HR-1993-82-B - Rt-1993-954

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1993-09-01
Publisert:	HR-1993-00082-B - Rt-1993-954 (359-93)
Stikkord:	Arbeidsrett, Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00082 B, nr 277/1991.
Parter:	1. Ann-Elisabeth Grønnerud 2. Nina Munster Kruse 3. Anne Lise Møien 4. Joan Vilhelmsen (Advokat Geir Høin - til prøve) mot 1. Anne-Britt Stensgård 2. Arnt Kristian Arntsen (Advokat Per Danielsen).
Forfatter:	Gjølstad, Backer, Bugge, Langvand, Christiansen
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §4, Tvistemålsloven (1915) §179, §392

Dommer Gjølstad: Saken gjelder tvist om hvem som var arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven §4 i en restaurantbedrift, og derved rett saksøkt i søksmål om oppsigelse av arbeidstagere ved bedriften.

Ann-Elisabeth Grønnerud, Nina Munster Kruse, Anne Lise Møien og Joan Vilhelmsen - heretter arbeidstagerne - var alle ansatt ved Hotel Bristol A/S som servitører i restaurantkomplekset som ble benevnt Back Stage. Utpå våren 1987 ble disse restaurantlokalene leid ut til ektefellene Anne-Britt Stensgård og Arnt Kristian Arntsen. Stensgård hadde drevet en personlig virksomhet i bransjen, og Arntsen hadde drevet Filmkafeen gjennom sitt selskap Cafe Filmteateret A/S. Stensgård og Arntsen overtok ledelsen av virksomheten fra 1 juni 1987. Arbeidstagerne fortsatte i sine stillinger til de ved brev av 29 januar 1988 ble meddelt oppsigelse fra Back Stage A/S. Dette selskapet ble meldt til foretaksregisteret 30 mai 1988 ved navneendring fra Cafe Filmteateret A/S.

Arbeidstagerne tok 12 april 1988 ut stevning mot Stensgård og Arntsen med påstand om at oppsigelsene skulle kjennes ugyldige og med krav på erstatning. I tilsvaret påsto Stensgård og Arntsen prinsipalt saken avvist med den begrunnelse at arbeidstagerne hadde saksøkt feil rettssubjekt; søksmålet skulle ha vært rettet mot Back Stage A/S.

Oslo byrett holdt rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet og besluttet 23 september 1988 å fremme saken, idet retten fant at Stensgård og Arntsen var å anse som arbeidsgivere. Beslutningen ble påkjært, men kjæremålet ble avvist som for sent fremsatt.

Saken ble deretter behandlet i full bredde ved byretten som 14 juni 1989 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Oppsigelsene datert 29. januar 1988 av Elisabeth Grønnerud, Nina Munster Kruse, Anne-Lise Møien og Joan Wilhelmsen kjennes ugyldige.

2. Anne Britt Stensgård og Arnt Kristian Arntsen tilpliktes in solidum å betale erstatning til Elisabeth Grønnerud med tilsammen kr 240.000,-, til Nina Munster Kruse med tilsammen kr 200.000,-, til Anne-Lise Møien med tilsammen kr 200.000,- og til Joan Wilhelmsen med tilsammen kr 210.000,-.

3. Anne Britt Stensgård og Arnt Kristian Arntsen tilpliktes in solidum å dekke saksøkernes saksomkostninger med kr 33.000,-."

Stensgård og Arntsen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 4 juli 1991 med tre mot to stemmer dom med denne domsslutning:

"1. Anne Britt Stensgård og Arnt Kristian Arntsen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett."

Flertallet la til grunn at Arntsens selskap Cafe Filmteateret A/S hadde stått for driften av Back Stage og at Stensgård og Arntsen ikke kunne holdes personlig ansvarlige. Mindretallet var enig med byretten i at de to - slik de hadde opptrådt - måtte anses som arbeidsgivere. Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til dommene.

Arbeidstagerne har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse ved avgjørelsen av hvem som var arbeidsgiver. Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til om oppsigelsene var usaklige og de rettslige konsekvenser av dette, og det er påstått opphevelse og hjemvisning til lagmannsretten av disse spørsmål.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av samtlige parter og 11 vitner, hvorav ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt en god del nye dokumenter, blant annet kontoutskrifter og meldinger til offentlige myndigheter.

De ankende parter har understreket betydningen av at det skapes notoritet og klarhet ved hvem som er arbeidsgiver i et arbeidsforhold. Deres nærmere anførsler for Høyesterett oppsummeres slik:

Back Stage ble fra 1 juni 1987 til oppsigelsene fant sted drevet som en personlig virksomhet av Stensgård og Arntsen på lik linje. Etter oppsigelsene synes det å ha funnet sted en endring ved etableringen av Back Stage A/S, men dette er uten betydning.

Bevisførselen for Høyesterett viser at det ikke er riktig, som lagt til grunn av lagmannsrettens flertall, at Cafe Filmteateret A/S sto for driften av Back Stage. Dette måtte for det første forutsette at firmaet i samsvar med lovgivningens krav hadde vært nyttet overfor offentlige myndigheter, medkontrahenter, ansatte og tariffmotparter, og for det annet måtte det forutsette en viss økonomisk virksomhet i selskapet. Ingen av disse forutsetninger er oppfylt.

Cafe Filmteateret A/S ble først trukket frem ved behandlingen i byretten. Dette selskapet overdro kr 400.000 til Back Stages' driftskonto høsten 1987. Bortsett fra det ble virksomheten i selskapet avviklet etter salget av Filmkafeen sommeren 1987 og først tatt opp igjen ut i 1988. Av betydning er det også at Stensgård, som sammen med Arntsen utøvde styringsrett overfor arbeidstagerne i Back Stage, ikke hadde noen tilknytning til Cafe Filmteateret A/S. Det er i det hele ingen tilknytning mellom Cafe Filmteateret A/S og driften ved Back Stage utover de nevnte kr 400.000 og at Arntsen var med begge steder.

Subsidiært gjøres gjeldende at selv om Cafe Filmteateret A/S drev Back Stage, må Stensgård og Arntsen være ansvarlige fordi de har opptrådt som arbeidsgivere. Det ledende synspunkt må være at den som opptrer som arbeidsgiver blir ansvarlig selv, med mindre noe annet er markert eller klart forutsatt mellom partene, jf Rt-1980-1109.

Stensgård og Arntsen har ikke på noe tidspunkt gjort det klart overfor arbeidstagerne at de ikke opptrådte på egne vegne. For så vidt gjelder tariffavtalen som arbeidstagerne anser som et vesentlig bevismoment, er fremhevet at den etter inngåelsen inngikk i arbeidstagernes personlige arbeidsavtaler, og at man vanskelig kan tenke seg at en arbeidstager skulle ha en arbeidsgiver i relasjon til de tariffrettslige spørsmål og en i forhold til stillingsvernreglene i arbeidsmiljøloven.

At arbeidstagerne ikke med en gang protesterte mot partsangivelsen da de ble oppsagt, kan ikke ha betydning.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom av 4. juli 1991 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Ankemotpartenes anførsler for Høyesterett oppsummeres slik:

Arbeidsgiverbegrepet blir benyttet med ulik betydning i forskjellige sammenhenger, og arbeidsmiljøloven §4 gir ikke svar på spørsmålet om hvem som i dette tilfellet var arbeidsgiver. Problemstillingen i saken er hvem som hefter for de lønns- og erstatningskrav som er reist.

Arntsen og Stensgård, som ble med for å hjelpe Arntsen med driften av restaurantkomplekset, mente at Back Stage skulle fungere som en avdeling av Cafe Filmteateret A/S. Det erkjennes at virksomheten ble drevet uformelt, men etter bevisførselen må det legges til grunn at det var et aksjeselskap som sto for den. Særlig er vist til forklaringene fra de av vitnene som sto utenfor driften, revisor, megler og advokat. Alle har gitt uttrykk for at virksomheten ble drevet av et aksjeselskap. Flere dokumentbevis underbygger dette. Særlig betydning har det at regnskapet for virksomheten i 1987 ble ført og avlagt av Back Stage A/S. I regnskapet er Stensgård og Arntsen behandlet som arbeidstagere og ikke som selvstendig næringsdrivende. Det samme fremgår av deres selvangivelser. Det er ingen holdepunkter for at regnskapet og selvangivelsene skulle være konstruksjoner i ettertid.

Meldingene til de offentlige registre kan ikke skape noe personlig ansvar for Stensgård og Arntsen. De viser uryddighet, ikke noe mer.

Når det gjelder kassakreditten og bankkontiene, er forholdet at man skulle ha en egen avdeling for Back Stage samtidig som det skulle skje en avvikling av den tidligere virksomhet i Cafe Filmteateret A/S. Bankkontokortet kan ikke ha rettsvirkninger i forhold til arbeidstagerne.

At navneendring til Back Stage A/S ikke ble gjennomført før i 1988, kan heller ikke være avgjørende. Stensgård og Arntsen hadde gitt sine medhjelpere oppdrag om å ordne det allerede i 1987, og det skyldes utelukkende sommel at dette ikke ble gjort da.

Når det således er et aksjeselskap som har drevet virksomheten, må selskapet hefte for lønns- og erstatningskravene.

Arbeidstagernes subsidiære anførsel om at Stensgård og Arntsen er bundet på avtalerettslig grunnlag kan heller ikke føre frem. De har ikke inngått noen arbeidsavtale med arbeidstagerne.

Protokollen fra møtet 30 april 1987, som Stensgård og Arntsen først har sett i ettertid, kan ikke skape noen rett for arbeidstagerne til å holde dem personlig ansvarlige. Det er også mest naturlig å forstå den slik at det ville bli et aksjeselskap som skulle forestå driften.

Det var ikke noe ved tiltredelsen 1 juni 1987 som skulle tilsi personlig ansvar. Lønningene er belastet aksjeselskapet. Man blir ikke personlig ansvarlig ved å utøve styringsfunksjoner.

Det ble holdt personalmøter med de ansatte i juni, juli og august 1987 og orientert om at virksomheten skulle drives av aksjeselskapet. Arbeidstagerne har stilltiende akseptert dette.

Tariffavtalen er et resultat av arbeidstagernes krav på prosentlønn og ansettelsesbevis. Det var ikke meningen å løse det spørsmål som tvisten nå gjelder, og avtalen kan ikke oppfattes slik at Stensgård og Arntsen fra da av skulle hefte for lønnskravene.

Under enhver omstendighet må arbeidstagerne underveis ha akseptert at motparten var et aksjeselskap, og iallfall ved oppsigelsene. Det har ikke spilt noen rolle for dem hvem som var arbeidsgiver. Ingen av arbeidstagerne reagerte på at oppsigelsene ble gitt av Back Stage A/S, og samtlige innlot seg i forhandlinger med selskapet.

Dersom retten likevel skulle komme til at det foreligger et personlig arbeidsgiveransvar, kan det bare ramme Arntsen. De ansatte visste at Stensgård var Arntsens ektefelle og kom inn for å hjelpe ham i driften. Ut fra de konkrete omstendigheter vil det være urimelig om hun skulle påføres ansvar for virksomheten.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - stadfestes.

2. Ann-Elisabeth Grønnerud, Nina Mnster Kruse, Anne Lise Møien og Joan Vilhelmsen tilpliktes in solidum å betale Anne-Britt Stensgård og Arnt Kristian Arntsen saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg finner at anken må tas til følge.

Etter arbeidsmiljøloven §4 menes med arbeidsgiver i denne lov "enhver som har tilsatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste". Det er denne bestemmelse man må ta utgangspunkt i, men den løser ikke uten videre vår sak. Det følger av kontraktsforholdets karakter at det normalt vil ha sentral betydning for en arbeidstager å kjenne til hvem som er hans eller hennes arbeidsgiver. Også arbeidsmiljøloven regelverk understreker et krav om klarhet og notoritet ved hvem som er arbeidsgiver. Det må være arbeidsgiverens plikt å sørge for denne avklaring.

Det foreligger i saken ingen skriftlig ansettelsesavtale og heller ikke noe ansettelsesbevis som utpeker arbeidsgiveren. Avgjørelsen må bero på en konkret vurdering av om arbeidstagerne skal anses ansatt hos Stensgård og Arntsen personlig eller i det aksjeselskap Arntsen eide. Dette vil avhenge av hvem som drev virksomheten, men som partene har anført, kan det også tenkes et arbeidsgiveransvar for Stensgård og Arntsen på rent avtalerettslig grunnlag.

Når eieren som her, arbeider i ledelsen av et aksjeselskap, kan det hvor omstendighetene ikke peker ut selskapet som arbeidsgiver eller det på annen måte er forutsatt, oppstå tvil om hvem som er å anse som arbeidsgiver. I slike tilfeller må det i tråd med alminnelige avtalerettslige regler kreves at det blir opplyst at ansettelsen skjer i selskapet om eieren ikke selv skal bli personlig ansvarlig.

Jeg går så over til den konkrete vurdering av saken som må skje i lys av de rettslige utgangspunkter jeg har gjort rede for.

Stensgård og Arntsen kom inn i virksomheten ved Back Stage ved leiekontrakten med Hotel Bristol A/S. Kontrakten er ikke fremlagt. Partene er enige om at det var en personlig leierett for Stensgård og Arntsen, men at det fra utleierens side ikke var noe til hinder for at restaurantdriften kunne skje gjennom et aksjeselskap.

I protokoll fra møte 30 april 1987 mellom hotellet og de tillitsvalgte og ansatte er anført at leietagerne forpliktet seg til å "tilby nåværende arbeidstagere samme stilling i sitt selskap". Etter min mening kan denne formuleringen ikke ha nevneverdig betydning ved bevisvurderingen. Protokollen ble satt opp av hotellets representanter og var ikke kjent for Stensgård og Arntsen. På dette tidspunkt var det ikke skjedd noen avklaring av hvorledes driften skulle skje.

Samme dag ble det så vidt skjønnes holdt et møte hvor Stensgård og Arntsen ble presentert for de ansatte. Jeg må gå ut fra at det der ble opplyst om de virksomhetene Stensgård og Arntsen da drev, men Arntsen har selv forklart at selskapsformen ikke ble tatt opp på dette møtet, fordi det ikke var besluttet hva som skulle skje med Filmkafen som ennå ikke var solgt.

Jeg kan heller ikke se at det er holdepunkter i bevisførselen for at det var truffet noen beslutning om virksomhetsformen ved overtagelsen 1 juni 1987. Filmkafen ble først solgt 24 juni med overtagelse 1 juli 1987 og oppgjør fant sted i november 1987. Bevisene i saken peker etter min mening klart i retning av at virksomheten i startfasen ble overtatt og drevet av Stensgård og Arntsen personlig.

Stensgård og Arntsen har anført at det iallfall nokså kort tid etter overtagelsen skjedde en avklaring, og at virksomheten deretter har vært drevet av et aksjeselskap, noe arbeidstagerne har vært klar over og stilltiende har godtatt. Om dette skal jeg bemerke:

Det er for Høyesterett fremlagt et meget bredt skriftlig bevismateriale vedrørende virksomheten. Dokumentene viser bl a at det ble åpnet egen kassakredittkonto for Back Stage. Stensgård og Arntsen har undertegnet som kontohavere i forbindelse med at en ansatt ble gitt fullmakt til å disponere kontoen. Den 10 juni 1987 meldte "Back Stage v/Arnt K. Arntsen og Anne-B. Stensgård" seg inn i arbeidsgiverregisteret. Så vidt skjønnes på grunnlag av dette ble virksomheten registrert som et personlig selskap av kemneren. De ansatte ble meldt inn i arbeidstagerregisteret 16 juli 1987 med arbeidsgiver "Back Stage", uten angivelse av selskapsforhold.

Hotell og Restaurantarbeiderforbundet fremmet 18 august 1987 krav om tariffavtale overfor "Back Stage". I en blankett ved underretning til Riksmeglingsmannen om plassoppsigelse, som må antas å bygge på opplysninger gitt av de ankende parter, er angitt at konflikten angikk "2 arbeidsgivere". Etter megling undertegnet Stensgård og Arntsen 5 november 1987 tariffavtale for "Back Stage".

Lønningslistene og lønnsoppgavene for 1987 ble også i det alt vesentlige utstedt med "Back Stage" som arbeidsgiver. Jeg innskyter at jeg ikke anser angivelsen ved de løpende lønnsutbetalinger som noe vesentlig bevismoment. Her kan det være naturlig å bruke logo eller forkortelse.

Noe styredokument for Cafe Filmteateret A/S fra den aktuelle tid før oppsigelsene er ikke fremlagt, bortsett fra en generalforsamlingsprotokoll datert 4 januar 1988 om navneendring til Back Stage A/S som jeg ikke tillegger nevneverdig vekt ved bevisvurderingen, jf registreringstidspunktet. I dokumentene som gjelder driften av restaurantkomplekset er Cafe Filmteateret A/S' navn heller ikke trukket inn noe sted. Det er imidlertid fremlagt en faktura datert 19 juni 1987 vedrørende bilkjøp, stilet til Back Stage A/S. Jeg nevner at bilen ble registrert 26 juni 1987 på "Back Stage/Stensgård Anne-B". Videre er lagt frem et brev vedrørende oppgjøret for Filmkafeen, stilet til Back Stage A/S.

Dokumentbevisene for tiden frem til oppsigelsene er således etter min mening temmelig entydige. I så godt som alle henseender har Stensgård og Arntsen fremstått som arbeidsgivere og ansvarlige for driften.

Parts- og vitneforklaringene er gitt i ettertid og er motstridende, og kan etter min mening ikke tillegges vesentlig betydning i saken. Jeg nevner at selv om det må antas at det har vært holdt noen personalmøter, finner jeg blant annet ut fra dokumentene vedrørende tariffavtalen, at det har formodningen mot seg at det er gitt informasjon til arbeidstagerne om at et aksjeselskap skulle stå for driften. I den bevissituasjon som foreligger, må det etter min mening legges avgjørende vekt på dokumentbevisene.

Det er indikasjoner både i parts- og vitneforklaringene og i dokumentbevisene på at det mellom Stensgård og Arntsen og deres medhjelpere har vært snakket om aksjeselskap. Dette ble også gjennomført på vårparten 1988. Stensgård og Arntsens selvangivelser og regnskapet for virksomheten for 1987 viser at det da var skjedd en avklaring, men kan etter min mening ikke tillegges utslagsgivende vekt ved den konkrete bevisvurdering i saken.

Jeg må således konkludere med at Stensgård og Arntsen må anses å ha drevet virksomheten personlig og vært arbeidsgivere i tiden fra arbeidstagerne ble ansatt til oppsigelsene. Noe annet er iallfall ikke gjort klart for arbeidstagerne.

Det bevismateriale jeg har lagt avgjørende vekt på, gir etter min mening ikke grunnlag for å sondre mellom Stensgård og Arntsen. Heller ikke kan jeg se at arbeidstagerne har tapt sin rett til å holde seg til dem ved ikke å reagere på at oppsigelsene kom fra Back Stage A/S. På det tidspunkt var det åpenbart selve oppsigelsene som opptok dem. Etter at de hadde kontaktet advokat, ble stevning riktig inngitt mot de to.

Lagmannsrettens dom må etter dette bli å oppheve, og saken hjemvises til lagmannsretten til behandling av oppsigelsene og de krav som er reist, jf tvistemålsloven §392 annet ledd.

Anken har ført frem, men jeg finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet må utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd i.f.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd i.f.