HR-1993-558-K - Rt-1993-1102
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-16 |
| Publisert: | HR-1993-00558-K - Rt-1993-1102 (403-93) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Ankegjenstandens verdi |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1991-00705 K - Høyesterett HR-1993-00558 K, jnr 255/1993. |
| Parter: | 1) Odd Olsen 2) Wilhelm Østebrød 3) Tønnes Tønnesen (advokat Kåre Vierdal) mot 1) Arne Ove Østebrøt 2) Alf Østebrøt 3) Ragnar Leknes (advokat Kjell Holst Sæther). |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §15, §356, §358 |
Ved stevning av 6 juli 1990 reiste Odd Olsen, Wilhelm Østebrød og Tønnes Tønnesen sak mot Arne Ove Østebrøt, Alf Østebrøt og Ragnar Leknes. Søksmålet gjaldt tvistigheter i forbindelse med veirettigheter.
Saksøkerne la ned slik påstand:
"1. Eierne av gnr. 1, bnr. 71 i Egersund Alf Østebrøt og Arne Ove Østebrøt, eier av gnr. 1 bnr. 74 i Egersund Ragnar Leknes har ikke veirett på den private veien fra offentlig vei til Rausvågen.
2. Saksøkerne har rett til uhindret å bruke veien til Rausvågen hvor den ble utstukket i 1906 over gnr. 1, bnr. 63 i Egersund.
3. De saksøkte har ikke veirett over gnr. 1, bnr. 10 sin sjøtomt i Rausvågen.
4. De saksøkte tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger."
Dalane herredsrett avsa den 6 mai 1991 dom med følgende domsslutning:
"1. De saksøkte frifinnes for samtlige forhold som framgår av påstand i stevningen.
2. Odd Olsen, Wilhelm Østebrød og Tønnes Tønnesen dømmes til å betale de saksøkte v. adv. K. Holst Sæther kr. 22.600,- tjuetotusensekshundrede 00/100 kroner innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse."
Dalane herredsretts dom ble rettidig påanket den 24 juni 1991 med unntak av spørsmålet om de saksøktes rett til å benytte den private veien fra offentlig vei til Rausvågen (punkt 1 i stevningen).
Ved lagmannsrettens brev av 7 september 1991 ble de ankende parter bedt om å redegjøre for ankeverdien. Slik redegjørelse ble gitt den 16 september 1991. Det ble her anført at saken gjelder spørsmål om hvorvidt ankemotpartene har veirett over de ankende parters nausttomter/sjøplasser, som hevdes å være selvstendige eiendommer som fritt kan omsettes og at en slik veirett derfor vil redusere både bruksverdien og omsetningsverdien betydelig.
I ankemotpartenes prosesskriv av 6 november 1992 ble det nedlagt ny påstand om at anken måtte bli å avvise da ankegjenstanden ikke hadde en ankeverdi på kr 20.000,-. Det ble samtidig begjært at lagmannsretten skulle ta standpunkt til verdispørsmålet under saksforberedelsen.
Saksforberedende lagdommer besluttet den 21 januar 1993 at ankeverdien ikke var til hinder for å ta ankesaken under behandling. Det ble videre bemerket at en revurdering av ankeverdien ikke var utelukket etter en åstedsbefaring i tilslutning til hovedforhandlingen og at prosessfullmektigene måtte være forberedt til eventuell videre bevisførsel om ankeverdien i tilslutning til hovedforhandlingen.
Ankeforhandling ble holdt den 11 og 12 mai 1993, og saken ble tatt opp til doms. Ankemotparten la ned prinsipal påstand om avvisning. Under henvisning til tvistemålsloven §356, jf §358 tredje ledd avsa Gulating lagmannsrett den 27 mai 1993 følgende kjennelse:
"1. Ankesak nr. 91 - 00705 for Gulating lagmannsrett avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de ankende parter in solidum kr. 28.400,- tjueåttetusen - firehundre 00/100 - til ankemotpartene innen to - 2 - uker fra kjennelsens forkynnelse."
Odd Olsen, Wilhelm Østebrød og Tønnes Tønnesen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De kjærende parter har i kjæremålet og et supplerende prosessskrift 5 juli 1993 i hovedsak anført:
Lagmannsrettens kjennelse bygger på feil rettsanvendelse og bevisføring. Det er feil rettsanvendelse når retten ved avgjørelsen av avvisningsspørsmålet har gått inn i sakens realitet og vurdert tvistegjenstandens verdi på grunnlag av rettens vurdering av faktum og jus. Lagmannsretten skulle etter tvistemålsloven §15 ha lagt til grunn de kjærende parters oppfatning som går på at de har eiendomsretten til sjøtomtene, at sjøtomtene kan bebygges og at bestemmelsen i overutskiftningsforretningen ikke er til hinder for utnyttelse av tomtene til bebyggelse. Videre skulle lagmannsretten ha lagt til grunn de ankende parters anførsel om at veien parallelt med sjøen ikke ble flyttet/avløst i 1906 og at den fortsatt ligger på det området som Alf Østebrøt senere har fått fradelt. Det vises til at retten ifølge tvistemålsloven skal akseptere de kjærende parters verdianslag så lenge dette ligger innenfor et romslig skjønn og at domstolene i denne sammenheng skal være forsiktig ved overprøving av den skjønnsmessige verdivurderingen. Det er vist til Rt-1990-352 samt Tore Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven bind I, side 37. Den omtvistede vei som er nevnt under pkt 3 i påstanden for herredsretten vil medføre at de kjærende parter får ødelagt utbyggingsmulighetene for noen av tomtene, for andre blir utbyggingsmulighetene redusert og endelig vil det bli trafikk over tomtene. Det er anført at den omtvistede veien vil berøre to av Odd Olsens ubebygde tomter, en ubebygd og en bebygd tomt tilhørende Tønnes Tønnesen og en bebygd tomt tilhørerende Wilhelm Østebrød. En av tomtene til Odd Olsen hevdes å bli ubebyggelig på grunn av veien. På bakgrunn av salg av en tomt like øst for Olsens tomt til kr 50.000,- hevdes det at tvistegjenstandens verdi åpenbart overstiger kr 20.000,-. Den vei over gnr 1 bnr 63 som er nevnt under pkt 2 i stevningen gir rett til kjøring. Det vil være kostbart å anlegge alternativ kjørevei. De kjærende parter påstår at saken fremmes og at retten bør settes med nye dommere, jf domstolloven §108, da lagmannsretten i sin vurdering av avvisningsspørsmålet allerede har tatt stilling til de mest sentrale rettslige og faktiske spørsmål som er knyttet til realiteten i saken. De kjærende parter har nedlagt følgende påstand:
"1. Sak nr. 91-00705 A for Gulating lagmannsrett fremmes.
2. Arne Ove Østebrød, Alf Østebrøt og Ragnar Leknes en for alle og alle for en tilpliktes å dekke de kjærende parters omkostninger ved lagmannsretten kr 44.030,-, jfr. vedlagt kopi av omkostningsoppgave av 12.5.1993 og omkostningene ved Høyesterett."
Kjæremotpartene har tatt til motmæle og i det hovedsaklige anført:
Lagmannsrettens kjennelse er riktig både med hensyn til bevisvurderingen og rettsanvendelse. Retten skal etter tvistemålsloven §356 ex offico prøve om kravet til ankeverdi er oppfylt før anken realitetsprøves. Det er ikke søkt om samtykke til å fremme saken uavhengig av verdigrensen. Den faktiske fremstilling som de kjærende parter gir i kjæremålet er i vesentlig grad feil. Saken dreier seg om to spørsmål. Tvistens punkt 1 gjelder kun spørsmålet om gangvei over Odd Olsens rett til båtlandingsplass og/eller garntørkeplass. De tomter som er utskilt til Ragnar Leknes og Alf Østebrøt får ikke redusert verdi på grunn av gangveien. Tvistens punkt 2 gjelder kun spørsmål om rett til å gå over Alf Østebrøts eiendom.
Etter tvistemålsloven §15, første ledd andre punktum kan retten "også forut for hovedforhandlingene" oppta bevis for verdien. Antitetisk må dette forstås slik at retten må kunne foreta slik bevisvurdering under selve hovedforhandlingen. Spørsmålet om tvistegjenstandens verdi ble tatt opp i god tid før hovedforhandlingen. De kjærende parter hadde god tid til å føre bevis for ankeverdien og spørsmålet om ankeverdi ble grundig prosedert for lagmannsretten. Lagmannsrettens verdivurdering ble truffet etter åstedsbefaring og parts- og vitneforklaringer, og det vil være uheldig om Høyesteretts kjæremålsutvalg foretar en vurdering av de forhold som kom frem ved bevisumiddelbarheten under hovedforhandlingen. Subsidiært anføres det at det vil være feil om de kjærende parter tilkjennes saksomkostninger ved sakens fulle behandling for lagmannsrett, da eventuelle saksomkostninger må gjelde spørsmålet om lagmannsrettens kjennelse skal oppheves og saken hjemvises til behandling for lagmannsretten. Lagmannsretten må i så fall vurdere saksomkostningsspørsmålet på nytt. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i en tilsvarende sak av 1 oktober 1992 med løpenr 550 K/1992, jnr 266/1991. Kjæremotpartene har nedlagt følgende påstand:
"I Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
II De kjærende parter dømmes til å betale sakens omkostninger for høyesteretts kjæremålsutvalg, foreløpig med kr 2.500,-."
Ved prosesskrift av 23 juni 1993 er det gitt utfyllende tilsvar til kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i saken, og vil bemerke: Spørsmålet om ankegjenstandens verdi må vurderes med utgangspunkt i den nedlagte påstand og de anførsler som gjelder betydningen av at påstanden tas til følge. Selve de materiellrettslige spørsmål saken reiser, kan derimot ikke prøves som ledd i avgjørelsen om ankeverdi; her må den ankende parts pretensjon legges til grunn. Den omstendighet at det er holdt hovedforhandling hvor de materielle spørsmål er prosedert, medførte ikke noen utvidelse av lagmannsrettens kompetanse for så vidt. I det foreliggende tilfelle har lagmannsretten for å kunne vurdere spørsmålet om ankesum funnet det nødvendig å gå inn på innholdet av de rettigheter de ankende parter har i det strandområdet hvor de hevder at ankemotpartene ikke har veirett. I denne forbindelse har lagmannsretten vurdert hvilke utnyttelsesmuligheter de ankende parter har i området. Lagmannsretten tar i denne forbindelse ikke standpunkt til om de ankende parter har eiendomsrett eller bruksrett, men trekker blant annet den konklusjon at det ikke kan være aktuelt med bebyggelse. Spørsmålet om veirettens økonomiske betydning synes med andre ord bedømt etter en vurdering av de utnyttelsesmuligheter de ankende parter hadde i rettslig og faktisk henseende. Når det gjelder veirett over gnr 1 bnr 63, synes lagmannsretten dels å ha vurdert spørsmålet om bortfall av retten, dels spørsmålet om verdien med utgangspunkt i spørsmålet om alternativ adkomst. Etter utvalgets oppfatning har lagmannsretten bygget avvisningskjennelsen på vurderinger av materiellrettslig karakter som ikke kan prøves som ledd i spørsmålet om ankegjenstandens verdi. Kjennelsen må derfor oppheves. De kjærende parter har anført at også lagmannsrettens hovedforhandling må oppheves, og at retten bør settes med nye dommere. I denne forbindelse er vist til domstolloven §108. Utvalget kan imidlertid ikke se at dommerne bør anses inhabile, og finner ikke grunn til å oppheve hovedforhandlingen. Det vil da være opp til lagmannsretten å vurdere om hovedforhandlingen skal gjenopptas. Også lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må oppheves. For Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes de kjærende parter saksomkostninger med 3.000 kroner. For øvrig må spørsmålet om saksomkostninger avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arne Ove Østebrøt, Alf Østebrøt og Ragnar Leknes en for alle og alle for en til Odd Olsen, Wilhelm Østebrød og Tønnes Tønnesen i fellesskap 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.