HR-1994-202-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-14 |
| Publisert: | HR-1994-00202k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00202K , jnr 36/1994. |
| Parter: | SR-Finans Leasingservice AS (advokat Leif Inge Håland) mot DnB AS (advokat Geir Jøsendal). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §172, §179, §180, §181 |
I tvist mellom Den norske Bank AS ("DnB") og SR-Finans Leasingservice AS ("SR-Finans") om rettsvern for panterett og eventuell foreldelse, avsa Stavanger byrett 2 juli 1992 dom med slik domsslutning:
"1. SR Finans Leasing Service AS frifinnes.
2. Den norske Bank AS dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen å betale saksomkostninger til SR Finans Leasing Service AS med tilsammen kr 28830,- kronertjueåttetusenåttehundreogtretti-."
DnB påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 27 oktober 1993 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Pkt. 1 i byrettens dom stadfestes, dog med den endring at Den norske Bank AS er rette eier av beløp på kr 159148,70 samt påløpne renter, som er deponert på advokat Jøsendals klientkonto i forbindelse med sletting av salgspant på DD 78567.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byrett eller lagmannsrett."
Det fremgår av dommen at lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §174 første ledd og §180 annet ledd. Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens dom.
SR-Finans har i rett tid påkjært domsslutningens pkt 2, saksomkostningsavgjørelsen, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres prinsipalt at omkostningsspørsmålet skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §172 første ledd og hovedregelen i §180 første ledd. Det hevdes å fremgå både av by- og lagmannsrettens premisser at SR-Finans, hverken før saksanlegget eller under den rettslige behandling av tvisten, påsto seg tilkjent retten til det deponerte beløp som omtales i lagmannsrettens domsslutning pkt. 1. DnB har således ikke fått medhold i noen av de krav som er omtvistet i saken. Tvistemålsloven §174 første ledd og §180 annet ledd kan derfor etter SR-Finans' oppfatning ikke få anvendelse.
Subsidiært anføres det at lagmannsretten har anvendt loven feil når den ikke har funnet noen av unntakene i tvistemålsloven §174 annet ledd anvendelige. I den utstrekning retten til det deponerte beløp i det hele tatt kan anses som et tvistepunkt i saken, er det et tvistepunkt av liten betydning, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. Det er likeledes SR-Finans' oppfatning at de vesentlige utgifter ved saken er påløpt ved de tvistepunkter hvor kjæremotparten har tapt saken, jf §174 annet ledd i.f.
Atter subsidiært anføres det at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil når den ikke har redegjort for hvorfor saksomkostninger ikke er tilkjent den kjærende part etter §174 annet ledd. Slik denne sak ligger an, skulle retten ha drøftet og tatt standpunkt til unntakene i bestemmelsen. Når dette ikke er gjort, hevdes det - under henvisning til Rt-1975-971 - å foreligge en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
SR-Finans har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. SR-Finans Leasingservice tilkjennes saksomkostninger med kr 3000,-."
DnB har sluttet seg til lagmannsrettens resultat og begrunnelse. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.
2. SR-Finans Leasingservice AS erstatter DnB AS' saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 3000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at ved prøvningen av lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er utvalgets kompetanse begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten legger til grunn at det først under ankeforhandlingen ble klarlagt at SR-Finans ikke bestred at banken var rette eier av det deponerte beløp på kr 159148,70. Etter omstendighetene er dette en bevisbedømmelse som bare har betydning for omkostningsavgjørelsen, og hvor utvalget derfor ikke er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledds annet punktum. Utvalget er imidlertid enig med lagmannsretten i at SR-Finans ikke klart hadde frafalt krav på det deponerte beløp før under ankeforhandlingen. Det er derfor ikke i strid med loven at lagmannsretten ved saksomkostningsavgjørelsen tar utgangspunkt i tvistemålsloven §174 første ledd og §180 annet ledd.
Lagmannsretten uttaler videre at "det ikke finnes grunn til å fravike hovedregelen i første ledd i §174". Retten har altså overveiet spørsmålet, men noen nærmere begrunnelse er ikke gitt, f.eks. er det ikke i denne sammenheng trukket inn om retten har funnet saken tvilsom. Bemerkningene om det deponerte beløp kan vanskelig ses som noen fyldestgjørende begrunnelse for opphevelse av saksomkostningene. Etter det oppyste utgjorde dette beløpet bare en liten del av tvistegjenstanden, og tvisten om beløpet må antas å ha utgjort en nokså ubetydelig del av den samlede saksbehandling.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for utvalget utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens saksomkostningavgjørelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.