HR-1993-852-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-02 |
| Publisert: | HR-1993-00852s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-??? - Høyesterett HR-1993-00852S , jnr. 93-00356. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Straffeprosessloven (1981) §240, §172, §174, §184, §388 |
A, født xx.xx.1971, er siktet for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ. Ved Holmestrand forhørsretts kjennelse av 11 februar 1993, jf Agder lagmannsretts kjennelse av 16 februar 1993, ble A i medhold av straffeprosessloven §184, jf §172 varetektsfengslet frem til 11 mars 1993.
Den 11 mars 1993 avsa forhørsretten kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1971, settes fri på vilkår av at han frem til hovedforhandlingen 25. og 26. august 1993 ikke oppholder seg i X kommune."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen og ba om oppsettende virkning, noe forhørsretten besluttet.
Agder lagmannsrett avsa 15 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1971, kan holdes varetektsfengslet til torsdag 6. mai 1993 kl. 15.00."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i kjæremålet anført at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å foreta en slik nødvendighetsvurdering som straffeprosessloven §240 gir anvisning på. Lagmannsretten har ikke vurdert nødvendigheten av en fortsatt fengsling, bare uforholdsmessigheten av inngrepet. Denne saksbehandlingsfeilen må føre til at kjennelsen oppheves, jf Rt-1986-760. Det hevdes forøvrig at varetektsfengsling her ikke er nødvendig, men har preg av forhåndsstraff. A kan risikere å bli sittende i varetekt frem til hovedforhandling 25 og 26 august 1993, noe som vil innebære fengsling i 9 måneder. Dette står i dårlig forhold til den sannsynlige straff, som vil ligge på rundt 18 måneder, og kanskje mye lavere. A har erkjent forholdet, som var en impulshandling under sterk alkoholpåvirkning. Det er ingen grunn til å anta at det foreligger gjentagelsesfare.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har vist til tidligere påtegninger av 9 og 12 mars 1993.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at adgangen til videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse er begrenset som bestemt i straffeprosessloven §388. Den saksbehandlingsfeil som hevdes å foreligge kan prøves av utvalget i medhold av §388 nr. 2.
Lagmannsretten uttaler at den under henvisning til sakens alvorlige karakter er kommet til at siktede fortsatt bør holdes varetektsfengslet, og den viser i denne sammenheng bl.a. til bestemmelsene i straffeprosessloven §174 og §240. Utvalget må da legge til grunn at lagmannsretten i medhold av sistnevnte bestemmelse også har prøvet om det er tilstrekkelig grunn til å ta begjæringen om fortsatt varetektsfengsling til følge.
Det fremgår forøvrig av kjennelsen at lagmannsretten nærmere har drøftet og vurdert om fortsatt varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede, slik det kreves etter §174. Kjæremålsutvalget antar at når domstolen på denne måten har vurdert forholdsmessigheten av inngrepet, vil det i dette vanligvis måtte ligge at også spørsmålet om det er tilstrekkelig grunn til å ta begjæringen om varetektsfengsling til følge, er blitt vurdert av retten.
Selve spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling er nødvendig, ligger det utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse å ta stilling til.
Kjæremålet blir således å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.