HR-1994-312-K - Rt-1994-675
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-31 |
| Publisert: | HR-1994-00312-K - Rt-1994-675 (189-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting, Internasjonal privatrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02862 K - Høyesterett HR-1994-00312 K, jnr 120/1994. |
| Parter: | Sveriges Television AB, Bo Landin (advokat Synnøve Smedal) mot Gudmund Skogvik m.fl. (tilsammen 16 parter). |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §29, §179, §404 |
Ved stevning av 7 februar 1992 til Oslo byrett reiste seksten norske selfangere (Gudmund Skogvik m fl) søksmål mot Sveriges Television AB og Bo Landin, begge hjemmehørende i Sverige, med påstand om erstatning/og eller oppreisning for påståtte ærekrenkende uttalelser i film vist på pressekonferanse den 9 februar 1989 i Oslo og den 11 februar 1989 i svensk TV2. Saken ble anlagt for Oslo byrett i medhold av tvistemålsloven §29. I tilsvaret la Sveriges Television AB og Bo Landin ned påstand om avvisning av saken. Det ble holdt saksforberedende rettsmøte i byretten den 2 september 1993 som gjaldt spørsmål om avvisning og lovvalg. Byretten avsa 13 september 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises forsåvidt gjelder krav om erstatning/oppreisning for visning av filmen "Om människor og sälar" i Sveriges TV 2 den 11. februar 1989.
2. Saken fremmes forsåvidt gjelder krav om erstatning/oppreisning i forbindelse med pressekonferanse i Oslo 9. februar 1989.
3. Norsk rett anvendes ved pådømmelse av saken for den del som tillates fremmet.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Gudmund Skogvik m fl påkjærte byrettens kjennelse, slutningens pkt 1 og 4, til Eidsivating lagmannsrett som 11 mars 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes for Oslo byrett, for så vidt gjelder krav om erstatning/oppreisning for visning av filmen "Om människor og sälar" i Sveriges TV2 11 februar 1989.
2. Byrettens slutning pkt 3 oppheves.
3. Påstanden pkt 2 i kjæremålserklæringen fra Gudmund Storvik med flere avvises.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for byrett og lagmannsrett for så vidt gjelder den del av saken som er påkjært."
Sveriges Television AB og Bo Landin har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 1 og 4, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at tvistemålsloven §29 ikke kan anses for å gi hjemmel for behandlingen av saken for Oslo byrett eller for andre norske domstoler. Tvistemålsloven §29 bestemmer i utgangspunktet den innbyrdes kompetanse mellom de norske domstoler. En tolkning av tvistemålsloven §29 medfører at denne ikke gir grunnlag for å fastslå at det foreligger norsk domskompetanse i saken.
Spredning av fjernsynssignaler har tidligere ikke vært omfattet av tilsvarende bestemmelser som Luganokonvensjonens regler om domstolenes jurisdiksjon. Det anføres på denne bakgrunn at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Luganokonvensjonen i relasjon til spørsmålet i denne sak innebærer en kodifikasjon av folkerettslige prinsipper og regler, som norsk rett ved ikrafttredelsen forutsettes å ha vært i samsvar med. Det anføres videre å være feil lovforståelse når lagmannsretten legger til grunn at Luganokonvensjonen bør tillegges betydelig vekt ved avgjørelsen av spørsmålet om norske domstoler har kompetanse i henhold til tvistemålsloven §29.
Etter de kjærende parters syn taler reelle hensyn for at saken bør føres i Sverige. Sveriges Television AB kan ikke hindre at spillover-signaler blir videreformidlet i Norge, enten ved at de tas opp via eter direkte fra Sverige eller ved videreformidling via satelitt. Det må videre leggges vekt på at informasjonsstrømmen over landegrensene stadig øker, og at det er en bred politisk enighet om å støtte opp denne utvikling. Det er vist til utredninger der det er uttrykk for at senderlandets rett skal få anvendelse.
Det anføres dessuten at lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at søksmålet har den nødvendige tilknytning til Norge og at den umiddelbare skade har inntruffet her. En eventuell skade må anses å ha inntruffet i Sverige. Dette tilsier at saken skal behandles for svenske domstoler.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Saken, forsåvidt gjelder krav om erstatning/ oppreisning for visning av filmen "Om människor og Sälar" i Sveriges TV2 11. februar 1989, avvises.
2. Gudmund Skogvik m.fl. tilpliktes in solidum å erstatte Sveriges Television ABs og Bo Landins saksomkostninger for samtlige instanser, forsåvidt gjelder den del av saken som er påkjært."
Gudmund Skogvik m fl har anført at Oslo byrett er kompetent til å befatte seg med saken, idet det anføres at dette følger av tvistemålsloven §29 anvendt på internasjonale forhold. Det er riktig lovforståelse når lagmannsretten legger til grunn at Luganokonvensjonen bør tillegges vekt ved avgjørelsen av spørsmålet om norske domstoler har kompetanse i henhold til tvistemålsloven §29. Det kan ikke anses urimelig at de kjærende parter må finne seg å bli saksøkt i Norge for skader som er oppstått her i landet som følge av visningen på svensk TV2. Søksmålet gjelder kun den skade sendingen måtte ha påført saksøkerne i Norge, og eventuell skade oppstått i Sverige eller andre land er således ikke omfattet av søksmålet. Spørsmålet om hvilket lands lov som skal gjelde er et vesentlig annet spørsmål enn spørsmålet om hvilke lands domstol som er kompetent til å befatte seg med saken.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 11. mars 1994 punkt 1 stadfestes.
2. Sveriges Television og Bo Landin tilpliktes in solidum å betale kjæremotpartenes saksomkostninger for samtlige instanser, forsåvidt gjelder den del av saken som er påkjært."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §29 første ledd.
Utvalget bemerker innledningsvis at i henhold til pkt 1 i byrettens kjennelse ble saken fremmet for så vidt saken gjelder erstatning for skade oppstått ved at filmen ble vist under en pressekonferanse i Oslo 9 februar 1992, d.v.s. to dager før den ble vist i svensk TV2. Det var Sveriges Television AB som hadde invitert til pressekonferansen og Bo Landin var til stede. Denne del av kjennelsen ble ikke påkjært, men pressekonferansen og hensikten med den er trukket inn i lagmannsrettens begrunnelse for å fremme søksmålet også for så vidt gjelder visningen i svensk TV2 den 11 februar.
I pkt 3 i byrettens kjennelse ble bestemt at norsk rett skulle anvendes for så vidt saken var tillatt fremmet. Byrettens kjennelse på dette punkt ble opphevet av lagmannsretten ex officio under henvisning til at lovvalgsspørsmålet ikke kunne avgjøres i egen kjennelse under saksforberedelsen. Denne del av lagmannsrettens kjennelse er ikke påkjært. Lagmannsrettens standpunkt her er etter utvalgets mening utvilsomt riktig.
Tvistemålslovens vernetingsregler tar i første rekke sikte på på avgjøre kompetansefordelingen mellom norske domstoler, men de vil kunne være bestemmende også for spørsmålet om adgangen til å reise søksmål mot personer og selskaper som er hjemmehørende i utlandet. Som bemerket i kjennelsen Rt-1993-44 må spørsmålet avgjøres etter en tolking av den vernetingsbestemmelse som vil være aktuell (side 49).
For så vidt gjelder §29 første ledd er det ikke uttalelser i forarbeidene som kan gi veiledning, og utgangspunktet må være at søksmål om erstatning kan reises i Norge når den "umiddelbare virkning" av den skadegjørende handling er inntrådt her. Dette er lagt til grunn i Rt-1990-382.
Lagmannsretten har også vist til Luganokonvensjonens art 5 (3) som gir saksøkeren valget mellom handlingsstedet og virkningsstedet. Siden søksmålet er reist før konvensjonen trådte i kraft, har bestemmelsen ikke direkte betydning for den foreliggende sak. Utvalget er imidlertid enig med lagmannsretten i at konvensjonsbestemmelsen likevel kan få betydning. Det er ikke grunn til å tolke §29 innskrenkende når den etter sin ordlyd fører til løsninger som er på linje med internasjonalt aksepterte normer. I kjæremålet er anført at lagmannsretten tar feil når den finner at Luganokonvensjonen er en kodifikasjon av interlegale prinsipper. Dette spørsmål finner utvalget ikke grunn til å gå inn på.
Den kjærende part har anført at reelle grunner taler for at søksmål ikke kan anlegges i Norge for så vidt gjelder televisjonsprogrammer. Det er i denne forbindelse vist til bl.a. N0U:1983 nr 12 side 41 flg hvor det er gitt uttrykk for at senderlandets rett skal legges til grunn. Det er videre vist til at senderlandets lov bør gjelde hvis man skal oppnå den kommunikasjonsfrihet som bør gjelde.
Utvalget finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de dokumenter som det her er vist til. De utredninger det gjelder har ikke ført til internasjonalt bindende avtaler - dette er for øvrig heller ikke påstått. Det er dessuten uklart i hvilken utstrekning de synspunkter som gjengis også gjelder spørsmålet om forum. Det kan i denne forbindelse også bemerkes at Luganokonvensjonens art 5 (3) ikke har noen særregel for erstatningssaker med utgangspunkt i meningsytringer.
Når det gjelder spørsmålet om visningen av filmen i Sverige hadde slike virkninger at søksmål kan anlegges i riket, jf forutsetningen om at den umiddelbare virkning er inntrådt her, viser lagmannsretten til at den pressekonferanse som ble holdt og hvor filmen ble presentert, "åpenbart ble holdt i Oslo for å skape blest om filmen nettopp i Norge". Lagmannsretten har videre vist til at svensk TV2 mottas av mange seere i Norge og at dette på visningstiden særlig gjaldt Oslo. Lagmannsretten konkluderer med at søksmålet har den nødvendige tilknytning til Norge, og at den umiddelbare virkning inntrådte her. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten i denne forbindelse bygger på uriktig tolking av §29. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve. Spørsmålet om valg av annen rettskrets enn Oslo er ikke tatt opp i kjæremålet.
Utvalget er etter dette kommet til at kjæremålet må forkastes. Kjæremotpartene har krevd saksomkostninger både for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Spørsmålet om saksomkostninger bør imidlertid utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning: Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår for avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken.