HR-1994-102-A - Rt-1994-1286
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-17 |
| Publisert: | HR-1994-00102-A - Rt-1994-1286 (421-94) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Gjentagelse, Vegtrafikkrett, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00102 A, snr 105/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Morten Bjone) mot A (Forsvarer: Advokat Eilert Stang Lund). |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Aarbakke, Tjomsland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §2, §33, Straffeloven (1902) §63, Legemiddelloven (1964) §22, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §359 |
Tønsberg byrett avsa 25 mars 1994 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1962, dømmes for:
1 overtredelse av vegtrafikkloven §31, første, annet og tredje ledd, jfr. §22, første ledd
1 overtredelse av legemiddelloven §43, annet og fjerde ledd, jfr. §22 første ledd, jfr. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30. juni 1978 og Helsedirektørens narkotikaliste
1 overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd
3 overtredelser av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, 1. punktum.
Straffeloven §63 annet ledd er gitt anvendelse.
Forholdene er begått i tiden mellom 12. september 92 til 21. oktober 93.
Straffen settes til ubetinget fengsel i 60 - seksti - dager samt ubetinget bot stor kr 6000,- - kronersekstusen - subsidiært fengsel i 15 - femten - dager."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Domfelte begjærte fornyet behandling for lagmannsrett, unntatt for domfellelsen for fartsoverskridelse. For så vidt gjaldt domfellelsen for kjøring uten førerkort innga han også anke over lovanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Lagmannsrettsbehandling ble nektet, men anken ble henvist til Høyesterett.
Domfeltes forsvarer for Høyesterett har utenom anken, jf straffeprosessloven §359 annet ledd nr 2, tatt opp straffutmålingen, som hevdes å være for streng.
Jeg finner at anken må forkastes.
Anken over lovanvendelsen, og dette gjelder alle tre tilfelle av kjøring uten førerkort, bygger for det første på en anførsel i ankeerklæringen om at det ikke lenger forelå gyldig beslag av førerkort da kjøringene fant sted. Domfelte hadde ikke samtykket i beslaget, og dette er etter vegtrafikkloven §33 nr 5 ikke gyldig i mer enn tre uker uten kjennelse av forhørsretten. Denne frist var utløpt uten at slik kjennelse forelå da kjøringen skjedde.
Jeg bemerker til dette at anken her tydeligvis er bygget på loven slik den tidligere lød. Vegtrafikkloven §33 nr 5 ble endret fra 1 april 1992 slik at det nå fremgår av bestemmelsen at beslaget opprettholdes dersom saken er sendt forhørsretten innen tre uker. Det ble gjort her, og det foreligger således intet grunnlag for anken på dette punkt, idet det ikke kreves at forhørsrettens kjennelse skal foreligge innen nevnte frist.
Ved en av kjøringene uten førerkort, satt domfelte ved rattet i en bil uten motor som ble slept. Domfellelsen her hevdes å bygge på feil lovanvendelse idet en bil uten motor ikke kan anses for å være "motorvogn", jf definisjonen i vegtrafikkloven §2 tredje ledd 2. punktum.
Jeg finner at dette ikke kan føre fram. En bil som er i fart på veiene, og som må styres fra bilens førersete for å holdes under kontroll, må etter min mening anses som motorvogn i forhold til bestemmelsene om førerkort, og jeg tilføyer at det samme må gjelde for kjøring i påvirket tilstand. Dette må gjelde hva enten bevegelsen skyldes framdrift av egen motor, tyngdekraft i nedoverbakke eller at den trekkes av annen bil. Jeg kan ikke se at det kan være avgjørende om motoren er tatt ut. Faremomentene ved vognens tyngde og bevegelse er de samme, hva enten slepet skyldes at motoren er i ustand eller mangler. Det er tale om et kjøretøy, som etter sin konstruksjon regulært blir drevet fram av motor, og jeg finner at definisjonen i vegtrafikkloven §2 tredje ledd 2. punktum omfatter et tilfelle som det foreliggende.
Jeg tilføyer at Høyesterett i en kjennelse i Rt-1966-1013 la til grunn at en bil uten motor ikke var registreringspliktig etter motorvognloven. Denne kjennelse kan ikke være avgjørende i saken her hvor hensynene er andre enn de som ligger bak registreringsplikten.
Når det gjelder straffutmålingen, bemerker jeg at domfeltes påvirkning skyldes narkotiske stoffer. Dette gjør det vanskelig å vurdere hvordan påvirkningen isolert sett ligger an i forhold til de tre straffutmålingssalternativer i vegtrafikkloven §31 annet ledd, som gjelder forskjellige grader av alkoholpåvirkning. Men selv om forholdet i saken her skulle være mest sammenliknbart med det mildeste alternativ, noe jeg ikke tar standpunkt til, er det tale om gjentatt kjøring i påvirket tilstand. Da er den alminnelige regel ubetinget fengselsstraff, jf §31 tredje ledd 2. punktum. Riktignok ligger den foregående kjøring i påvirket tilstand så langt tilbake i tid som i 1984. Men det var den gang domfeltes tredje dom for kjøring under påvirkning. Han dømmes nå fjerde gang for overtredelse av vegtrafikkloven §22. På denne bakgrunn anser jeg den idømte straff for passende.
Anken må etter dette forkastes.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.