HR-1993-829-K - Rt-1993-1586
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-21 |
| Publisert: | HR-1993-00829-K - Rt-1993-1586 (564-93) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Barnerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Gulating lagmannsrett LG-1993-01107 - Høyesterett HR-1993-00829K, jnr 475/1993 |
| Parter: | X (advokat Knut Ove Soltvedt) mot Z kommune (Kommuneadvokaten i Z v/advokat Bente B Erland). |
| Forfatter: | Holmøy, Bugge, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, Tvistemålsloven (1915) §404, Barnevernloven (1953) §16, §19, §20, §24, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Barnevernloven (1992) §4-21 |
X fødte en sønn den 12 juli 1992. Barnevernmyndighetene fattet den 31 juli 1992 vedtak om øyeblikkelig å ta omsorgen fra moren, og gutten ble plassert i beredskapshjem. Å Klientutvalg fattet den 12 november 1992 vedtak hvorved X ble fratatt omsorgen og foreldreansvaret i medhold av barnevernloven av 1953 §16, §19 og §20, og barnet ble plassert i fosterhjem med tanke på adopsjon, jf loven §24.
Vedtaket ble påklaget til fylkesnemda i Ø den 16 februar 1993. Da klagesaken fortsatt ikke var oversendt fra Å sosialkontor til fylkesnemnda i Ø den 29 september 1993, fremsatte X begjæring om midlertidig forføyning med krav om samværsrett med barnet inntil det forelå endelig vedtak fra fylkesnemnda. Begjæringen var begrunnet med at X har krav på at hennes sak undergis en hurtig saksbehandling. Den sene saksbehandling fra kommunens side kan føre til rettstap for X på grunn av den lange periode som har gått, uten at hun har hatt kontakt med sin sønn. Det ble vist til vurderingstemaet i den nye barnevernlovs §4-21.
Etter å ha avholdt muntlig forhandling avsa Z namsrett den 6 oktober 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. X gies rett til samvær med sitt barn født xx.xx.92 begrenset til to timer sammenhengende hver uke under barnevernsmyndighetenes tilsyn fra og med uke 41 i 1993 og frem til klagesaken er behandlet i fylkesnevnden.
2. Z kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til X med kr 11987,50 innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Z kommune påkjærte kjennelsen til Æ lagmannsrett som den 25 oktober 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Namsrettens kjennelse oppheves og saken avvises fra namsretten."
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for å stadfeste namsrettens kjennelse.
Saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og begjært kjæremålet gitt oppsettende virkning. Fra kjæremålet hitsettes:
"Ethvert krav som retter seg mot forvaltningen - enten det gjelder krav om forsvarlig saksbehandling eller krav om ugyldighet - bygger på den alminnelige forvaltningsrettslige forutsetning - at den enkelte borger er bærer av materielle og prosessuelle rettssikkerhetsgarantier som skal garantere forsvarlig saksbehandling, samt å ivareta den enkelte borgers mulighet for å påberope seg det materielle vernet disse rettssikkerhetsgarantier gir.
Såfremt den private part blir utsatt for rettsstridig og grovt urimelig saksbehandling - vil dette lede til at den private part får et krav mot forvaltningen, som kan håndheves med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15, se tvangsfullbyrdelsesloven §15-1.
Det å anføre at dette er det samme som å realitetsbehandle en forvaltningssak - er uriktig og en for snever tolkning av faktum og påfølgende rettsanvendelse.
Det strider mot alminnelig rettsoppfatning å anføre - at forvaltningen selv er nærmest og eneste organ som kan håndheve borgerens rettssikkerhetsgarantier - på et så vanskelig og inngripende rettsområde som barnevern.
Det er kravet om forsvarlig saksbehandling som i nærværende kjæremål utgjør hovedkravet for kjærende part, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1.
Z kommunes uforsvarlige og rettsstridige saksbehandling, utsetter den private part for å lide rettstap.
Manglende kontakt og tilknytning mellom kjærende part og hennes barn - kan komme til å utgjøre eneste relevante argument for ikke å oppheve tidligere fattet omsorgsovertakelsesvedtak. Det anses derfor å foreligge forføyningsgrunn, etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Det vises her til namsrettens kjennelse, samt til mindretallets begrunnelse i kjennelse, avsagt av Æ lagmannsrett.
Rettspraksis har tidligere slått fast - at det ikke er anledning til å bringe et vedtak inn for retten til prøvelse - når selve realiteten er under behandling i forvaltningen.
Det er en for kategorisk tolkning av rettspraksis - å anføre at dette er gjeldende rett, nærmest uansett hvordan saken står for namsretten.
Det må anses å være i takt med alminnelig forvaltningsrett - å anføre at det kan tenkes tilfeller, hvor selve forvaltningens adferd fremstår som så grovt urimelig - at det må være adgang til å bringe deler av vedtaket inn for rettslig prøving. Våre domstoler vil da utgjøre den rettssikkerhetsgaranti hele vårt rettssystem hviler på. ..."
X har nedlagt slik påstand:
"1. Æ lagmannsretts kjennelse oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for høyesterett med kr 4800,-."
Z kommune har i sitt kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:
Høyesteretts kjæremålsutvalg har begrenset kompetanse i henhold til tvistemålsloven §404. Det er ikke feil i lagmannsrettens saksbehandling, og den lovforståelse lagmannsrettens flertall har lagt til grunn er riktig i henhold til rettspraksis. Det vises til Rt-1989-1134 og Høyesteretts kjennelse i lnr HR-1992-00043K av 30 januar 1992.
Dersom kjæremålsutvalget har full kompetanse, gjøres gjeldende at lagmannsrettens bevisbedømmelse er riktig.
Z kommune har nedlagt slik påstand:
"Til krav om oppsettende virkning: Kravet tas ikke til følge. Kjæremålet forkastes." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Som det fremgår har den kjærende part krevet midlertidig forføyning om rett til samvær med sitt barn inntil det foreligger endelig vedtak av fylkesnemnda om omsorgen og foreldreansvaret. Da det er opplyst i lagmannsrettens premisser at den kjærende part hadde hatt ett samvær med barnet, og at et nytt samvær var planlagt, fant utvalget grunn til å rette en henvendelse til hennes prosessfullmektig for å få opplyst om det var etablert en samværsordning under behandlingen av barnevernsaken, og om kjæremålet i tilfelle ble opprettholdt. I brev av 15 desember 1993 opplyser prosessfullmektigen at den kjærende part ikke har hatt samvær med sønnen etter at lagmannsretten avsa sin kjennelse.
Det foreligger et videre kjæremål, og utvalget har da begrenset kompetanse, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet må anses rettet mot lagmannsrettens lovtolking, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 og §15-2.
Utvalget er enig med lagmannsrettens flertall i at foreldre ikke kan kreve midlertidig forføyning om samværsrett før klagen i barnevernsaken er avgjort, og at dette også må gjelde når det grunnlag som påberopes, er at barnevernmyndighetenes saksbehandling har tatt uforsvarlig lang tid. Utvalget kan også tiltre den begrunnelse som flertallet har gitt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.