgende:
"Etter utvalgets mening bør det ikke fastsettes som alminnelig regel at alle straffesaksdokumenter skal oversettes dersom siktede ikke forstår norsk. En slik ordning ville medføre store økonomiske og praktiske problemer, og det synes heller ikke å være behov for den, jf. Advokatforeningens uttalelse. Det bør vurderes konkret i hvilken grad dokumentene i en straffesak bør oversettes og her vil det selvfølgelig også måtte legges vekt på forsvarerens oppfatning av spørsmålet. Men siktede og forsvareren bør neppe gis noen rett til å kreve at bestemte dokumenter skal oversettes. Det avgjørende bør være i hvilken grad man anser oversettelse påkrevd for å vareta siktedes interesser i saken, jf. tredje ledd."
Den bestemmelse utvalget foreslo, §2-20, er identisk med instruksens §2-8.
Det er altså her klart forutsatt at den siktede eller tiltalte ikke har noe krav på å få alle saksdokumenter oversatt til sitt eget språk eller til et annet språk han forstår. Det skal legges vekt på hva forsvareren anser påkrevet for å vareta klientens interesser, og det forutsettes at han kan be om å få oversatt spesielt utpekte dokumenter. Men forsvareren og hans klient har ikke noen ubetinget rett til å kreve at bestemte dokumenter blir oversatt; det avgjørende er som instruksen sier, hva som ansees påkrevet for å vareta klientens interesser i saken. Bestemmelsen må naturlig nok sees i sammenheng med loven og instruksens regler om bruk av tolk i straffesaker, som jeg hva denne sak angår, tidligere har omtalt. Det er for øvrig i utredningen pekt på at spørsmålet om oversettelser vil kunne forelegges retten på ethvert trinn i saken.
Påtaleinstruksens bestemmelser på dette punkt må antas å oppfylle de krav som har vært stillet av Den europeiske menneskerettighetsdomstol når det gjelder kravet til oversettelse av straffesaksdokumenter etter konvensjonens Art. 6. I Paul Sieghart: The International Law of Human Rights, er på side 298 referert følgende, under henvisning til flere avgjørelser:
"EHR 6 (3) (a) requires that any summons served on an accused person should be accompanied by a translation in a language which he understands. It does not, however, give a general right for the accused to have the court files translated, but only those procedural documents which are necessary for his defence."
Jeg kan etter dette ikke se annet enn at det standpunkt statsadvokatene i Eidsivating inntok til oversettelsesspørsmålet i sine brev av 30. juli og 31. august 1987 var i samsvar med gjeldende regler. Forsvarerne ble underrettet om at spesielle dokumenter som de måtte anse for å være av særlig viktighet, kunne påregnes oversatt. Det den ene av forsvarerne hadde krevet, og det som gjøres gjeldende i ankesaken, er imidlertid at samtlige saksdokumenter skulle besørges oversatt, - for øvrig en særdeles krevende oppgave i en sak hvor antall dokumentsider er oppgitt til ca 1100. Noen anmodning om å få oversatt spesielt utpekte dokumenter ut over dem som allerede forelå i oversettelse, ble ikke fremsatt, det har forsvarerne også erkjent. Spørsmålet om omfanget av oversettelsesarbeidet har heller ikke på noe stadium av saken vært tatt opp med forhørsretten eller med lagmannsretten.
4. Andre innsigelser mot saksbehandlingen (a) Som tidligere nevnt, nektet A og C å forklare seg i lagmannsretten. Derimot var B villig til å forklare seg, og han avgav forklaring i retten 13. oktober 1987. I sin erklæring til Høyesterett den 22. oktober gjorde A gjeldende at lagmannen i strid med straffeprosesslovens §127 første ledd hadde unnlatt å gjøre broren B oppmerksom på hans rett etter §122 til å være fritatt for vitneplikt, og at dette innebar en krenkelse av hans - A's - prosessuelle rett. Anførselen er opprettholdt i anken.
Den savner etter min mening grunnlag. B forklarte seg i retten som tiltalt, ikke som vitne, han hadde forsvarer, og han var så vel i lagmannsretten som i tidligere rettsmøter gjort oppmerksom på sin rett som tiltalt til å nekte å forklare seg. Hvorvidt lagmannen også har foreholdt ham og hans brødre bestemmelsen i §122 første ledd, fremgår ikke av rettsboken, og etter min mening var det heller ikke grunn til å gjøre dette i forhold til en medtiltalt som var kjent med sin rett til å nekte forklaring. (b) Under hovedforhandlingens 5. dag 16. oktober skulle tiltalte nr. 6, Mette Westgård, påbegynne sin forklaring. Etter bemerkninger som fremkom fra A og C og som er gjengitt i rettsboken, viste det seg at hun ikke klarte påkjenningen ved å fortsette forklaringen. Videre forklaring fra hennes side ble utsatt til den påfølgende mandag 19. oktober. Hennes forsvarer fremla da en legeerklæring, hvor videre avhør av Mette Westgård ble frarådet, med de øvrige tiltalte til stede i retten. Selv erklærte hun seg ute av stand til å fortsette forklaringen selv om disse forlot rettssalen. Hennes forsvarer foreslo da at hennes politiforklaring kunne oppleses. Statsadvokaten var enig i dette, mens derimot As forsvarer protesterte. Han gjorde gjeldende at vilkårene for opplesning av politiforklaringen etter straffeprosessloven §290 ikke var til stede. Lagmannsretten traff deretter slik beslutning:
"Retten er - etter å ha hatt tiltalte til stede i retten - funnet at hun ikke vil være i stand til å gi noen forklaring for retten nå. Retten finner noen støtte i dette i den fremlagte legeerklæring.
Etter strpl. §290 kan en politirapport som en tiltalt tidligere har avgitt i saken leses opp såfremt den strider mot hans forklaring under hovedforhandlingen eller gjelder punkter som han nekter å uttale seg om eller erklærer at han ikke husker, eller såfremt han ikke møter.
Retten finner at den omstendighet at en tiltalt møter, men av medisinske grunner ikke er i stand til å forklare seg, må sidestilles med at vedkommende ikke har kunnet møte. Tiltalte og hennes forsvarer har meddelt at de ikke har noe å innvende mot at opplesning skjer. Retten finner støtte for denne oppfatning bl.a. i Bjerke - og kommentar til straffeprosessloven side 183 hvor det heter at "det er bare når en tiltalt møter og gir en forklaring som helt ut stemmer med den tidligere at opplesning ikke er tillatt".
Etter dette har retten enstemmig besluttet at tiltaltes tidligere forklaringer tillates opplest."
Under ankeforhandlingen har As forsvarer fastholdt at det ikke var adgang til opplesning av politiforklaringen, og at lagmannsrettens tolkning av §290 er uriktig.
Jeg er enig i lagmannsrettens lovforståelse på dette punkt. (c) I sin erklæring av 22. oktober gjorde A som et tredje angrep på saksbehandlingen gjeldende at en polititjenestemann ble tillatt å være til stede i lagmannsretten og der å gjøre notater. Han hevdet at forholdet var i strid med straffeprosessloven §129 første ledd, fordi andre polititjenestemenn senere skulle vitne i saken. Anførselen er opprettholdt i anken.
For Høyesterett er det blitt opplyst, og det er ikke bestridt, at anførselen bygger på en misforståelse. Vedkommende politimann var en betjent ved Beredskapstroppen som deltok i vaktholdet under hovedforhandlingen. Han skulle ikke vitne i saken, og de notater han gjorde, gjaldt forberedelse til et kurs han skulle holde den påfølgende dag. (d) I ankeerklæringen fra C er særskilt gjort gjeldende at utleveringen av ham fra Spania til Norge var urettmessig, fordi utleveringsspørsmålet ikke var rettskraftig avgjort av spanske myndigheter da utleveringen fant sted.
Grunnlaget for denne anførsel er uklart. Utleveringen av C skjedde etter at den norske ambassade i Madrid hadde mottatt en verbalnote datert 18. august 1987 fra det spanske utenriksministerium, hvor det heter - i oversettelse - at "der i Regjeringsmøte av 31. juli 87 ble vedtatt å utlevere til de norske myndigheter den britiske undersått C, i henhold til Høyesteretts Beslutning av 11. mai 87 om utlevering". Forsvareren har vist til en telex fra en spansk advokat, hvor det anføres at utleveringsbeslutningen den 28. juli 1987 var blitt påanket "til konstitusjonell Høyesterett". Det foreligger ingen opplysninger om, og i tilfelle hvorledes, utleveringssaken har vært gjenstand for noen ytterligere behandling av spanske myndigheter. Jeg lar spørsmålet ligge. Det må være klart at det iallfall ikke på dette punkt kan være begått noen feil fra norske myndigheters side. - - -
Etter dette kan jeg ikke se at det er påvist noen feil ved behandlingen av straffesaken mot de domfelte, eller at det er grunnlag for å hevde at de ikke har fått en "fair trial" i lagmannsretten. Ankene over saksbehandlingen må derfor forkastes.
II Ankene over lovanvendelsen
De domfelte nr. 1 - 4 er i lagmannsretten funnet skyldige etter straffeloven §162 tredje ledd, som utvider strafferammen inntil 15 års fengsel for grov narkotikaforbrytelse som gjelder "et meget betydelig kvantum". Lagretten har for dem alle svart ja på spørsmål om de i tiden september 1985 - mai 1986 har innført eller medvirket til å innføre "ca. 2 kg heroin eller en del av dette".
I rettsbelæringen, som på dette punkt ble forlangt protokollert, uttalte lagmannen om forståelsen av §162 tredje ledd bl.a.:
"Jeg har lagt vekt på at Høyesterett i en dom av 20. august 1987 stadfestet en lagmannsrettsdom på fengselsstraff i 9 år for innførsel av ca 450 gram heroin, hvorav 300 gram hadde en vektprosent på ca 41-48. Tiltalen gjaldt annet ledd, som har en strafferamme på 10 år. Det skal derfor ikke så svært meget til før grensen mot tredje ledd er nådd. Etter min mening må innførsel av mer enn 750 gram heroin ansees for å være et meget betydelig kvantum og således rammes av tredje ledd. Til dette kommer at det må foretas en totalvurdering av det innførte kvantum og av stoffets art. Vurderingen må falle slik ut at det totalt sett er rimelig å anvende første ledd på forholdet."
A, C og D - men ikke B - har anket over lovanvendelsen på dette punkt. Det anføres at man ved avgjørelsen av om det dreier seg om et "meget betydelig kvantum" heroin ikke bare kan se på mengden isolert sett, men også må se hen til kvaliteten av stoffet - styrkegraden, jfr. uttalelser i Rt-1986-664. Lagmannsretten har, som det ellers fremgår av dommen, bygget på at de heroinpartier som ble innført til Norge, for det meste var av dårlig kvalitet, med en vektprosent på under 20. Dette bekreftes ved analysen av det parti som ble beslaglagt i Kristiansand i juni 1986, som angir et innhold av heroinbase på mellom 11 og 16 prosent. Heroin av vanlig "god" kvalitet har en renhetsgrad på opptil 60 prosent. Det kvantum lagmannen hadde angitt, 750 gram, kan ikke, hevder de domfelte, betegnes som et meget betydelig kvantum når styrkegraden er så lav som her.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem. Et kvantum av det meget virksomme stoff heroin på 750 gram eller mer, kan ansees som "meget betydelig" i loven forstand. Det er riktig at renheten av et narkotisk stoff kan komme i betraktning når man skal vurdere grovheten av forbrytelsen i relasjon til §162, men den kan ikke uten videre gi seg noe forholdsmessig utslag, fordi spredningsfaren og skademulighetene kan være like store også om stoffet er av mindre god kvalitet. Det hefter dessuten stor usikkerhet ved å skulle fastslå hva styrkegraden av de innførte heroinpartier har vært, fordi av i alt 10 eller 11 er bare ett av dem blitt beslaglagt. Lagmannsretten har for sin del bygget på at "en større del" av det samlede kvantum har vært av dårlig kvalitet, ikke at all heroinen har vært det. Jeg viser videre til at lagmannen i rettsbelæringen har fremholdt at det for å henføre forholdet under §162 tredje ledd, må foretas en totalvurdering av det innførte kvantum og av stoffets art, og at vurderingen "må falle slik ut at det totalt sett er rimelig å anvende første ledd på forholdet".
Jeg er enig i lagmannsrettens lovanvendelse, slik den er kommet til uttrykk i rettsbelæringen.
III Ankene over straffutmålingen
Som nevnt har alle de fem domfelte anket over straffen, som de anser vesentlig for streng. Det anføres at det knytter seg stor usikkerhet til størrelsen av den mengde heroin som lagmannsretten har antatt at de domfelte nr. 1 - 4 har medvirket til å innføre, ca 2 kilo, og at en riktig vurdering av bevisene må føre til den slutning at mengden har vært vesentlig mindre. Blant annet er det vist til beregninger foretatt av avdelingsingeniør Tormod Bønes ved Kriminalpolitisentralen av de pakningstyper som heroinen ble transportert til Norge i. Beregningene gir grunn til å anta at det ikke kan ha vært tale om mer enn fra 800 til l300 gram. Disse beregninger var kjent for lagmannsretten, som imidlertid har sett helt bort fra dem. Det er også vist til lagmannsrettens uttalelser om heroinens styrkegrad, som må tilsi en vesentlig reduksjon av kvantum i forhold til heroin av vanlig kvalitet. Det hevdes videre at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til at B og C bare har vært involvert i deler av heroininnførselen, og at E - som lagmannsretten selv nevner - "har stått på siden av det som skjedde". Vedrørende D er det særlig pekt på hans ungdom og avhengighet av Xbrødrene, og på at han har vært utnyttet av dem til å opptre som kurer mot en ubetydelig betaling. Endelig pekes det på at de domfelte har vært undergitt langvarig varetektsfengsling i Norge med besøks- og brevforbud, og at fengselsopphold er en særlig sterk påkjenning for dem som utlendinger.
Aktor for Høyesterett har på sin side påstått straffen skjerpet for alle de fem domfelte i samsvar med den påstand som ble nedlagt for lagmannsretten - til fengsel i 15 år for domfelte nr. 1, 13 år for de domfelte nr. 2 - 4, og 10 år for domfelte nr. 5.
Jeg er kommet til at også ankene over straffutmålingen må forkastes, bortsett fra når det gjelder domfelte nr. 4, D.
Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å fravike den vurdering som lagmannsretten - enstemmig og på grunnlag av en omfattende umiddelbar bevisføring - er kommet frem til når det gjelder det kvantum heroin saken gjelder. De mengdeberegninger som forsvarerne har vist til, kan ikke rokke ved dette; de er foretatt i etterhånd på grunnlag av høyst usikre antagelser om form og innhold av de pakninger som har vært benyttet. Jeg legger således til grunn at det for de domfelte nr. 1 - 4 dreier seg om ca 2 kilo, og for domfelte nr. 5 E - som bare er dømt etter §162 annet ledd - om ca 600 gram. Betydningen av styrkegraden har jeg allerede uttalt meg om i forbindelse med lovanvendelsesankene; jeg understreker at det knytter seg stor usikkerhet til renhetsgraden av de heroinpartier som ikke har vært beslaglagt og antar at spørsmålet ikke bør tillegges noen særlig vekt ved straffutmålingen. Heller ikke når det gjelder den rolle hver av de domfelte har hatt ved gjennomføringen av forbrytelsene, finner jeg grunnlag for å vurdere forholdet annerledes for noen av dem enn lagmannsretten har gjort.
Jeg legger ellers som lagmannsretten i skjerpende retning vekt på at innførselen har pågått over lang tid og har vært organisert på en måte som bærer et profesjonelt preg. Heroinpartiene er blitt innkjøpt i Thailand og blitt fraktet 10 eller 11 ganger via forskjellige ruter til Norge. Bak det hele ligger for de domfelte nr. 1 - 3 og nr. 5 intet annet enn fortjenestebegjær, og jeg kan ikke se noen formildende omstendighet ved deres handlemåte. Noe misforhold ved de straffer lagmannsretten har fastsatt for disse fire, er det etter min mening ikke.
På den annen side finner jeg ikke grunn til å skjerpe straffene, slik aktor har påstått.
Når det gjelder D, legger jeg som lagmannsretten til grunn at han har virket som kurer ved transportene til Norge og antagelig ikke har hatt noen stor fortjeneste ved dette. Vanligvis er det ikke grunn til å vurdere kureren mildere enn andre medvirkere til narkotikaforbrytelser, jfr. Rt-1985-1393. Men her foreligger det flere særegne omstendigheter. D er vesentlig yngre enn de øvrige domfelte; han var bare 21 år gammel i den tid innførselen ble foretatt. Jeg må også legge til grunn at han var kommet i et sterkt avhengighetsforhold til X-brødrene, etter at de hadde tilbudt ham å ta arbeid i en bar de drev på Tenerife, og at han av dem var blitt trukket inn i forholdet. Jeg mener det bør legges noe større vekt på dette i formildende retning enn lagmannsretten har gjort og finner at straffen for ham bør nedsettes til fengsel i 8 år.
De domfelte har som nevnt vært holdt i fortsatt varetekt siden domsavsigelsen i lagmannsretten og tilkommer fradrag i fengselsstraffen med ytterligere 143 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen for domfelte nr. 4, Ds, settes til fengsel i 8 - åtte - år.
For øvrig forkastes ankene. I straffene fragår for varetektsfengsel i alt - for A 669 - sekshundreogsekstini - dager, - for B 637 - sekshundreogtrettisju - dager, - for C 544 - femhundreogførtifire - dager, - for Ds 669 - sekshundreogsekstini - dager, - for E 669 - sekshundreogsekstini - dager.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen for domfelte nr. 4, Ds, settes til fengsel i 8 - åtte - år.
For øvrig forkastes ankene.
I straffene fragår for varetektsfengsel i alt - for A 669 - sekshundreogsekstini - dager, - for B 637 - sekshundreogtrettisju - dager, - for C 544 - femhundreogførtifire - dager, - for D 669 - sekshundreogsekstini - dager, - for E 669 - sekshundreogsekstini - dager.