Rt-1984-1453
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-06-29 |
| Publisert: | Rt-1984-1453 (446-84) |
| Stikkord: | Familierett, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 29. juni 1984 i l.nr. 216 K/1984 |
| Parter: | A (advokat Cato Schiøtz) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Ragnhild Dæhlin). |
| Forfatter: | Røstad, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Lov om bidragsforskudd (1957) §11, Folketrygdloven (1966) §12-3, Tvistemålsloven (1915) §404, Lov om bidragsforskudd (1957), Barneloven (1981) §57, §60 |
I juni 1983 innleverte A klage til Oslo namsrett. I klagen påstod han opphevelse av det pålegg som Bidragsfogden i Oslo 20. september 1982 hadde truffet om trekk i hans lønn. Trekkpålegget var foranlediget av en henstilling fra Bidragsfogden i Kristiansand, og gjaldt bidrag for perioden 1. mai 1980-1. januar 1981 til A's tidligere ektefelle, B. Begrunnelsen for trekkpålegget var at det offentlige hadde forskuttert underholdsbidrag og betalt overgangsstønad til ektefellen, og dermed trådt inn i kravet på underholdsbidrag.
Oslo namsrett avsa kjennelse om opphevelse av det trufne lønnstrekk, mens Eidsivating lagmannsrett etter kjæremål fra Oslo kommune stadfestet trekkpålegget. - - -
B hadde 5. desember 1979 reist sak ved Oslo byrett mot sin mann, B. Hustruen krevde separasjon og foreldremyndigheten over fellesbarnet, C, født xx.xx.1976.
Under saksforberedelsen ble det holdt rettsmøte 28. januar 1980. Partene inngikk der rettsforlik, med bestemmelse om at sønnen - C - skulle være vekselvis 14 dager hos hver av foreldrene. Etter uttrykkelig bestemmelse skulle rettsforliket gjelde «inntil det er avsagt dom i saken».
Etter hovedforhandling avsa Oslo byrett 2. april 1980 dom, hvorved mannen ble pålagt å betale kr. 1200 pr. måned - regnet fra 1. mai 1980 - som oppfostringsbidrag til ektefellenes fellesbarn, C.
Domsslutningen inneholder intet om samværsrett, men det fremgår av premissene at partene er «enige om at den som ikke får foreldremyndigheten over fellesbarnet, C, skal ha samværsrett med ham en uke hver måned etter nærmere avtale».
Ektemannen påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett.
Etter det opplyste hadde partene sønnen hos seg omtrent like meget inntil det i mai/juni 1980 oppstod uenighet mellom partene om gjennomføringen av den daglige omsorgen for sønnen. I prosesskriv 11. juni 1980 til Oslo namsrett krevde A rettsforlikets bestemmelse om at sønnen skulle være 14 dager hos hver gjennomført ved tvangsmulkt. Han hevdet at rettsforliket etter sitt innhold måtte gjelde frem til det forelå rettskraftig dom i saken om foreldremyndigheten. Namsretten gav kjennelse 15. september 1980 faren medhold. Moren ble pålagt en løpende tvangsmulkt på 110 kroner for hver dag som gikk uten at faren fikk anledning til å utøve retten til å ha barnet hos seg etter forliket. Kjennelsen er rettskraftig.
Etter det opplyste bodde sønnen deretter 14 dager hos hver frem til partene flyttet sammen igjen i Oslo 6. januar 1981. Ankesaken ble hevet 4. februar 1981. - - -
Saksforholdet for øvrig går frem av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovforståelse. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalget har derfor begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404.
Utvalget finner at den begrunnelse lagmannsretten har gitt, tyder på at retten har bygd på uriktig lovforståelse, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3.
Etter lov av 26. april 1957 om underholdsbidrag til barn §11 og folketrygdloven §12-3 fjerde ledd trer det offentlige inn i kravet på underholdsbidrag. Det sentrale spørsmål i saken, slik utvalget ser det, er om barnets mor på grunnlag av Oslo byretts dom av 2. april 1980 hadde et tvangskraftig krav mot barnets far på underholdsbidrag, som det offentlige har trådt inn i.
Lagmannsretten har vist til at faren ved dommen ble pålagt å betale underholdsbidrag til barnet med 1200 kroner pr. måned fra 1. mai 1980. Etter den tidligere lov om barn i ekteskap §14 femte ledd og den någjeldende barnelovs §60 ble dommen tvangskraftig allerede etter 3 dager. Dommen er ikke senere endret ved anke eller begjæring om ny bidragsfastsettelse etter barneloven §57. Til anførslen om at den daglige omsorg for barnet ikke var blitt overført til moren slik dommen forutsatte, bemerker lagmannsretten at dette ikke uten videre kan medføre at bidragskravet ikke består. Hvorvidt bidraget i en slik situasjon kan reduseres eller falle bort, må etter lagmannsrettens syn bero på en vurdering blant annet av partenes ervervs- og inntektssituasjon, og ligger utenfor det namsrettssaken gjelder.
Utvalget er ikke enig i at spørsmålet om den daglige omsorg for barnet ble overtatt av moren etter Oslo byretts dom av 2. april 1980, må være uten betydning for hvorvidt det foreligger et krav på underholdsbidrag som kan tvangsfullbyrdes mot den kjærende part. Når dommen påla faren bidragsplikt til barnet, synes det å henge sammen med at moren ble tilkjent foreldremyndigheten og dermed også var den som skulle ha den daglige omsorg. Imidlertid hevder faren at foreldrene - i strid med forutsetningen for bidragsavgjørelsen i Oslo byretts dom, men i samsvar med rettsforliket - fortsatte å dele omsorgen likt mellom seg.
Det er ikke helt uvanlig at det kan oppstå en slik situasjon, hvor den forutsetning om omsorgen som ligger til grunn for fastsettelsen av bidragsplikt ikke realiseres. Den vil for eksempel kunne oppstå når avgjørelsen om hvem som skal ha barnet hos seg, blir påanket. Dersom den tapende part har omsorgen for barnet og det ikke blir truffet bestemmelse om foregrepet tvangskraft, vil barnet ofte forbli hos den tapende part mens ankesaken verserer. Den som faktisk har omsorgen, kan etter utvalgets oppfatning under slike omstendigheter ikke være forpliktet til å oppfylle dommens bestemmelse om bidragsplikt, - iallfall må det gjelde når det ikke foreligger rettsstridig forhold fra partens side. Og dette må han også kunne gjøre gjeldende som innsigelse mot tvangsfullbyrdelse av bidragskravet uten å søke endring av bidragsfastsettelsen etter barneloven §57. En slik etterfølgende utvikling når det gjelder hvem som har omsorgen for barnet, står etter utvalgets oppfatning i en annen stilling enn for eksempel endringer i partenes ervervs- og inntektssituasjon, hvor den bidragspliktige må gå veien om barneloven §57 for å få bidragsfastsettelsen endret.
Det syn utvalget her har gitt uttrykk for, vil også kunne få betydning når det i den foreliggende sak hevdes at foreldrene fortsatte å dele omsorgen likt mellom seg, i strid med forutsetningen for den bidragsavgjørelse som ble truffet ved Oslo byretts dom.
Etter utvalgets oppfatning har således lagmannsretten bygd på uriktig rettsoppfatning når den har ansett den kjærende parts anførsler på dette punkt for å ligge utenfor tvangsfullbyrdelsessaken. Selv om lagmannsrettens rettsoppfatning ikke bygger på tolking av noen enkeltstående lovregel, strider den etter utvalgets syn mot det som kan utledes av sammenhengen i og forutsetningene for lovreglene om tvangsfullbyrdelse av bidrag til barn. Etter praksis må det da anses å foreligge en feil i lovtolkingen, jfr. blant annet Rt-1981-1195 med videre henvisninger og Rt-1983-1000.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Den kjærende part bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saksomkostningsbeløpet settes til 1200 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -