HR-1993-768-K - Rt-1993-1451
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-26 |
| Publisert: | HR-1993-00768-K - Rt-1993-1451 (530-93) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Tjenestemannsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02364 K - Høyesterett HR-1993-00768 K, jnr 469/1993. |
| Parter: | Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig) mot Paul Clifford (advokat Geir Høin). |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tjenestemannsloven (1983) §19, §3, Tjenestemannsloven (1983), Tvistemålsloven (1915) §404, §19, §61B, §61, §61c, §7 |
Saken gjelder videre kjæremål om hvorvidt en sak skal behandles etter arbeidsmiljøloven prosessuelle regler.
Paul Clifford ble ansatt i et tidsbegrenset vikariat i transportavdelingen ved Det Norske Radiumhospital for perioden 15 juli 1990 til 15 juli 1991. I juni 1991 ble han tilbudt et nytt vikariat frem til 31 desember 1991. I Radiumhospitalets brev av 15 november 1991 til Clifford ble det opplyst at vikariatet ikke ville bli forlenget. Clifford har reist sak mot Staten v/Sosialdepartementet med påstand om at oppsigelsen av ham kjennes ugyldig. Staten har påstått saken avvist som søksmål etter arbeidsmiljøloven.
Oslo byrett avsa 5 juli 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 92-1717 A/47 avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Paul Clifford påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 27 september 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes for byretten etter arbeidsmiljøloven prosessregler.
2. I saksomkostninger betaler Staten til Paul Clifford 8000 - åttetusen - kroner for byretten og 3000 - tretusen - kroner for lagmannsretten.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Staten v/Sosialdepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet den hevdes å bygge på feil lovanvendelse, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Lagmannsretten har avgjort saken ut fra en analogisk anvendelse av arbeidsmiljøloven regler uten å foreta noen tolking av tjenestemannsloven bestemmelser. Det er tjenestemannsloven §19 som regulerer tjenestemannens adgang til å reise søksmål over vedtak om ordensstraff, oppsigelse, suspensjon og avskjed. §19 nr 1 gir rammen for hvilke vedtak som omfattes av loven henvisning til arbeidsmiljøloven prosessregler. Der tvisten mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren gjelder andre forhold enn de som positivt er oppregnet i §19 nr 1, vil søksmål måtte anlegges etter de prosessreglene som gjelder for domstolskontroll med myndighetshandlinger generelt.
Lagmannsretten bygger på feil lovanvendelse når den finner at saksøkerens pretensjon er avgjørende for valg av prosessform i denne saken. Staten hevder at saksøkerens pretensjon om at det foreligger en oppsigelse ikke er avgjørende i relasjon til §19. For at bestemmelsen skal gis anvendelse må det reellt foreligge en oppsigelse, jf Rt-1988-712, Rt-1989-1266 og Rt-1990-1178.
Til tross for at saksøkerens arbeidsforhold fullt ut reguleres av tjenestemannsloven og ikke av arbeidsmiljøloven, tar lagmannsretten utgangspunkt i en tolking av forholdet mellom arbeidsmiljøloven §61 og §58 nr 7. Ingen av disse bestemmelsene gjelder for statens tjenestemenn, og forholdet til tjenestemannsloven er heller ikke berørt i de forarbeidsuttalelsene som kjæremålsutvalget la vekt på i kjennelsen fra 1990.
Det er uklart om lagmannsretten mener at tvister etter tjenestemannsloven §3 og §7 skal likestilles med de vedtakstypene som er nevnt i §19 nr 1 slik at alle de bestemmelsene som fremgår av §19 får anvendelse eller om det kun er henvisningen fra §19 nr 4 til arbeidsmiljøloven §61B og C som får anvendelse. Det er etter den kjærende parts oppfatning ingen holdepunkter i tjenestemannsloven eller dens forarbeider for en utvidende tolking av §19 verken når det gjelder nr 1 eller nr 4.
Den kjærende part opprettholder for øvrig det subsidiære avvisningsgrunnlaget om at klageadgangen ikke er uttømt. Det må bero på en misforståelse når lagmannsretten finner at klageadgangen er uttømt. Det er Sosialdepartementet som er klageintans, og der har saken aldri vært behandlet. Staten v/Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Kjæremålsmotparten slutter seg i det vesentlige til lagmannsrettens premisser. Det synes åpenbart at det i tjenestemannsloven er lagt opp til et prosessystem etter mønster fra arbeidsmiljøloven. Selv om det i forarbeidene til tjenestemannsloven ikke fremgår direkte at de samme prosessregler skal følges i saker hvor det pretenderes ulovlig midlertidig ansettelse, er det ingen reell grunn til å skille her. Reelle hensyn taler for den løsning lagmannsretten har kommet til, idet arbeidsmiljøloven §61c siste ledd foreskriver at disse sakene skal påskyndes av retten.
Det er riktig at det spørsmål saken reiser, er om saksøkerens pretensjon er tilstrekkelig til å gi §19 anvendelse ved søksmål. Det må her imidlertid understrekes at det i dette tilfelle gjelder saksøkerens pretensjon om at søksmålsbetingelsene faktisk er oppfylt og ikke en pretensjon om søksmålsbetingelsenes innhold. Rt-1990-1179 må forstås slik at en pretensjon om at søksmålsbetingelsene faktisk er oppfylt, vil være tilstrekkelig til at saken skal fremmes. Det er også vist til kjæremålsutvalgets kjennelse av 19 september 1993 i lnr 564 K/1993.
Under enhver omstendighet må det være uriktig å avvise saken fra Oslo byrett som sådan. Paul Clifford har nedlagt subsidiær påstand om at han er fast ansatt ved Radiumhospitalet. Saken skal da behandles av Oslo byrett, jf Rt-1988-712, særlig side 715 første avsnitt.
Paul Clifford har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten v/Sosialdepartementet Paul Clifford kr 2000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål. Utvalget har da begrenset kompetanse, men kan prøve den lovtolking kjæremålet retter seg mot.
Utvalget finner at kjæremålet ikke kan føre fram.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1990-1179. I denne er lagt til grunn at arbeidstakerens pretensjon om at arbeidsforholdet var brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7, er tilstrekkelig til at saken skal gå etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven. Lagmannsretten peker på at når sak om en ansettelse er i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7 reises, blir temaet ikke bare om oppsigelsen er saklig, men også om vilkårene om midlertidighet er oppfylt. Tilsvarende blir det når saken går etter tjenestemannsloven, hvor spørsmålet blir om vilkårene for midlertidighet etter §3 er til stede. Lagmannsretten uttaler deretter:
"Høyesterett har som nevnt funnet motivuttalelsen i Ot.prp. nr. 78, avgjørende for at slike saker etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7 skal føres etter arbeidsmiljøloven system. Lagmannsretten finner at det samme må gjelde når samme sakstype anlegges etter tjenestemannsloven. Det er ingen reelle hensyn som taler for at de to lover skal tolkes ulikt på dette punkt."
Utvalget er enig med lagmannsretten.
Subsidiært har staten anført at søksmålet skulle ha vært avvist fordi klageadgangen ikke var uttømt. Dette er en prosessforutsetning etter tjenestemannsloven §19 nr 2, jf kjennelse inntatt i Rt-1989-754. Til dette skal utvalget bemerke at lagmannsretten har lagt til grunn at klageretten var uttømt. Lagmannsrettens vurdering av dette spørsmål kan utvalget med sin begrensede kompetanse ikke overprøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Etter utfallet må staten svare saksomkostninger til motparten. Beløpet settes til kr 2000 i samsvar med påstanden.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Sosialdepartementet til Paul Clifford 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.