HR-1994-103-A - Rt-1994-1288
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-18 |
| Publisert: | HR-1994-00103-A - Rt-1994-1288 (422-94) |
| Stikkord: | Avtalerett, Obligasjonsrett, Bankrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1992-00500 A - Høyesterett HR-1994-00103 A, nr 151/1993. |
| Parter: | 1. Anette Nybø Megard 2. Synnøve Nybø Midttun 3. John Petter Nybø (Advokat Bjarne Skutvik - til prøve) mot Sparebanken Møre (Advokat Per Norvald Sperre). |
| Forfatter: | Dolva, Kst dommer Nygaard Haug, Tjomsland, Aasland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, §36, Tvistemålsloven (1915) §178, §180 |
Saken gjelder spørsmål om søsken gyldig har overtatt en andel hver av moras forpliktelser overfor en bank.
Bodil og Kåre Nybø bygde i 1960-årene enebolig på eiendommen "Solbakken", gnr 93 bnr 18 i Sula kommune. Etter at ektefellene ble separert i 1984, ble Bodil Nybø boende sammen med barna på eiendommen, som hun hadde hjemmelen til. Kåre Nybø gikk personlig konkurs i 1987. Han sluttet da å betale bidrag til Bodil Nybø, og hun fikk etter hvert betydelige problemer med å betjene pantegjelden på Solbakken. Hun hadde flere større løpende lån i Sparebanken Møre. Eiendommen var dessuten blant annet pantsatt for Kåre Nybøs forretningsgjeld til Forretningsbanken AS og Norsk Kollektiv Pensjonskasse AS.
Etter at Forretningsbanken tok skritt til å inndrive lånet, fikk Bodil Nybø tilsagn fra filialsjef Kjell Hoff ved Sparebanken Møres avdeling i Langevåg om overføring av lånet dit. Ved årskiftet 1988/89 var Bodil Nybø i kontakt med filialsjef Hoff om refinansiering også av lånet fra Norsk Kollektiv Pensjonskasse AS. Bodil Nybøs totale lånebehov, inklusive de tidligere lån i sparebanken, var på kr 720000.
Bodil Nybøs barn forsøkte å hjelpe mora med å beholde Solbakken. Døtrene, Synnøve født 1962 og Anette født 1964, som hadde flyttet hjemmefra, flyttet hjem igjen våren 1988 og betalte husleie til henne. Sønnen, John Petter født 1967, som var arbeidsledig etter å ha vært i det militære, bodde hjemme fra høsten 1988 og betalte også husleie.
Bodil Nybø, som var uførepensjonist, hadde liten skatteeffekt av fradraget for betalte renter, og Kåre Nybø anbefalte at man innrettet seg slik at barna fikk fordel av rentefradrag. Bodil Nybø hadde kontakt med ligningssjefen om dette, og fikk opplyst at lånet i så fall måtte fordeles på barna.
Banken aksepterte en slik løsning, og lånebehovet på kr 720000 ble dekket ved at det ble utstedt fire gjeldsbrev à kr 180000 for henholdsvis Bodil Nybø, Synnøve, Anette og John Petter. Det var Bodil Nybø som hadde kontakten med banken. Hun underskrev sitt gjeldsbrev i banken, og tok de øvrige med hjem hvor barna var til stede sammen og underskrev hvert sitt gjeldsbrev. Alle gjeldsbrevene er datert 21 mars 1989. Lånene var sikret med pant i Solbakken. De hadde en løpetid på 20 år og forfalt to ganger i året.
Det første terminbeløpet på kr 14 550 pr lån forfalt 25 september 1989 og ble betalt med en mindre forsinkelse. Senere ble det ikke betalt noe, og Solbakken ble solgt på tvangsauksjon etter begjæring fra Sparebanken Møre. Bankens bud på kr 740000 ble stadfestet 13 juli 1992. Banken utarbeidet et auksjonsoppgjør, som viste at det gjenstod udekket gjeld til banken med kr 368634,14 + renter fra 13 juli 1992. Banken har ennå ikke tatt standpunkt til fordelingen av restansvaret for søsknene.
De tre søsknene, Synnøve, Anette og John Petter, reiste sak mot Sparebanken Møre ved stevning 23 januar 1992 til Ålesund byrett, og påstod at de ikke var ansvarlige for restgjelden på sine gjeldsbrev. Ålesund byrett avsa dom 26 mai 1992 med denne domsslutning:
"1. Sparebanken Møre frifinnes.
2. Sparebanken Møre tilkjennes saksomkostninger med kr 23800,- - kronertjuetretusenåttehundre00/100."
Søsknene anket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, som 15 januar 1993 avsa dom med denne domsslutning:
"1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1 stadfestes.
2. Anette Nybø Megard, John Petter Nybø og Synnøve Nybø betaler en for alle og alle for en til Sparebanken Møre v/h.r.advokat Trygve Gjørtz saksomkostninger med kr 52480,- - kronerfemtitotusenfirehundreogåtti 00/100.
Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
For byretten anførte søsknene at låneavtalene var inngått proforma, slik at det ikke var etablert reelt låneansvar overfor banken, og at det ville stride mot avtaleloven §33 å gjøre avtalene gjeldende. For lagmannsretten ble disse to grunnlag frafalt. Søsknene anførte for lagmannsretten at avtalene var inngått på bristende forutsetninger, at avtalene måtte lempes etter avtaleloven §36 og at banken hadde forsømt sin undersøkelses- og opplysningsplikt.
Det nærmere saksforhold og partenes argumentasjon framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Synnøve Nybø Midttun, Anette Nybø Megard, og John Petter Nybø påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og - for så vidt angår saksomkostningsavgjørelsen - også saksbehandlingen.
Det er holdt bevisopptak, hvor de tre ankende parter har avgitt partsforklaringer, og hvor det ble avhørt tre vitner. Det er framlagt en del nye dokumenter, som jeg finner det unødvendig å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten, bortsett fra at de ankende parter har tatt opp igjen anførselen om ugyldighet også på grunnlag av avtaleloven §33.
De ankende parter, Synnøve Nybø Midttun, Anette Nybø Medgard, og John Petter Nybø, har også for Høyesterett anført flere grunnlag for at de ikke har personlig ansvar for restgjelden etter gjeldsbrevene. Deres formål var bare å få skattefradrag for sine pengebidrag til mora. Hun forsikret dem om at undertegningen ikke ville få konsekvenser for dem, og de skrev under i denne villfarelsen, som var motiverende for dem.
De hevder ikke at banken direkte har villedet dem ved feilaktige opplysninger, men banken har ikke oppfylt sin undersøkelses- og opplysningsplikt, og dette må føre til ugyldighet. Også avtaleloven §33 fører til dette resultat. Under enhver omstendighet må ansvaret lempes i medhold av avtaleloven §36.
Det var uforsvarlig av banken å stole på gjeldsbrevene uten å foreta nærmere undersøkelser. Banken var klar over at det gjaldt en familie i krise, og dette tilsa skjerpet aktsomhet. Behandlingen av lånesøknadene var uforsvarlig. Banken overholdt ikke sine egne retningslinjer for kredittgivning - reglene skal sikre at låntakerne har tilstrekkelige muligheter for å betjene lånene. God bankskikk tilsier at banken må ha direkte kontakt med debitor eller den som overtar ansvar for andres gjeld. Banken var på det rene med at realiteten i opplegget var en gjeldsovertagelse, og at mora og søsknene for så vidt hadde motstridende interesser. Det var derfor uforsvarlig av banken å benytte mora som mellomledd/budbringer. Banken kunne uten vanskelighet tatt kontakt med søsknene. Den ville da ha blitt klar over søsknenes forutsetninger.
Banken har heller ikke oppfylt sin opplysnings-/veilednings-/frarådingsplikt. Selv om banken ville hjelpe mora, fritar ikke det banken for å vurdere forsvarligheten av ordningen. Låneforholdet var ikke egnet til å oppnå det overordnete mål å beholde Solbakken i familien. Ingen av søsknene hadde på det aktuelle tidspunkt fast arbeid. De hadde også annen gjeld og måtte dessuten ta hensyn til sin framtidige livssituasjon. Det var åpenbart at ordningen med en avdragstid på 20 år ikke ga uttrykk for realiteten i forholdet. Banken forstod eller burde forstått at partene ikke hadde økonomisk evne til å følge opp den ordning som ble etablert. Det var derfor uforsvarlig å etablere et slikt gjeldsforhold, og banken måtte i hvert fall gjøre søsknene oppmerksom på at de alvorlig burde overveie å unnlate å gå inn i opplegget. God bankskikk tilsier at banken burde ha direkte frarådet søsknene å gjøre dette. I forholdet mellom banken og kundene er det banken som besitter erfaringen og kunnskapene, og dette gir grunnlag for strenge krav til lojalitet fra bankens side. Et særlig moment er her at bankens stilling ville bli bedret ved gjeldsovertagelse av søsknene. Forholdet ligger nær kausjon, hvor særlig dommen i Rt-1984-28 støtter de ankende parters syn.
Dette er også på linje med de krav til lojalitet og aktsomhet som har utviklet seg i forbrukerforhold. Det er i denne forbindelse vist til lovgivning eller utredninger om forsikringsforhold, håndverkertjenester og forbrukerentrepriser.
De ankende parter bestrider at det er grunnlag for å pålegge dem solidaransvar for saksomkostningene. De kunne ha fremmet sine krav i separate saker, og det ville da ikke blitt solidaransvar selv om sakene var blitt forent. Lagmannsretten har heller ikke begrunnet sitt standpunkt.
De ankende parter har nedlagt denne påstand:
"1. Synnøve Nybø Midttun er helt eller delvis ikke ansvarlig for restgjelden i h.h.t. gjeldsbrev nr 3900-76-26197.
Anette Nybø Megard er helt eller delvis ikke ansvarlig for restgjelden i h.h.t. gjeldsbrev nr 3900-76-26200.
Jon Petter Nybø er helt eller delvis ikke ansvarlig for restgjelden i h.h.t. gjeldsbrev nr 3900-76-26219.
2. Sparebanken Møre erstatter Synnøve Nybø Midttun, Anette Nybø Megard og Jon Petter Nybø's saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten, Sparebanken Møre, er i resultatet og det vesentlige av begrunnelsen enig med lagmannsretten.
Forholdet i saken er at banken lojalt har fulgt opp et kundeønske om å dele opp Bodil Nybøs lån, for at søsknene skulle få skattefordeler av de tilskudd som de allerede en tid hadde betalt. Man stod overfor en familie som holdt sammen for å redde familieeiendommen, og søsknene hadde allerede over tid vist en betydelig vilje og evne til å støtte mora.
Søsknene hadde tilstrekkelig bakgrunn for å skjønne hva de påtok seg. De hadde også fått klar beskjed ved kontakt med ligningssjefen, om at det var en forutsetning for rentefradrag at de overtok ansvar for gjelda. Når gjeldsforholdet ikke har utviklet seg normalt, skyldes dette manglende betalingsvilje hos søsknene, ikke manglende betalingsevne, kombinert med sammenbruddet i eiendomsmarkedet, som førte til at pantesikkerheten ikke lenger strakk til slik at det personlige ansvaret ble en realitet. Søsknene kan ikke høres med at de forutsatte at banken ikke ville gjøre dette ansvaret gjeldende ved mislighold.
Slik som situasjonen var, kan det ikke rettes bebreidelser mot banken for manglende oppfyllelse av undersøkelses- eller opplysningsplikten. Filialsjef Hoff, som personlig behandlet lånesaken, hadde fullt tilstrekkelig kjennskap til partenes forhold til å avgjøre saken. Det var heller ikke noen foranledning for banken til å innkalle søsknene for å forvisse seg om at de skjønte risikoen.
Det er riktignok slik at bankens dekningsmuligheter ble bedret ved den gjennomførte ordningen. Det motiverende var likevel barnas ønske om å få til en ordning som ga dem skattefordel, og det oppnådde de.
Banken har også tatt til motmæle mot anken over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Sparebanken Møre har nedlagt denne påstand:
"Lagmannsrettens dom stadfestes.
Sparebanken Møre tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg finner at anken ikke kan føre fram.
Partene er enige om at det som ligger til grunn for at søsknene undertegnet gjeldsbrevene, var ønsket om å oppnå skattefordel for deres økonomiske bidrag til mora. Tvistespørsmålet er om de hefter for det personlige ansvar som gjeldsbrevene ga uttrykk for, og som var en nødvendig forutsetning for å oppnå den skattefordelen som var tilsiktet, og som de også har oppnådd.
Det er på det rene at søsknene, da de undertegnet gjeldsbrevene, var innstilt på å hjelpe sin mor til å beholde familieeiendommen. Dette hadde allerede gitt seg utslag ved at de to søstrene hadde flyttet hjem, og ved at alle tre søsknene betalte husleie til mora, noe som hjalp henne med å betjene de betydelige heftelsene som hvilte på eiendommen.
Situasjonen for Bodil Nybø var vanskelig, i og med at først Forretningsbanken og senere Norsk Kollektiv Pensjonskasse gjorde pågang. Sparebanken Møre, ved filialsjef Hoff, stilte seg imidlertid imøtekommende til en konvertering av lånene. Det er på det rene at det i denne forbindelse ikke var stilt som vilkår noen gjeldsovertagelse fra søsknenes side.
Spørsmålet om oppdeling av lånet kom opp i forbindelse med ønsket om skattefordel for de bidrag som søsknene allerede i noen tid hadde ytet, og som de, etter hva jeg må legge til grunn, var innstilt på fortsatt å yte. Det ble klargjort ved henvendelse til ligningssjefen at en forutsetning for å oppnå dette var at søsknene overtok ansvaret for hver sin del av moras gjeld. Ligningssjefen har forklart at en av døtrene var med da han orienterte Bodil Nybø om dette.
Dette var bakgrunnen for at banken gikk med på en oppdeling av lånet og opprettet de aktuelle gjeldsbrevene. Partene er uenige om en av døtrene var med på møte i banken hvor oppdelingen ble drøftet. Jeg tar ikke standpunkt til dette. Jeg legger til grunn at søsknene var klar over at forutsetningen for å oppnå skattefordel var at gjeldsovertagelsen var reell. Søsknene var sammen da de underskrev gjeldsbrevene. Selv om de - i likhet med Bodil Nybø og banken - gikk ut fra at Solbakken ga tilstrekkelig sikkerhet for lånene, kan de på denne bakgrunn ikke høres med at de forutsatte at det personlige ansvaret som gjeldsbrevene etter sin tekst klart ga uttrykk for, ikke skulle kunne gjøres gjeldende mot dem.
Jeg viser i denne sammenheng til at søsknene ut fra alder, utdannelse og erfaring måtte være i stand til å vurdere betydningen av gjeldsbrevene. Søsknene var henholdsvis 26, 24 og 21 år gamle. De hadde alle videregående skole på linje for handel og kontor. Synnøve hadde lang praksis fra farens bedrift og Anette hadde blant annet bankpraksis. De hadde alle tidligere opptatt lån. Selv om de til dels var arbeidsledige og hevet arbeidsledighetstrygd på det aktuelle tidspunkt, hadde de allerede i noen tid vist at de var i stand til å betale husleie med kr 2000 pr måned. Dette må sammenholdes med at det etter det opplyste ville kreve ca kr 2500 pr måned å betjene gjeldsbrevene, og her må skattefordelen tas i betraktning.
Partene er enige om at den etablerte ordningen var ment å være midlertidig, men de er uenige om hvilken betydning dette har. Jeg legger til grunn at de involverte nok forutsatte at man på et senere tidspunkt skulle finne fram til en mer varig løsning. Jeg mener likevel at dette ikke kan føre til at man ser bort fra realiteten i det opplegg som ble valgt.
De ankende parter har gjort gjeldende at banken ikke har oppfylt sin undersøkelsesplikt overfor låntakerne i forbindelse med gjeldsovertagelsen. De har blant annet vist til at den skriftlige dokumentasjon som forelå i banken, var mangelfull. Jeg kan ikke se at dette kan tillegges betydning. Filialsjef Hoff hadde inngående kjennskap til familien Nybø og dens økonomi, og jeg finner at han hadde tilstrekkelig grunnlag for å gå inn på det valgte opplegg uten ytterligere kontakt med hver enkelt av søsknene.
Jeg går så over til å behandle de ankende parters anførsel om at banken ikke har oppfylt sin opplysningsplikt.
Partene har forskjellig syn på innholdet eller virkningen av gjeldsovertagelsen. Søsknene hevder at mora fremdeles er ansvarlig for den samlete gjelda i forhold til banken. Banken på sin side mener at gjeldsovertagelsen innebærer at hver bare hefter for det beløp som framgår av gjeldsbrevet, og at dette innebærer at den har oppgitt resten av kravet overfor Bodil Nybø. Byretten har lagt dette til grunn, og jeg ser det også slik.
De ankende parter har i denne forbindelse vist til avgjørelsen i Rt-1984-28, og anført at den gir uttrykk for en sterkere vektlegging av bankenes opplysningsplikt, og at dette er i tråd med utviklingen innen forbrukerlovgivningen generelt. Jeg er enig i det og antar at en bank etter omstendighetene har plikt til å opplyse om forhold som banken kjenner til, og som har betydning for kundens risiko. Men jeg peker samtidig på at det foreliggende tilfelle er forskjellig fra det som ble avgjort ved 1984-dommen. Den gjaldt bankens opplysningsplikt overfor en kausjonist om faktiske forhold som banken kjente til, og som den ikke kunne vite om kausjonisten var orientert om. I vår sak dreier det seg ikke om faktiske opplysninger, men om vurderinger som også låntakerne selv hadde oppfordring til og forutsetninger for å foreta. Det er et moment at banken i og for seg fikk forbedret sin stilling ved at søsknene kom inn som ansvarlige for deler av gjelda. Jeg legger til grunn at dette skjerper kravet til bankens aktsomhet. Slik saken forelå for banken ved etableringen av låneforholdene, finner jeg likevel ikke at de ankende parter kan gis medhold på dette grunnlag.
Det er etter dette heller ikke grunnlag for å anvende avtaleloven §33.
De ankende parter har videre påberopt seg avtaleloven §36. Heller ikke denne anførselen kan føre fram. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om hele situasjonen da søsknene forpliktet seg. Det er det uforutsette fall i eiendomsprisene som gjorde at sikkerheten for lånet ble utilstrekkelig. Dette omfattes imidlertid nettopp av den risiko som det personlige ansvaret skal dekke.
Jeg nevner at det ennå ikke er endelig avklart hvilket beløp den enkelte av søsknene er ansvarlig for. Det må tas hensyn til at et lån som John Petter var ansvarlig for, ble dekket av auksjonssummen. Hvis det holdes utenfor, dreier ansvaret seg, ifølge bankens opplysninger, om et beløp på vel kr 150000, medregnet renter. For Synnøve er beløpet noe mindre, idet banken overfor henne har foretatt motregning i innestående på konto.
Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes for hovedspørsmålet i saken.
Jeg er også enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Uansett om bare enkelte av søsknene hadde reist sak, måtte også de andres forhold vurderes i full bredde, og solidaransvaret er da begrunnet i tvistemålsloven §178 annet ledd annet punktum.
Anken har ikke ført fram. Ankemotpartens krav om å bli tilkjent saksomkostninger for Høyesterett må tas til følge etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes til kr 72500, hvorav kr 8500 er omkostninger. Det bemerkes at advokat Sperre overtok saken etter at den advokat som hadde prosedert saken i de to tidligere instanser, avgikk ved døden.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Anette Nybø Megard, Synnøve Nybø Midttun og John Petter Nybø en for alle og alle for en 72500 - syttitotusenfemhundre - kroner til Sparebanken Møre innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.