HR-1994-107-A - Rt-1994-1311
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-25 |
| Publisert: | HR-1994-00107-A - Rt-1994-1311 (426-94) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1993-00067 A - Høyesterett HR-1994-00107 A, nr 315/1993. |
| Parter: | 1. Erik og Anne Vatndal 2. Audun Tunold 3. May Tunold 4. Inger Johanne og Steinar Johansen 5. Ola og Anne Lise Rønning 6. Gisle og Grete Tunold 7. Sturla og Janicke Nyborg (Advokat Chr Haneborg) mot 1. John Aasen 2. Arne Aasen (Advokat Gunnar K Hagen - til prøve). |
| Forfatter: | Coward, Aasland, Bugge, Kst dommer Nygaard Haug, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §75, §79 |
Saken gjelder eiendomsretten til deler av inventaret på Aasengården og Aasvolden i Røros kommune. Se for øvrig Høyesteretts dom av 25 oktober 1994, HR-1994-00106 A, i odelsak om de samme eiendommer. Sakens bakgrunn er følgende: Aasengården og Aasvolden med inventar tilhørte i sin tid Inga og Axel Aasen. De hadde tre sønner: Hans, John og Arne. I 1956 solgte Axel Aasengården og Aasvolden til Hans, men med rett for ham og Inga til også å bo på eiendommen. I kjøpekon- trakten heter det: "Dessuten overdras alle redskaper og alt innventar for gårdsdriften samt buskap ... (kr) 4500." Inga døde i 1958, Axel satt i uskifte etter henne til han døde i 1980. Han bodde på Aasengården sammen med Hans og hans kone Gunvor til 1973, da han flyttet på aldershjem. Hans og Gunvor Aasen la et stort arbeid i restaurering av Aasengården, som foruten å tjene som bolig etter hvert også ble brukt til representasjon, med et museumslignende preg. Etter at Hans døde i 1975, ble Gunvor eneeier i medhold av et gjensidig testament. Hans og Gunvor hadde ikke barn, og det gjensidige testamentet fastsatte at boet ved den lengstlevendes død skulle deles likt mellom begges arvinger. I juni 1988 opprettet Gunvor et testament hvor hun disponerte over sin del, i hovedsak til fordel for de ankende parter i saken her.
Etter Axel Aasens død i 1980 delte sønnene John og Arne et bankinnskudd fra uskifteboet etter Inga og Axel. Først senere ble det klarlagt - og enighet om - at også Gunvor hadde rett til arv - til 1/8 av boet - på grunn av en overgangsregel i arveloven §79.
I 1980 undersøkte Gunvor mulighetene for å få dannet en stiftelse omkring Aasengården, for å få sikret den for fremtiden. Dette førte imidlertid ikke til noe. I 1990 tok Gunvor opp med Røros kommune spørsmålet om å overdra Aasengården med inventar av antikvarisk verdi til kommunen. John Aasen skrev i forbindelse med disse forhandlingene til kommunen at noe av inventaret det var tale om, ikke tilhørte Gunvor, men boet etter Inga og Axel. Gunvor døde 29 april 1991, uten å ha undertegnet endelig avtale med kommunen. Det er imidlertid enighet mellom de berørte om at det var inngått en bindende avtale mellom Gunvor og Røros kommune. Avtalen inneholder en bestemmelse om reduksjon av kjøpesummen dersom kjøperen ikke kan overta alt inventar av antikvarisk verdi.
Ved stevning 9 januar 1992 reiste så John og Arne Aasen sak for Gauldal skifterett. De gjorde gjeldende at bare inventar nødvendig for gårdsdriften var overdratt til Hans; resten av inventaret tilhørte fortsatt Inga og Axels bo. Motparten i saken ble etter hvert avklart til å være de nærmere angitte arvinger etter Gunvor Aasen.
Gauldal skifterett ga i dom 30 oktober 1992 saksøkerne medhold. Domsslutningen lyder slik:
"1. 7/8 av gjenstandene anmerket i vedlagte liste tilhører ikke Gunvor Aasens dødsbo.
2. John Aasen og Arne Aasen er eiere av de 7/8 som er nevnt i punkt 1.
3. De saksøkte tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til John Aasen og Arne Aasen ved advokat Ole Halvard Bondahl med kr 45810,- - kronerførtifemtusenåttehundreogti 00/100.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Arvingene etter Gunvor Aasen anket til Frostating lagmannsrett, som i dom 2 juli 1993 stadfestet skifterettens dom. Domsslutningen lyder slik:
"1. Gauldal skifteretts dom stadfestes.
2. Inger Johanne og Steinar Johansen, Erik og Anne Vatndal, Audun Tunold og May Tunold, Gisle og Grethe Tunold, Ola og Anne-Lise Rønning, Sturla og Janicke Nyborg dømmes en for alle og alle for en til å betale saksomkostninger til Arne og John Aasen v/advokat Ole Halvard Bondahl med kr 20689,- - kronertjuetusensekshundreogåttini 00/100.
Saksomkostningsbeløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.
Arvingene etter Gunvor Aasen anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken retter seg mot rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, felles for denne saken og odelssaken om Aasengården og Aasvolden. I vår sak ble det avhørt to parter og ett vitne, som alle hadde forklart seg tidligere. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Men det er fremlagt en del nye dokumenter i saken, som jeg kommer tilbake til.
De ankende parter - arvingene etter Gunvor Aasen - har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:
Kjøpekontrakten fra Axel Aasen til Hans Aasen gikk ut på salg av alt inventaret. Formuleringen "alt innventar ... for gårdsdriften" er meningsløs; det ville gi bedre mening om ordene "alt innventar" ble flyttet frem foran ordene "alle redskaper". Det virker lite trolig at ikke den nye generasjonen på gården skulle overta innbo. - Det må også legges vekt på at det var en alminnelig oppfatning i slekten at alt inventar burde følge gården. - Axel Aasen gjorde etter overdragelsen aldri krav på å være eier av noe av inventaret. Hvis John og Arne Aasen mente å ha noen rett til inventaret, burde de ha tatt det opp ved flere tidligere anledninger: da Axel flyttet på aldershjem i 1973, da Hans døde i 1975, og i 1980 da Axel døde og det var en konflikt om noe sølvtøy. John og Arne gjorde opp boet etter Inga og Axel i 1980, og de mente da å ha gjort opp alt. Først i 1990 ble eiendomsretten til inventaret tatt opp av John, og da overfor Røros kommune, ikke overfor Gunvor.
I alle fall er inventaret senere hevdet. Hans og Gunvor Aasen satt med det fra 1956, og frem til januar 1992 var det ikke fremmet noe klart krav på inventaret fra John eller Arne Aasens side. Gunvor Aasen var i god tro med hensyn til sin rett til inventaret.
Arveretten etter Inga og Axel Aasen er i alle fall foreldet etter arveloven §75. Dommen i Rt-1983-850 gir veiledning her.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Gunvor Aasens dødsbo frifinnes.
2. Gunvor Aasens arvinger tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotpartene - John og Arne Aasen - har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:
Bare inventar nødvendig for gårdsdriften ble overdratt i 1956. Det følger av ordlyden i kjøpekontrakten, og det gir også god mening, når tanken var at Inga og Axel Aasen skulle bli boende på gården etter overdragelsen. Også prisen tyder på at ikke alt inventaret skulle overdras.
Det er ikke skjedd noe senere som tyder på noe annet. Axel Aasen ga etter overdragelsen til kjenne at han eide løsøre. Og dokumenter i forbindelse med drøftelsene i 1980 om å opprette en stiftelse viser at Gunvor var klar over at hun hadde løsøre i sin besittelse som tilhørte boet etter Inga og Axel.
Inventaret er heller ikke hevdet. Det ville være i strid med atkomsten. Dessuten kunne Hans og Gunvor Aasen ikke i aktsom god tro mene å ha rett til hele inventaret.
Arveretten er ikke foreldet: Arveloven §75 regulerer retten til å kreve arv; i saken her er spørsmålet hva som tilhører boets masse. Selv om §75 var anvendelig, ville arveretten ikke vært foreldet, fordi Gunvor hadde godkjent arvekravet innen fristen i §75. Og atter subsidiært anføres det at det er oppstått et tingsrettslig sameie, der arveretten ikke foreldes.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes.
2. John Aasen og Arne Aasen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens vurdering.
En naturlig forståelse av kjøpekontrakten er etter min mening at ikke alt inventar ble overdratt i 1956, men bare det som var av betydning for gårdsdriften. Det er dette som følger av ordlyden. Det gir etter mitt syn også god mening i en situasjon der foreldrene som selger, skal bli boende på gården. Videre kan prisen tyde på at ikke alt inventar ble overdratt. Jeg viser her til at den omstridte posten i kontrakten på 4500 kroner omfattet foruten gårdsredskaper og det overdratte inventaret, også atskillig buskap: 6 kyr, kalver, en hest og et betydelig antall sauer.
Etter mitt syn er forståelsen av kjøpekontrakten i og for seg klar. Hva som har skjedd senere, kan da bare få betydning i forhold til kontrakten dersom det er klare indikasjoner på at de berørte likevel har hatt en annen oppfatning. Men det er etter min mening ikke situasjonen. Jeg ser det slik at også det som skjedde senere, harmonerer godt med at en del av inventaret ikke var omfattet av overdragelsen.
Jeg viser for det første til Axels uskiftemelding etter Ingas død i 1958 - et nytt saksdokument for Høyesterett. Her er det oppført to eiendeler: en pantobligasjon på 6000 kroner og løsøre på 4000 kroner; dette tyder på at løsøreposten ble sett som vesentlig, og ikke bare omfattet noen få mer personlige eiendeler for Inga og Axel. Uskiftemeldingen var medundertegnet av Hans, som burde reagert dersom han var uenig i at Inga og Axel fortsatt eide et betydelig løsøre. Også i arvemeldingen etter Axels død i 1980 er det oppgitt en løsørepost, med brannforsikringssum på 29000 kroner.
Videre er det fremlagt flere dokumenter fra arbeidet i 1980 med en stiftelse, der det er gitt uttrykk for at det var inventar på Aasengården som tilhørte Inga og Axels bo. Blant annet heter det i en protokoll fra et møte 6 november 1980 der Gunvor Aasen og hennes daværende advokat deltok:
"Selve eiendommen og gårdsredskapen eies av Gunvor Aasen mens en del av løsøret eies av Inga og Axel Aasens dødsbo hvor Gunvor Aasen er arving til..."
De dokumentene det her gjelder, ble satt opp av Gunvors daværende advokat. De ankende parter har gjort gjeldende at advokaten har misforstått, og at dette ikke gir uttrykk for Gunvors syn. Jeg har imidlertid vanskelig for å se at disse opplysningene kan ha kommet frem i strid med Gunvors oppfatning; det fremgår at hun og advokaten hadde samtaler om saken, og at Gunvor fikk kopi av advokatens skriv.
Jeg mener etter dette at det som er skjedd senere, ikke gir inntrykk av at de berørte parter hadde noen annen forståelse av kjøpekontrakten enn den jeg foran har sett som den naturlige - en del av inventaret ble ikke overdratt. - Det har for Høyesterett ikke vært uenighet mellom partene om hvilke konkrete gjenstander som i tilfelle skal anses som ikke overdratt; man holder seg til den listen som det er vist til i de tidligere dommer.
Heller ikke de ankende parters subsidiære anførsel om hevd kan etter min mening føre frem. Hevd ville her for det første være i strid med atkomsten etter kjøpekontrakten. For det andre finner jeg det klart at aktsom god tro hos Hans og Gunvor Aasen ikke i noe fall kan ha foreligget så lenge som i ti år, som er hevdstiden for løsøre. Hans Aasen var vel kjent med kjøpekontrakten og uskiftemeldingen. Og god tro for Gunvor kan det i hvert fall ikke være tale om mens hun bodde sammen med både Axel og Hans frem til 1973, eller etter 1980, jf det jeg har sagt tidligere om dokumentene i forbindelse med saken om stiftelse.
Endelig ser jeg det som klart at anførselen om foreldelse etter arveloven §75 ikke er holdbar. Jeg er enig med ankemotpartene i at §75 ikke regulerer situasjonen i vår sak; bestemmelsen regulerer retten til å kreve arv; ikke hva som tilhører boets masse - og det er det som er spørsmålet her. Jeg ser da ikke grunn til å gå inn på ankemotpartenes subsidiære anførsler på dette punktet.
Anken vil etter mitt syn ikke føre frem. Jeg er enig i saksomkostningsavgjørelsene i de tidligere dommer, og finner at ankemotpartene i samsvar med hovedregelen må tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett. Omkostningene for Høyesterett settes i samsvar med fremlagt oppgave til kr 61450, derav kr 11450 i utgifter.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Inger Johanne og Steinar Johansen, Erik og Anne Vatndal, Audun Tunold og May Tunold, Gisle og Grete Tunold, Ola og Anne Lise Rønning og Sturla og Janicke Nyborg en for alle og alle for en 61 450 - sekstientusenfirehundreogfemti - kroner til John Aasen og Arne Aasen i fellesskap. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.