HR-1994-150-K - Rt-1994-436
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-11 |
| Publisert: | HR-1994-00150-K - Rt-1994-436 (104-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1993-00546 K - Høyesterett HR-1994-00150 K, jnr 27/1994. |
| Parter: | Michael Setsaas (advokat Magne Spilde). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Forvaltningsloven (1967) §36, Rettshjelpsloven (1980) §28a |
Saken gjelder videre kjæremål om fastsettelse av salær til en rettsoppnevnt sakkyndig.
Konstituert overlege i psykiatri Michael Setsaas ble 18 februar 1993 oppnevnt som sakkyndig for Trondheim forhørsrett for å foreta judisiell observasjon av en siktet i en straffesak.
I brev av 12 mars 1993 til forhørsretten gjorde Setsaas gjeldende at han i henhold til de nye salærforskriftene som trådte ikraft 1 januar 1993, ville kreve høyeste salærsats da han har utgifter til hjemmekontor. Ved forhørsrettens brev av 16 mars 1993 ble det opplyst at Setsaas ville få laveste sats da full sats forutsatte utgifter også til pensjonering.
Ved brev av 17 mars 1993 tok Setsaas saken opp med Den norske Lægeforening, noe han gjorde forhørsretten oppmerksom på ved brev av 4 mai 1993.
I arbeidsoppgave innsendt 1 august 1993 til forhørsretten krevet Setsaas godtgjørelse med kr 495 pr time. I forhørsrettens brev av 11 august 1993 ble det gjort gjeldende at salæret måtte fastsettes etter en sats på kr 330 pr time, under henvisning til salærforskriftenes §6 tredje ledd. Det ble videre opplyst at dersom høyere timesats skulle anvendes, måtte det under enhver omstendighet gis mer utførlige opplysninger om inntektsforhold og utgifter til kontorhold. I brev av 4 oktober 1993 gjentok forhørsretten anmodningen om å få en nærmere oversikt over Setsaas' kontorutgifter. Slike opplysninger ble gitt av Setsaas i brev av 16 oktober 1993, hvor det var vedlagt en redegjørelse fra hans regnskapsfører.
Ved beslutning 26 oktober 1993 fastsatte forhørsretten salæret etter en timesats på kr 330. Det ble opplyst at det i tillegg til salær kunne gis godtgjørelse for skrivehjelp som var benyttet i forbindelse med oppdraget som sakkyndig.
Setsaas påkjærte forhørsrettens beslutning til Frostating lagmannsrett som 31 desember 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Setsaas har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr 3. Det hevdes at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av salærforskriften av 26 oktober 1992.
Det hevdes å være uriktig at det er et krav etter forskriftene at utgifter til kontorhold må opp i en viss beløpsmessig størrelse for å begrunne salær etter høyeste sats. Under enhver omstendighet er det uriktig at Setsaas' utgifter ikke er ansett å være av en slik størrelse at han er berettiget til salær etter høyeste sats. Det må videre være feil at Setsaas heller ikke finnes å ha krav på en forholdsmessig dekning av sine faktiske utgifter.
Det anføres videre i kjæremålet:
"Lagmannsretten har avgjort saken med utgangspunkt i faktiske årsutgifter på kr 171000,-. Den kjærende part mener at dette under enhver omstendighet er tilstekkelig for tilkjennelse av salær etter høy sats. Dr. Setsaas sakkyndigeinntekter utgjorde i 1992 kr 378000,- og hans utgiftsprosent var ca 45, som lagmannsretten antar ikke er lavere enn for advokater i egen næring. Når lagmannsretten likevel ikke tilkjenner salær etter høy sats, er begrunnelsen (s.11, 2.avsnitt) at summen av dr. Setsaas' kontor- og pensjonsutgifter avviker "såvidt betydelig fra advokaters utgiftsnivå" at den sakkyndige ikke har krav på salær etter høyeste sats og heller ikke har krav på forholdsmessig dekning av de utgifter han faktisk har.
Lagmannsretten har ikke kommentert spørsmålet om forholdsmessig dekning, men avgjørelsen, og avgjørelsens resultat, må forstås slik at den kjærende parts anførsel om ihvertfall å få tilkjent forholdsmessig andel av sine utgifter, er forkastet. Redusert sats kr 330,- vil i det hele tatt ikke gi dekning for kontorutgifter, da beløpet (2/3 av full sats) er ment å være godtgjørelse for arbeid som det ikke er hjemmel for å redusere.
Ved sammenligning med advokaters utgiftsnivå, har lagmannsretten lagt til grunn årlige driftsutgifter med ca kr 400000,- for en advokat. Dette er antatte gjennomsnittsutgifter for ett fullt års arbeid for en advokat. Det er ikke riktig å sammenligne størrelsen på slike utgifter med utgifter for redusert årsverk. Dr. Setsaas har bare en del av sin arbeidsinnsats knyttet til oppdrag som psykiatrisk sakkyndig. En advokat med tilsvarende redusert arbeidsinnsats, vil i praksis ikke ha utgifter som vesentlig avviker fra de utgifter dr. Setsaas har hatt.
Lagmannsretten har som begrunnelse for sitt standpunkt vist til at formålet med forskriftene lett vil bli undergravet, dersom det utelukkende sees hen til hvilken andel driftsutgiftene utgjør av bruttoinntekten. En virksomhet som blir drevet i beskjedent omfang, f.eks. på hobbybasis, kan i så fall gi krav på salær etter høyeste sats, dersom utgiftsandelen er tilstrekkelig høy. Lagmannsretten antar at dette ikke har vært meningen med bestemmelsene i Salærforskriften av 1992.
Standpunktet kan ha gyldighet forsåvidt gjelder hobbyvirksomhet, men resonnementet har ikke gyldighet i et tilfelle hvor virksomheten ikke har beskjedent omfang og hvor brutto næringsinntekt er kr 378000,- og driftskostnaden kr 171000,- i løpet av 1 år. Lagmannsretten har trukket konsekvenser av resonnementet, som det ikke er grunnlag for."
Det må videre være feil av lagmannsretten å ikke tilkjenne Setsaas renter. Det er vist til Rt-1987-351 hvor det ble lagt til grunn at en advokats krav på godtgjøring er gjentand for renteberegning etter morarenteloven. Setsaas må ha krav på renter fra tidspunktet for forhørsrettens beslutning, 26 oktober 1993, som er forfall for salærkravet til Setsaas. Under enhver omstendighet vil Setsaas ha krav på morarente fra tidspunktet for det første kjæremålet, 10 november 1993.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Michael Setsaas tilkjennes godtgjørelse etter en salærsats på kr 495,- pr. time for arbeid som rettsoppnevnt sakkyndig ved judisiell observasjon av A og B ved Trondheim forhørsrett.
2. Ved etterbetaling av salær skal det tillegges morarente fra 26. oktober 1993, subsidiært fra 10. november 1993 til betaling skjer.
Subsidiært:
3. Frostating lagmannretts kjennelse av 31. desember 1993 oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
I begge tilfelle:
4. Michael Setsaas tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det gjelder et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset ved tvistemålsloven §404. Den kjærende part har vist til tvistemålsloven §404 nr 3 og gjort gjeldende at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av Forskrift om salær fra det offentlige til advokater m v av 26 oktober 1992.
Lagmannsretten antar at §6 tredje ledd må forstås slik at salær etter høyeste sats er betinget både av at den sakkyndige har utgifter til kontorhold m v som minst utgjør en tredjedel av brutto inntekt, og av at utgiftene på årsbasis når opp i en viss størrelse. Lagmannsretten har funnet at overlege Setsaas tilfredsstiller det første vilkår, men ikke det andre. Om dette vilkår har lagmannsretten bemerket:
"Lagmannsretten antar at salærforskriftens §6 tredje ledd må forstås slik at den sakkyndiges utgifter til kontorhold og egen pensjonering må nå opp i en viss beløpsmessig størrelse for å kunne begrunne salær etter høyeste sats. Ordlyden i salærforskriftens §6 tredje ledd - "i vesentlig samme utstrekning" - gir støtte for denne forståelse. Formålet med bestemmelsen i salærforskriftens §6 tredje ledd ville også lett ha blitt undergravet dersom det utelukkende skulle ses hen til hvilken andel driftsutgiftene utgjorde av bruttoinntekten. En virksomhet som ble drevet i svært beskjedent omfang, f eks på hobbybasis, kunne i så fall ha gitt krav på salær etter høyeste sats, dersom utgiftsandelen var tilstrekkelig høy. Lagmannsretten antar at dette ikke har vært meningen med bestemmelsene i salærforskriften av 1992.
Det er likevel rimelig å forstå henvisningen til de privatpraktiserende advokaters utgifter slik at det også skal foretas en sammenligning med den utgiftsandel som er vanlig for denne yrkesgruppe. Salærforskriftens §6 tredje ledd bestemmer at reduksjon i salærsatsen i tilfelle skal gjøres med 1/3 av høyeste salærsats, noe som indikerer at denne tredjedel er ment å dekke utgifter. Den sakkyndiges utgifter bør derfor utgjøre ca 1/3 av hans inntekter for å begrunne salær etter høyeste sats."
Lagmannsretten har anslått gjennomsnittlige utgifter til kontorhold m v for en advokat til ca 400000 pr år. Siden overlege Setsaas' årlige utgifter er vesentlig lavere har lagmannsretten funnet at salær må regnes etter lav sats.
Den forståelse av salærforskriftens §6 tredje ledd som lagmannsretten her har lagt til grunn, vil i praksis måtte føre til at en sakkyndig som ikke har privat ervervsvirksomhet som hovedbeskjeftigelse, ikke vil kunne oppnå godtgjørelse etter høyeste sats. Hvis dette hadde vært meningen, må det antas at det ville ha vært sagt uttrykkelig, og etter kjæremålsutvalgets syn bør bestemmelsen ikke forstås slik. Reelle grunner taler for at den som påtar seg sakkyndigoppdrag som ledd i en virksomhet som medfører utgifter til kontorhold m v, som ikke er knyttet til det enkelte oppdrag, må kunne få godtgjørelse etter høy sats dersom vedkommende har utgifter som utgjør minst en tredjedel av bruttoinntekten fra virksomheten. Forskriften bør tolkes i samsvar med dette.
Lagmannsrettens avgjørelse bygger således etter utvalgets syn på en uriktig tolking av forskriften og må derfor oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten. Ved den nye behandling må lagmannsretten også ta standpunkt til Setsaas' krav om renter av salæret.
Den kjærende part har krevd saksomkostninger. Påstanden tas til følge, jf rettshjelploven §28a og forvaltningsloven §36, og saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg settes til kr 2500.
Spørsmålet om omkostninger for lagmannsretten bør avgjøres ved lagmannsrettens nye behandling av saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Justisdepartementet til Michael Setsaas 4600 - firetusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.