HR-1993-613-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-07 |
| Publisert: | HR-1993-00613k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01435 K - Høyesterett HR-1993-00613K , jnr 350/1993. |
| Parter: | A mot Christiania Bank og Kreditkasse (advokat Thore Røsæg). |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §19, §159, §181 |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Christiania Bank og Kreditkasse tok 16 oktober 1992 ut stevning mot A ved Sarpsborg byrett som påstått rett verneting etter tvistemålsloven §19 annet ledd. A krevde saken avvist. Ved beslutning av 16 desember 1992 besluttet Sarpsborg byrett å fremme saken. Beslutningen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse av 19 februar 1993 stadfestet byrettens beslutning. A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ved kjennelse av 19 mai 1993 opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling.
Eidsivating lagmannsrett avsa 2 juli 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr 1438/92A avvises fra Sarpsborg byrett.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Christiania Bank og Kreditkasse til A 1.850 - ettusenåttehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
A har i skriv av 22 juli 1993 til lagmannsretten bedt om at omkostningsavgjørelsen rettes, da beløpet er satt for lavt. Det er henvist til tvistemålsloven §176. Han hevder at at han i tillegg til rettsgebyrene har hatt utgifter til advokatkonsultasjon med kr 4.400 og eget arbeid med kr 5.000, og nedlegger påstand om at han tilkjennes i alt kr 11.250 i saksomkostninger.
I brev av 27 juli 1993 fra lagmannsretten ble han meddelt at det ikke var anledning til å rette kjennelsen angående saksomkostningene, og at kjennelsen derfor skulle vært påkjært.
Ved erklæring av 2 august 1993 har A påkjært kjennelsen.
Det anføres at hovedregelen i tvistemålsloven §176 tilsier at en part skal ha dekket de omkostningene som er nødvendige for å få saken betrygggende opplyst, og at det da er feil lovanvendelse at han ikke er tilkjent alle sine dokumenterte omkostninger. I tillegg til utgifter til advokatkonsultasjon har han også nedlagt en betydelig egeninnsats som var nødvendig for å få saken opplyst. En fullstendig gjennomgang og redegjørelse med hensyn til rett bopel/verneting ville åpenbart vært umulig uten hans personlige nitidige innsats. Han viser til at han har utarbeidet 2 kjæremål og 4 prosesskrifter i saken, og har beregnet arbeidet til 25 timer a kr 200, tilsammen kr 5.000. Når det gjelder erstatning for eget arbeid, henvises til tvistemålsloven §176 annet ledd som forutsetter at en part kan tilkjennes erstatning for dette, jf kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i sak med lnr 400K/1984. Den kjærende part presiserer at en del av arbeidet kunne vært overlatt en prosessfullmektig, men kostnaden ville da vært vesentlig større.
Det er nedlagt slik påstand:
"A tilkjennes sakens omkostninger med kr 6.250,- samt godtgjørelse for eget arbeid med kr 5.000,-.
Totalt kr 11.250.
A tilkjennes omkostninger for dette kjæremål."
Christiania Bank og Kreditkasse påstår prinsipalt kjæremålet avvist, idet det er for sent fremsatt. Den kjærende part tar feil når han ved påtegning av 10 august 1993 på lagmannsrettens brev til ham av 4 august 1993 antar at kjæremålsfristen ikke løper i rettsferien. Et brev til lagmannsretten med anmodning om å rette kjennelsen hva angår saksomkostningene, kan heller ikke oppfattes som et kjæremål.
Subsidiært anføres at den kjærende part har krevet kr 4.000,- i saksomkostninger slik det fremgår av lagmannsrettens kjennelse, og at beløpet gjelder for alle instanser. Hvis han hadde hatt andre utlegg i saken, er det merkelig at han ikke har tatt med disse tidligere, slik at lagmannsretten kunne vurdert om de var relevante for saken.
Det kan ikke ses at lagmannsretten har lagt feil lovforståelse til grunn når den har prøvet saksomkostningsspørsmålet, og heller ikke foreligger det feil ved bevisvurderingen. Når det gjelder det som anføres om saksomkostninger for eget arbeid, kreves det særlige omstendigheter for at dette skal godtgjøres, jf Rt-1987-1566 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer I side 366. Det kan ikke ses at den kjærende part har godtgjort at det foreligger slike særlige omstendigheter.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse av 2. juli 93 stadfestes hva angår omkostningsspørsmålet.
For begge alternativer:
Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes sakens omkostninger for nærværende kjæremål med kr 1.500,-."
I prosesskrift av 22 september 1993 har A bl a anført at det var opplyst en rekke spesielle forhold for lagmannsretten, bl a hans detaljerte kjæremål av 15 mars 1993. Lagmannsretten hevdes å ha begått saksbehandlingsfeil ved at den ikke har vurdert disse spesielle forhold.
Det vises også til Rt-1975-777 hvoretter det er anledning til å korrigere mangler ved omkostningsoppgaven i ettertid.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Den kjærende part har den 22 juli 1993, det vil si innen kjæremålsfristens utløp, fremsatt en begjæring om rettelse av lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Rettelse er avslått av lagmannsretten, og den kjærende part har deretter inngitt kjæremålserklæring. Den kjærende part hevder at kjæremålet må anses som rettidig og har i denne forbindelse vist til tvistemålsloven §159 annet ledd.
Begjæringen av 22 juli 1993 bygger på den misforståelse at lagmannsretten selv kunne endre omkostningsavgjørelsen, men er ellers etter sitt innhold en kjæremålserklæring. Kjæremålsutvalget er kommet til at begjæringen bør anses som en kjæremålserklæring og finner derfor ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om kjæremålsfristen ble forlenget ved fremsettelse av rettelsesbegjæringen.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §181 første og annet ledd.
Den kjærende part hadde for lagmannsretten ikke fremlagt opplysninger som viste at han hadde hatt utgifter utover rettsgebyrene. Det var ikke noe som viste at det forelå særlige forhold som tilsa at han burde få dekket vederlag for eget arbeid. Kjæremålsutvalget finner etter dette ikke grunnlag for å fastslå at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med loven eller at det foreligger saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem, og den kjærende part må erstatte motpartens saksomkostninger. Disse settes til kr 1.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Christiania Bank og Kreditkasse 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.