Rt-1989-1134
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-12 |
| Publisert: | Rt-1989-1134 (398-89) |
| Stikkord: | Barnevern, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 450 K/1989, jnr 256/1989 |
| Parter: | A, B, C (Helge Elvebakk) mot Staten ved Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten ved advokat Elisabeth Stenwig). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §474, §475, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953) §53, §404, §93, §20 |
Ved stevning til Bergen byrett 15. juni 1989 krevet A, B og C at X distriktbarnevernsutvalgs vedtak av 16. mars 1989 og av 7. juni 1989 skulle oppheves i sin helhet, og at D, født xx.xx.1978, straks skulle flyttes til A, som er søster til Ds avdøde mor.
X distriktbarnevernsutvalgs vedtak 16. mars 1989 gikk i det vesentlige ut på at det offentlige overtok omsorgen "for jente født xx.xx.1978" og plasserte henne midlertidig i godkjent fosterhjem hos E og F. E er mor, og F er søster til Ds far. Vedtaket av 7. juni 1989 gikk ut på at distriktsbarnevernsutvalget skal ta opp omsorgsspørsmålet innen utgangen av november 1989. Innen denne tid skal det foreligge rapport fra oppnevnte sakkyndige.
Ds far, G, er i Gulating lagmannsrett funnet skyldig i å ha drept Ds mor, H.
Distriktbarnevernsutvalgets vedtak 16. mars 1989 ble klaget inn for fylkesmannen 26. april 1989.
Under saksforberedelsen for byretten, rettet forberedende dommer henvendelse til Sosialdepartementet med spørsmål om det forelå særlige grunner som tilsa at retten behandlet søksmålet etter tvistemålsloven §475 annet ledd, annet punktum. Sosialdepartementet besvarte forespørselen via regjeringsadvokaten som fremholdt at det ikke var grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet i og med at søksmålet måtte avvises på det grunnlag at det etter barnevernsloven §53 kun er fylkesmannens vedtak som kan overprøves. Ikke i noe tilfelle kan retten ta stilling til hvilket fosterhjem barnet skal plasseres i.
Bergen byrett avsa 17. juli 1989 kjennelse med slik slutning: "Sak A 489/1989 avvises."
A, B og C påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 4. september 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
A, B og C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at utvalget har full prøvelsesrett etter tvistemålsloven §404 nr 1. Det anføres videre at kjæremålet gjelder tolkningen av en lovforskrift og at det foreligger feil ved saksbehandlingen, jf nr 3 og nr 2 i §404.
Angrepet på saksbehandlingen er begrunnet med at det var feil av byretten ikke å avholde rettsmøte i forbindelse med behandlingen av avvisningsspørsmålet, jf tvistemålsloven §93, ettersom avvisningen bygget på en omprosedert lovbestemmelse, tvistemålsloven §475. Vedrørende lovtolkningen gjøres det gjeldende at §475 annet ledd annet punktum gir klar anvisning på at et vedtak av barnevernsnemnda kan bringes direkte inn for retten, derom det foreligger særlige grunner for dette. Bestemmelsen må forståes slik at den gjør et unntak fra hovedbestemmelsen i barnevernsloven §53 om at det er fylkesmannens vedtak som kan innbringes for retten, og det er da retten som i ethvert tilfelle har å avgjøre om det foreligger særlige grunner som bringer unntaksregelen til anvendelse. Det vedtak som i dette tilfelle angripes, ble truffet i mars 1989, og ble påklaget til fylkesmannen, men avgjørelse i klagesaken er ikke ventet før mot slutten av året. Så lang saksbehandlingstid ved klagebehandlingen er en trussel mot barnets rettssikkerhetsgarantier, og det alene tilsier adgang til rettslig overprøving av barnevernsnemndas vedtak, jf mindretallets bemerkninger i Eidsivating lagmannsretts dom 30. november 1988, nr 238/1988. Det anføres også at lignende søksmål synes å være reist i en rekke tilfeller, og at spørsmålet om adgangen til å bringe barnevernsnemdas vedtak inn for retten bør få en endelig avgjørelse i Høyesterett.
For Høyesteretts kjæremålsutvalg har de kjærende parter nedlagt slik påstand:
"Byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves og saken hjemvises til byretten til fortsatt saksforberedelse og berammelse av hovedforhandling.
De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger av det offentlige med kr. 2.500,-."
Staten ved Sosialdepartementet har tatt til motmæle i kjæremålet og blant annet vist til at både Bergen byretts og Gulating lagmannsretts kjennelser bygger på riktig fortolkning av barnevernsloven §53 sammenholdt med bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33. Vedtaket i distriktbarnevernsutvalget fratakelse av foreldreansvaret etter barnevernsloven §20. Hvis vedtaket om omsorgsovertakelse oppheves, vil omsorgen bli tilbakeført til barnets far. Retten har ikke kompetanse til å bestemme at barnet skal flyttes til en av saksøkerne. Rettens kompetanse er dessuten begrenset til å prøve de vedtakstyper som er nevnt i barnevernsloven §53, jf Rt-1980-1670.
Staten ved Sosialdepartementet har videre gjort gjeldende at de kjærende parter ikke har rettslig interesse i en avgjørelse som går ut på at omsorgsovertagelsen oppheves, da dette ikke vil ha betydning for de kjærende parters rettsstilling. Det er dessuten en absolutt prosessforutsetning etter tvistemålsloven §475 annet ledd at det foreligger vedtak i klageinstansen, slik at bestemmelsen ikke får selvstendig betydning i barnevernssaker.
Staten ved Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 4. september 1989 stadfestes.
2. Staten ved Sosialdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsretten har tolket barnevernsloven §53 jf tvistemålsloven §474 riktig når det er lagt til grunn at det bare er vedtak truffet av fylkesmannen i klagesak som kan bringes inn for retten etter reglene i kapittel 33 i tvistemålsloven. Lovens §475 annet ledd annet punktum gir ikke hjemmel for at vedtak truffet av barnevernsnemnda i noe tilfelle kan innbringes for retten uten at fylkesmannens vedtak i klagesak foreligger.
Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at det, når denne lovforståelsen legges til grunn, er unødvendig å ta standpunkt til om det ellers ville ha vært en saksbehandlingsfeil ikke å avholde rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet.
Kjæremålet fører således ikke frem. Utvalget tar til følge statens påstand om saksomkostninger, oppgitt til 750 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.