Hopp til innhold

HR-1993-578-K - Rt-1993-1131

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1993-09-23
Publisert: HR-1993-00578-K - Rt-1993-1131 (415-93)
Stikkord: Sivilprosess, Saksomkostninger, Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang: Agder lagmannsrett LA-1993-00283 K - Høyesterett HR-1993-00578 K, jnr 333/1993.
Parter: Solheim Trafikkskole v/Harald Solheim (advokat Kolbjørn Andersen) mot Per Bjørn Mikkelsen (Advokatfirmaet Flod & Co ans v/advokat Geir J Nilsen).
Forfatter: Aasland, Gussgard, Tjomsland
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §179, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Domstolloven (1915) §154, §172, §176, §181, §355, §384, §385, §396, §404, §87, §97


Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Ved Tønsberg byretts dom av 18 februar 1993 ble Solheim Trafikkskoles oppsigelse av Per Bjørn Mikkelsen kjent gyldig, og Mikkelsen ble ilagt saksomkostninger med kr 124.000,-. Solheim Trafikkskole hadde under saksforberedelsen for byretten krevd at Mikkelsen skulle fratre stillingen umiddelbart, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Byretten tok ikke kravet til følge. Avgjørelsen ble påkjært til Agder lagmannsrett, som besluttet umiddelbar fratreden. Videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Spørsmålet om saksomkostninger ble av alle instanser utsatt til avgjørelse i forbindelse med hovedtvisten, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.

Per Bjørn Mikkelsen påkjærte byrettens omkostningsavgjørelse til Agder lagmannsrett som 7 juli 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Solheim Trafikkskole til Per Bjørn Mikkelsen kr 6.000,- - sekstusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."

Kjennelsen er innenfor kjæremålsfristen påanket av Solheim Trafikkskole v/Harald Solheim under henvisning til tvistemålsloven §385. I prosesskrift av 11 august 1993 bes om at rettsmidlet blir endret til kjæremål. Kjærende part antar at rettelse er foretatt av lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §87. I motsatt fall anmodes om oppreisning etter domstolloven §154 for endring av rettsmidlet til kjæremål.

Solheim Trafikkskole angriper begge punkter i lagmannsrettens slutning, og gjør gjeldende at det foreligger feil ved lagmannsrettens avgjørelse og saksbehandling.

Det anføres at det foreligger mangelfulle kjennelsesgrunner når lagmannsretten er kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at byretten ikke hadde gitt en separat begrunnelse for saksomkostningene i hovedtvisten og omkostningene vedrørende kravet om umiddelbar fratreden. Lagmannsrettens lovanvendelse for opphevelse fremgår ikke av kjennelsen, og retten har heller ikke grunngitt hvorfor saksbehandlingsfeilen har ført til opphevelse.

Det anføres at byretten ikke har begått saksbehandlingsfeil, og subsidiært at den eventuelle feil ikke har virket bestemmende på innholdet av avgjørelsen. Det vises til at i samtlige avgjørelser om umiddelbar fratreden, henvises omkostningspørsmålet til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken. I Agder lagmannsretts kjennelse om umiddelbar fratreden gis det ikke noe sted uttrykk for tvil eller anførsler som gir foranledning for anvendelse av tvistemålsloven §172 annet ledd. Det kan ikke være noen feil å henvise til bestemmelsens første ledd uten noen særskilt drøftelse for hovedsaken og for spørsmålet om umiddelbar fratreden når realitetsavgjørelsen i begge forholdene klart og uten domstolenes uttrykk for tvil gikk i kjærende parts favør.

Videre hevdes at det ikke foreligger noen plikt til å presisere at retten ikke finner grunner til å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd. Det er nok at det henvises til §172 første ledd.

Videre gjøres gjeldende at lagmannsretten også har gjort saksbehandlingsfeil ved avgjørelsen av omkostningene i kjæremålssaken, idet retten har gått ut over den kjærende parts påstand, som var på kr 3.000. Selv om det ikke er noen forutsetning at omkostningsoppgave innleveres ved skriftlig behandling, må lagmannsretten være bundet av omkostningspåstanden som ytre ramme.

Det er nedlagt slik påstand:

"1 A. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

1 B. Subsidiært: Agder lagmannsretts kjennelse oppheves.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."

Per Bjørn Mikkelsen anfører innledningsvis at lagmannsrettens kjennelse ikke kan være gjenstand for anke, jf tvistemålsloven §355 sammenholdt med §396. Når den ankende part uttrykkelig har begrunnet hvorfor han anker i stedet for å anvende kjæremål, vil det ikke være anledning til å rette den feilaktige anvendelsen av rettsmiddel, idet feilen er forsettlig, jf tvistemålsloven §97. Prinsipalt påstås anken avvist.

Subsidiært anføres at dersom anken likevel godtas som kjæremål, vil tvistemålsloven §404 komme til anvendelse. Kjæremotparten forstår den kjærende parts anførsler slik at såvel saksbehandlingen som rettsanvendelsen angripes. Når det gjelder rettsanvendelsen, er utvalgets kompetanse begrenset til å prøve lovtolkningen.

Det bestrides at lagmannsrettens lovanvendelse for opphevelse ikke fremgår av kjennelsen. Det fremgår helt entydig at lagmannsretten anser byrettens omkostningsavgjørelse for å være "i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd, ved at byretten ikke har foretatt en separat vurdering av omkostningene knyttet til kravet om umiddelbar fratreden og omkostningene knyttet til hovedtvisten. Når avgjørelsen også er begrunnet med at byrettens domsgrunner er for knappe og mangelfulle, kan det ikke være tvil om at lagmannsretten har lagt til grunn at det foreligger en saksbehandlingsfeil som etter tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5 skal tillegges virkning. Også saksbehandlingsfeil kan prøves etter tvistemålsloven §181.

En særskilt drøftelse av forholdet til tvistemålsloven §384 første ledd er ikke nødvendig når saksbehandlingsfeilen rammes av annet ledd nr 5. Det nevnes imidlertid at lagmannsretten åpenbart også har foretatt en vurdering av feilens betydning, idet den har uttalt at det ikke synes umiddelbart klart at Mikkelsen har reist saken uten fyldestgjørende grunn.

Det foreligger heller ikke noen saksbehandlingsfeil når lagmannsretten fastsatte omkostningene i kjæremålssaken til et høyere beløp enn kr 3.000. Det var nedlagt påstand om omkostninger til og med fremsettelsen av kjæremålserklæringen. Deretter har det blitt nødvendig med ytterligere prosesskrifter. Når lagmannsretten ikke fant det nødvendig å innhente omkostningsoppgave, må det være riktig av retten å fastsette omkostningene ved skjønn, jf tvistemålsloven §176 første ledd, jf §179 annet ledd. Denne skjønnsutøvelsen kan ikke Høyesterett prøve. Utover dette vises til Rt-1992-529.

Når det gjelder angrepet mot rettsanvendelsen, anføres at lagmannsretten korrekt har lagt til grunn at det måtte foretas en separat vurdering av omkostningene knyttet til kravet om umiddelbar fratreden og omkostningene vedrørende hovedtvisten. Vurderingen av omkostningsansvaret i tilknytning til de to krav kan gi ulike resultater, selv om den ene part får medhold i begge krav.

Videre anføres at det bare er nødvendige omkostninger som kan kreves erstattet. Når kjærende part selv reiste krav om midlertidig fratreden, påløp omkostninger som ikke var "nødvendige" i relasjon til det krav Mikkelsen reiste. Når i tillegg de samlede omkostninger ligger betydelig over omkostninger i arbeidsrettssaker, og betydelige deler relaterer seg til kravet om umiddelbar fratreden, må det være riktig at det foretas en separat vurdering.

Lagmannsretten har heller ikke tolket loven uriktig når den har krevet at det skal gis en fyldigere begrunnelse enn en ren henvisning til tvistemålsloven §172 første ledd. Det vises bl a til Rt-1991-486. I henhold til teori og praksis vil det forhold at det dreier seg om et betydelig omkostningsansvar, i seg selv kunne være et moment som tilsier at avgjørelsen begrunnes mer utfyllende enn vanlig, jf bl a Rt-1989-1136. Videre kan man ikke av domsgrunnene til byretten se om tvistemålsloven §172 er riktig anvendt.

Lagmannsrettens konkrete skjønn med hensyn til om det foreligger forhold som nødvendiggjør en fyldigere begrunnelse, kan Høyesterett ikke prøve.

Det er nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Anken avvises.

Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

I begge tilfelle: Per Bjørn Mikkelsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Utvalget finner det klart at den feilaktige betegnelse av rettsmiddelerklæringen som anke istedenfor kjæremål ikke kan anses forsettlig. Rettsmiddelerklæringen er inngitt innen kjæremålsfristen, og kan uten oppreisning tas under behandling som kjæremål.

Lagmannsrettens avgjørelse er truffet etter kjæremål, og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse er derfor begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning.

Da kjæremålet til lagmannsretten gjaldt saksomkostningsavgjørelsen i byrettens dom, var lagmannsrettens kompetanse begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledd. Retten kunne prøve om byrettens saksomkostningsavgjørelse var i strid med loven. Etter praksis har kjæremålsinstansen også kompetanse til å prøve om begrunnelsen for saksomkostningsavgjørelsen er tilstrekkelig.

Lagmannsretten har funnet at det var en feil ved byrettens saksomkostningsavgjørelse at omkostningsspørsmålet ikke var drøftet særskilt for de saksomkostningene som gjaldt hovedtvisten og de omkostningene som gjaldt kravet om umiddelbar fratreden. Utvalget er enig i den lovtolkning lagmannsretten her har lagt til grunn.

Når saksomkostningsspørsmålet i tvisten om umiddelbar fratreden var utsatt til avgjørelse ved dommen i hovedtvisten i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum, betyr ikke det at avgjørelsen nødvendigvis må bli den samme for begge spørsmåls vedkommende. Dette må bero på en konkret vurdering, hvor det må tas hensyn til forskjellen i de to avgjørelsestemaer. Lagmannsretten har funnet at byrettens begrunnelse ikke viser at det er foretatt en slik konkret vurdering, og utvalget er enig i at dette er en opphevelsesgrunn etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull.

Lagmannsretten har videre funnet at byretten etter omstendighetene skulle ha gitt en begrunnelse for ikke å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd ved saksomkostningsavgjørelsen. Utvalget kan heller ikke se at dette bygger på uriktig lovtolkning. Riktignok kreves det vanligvis ikke noen begrunnelse når saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Men det kan foreligge særlige forhold som tilsier at det må stilles krav om en særskilt begrunnelse, og i slike tilfelle vil manglende begrunnelse kunne anses som en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse, jf det som uttales i avgjørelsen i Rt-1991-486. Lagmannsretten har funnet at det forelå slike særlige forhold i denne saken, og den har etter utvalgets oppfatning gitt en tilstrekkelig begrunnelse for dette. Lagmannsrettens konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.

Det gjenstår å ta standpunkt til den kjærende parts innsigelse mot lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Utvalget finner det klart at når det i kjæremålserklæringen til lagmannsretten ble nedlagt påstand om kr 3.000 i saksomkostninger, tok dette sikte på omkostninger til og med fremsettelsen av kjæremålserklæringen. Da lagmannsretten avsa sin kjennelse, hadde det funnet sted ytterligere utveksling av prosesskrifter i saken, og det var ingen feil at lagmannsretten tok hensyn til dette ved sin utmåling av saksomkostningene.

Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge, og omkostningsbeløpet settes til kr 5.000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Solheim Trafikkskole v/Harald Solheim 5.000 - femtusen - kroner til Per Bjørn Mikkelsen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.