HR-1994-29-K - Rt-1994-116
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-20 |
| Publisert: | HR-1994-00029-K - Rt-1994-116 (30-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremålsutvalgets kompetanse, Tvangsfullbyrdelse, Motregning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02800K - Høyesterett HR-1994-00029 K, jnr 526/1993. |
| Parter: | Norsk Talentbyrå AS, Geir Killingland (Advokat Bjarne Skutvik)) mot No Limit AS (Advokatfirmaet Schjødt), Geir Hamnes (v/advokat Jan Magne Styrmoe). |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §15, Tvistemålsloven (1915), §16 |
Saken gjelder spørsmålet om en innsigelse om at et krav er bortfalt ved motregning kan gjøres gjeldende under tvangsfullbyrdelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §15.
Namsmannen i Oslo tok den 15 januar 1993 til følge en begjæring fra No Limit AS og Geir Hamnes, heretter kalt No Limit, om utlegg hos Norsk Talentbyrå AS og Geir Killingland, heretter kalt Norsk Talentbyrå. Tvangsgrunnlaget er tilkjente saksomkostninger i en sak om midlertidig forføyning. Norsk Talentbyrå påklaget namsmannens beslutning til Oslo namsrett med den begrunnelse at Norsk Talentbyrå hadde erklært motregning mot kravet. Oslo namsrett avsa den 22 juni 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Klage av 26. januar 1993 over namsmannens beslutning om å ta begjæring om utlegg til følge, tas ikke til følge.
2. Norsk Talentbyrå AS og Geir Killingland pålegges in solidum å betale i saksomkostninger til No Limit AS og Geir Hamnes kr 4000,- kronerfiretusen 00/00 innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Norsk Talentbyrå påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som den 24 august 1993 avsa kjennelse hvorved namsrettens kjennelse ble stadfestet. Norsk Talentbyrå påkjærte lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg som den 7 oktober 1993 avsa kjennelse hvorved lagmannsrettens kjennelse ble opphevet og hjemvist til fortsatt behandling. Opphevelsen var begrunnet med at lagmannsretten hadde vurdert motregningsinnsigelsen etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §16, mens innsigelsen skulle ha vært vurdert etter loven §15.
Eidsivating lagmannsrett avsa ny kjennelse den 18 november 1993 med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Norsk Talentbyrå AS og Geir Killingland in solidum til No Limit AS og Geir Hamnes 6750 - sekstusensyvhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler fremgår av de tidligere kjennelser.
Norsk Talentbyrå har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har gjort gjeldende at kjennelsen bygger på feil lovforståelse og at det foreligger feil i saksbehandlingen. Fra kjæremålet hitsettes:
"Norsk Talentbyrå A/S gjør gjeldende de samme anførsler og beviser som for de tidligere instanser.
Motregningssituasjonen oppstod da No Limit ble tilkjent saksomkostninger. Norsk Talentbyrå erklærte motregning umiddelbart etter at motregningssituasjonen hadde oppstått. I relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §15 må det avgjørende være at motregning ble gjort gjeldende umiddelbart etter at motregningssituasjonen oppstod."
No Limit har i kjæremålstilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og at denne ikke gir uttrykk for uriktig lovforståelse. Det gjøres for øvrig gjeldende at den kjærende part ikke har redegjort nærmere for den påberopte saksbehandlingsfeil. Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Norsk Talentbyrå AS og
Geir Killingland in solidum kr 1500."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset overenstemmende med bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf §404 nr 2 og 3. Utvalget bemerker at bestemmelsen i tvistemålsloven §404 nr 3 i praksis har vært forstått slik at den ikke bare gjelder tolkning av enkeltstående lovregler, men også tilfelle hvor den rettslige løsning beror på forståelsen av flere lovregler sett i sammenheng, jf blant annet Rt-1984-1453 og Rt-1987-1283.
Lagmannsretten har - i samsvar med utvalgets kjennelse 7 oktober 1993 - vurdert anførselen om at saksomkostningskravet er bortfalt ved motregning, i forhold til bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §15. Retten har lagt til grunn at de innvendinger som kan gjøres gjeldende etter §15, kan fremsettes overfor krav på tilkjente saksomkostninger, også når det kravet saken knytter seg til ikke er et pengekrav. Kjæremålsutvalget er enig i denne lovforståelse.
Det springende punkt i saken blir derfor om den motregningen som er erklært av Norsk Talentbyrå, "støttet seg til omstendigheter som er oppstått så sent at de ikke kunne vært påberopt før avgjørelsen" av saksomkostningskravet. Lagmannsretten drøfter forholdsvis inngående spørsmålet om når motkravet som gjelder tap av driftsinntekter på bakgrunn av misbruk av varemerket Miss Norway i perioden 1988 til 1992, kunne vært gjort gjeldende, og kommer til at dette var før kjennelsene (tvangsgrunnlagene) av henholdsvis 10 april og 23 juli 1992 ble avsagt. Så langt foreligger det ikke noe feil i lagmannsrettens lovtolkning.
Lagmannsretten drøfter imidlertid ikke om dette erstatningskravet (motkravet) under saken kunne gjøres gjeldende i motregning overfor de saksomkostninger motparten eventuelt ville bli tilkjent i saken. Norsk Talentbyrå bestred for lagmannsretten at det forelå en slik motregningsadgang. Når lagmannsrettens kjennelse leses i sammheng, er det imidlertid nærliggende å forstå den slik at retten mener at det under saken foreligger en slik motregningsadgang. Etter kjæremålsutvalgets syn bygger dette standpunktet på en uriktig forståelse av tvistemålsloven regler om tilkjennelse av saksomkostninger. Slik utvalget ser det, må tvistemålsloven ordning være at det ikke er adgang til å bringe et krav til motregning mot et saksomkostningskrav før dette oppstår ved den dom eller kjennelse der beløpet blir tilkjent. Utvalget vil også vise til at det er et generelt obligasjonsrettslig prinsipp at frigjøringstiden for hovedkravet må være kommet før motregning kan finne sted, se Kruger: Pengekrav annen utgave 1984 344.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Kjæremålet har ført frem. Den kjærende part har ikke krevd omkostninger for behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.