Rt-1989-1136
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-12 |
| Publisert: | Rt-1989-1136 (399-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 458 K/1989, jnr 279/1988 |
| Parter: | Johnson Construction Company AB (advokat Karl Marthinussen) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Jan Fougner). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181, §373 |
Ved stevning 2. juli 1985 reiste Johnson Construction Company AB - senere kalt JCC - sak mot staten v/Samferdselsdepartementet ved Gjøvik byrett med krav om erstatning i forbindelse med oppføring av Mjøs-broen. Kravet beløp seg samlet til ca 28 mill kroner. Under behandlingen for byretten ble forhandlingen og pådømmelsen delt slik at man i første omgang bare behandlet ansvarsgrunnlaget. Dette var fra JCC's side spesifisert i 8 særskilte poster.
Gjøvik byrett avsa dom i saken 11. februar 1987. Staten ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger med kr 847.157,-.
Dommen ble av JCC påanket til Eidsivating lagmannsrett. Ved dom 11 august 1988 ble staten kjent erstatningspliktig på noen poster og for øvrig frifunnet. For en av de poster hvor JCC fikk medhold, var det dissens. Lagmannsretten avgjorde saksomkostningsspørsmålet etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 jf §180 annet ledd med slik slutning:
"Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten".
Om saksomkostningsspørsmålet uttalte retten:
"Anken har etter dette delvis ført frem.
Saksomkostningsspørsmålet reguleres av tvistemålsloven §174 jfr. §180 annet ledd. Staten har i forbindelse med omkostningsavgjørelsen påberopt sitt forlikstilbud. Sakens beløpsmessige side er ikke prosedert for lagmannsretten. Uansett om resultatet beløpsmessig ikke skulle være bedre for JCC enn forlikstilbudet, finnes hovedregelen i tvistemålsloven §174 likevel å burde komme til anvendelse. Det legges herunder utslagsgivende vekt på den tvil saken har voldt. Partene finnes derfor hver å burde bære sine omkostninger for begge retter."
Lagmannsrettens dom ble av staten v/Samferdselsdepartementet påanket til Høyesterett. Fra JCC's side ble det erklært aksessorisk motanke. Anken er ved kjæremålsutvalgets kjennelse 1. september 1989 nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 og 4.
Under henvisning til tvistemålsloven §181 annet ledd har staten påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og gjort gjeldende at avgjørelsen er i strid med loven.
Staten har anført at av de 8 tvistepunkter saken gjelder, er staten kjent erstatningsansvarlig på to punkter og delvis erstatningsansvarlig på det tredje. Disse poster utgjør 4,9 mill kroner av et opprinnelig påstandsbeløp på ca 28 mill kroner. Staten er altså frifunnet for over 80 % av tvistegjenstanden. Av de punkter hvor staten ble frifunnet, var det største, og mest prinsippielle post 2, som alene var beregnet til 18 mill kroner av den opprinnelige erstatningspåstand på ca 28 mill kroner.
Det økonomiske tapet er ikke omprosedert og er hentet fra JCC's egen tapsoppstilling. Tallene innebærer ingen erkjennelse fra statens side, men de gjenspeiler den vekt prosessfullmektigene la på de enkelte tvistepunktene under saksforberedelsen og hovedforhandling. Dette gjenspeiles også i lagmannsrettens behandling av partenes anførsler og i domspremissene.
Lagmannsretten har opphevet saksomkostningene for begge retter under henvisning til tvistemålsloven §174 jf §180 annet ledd og har ikke vurdert hvorvidt staten har vunnet saken på vesentlige punkter, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. Lagmannsrettens eneste henvisning til §174 annet ledd gjelder det forlikstilbud som staten påberopte seg under prosedyren om saksomkostningene, et tilbud til JCC på i alt 4 mill kroner.
Etter tvistemålsloven §174 er retten forpliktet til å vurdere hvorvidt den ene part bare har vunnet saken "i tvistepunkter av liten betydning", eller hvorvidt "rettssaken eller de vesentligste utgifter er voldt ved de tvistepunkter, hvori han har tapt." Det er ikke tilstrekkelig å vise til at sakens økonomiske side ikke ble prosedert i denne omgang . Retten hadde tilgjengelig alle de opplysninger som skulle til for å vurdere i hvilken utstrekning saken var vunnet eller tapt for den enkelte part. Omkostningsavgjørelsen må derfor oppheves.
Lagmannsretten har etter eget utsagn lagt utslagsgivende vekt på den tvil saken har voldt. Lagmannsretten har imidlertid ikke på noe punkt gitt uttrykk for at den finner avgjørelsen tvilsom. Det eneste sted dette anføres, er i forbindelse med omkostningsavgjørelsen.
Det vil ikke bli hevdet at tvilen ikke kan trekkes inn i det skjønn retten skal utøve etter tvistemålsloven §174 annet ledd. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig bare å se hen til dette i en sak som så klart skulle gi foranledning til en vurdering av i hvilken utstrekning partene har tapt eller vunnet saken. Særlig blir det lite tilfredsstillende når det av premissene for resultatet ikke fremgår på hvilke punkter retten har vært i tvil, om tvilen har vært av faktisk eller rettslig art, og om tvilen knytter seg til de krav den ankende part vant frem med, eller de krav staten på nytt ble frifunnet for.
Lagmannsrettens begrunnelse er på dette punkt ikke tilstrekkelig til at kjæremålsutvalget kan prøve rettsanvendelsen. Det vises til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1964-815.
JCC's søksmål har medført betydelig arbeid og påført staten store utgifter. Dersom saken hadde vært begrenset til de tvistepunkter JCC har vunnet, ville hovedforhandling antakelig latt seg avvikle på to dager i stedet for ni for begge retter. Det er ikke omtvistet at staten har fått vesentlig mer medhold enn JCC.
Slik denne saken ligger an, er en henvisning til tvistemålsloven §174 første ledd ikke tilstrekkelig begrunnelse for å oppheve saksomkostningene for begge retter. Det vises til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1975-971.
Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 1.000,-."
I tilsvaret har JCC bestridt at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Avgjørelsen er truffet etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 om at hver part skal bære sine omkostninger når saken dels er vunnet og dels tapt. Videre fremgår det at anvendelse av unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd er vurdert. Retten har svart benektende på at forlikstilbudet fra staten skal tillegges vekt, en skjønnsmessig vurdering som kjæremålsutvalget ikke kan prøve. Lagmannsretten har åpenbart også vurdert andre forhold, jf henvisningen til rettens tvil. Tvil kan være et av de momenter retten kan legge til grunn ved vurderingen som skal foretas etter §174. Ved tvil vil det være rimelig å kreve mer for å anvende unntaksbestemmelsen. Lagmannsretten har foretatt en helhetsvurdering.
Retten er ikke forpliktet til å redegjøre for hvilken tvil som måtte være knyttet til avgjørelsen av de enkelte tvistepunkter.
JCC har anført at selv om det ikke er av betydning, er statens oppsummering av de økonomiske realiteter ikke riktig. Det reelle forlikstilbud som skal sammenlignes med påstanden, var kr 3.850.000.
JCC bestrider at hovedforhandling kunne vært avviklet på to dager. Videre blir det anført at lagmannsrettens vurdering av det fremsatte forlikstilbud implisitt også innebærer en vurdering av omkostningene knyttet til prosessen i forhold til forlikstilbudet. Herunder ligger også en vurdering av det arbeidsmessige omfang knyttet til de tvistepunkter hvor partene har tapt, henholdsvis fått medhold.
JCC har nedlagt slik påstand: "Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes, og Johnson Construction Company AB tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget." JCC har krevd tilkjent kr 1.000,- i saksomkostninger for kjæremålsutvalget.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, dommerne Skåre og Schei, bemerker:
Ved prøvingen av lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er utvalgets kompetanse begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd.
Generelt vil flertallet bemerke at hvor partenes saksomkostninger blir store, vil det være et moment som tilsier at domstolen noe mer utførlig enn vanlig, begrunner omkostningsavgjørelsen. Lagmannsrettens begrunnelse av saksomkostningsavgjørelsen kunne nok vært noe grundigere, men begrunnelsen viser etter flertallets mening at lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven §174 riktig.
Lagmannsretten har vurdert betydningen av et fremsatt forlikstilbud. Den har videre gitt tilkjenne at den ikke har funnet å kunne legge vekt på den økonomiske størrelse av de fremsatte krav, i det dette ikke har vært belyst for lagmannsretten. Det avgjørende har for lagmannsretten vært den tvil saken har voldt. Flertallet oppfatter dette slik at tvilen gjelder saken i sin helhet, iallfall vesentlige deler av den. At tvilen må gjelde den faktiske vurdering og ikke den rettslige synes klart.
Utvalgets mindretall, dommer Bugge, bemerker:
Ved særskilt kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan det også prøves om den underordnede retts begrunnelse for avgjørelsen er tilstrekkelig til at man kan se om loven saksomkostningsregler er riktig anvendt. Jeg finner at lagmannsrettens begrunnelse i dette tilfelle er såvidt ufullstendig og lite tilfredsstillende at statens kjæremål må tas til følge.
Lagmannsretten har anvendt regelen i tvistemålsloven §174 første ledd, idet den har ansett saken dels vunnet, dels tapt av partene. Retten har videre gitt uttrykk for at den omstendighet at staten hadde fremsatt et forlikstilbud, ikke gir tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen. Derimot fremgår det ikke av begrunnelsen hvorvidt lagmannsretten har vurdert om det kunne være andre grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen, og da særlig de som for øvrig nevnes i §174 annet ledd: Om det er bare i tvistepunkter av liten betydning at den ene eller den annen av partene har vunnet saken, eller om saken eller de vesentlige utgifter ved den må ansees voldt ved de tvistepunkter som vedkommende part ikke fikk medhold i.
Etter min oppfatning måtte det i den foreliggende sak være særlig oppfordring for lagmannsretten til å foreta denne vurdering. De forhold som etter JCC's påstand begrunnet ansvar for staten, var oppdelt i en rekke adskilte poster, som retten har behandlet hver for seg. Staten er funnet erstatningspliktig helt eller delvis for tre av postene, men ble frifunnet for de øvrige. Selv om ikke selve erstatningsutmålingen var noen del av saken i denne omgang, må det antas at lagmannsretten i stevningen og andre dokumenter fra saksforberedelsen hadde de opplysninger som trengtes til å vurdere både den relative betydning og det økonomiske omfang av de erstatningsposter som var dels vunnet, dels tapt av partene. Det vises for så vidt til statens anførsler foran.
Lagmannsretten gir for øvrig uttrykk for at den har lagt "utslagsgivende vekt på den tvil saken har voldt". Unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd går ut på at retten "kan" pålegge den ene part å betale saksomkostninger til den annen selv om saken er dels vunnet og dels tapt, og det er for så vidt riktig at retten ved avgjørelsen kan trekke inn den tvil saken eller de enkelte deler av den har voldt, jf for eksempel kjennelse i Rt-1978-1136. Slik erstatningspostene i den foreliggende sak var delt opp fra JCC's side, måtte det imidlertid etter min mening være grunn til for lagmannsretten også å si noe om hvilke poster tvilen hadde knyttet seg til og hvorledes det hadde påvirket omkostningsavgjørelsen. I lagmannsrettens drøftelse av de enkelte poster er det, såvidt jeg kan se ikke gitt særskilt uttrykk for noen tvil om resultatet.
Utvalgets flertall vil etter dette stemme for at kjæremålet forkastes, mens mindretallet vil stemme for at pkt. 5 i lagmannsrettens domsslutning oppheves og at saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
JCC har i kjæremålssaken påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 1.000. Påstanden tas til følge.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten ved Samferdselsdepartementet til Johnson Construction Company AB 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.