HR-1994-1960-S - Rt-1994-1336
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-05 |
| Publisert: | HR-1994-01960-S - Rt-1994-1336 (433-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01960 S, jnr. 916/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §229, §232, §184, §185, §186, §388 |
A, født xx.xx.1963, er siktet for overtredelse av straffeloven §229 jf §232. Ved Bergen forhørsretts kjennelse av 24 september 1994 ble han varetektsfengslet frem til 7 oktober 1994 kl 15 00 med brev- og besøkskontroll, i medhold av straffeprosessloven §171 nr 2 jf §184 og §185, og §186 annet ledd.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 27 september 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremål frå 1. A og 2. B i høve ordskurdar 24.september 1994 frå Bergen forhøyrsrett i sak 94-02043 F vert vraka."
Kjennelsen er i rett tid påkjært av A til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunnlag av at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven feil med hensyn til §171 nr 2 og forholdsmessigheten ved fengslingen. Subsidiært grunnes kjæremålet på saksbehandlingsfeil - mangelfulle domsgrunner. Det påpekes at A langt på vei har erkjent straffeskyld for forholdet. At medsiktede B har forklart seg annerledes, er ikke ensbetydende med at det foreligger bevisforspillelsesfare, jf Rt-1991-792. Forhørsrettens begrunnelse for at det foreligger bevisforspillelsesfare er således ikke holdbar.
Lagmannsretten har ikke begrunnet nærmere på hvilken måte det foreligger bevisforspillelsesfare utover det som Bergen forhørsrett har gitt. Hensett til siktedes erkjennelse av handlingen, må det kunne forventes at lagmannsretten gir nærmere begrunnelse for på hvilken måte det foreligger en reell bevisforspillelsesfare. Denne nærmere begrunnelse mangler helt, og det foreligger således en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av kjennelsen.
Videre anføres det at lagmannsretten har tolket loven uriktig for så vidt angår forholdsmessigheten av fengslingen. Siktede er hardt angrepet av astma og er avhengig av daglige medisiner. Han oppholder seg fortsatt i arresten i kjelleren på Bergen politikammer, med ytterst begrensede muligheter til lufting med videre. Dette er i strid med gjeldende instruks som sier at varetektsinnsatte ikke skal oppholde seg i politiets arrest utover 5 dager. Hensett til hans helsetilstand er dette et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten kan ikke nøye seg med å legge til grunn at de helsemessige vanskene blir ivaretatt på en forsvarlig måte, når det rent faktisk ikke blir gjort.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Siktede løslates.
Subsidiært: Gulating lagmannsretts orskurd av 27. september 1994 oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke :
Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking som utvalget kan prøve etter straffeprosessloven §388 nr 2 og nr 3.
A erkjente i forhørsretten at han slo fornærmede med knyttneveslag i ansiktet, men han husket ikke at han sparket. Han benektet å ha sett medsiktede, B, utøve vold mot fornærmede.
Når lagmannsrettens kjennelse ses i sammenheng med forhørsrettens bemerkninger, som lagmannsretten har vist til, må begrunnelsen forstås slik at det er lagt vesentlig vekt på fare for bevisforspillelse i forhold til den medsiktede.
Etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 er det adgang til fengsling for å hindre at bevis mot medskyldige forspilles. Av forarbeidene, jf Ot.prp.nr.53 (1983-84) på 28 fremgår imidlertid at "det bør kreves atskillig før slik fengsling kan finne sted". Det er samme sted også pekt på at fengsling på grunn av medskyldiges forhold vil kunne være et uforholdsmessig inngrep. Stortingets justiskomite sluttet seg til dette, jf Innst.O.nr.72 (1984-85) 6 og understreket at bevisforspillelsesfaren må vurderes ekstra grundig der dette gjalder i forhold til en medskyldig.
Lagmannsretten har i sin kjennelse uttalt at det ved løslatelse vil være stor fare for at bevis vil bli ødelagt, uten at det er gitt en nærmere begrunnelse i tilknytning til at fengslingsgrunnlaget her er å hindre bevisforspillelse mot medsiktet og at den medsiktede også er fengslet. Heller ikke ved vurderingen av om varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep er fengslingsgrunnlaget trukket inn i vurderingen. Utvalget finner ut fra dette at lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.