HR-1994-22-A - Rt-1994-319
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-09 |
| Publisert: | HR-1994-00022-A - Rt-1994-319 (72-94) |
| Stikkord: | Samferdsel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00022 A, snr 210/1993. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Siri Frigaard) mot A (Forsvarer: advokat Jan R Flygansvær - til prøve). |
| Forfatter: | Tjomsland, Hellesylt, Dolva, Foss, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Samferdselsloven (1976) §26, §7, Straffeprosessloven (1981) §268 |
Politiadjutanten ved Bergen politikammer utferdiget 13 januar 1993 forelegg mot A for overtredelse av lov 4 juni 1976 nr 63 om samferdsel §26 jf §7. Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt Bergen byrett for pådømmelse, jf straffeprosessloven §268. Bergen byrett avsa 21 september 1993 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av lov om Samferdsel av 4. juni 1976 §26 jfr. §7 nr. 1 til en bot til statskassen stor kr 2000,- - totusenkroner -, subs. fengsel i 10 - ti - dager hvis boten ikke betales. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler A kr 2000,- - totusenkroner til det offentlige til dekning av sakens omkostninger."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom. Domfelte har prinsipalt begjært fornyet behandling ved lagmannsrett og subsidiært anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet lagmannsrettsbehandling og nektet anken over straffutmålingen fremmet. Anken over saksbehandlingen er henvist til Høyesterett.
I anken anfører domfelte at politiet hadde godtatt at representanter for drosjenæringen benyttet etterforskningsskritt med provokasjonstilsnitt uten at vilkårene for slik etterforskning var til stede. Han gjør gjeldende at denne etterforskningen har fremkalt en straffbar handling som ellers ikke ville bli begått. Forsvareren har på dette grunnlag nedlagt påstand om frifinnelse. Utenom anken har forsvareren under ankeforhandlingen også gjort gjeldende at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å prøve byrettens forståelse av samferdselsloven §7.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Som bakgrunn for vurderingen av domfeltes anke finner jeg grunn til å redegjøre noe nærmere for sakens faktiske bakgrunn slik denne fremgår av byrettens dom.
Drosjenæringen i X hadde registrert omfattende problemer med privatbiler, som uten løyve til personbefordring, foretok betalt persontransport, såkalt piratdrosjekjøring. Det hadde i den anledning vært kontakt mellom drosjesentralens ledelse og politiet, og sentralen iverksatte natt til 12 desember 1992 kontroller for å avdekke virksomheten. Byretten uttaler i den forbindelse at "opplegget var godtatt av politiet". Det heter videre i byrettens dom:
"Natt til 12. desember 1992 oppholdt vitnene B og C seg på Y, hvor de stilte seg opp i drosjekøen. Fra stedet de sto observerte de en del privatbiler som tok opp passasjerer. Herunder blev de kl. 0100 oppmerksomme på Volvo 242 - - - - som fra nederst ved Z tok ombord noen personer og kjørte nordover. De noterte data om bilen, og retten legger til grunn at de allerede da noterte registreringsnummeret. Videre finner retten bevist at det samme gjentok seg kl. 0140, og at nummeret også da blev registrert.
Da bilen kom til samme sted for 3. gang, tok de 2 kontakt med fører som tiltalte har erkjent at var ham.
Om hvordan ordene blev vekslet mellom dem har tiltalte og de 2 vitnene gitt forkjellige forklaringer. Retten legger til grunn at vitnene spurte om å bli kjørt til - - -plass, og at tiltalte meddelte at det kostet kr 50,-. Derefter blev de kjørt dit, betalte og gikk til drosjesjåførenes kontor hvor rapport ble skrevet."
Jeg tilføyer at byretten uttaler at den fant det bevist at domfelte hadde drevet tilsvarende kjøring også de fire forutgående helger, og at han hadde hatt en inntekt av dette på kr 500 - 1000 pr helg.
Spørsmål vedrørende såkalt etterforskning med provokasjonstilsnitt fra politiets side, har i de senere år blitt behandlet i flere avgjørelser av Høyesterett, jf Rt-1984-1076, Rt-1992-1088 og Rt-1993-473. Jeg vil generelt bemerke at det i tilknytning til denne problemstilling oppstår forskjellige spørsmål. For det første om politiet har adgang til å benytte den aktuelle etterforskningsmetode, for det annet om politiet har anledning til å fremlegge de bevis som på denne måten er ervervet, og for det tredje om handlinger som er fremprovosert ved slike etterforskningsskritt er straffbare. Det er på bakgrunn av den påstand som er nedlagt, særlig det siste spørsmålet som står sentralt i vår sak.
Forsvareren har særlig vist til avgjørelsen i Rt-1993-473, som har likhetstrekk med vår sak. Her ble vedkommende frifunnet fordi han ikke ble ansett for å drive persontransport i strid med samferdselsloven, men Høyesterett tilføyde at ekstraordinære etterforskningsmetoder som fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville bli begått, ikke kunne aksepteres på dette området.
I saken i Rt-1993-473 opptrådte sivilpersoner innen drosjenæringen som politiets medhjelpere under en planlagt politiaksjon mot piratdrosjekjøring. Det ble her uten videre lagt til grunn at medhjelpernes opptreden måtte likestilles med politiets egen. I vår sak, hvor kontrollen ble organisert av drosjenæringen selv, er hensynene til dels andre enn når det er politiet som forestår denne. Men det fremgår som nevnt av byrettens dom at opplegget var godtatt av politiet. Det har ikke vært mulig å få klarlagt hva dette nærmere innebar. For mitt standpunkt i saken er det imdlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på de spørsmål som her kunne reises.
Aktor for Høyesterett har gjort gjeldende at den etterforskning som er foretatt i saken ikke har provokasjonspreg, at det straffbare forhold ikke er fremprovosert av etterforskningen, og at saken derfor står i en annen stilling enn saken i Rt-1993-473. I sistnevnte sak stanset politiets medhjelpere en tilfeldig bil som passerte en gate der politiet antok at det opptrådte "piratdrosjer". De ba om skyss, og etter å ha fått ja, spurte de om hva de skulle betale. Aktor har i denne sammenheng sterkt fremhevet at B og C spurte om å bli kjørt til et bestemt sted, og at domfelte deretter meddelte at dette kostet kr 50. Hun har vist til at kjøringen ikke ville vært ulovlig dersom det ikke hadde vært tatt vederlag, og at det derfor var ved å fremsette krav om vederlag at det straffbare forhold oppsto. Jeg er enig med aktor i at det allerde på dette grunnlag kan reises spørsmål om dette tilfellet kan likestilles med saken i Rt-1993-473.
Forsvareren har nedlagt påstand om at A frifinnes. For at han skal kunne frifinnes for det forhold tiltalen omfatter, må det under enhver omstendighet kunne legges til grunn at det straffbare forhold er fremprovosert av etterforskningen, jf nærmere Rt-1992-1088, særlig side 1091. Den ulovlige persontransporten fant sted natt til 12 desember 1992 og er i forelegget beskrevet som ett sammenhengende straffbart forhold. Byretten har funnet det bevist at domfelte foretok tre turer mot betaling denne natten. Også for byretten gjorde forsvareren gjeldende at det straffbare forhold var fremprovosert gjennom den etterforskningen som var foretatt. Byretten uttaler i den anledning:
"Retten bemerker at for de 2 første turene foreligger ingen provokasjon. Retten kan heller ikke se at det for siste tur foreligger noen ulovlig provokasjon i det retten legger til grunn at slik tiltalte gikk frem må det være åpenbart at om han ikke hadde tatt turen med de 2 vitnene, ville han tatt den med andre passasjerer."
Jeg viser til det byretten her har uttalt. Denne saken atskiller seg på dette punkt på en avgjørende måte fra saken i Rt-1993-473. På bakgrunn av det byretten her uttaler, kan jeg ikke se at det kan være grunnlag for frifinnelse i dette tilfellet.
Jeg er også blitt stående ved at det ikke var en saksbehandlingfeil av byretten å tillate vitneforklaringer fra B og C. Forsvareren fremsatte heller ikke noen innsigelse mot at disse ble avhørt. Jeg har på bakgrunn av det saksforhold byretten har lagt til grunn, kommet til at vitnene ikke har fremprovosert noen straffbar handling som ellers ikke ville ha funnet sted. En nærmere avklaring av det faktiske grunnlag for denne vurderingen skjedde gjennom den bevisførsel som fant sted under hovedforhandlingen. Noe grunnlag for byretten til av eget tiltak å avvise vitneforklaringene fra B og C kan jeg ikke se forelå.
Forsvareren har som nevnt utenom anken gjort gjeldende at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å prøve byrettens tolking av samferdselsloven §7 nr 1. Bestemmelsen retter seg mot den "som mot vederlag vil drive persontransport med motorvogn ....". Forsvareren har vist til at det på bakgrunn av forarbeidene til lovendringen 8 august 1986 nr 57 er lagt til grunn at bestemmelsen ikke omfatter ett enkeltstående tilfelle av persontransport, jf dommen i Rt-1993-473. I Ot.prp.nr.86 (1984-85) side 12 heter det bl.a.:
"I dette begrepet, som er generell ved lovens ulike løyveordninger, ligger at virksomheten må ha en viss varighet, være uttrykk for en mer systematisk utnyttelse av transportmidelet i ervervsmessig øyemed."
Jeg finner det klart at den kjøringen som domfelte drev natt til 12 desember 1992 og som omfattet tre turer mot betaling, rammes av forbudet i samferdselsloven §7 nr 1. Domsgrunnene er etter min mening tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves. Jeg tilføyer at byretten har funnet det bevist at domfelte drev tilsvarende kjøring de fire forutgående helger, noe som innebærer at kjøringen 12 desember 1992 må sees som en del av et mer omfattende straffbart forhold.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.