HR-1994-36-A - Rt-1994-389
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-25 |
| Publisert: | HR-1994-00036-A - Rt-1994-389 (84-94) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1991-00602 - Høyesterett HR-1994-00036 A, nr 11/1993. |
| Parter: | Trondheim kommune (Advokat John Olav Engelsen - til prøve) mot 1) Mildrid Øfsteng 2) Hågen Knotten (Advokat Magne Spilde) |
| Forfatter: | Gjølstad, Halvorsen, Dolva, Gussgard, Smith |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Plan- og bygningsloven (1985) §35 |
Saken gjelder anvendelse av §5 tredje ledd i lov av 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom (vederlagsloven). Trondheim bystyre vedtok 31 januar 1991 med hjemmel i plan- og bygningsloven §35 nr 1 ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan for utvidelse av en strekning av Omkjøringsveien, en gjennomfartsvei gjennom Trondheim, og bygging av nytt planfritt kryss med Jonsvannsveien. Skjønn ble påstevnet 1 februar 1991 av kommunen og Statens vegvesen. Statens vegvesen var med i saken fordi veianlegget var en del av et samarbeidsprosjekt mellom kommunen og staten. Skjønnet ble senere utvidet til også å omfatte arealer for omlegging av Jonsvannsveien med videre i henhold til ekspropriasjonsvedtak truffet av Trondheim formannskap 7. mars 1991. - Forhåndstiltredelse av de eksproprierte arealer fant sted 22. april 1991. Trondheim skjønnsrett for bygningssaker avhjemlet 5 juni 1991 skjønn i saken som omfattet over 50 takstnumre. I det vesentlige dreide det seg om såkalte stripeekspropriasjoner. Fra to av de saksøkte - Inge Lund Øfsteng og Hågen Knotten - ble det imidlertid ekspropriert betydelige arealer på østsiden av Omkjøringsveien, 19265 m2 fra Øfsteng og 13627 m2, senere utvidet til 14652 m2, fra Knotten. Underskjønnet kom til at arealene i sin helhet skulle erstattes etter tomtepris og satte grunnerstatningen til Øfsteng til 5 mill kroner, omregnet til ca 260 kroner pr m2, og til Knotten til 2,5 mill kroner, omregnet til ca 183 kroner pr m2. For så vidt gjaldt det areal som ble ekspropriert fra Knotten, og som ikke var regulert, uttalte retten at "noe av den verdiøking som ligger i at grunnen er gått over fra jordbruksgrunn til tomtegrunn, skyldes selve ekspropriasjonstiltaket". Denne del av tomteverdien ble derfor holdt utenfor ved erstatningsfastsettelsen under henvisning til vederlagsloven §5 tredje ledd. For Øfsteng synes det ikke å være gjort noe fradrag etter denne bestemmelsen.
Så vel Knotten og Øfsteng, som Trondheim kommune og Statens vegvesen, begjærte overskjønn ved Frostating lagmannsrett. Overskjønnet som ble avhjemlet 28 august 1992, omfattet også enkelte andre saksøkte. Lagmannsretten satte grunnerstatningen til Knotten til 160 kroner pr m2, til Øfsteng til 10 kroner pr m2 for eiendomsstriper - ca 3 da - og for resten til kr 160 pr m2. Bortsett fra eiendomsstripene, ble erstatningen utmålt etter en gjennomsnitts strøkspris bygget på en forholdsvis høy utnyttelse av området. I lagmannsrettens generelle bemerkninger heter det om forholdet til vederlagsloven §5 tredje ledd:
"Lagmannsretten er kommet til at det må gjøres et lite fradrag i erstatningen pga. selve ekspropriasjonstiltaket - jfr. ekspropriasjonsvederlagsloven §5 tredje ledd, og det kan for så vidt også vises til fjerde ledd.
Trafikken fra østsiden av Omkjøringsveien passerte tidligere denne via et lyskryss ved Moholt. Lagmannsretten legger til grunn at det nå var oppstått såpass stor trafikk gjennom dette lyskrysset, at det var nødvendig å sanere veiskillet ved å bygge et planfritt kryss - før en ga klarsignal til ytterligere utbygging på østsiden av veien. Det nye planfrie krysset skal imidlertid betjene langt større områder - både fremtidige utbygningsområder og allerede utbygde områder. Dette areal antas dog å være tilført en mindre verdistigning ved utbyggingen."
Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til skjønnene.
Trondheim kommune har påanket lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling - mangelfulle skjønnsgrunner - for så vidt gjelder erstatningene til Øfsteng og Knotten. Anken var også rettet mot staten v/Landbruksdepartementet, som var blant de saksøkte ved skjønnene. Saken er senere hevet i forhold til staten, idet partene er enige om at resultatet i ankesaken skal legges til grunn også for så vidt gjelder staten.
Inge Lund Øfsteng er avgått ved døden etter overskjønnet. Enken, Mildrid Øfsteng, har overtatt som part.
Den ankende part - Trondheim kommune - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Etter vederlagsloven §5 tredje ledd skal det i erstatningen for de konkrete grunnavståelser gjøres fradrag for hele den verdiøkning som kommer av ekspropriasjonstiltaket, det vil her si det nye planfrie krysset. Overskjønnets premisser viser at det ikke er gitt fradrag tilsvarende verdiøkningen. Skjønnsgrunnene må forstås slik at verdiøkningen er fordelt på et større område, eventuelt er investeringene fordelt slik. Begge deler er uriktig rettsanvendelse.
Lagmannsrettens premisser kan ikke forstås slik at verdiøkningen er knyttet til tidselementet slik grunneierne hevder. Tidselementet er ikke noen faktor ved fradragsvurderingen.
Subsidiært anfører kommunen at skjønnsgrunnene er uklare og mangelfulle. Det er ikke mulig å se om det er gitt fullt fradrag for verdiøkning forårsaket av ekspropriasjonstiltaket, og om rettsanvendelsen er riktig. Således er det uklart hvorledes overskjønnet har håndtert den verdiøkning som den har funnet er en følge av det nye planfrie krysset; om det er lagt inn begrensninger på grunnlag av investeringene eller om fradraget bygger på en fordeling og pulverisering av den samlede verdiøkning av anlegget for et større område. Det må kreves at skjønnsgrunnene viser rettsanvendelsen. Spørsmålet om fradrag sto sentralt i saksforberedelsen og partenes prosedyre for lagmannsretten, overskjønnet avvek fra underskjønnet, det var vesentlige avvik i erstatningsutmålingen, og det er tale om betydelige erstatningsbeløp. Alt dette skjerper kravene til skjønnsgrunnene. Ytterligere er det uklart hvorfor det ble vist til vederlagsloven §5 fjerde ledd som ikke har vært påberopt.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
"Frostating lagmannsretts overskjønn av 28. august 1992 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten."
Ankemotpartene - Mildrid Øfsteng og Hågen Knotten - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det har ikke vært uenighet mellom partene om forståelsen av vederlagsloven §5 tredje ledd, og det er ikke grunnlag for å anta at lagmannsretten har bygget på uriktig forståelse av bestemmelsen. Premissene kan ikke forstås slik at lagmannsretten ikke har gitt fullt fradrag for hele verdiøkningen, men har begrenset fradraget ut fra et fordelingssynspunkt. Det er heller ikke noe i overskjønnet som viser at lagmannsretten har ansett opplysningene om investeringene som annet enn et hjelpemiddel for å anslå verdiøkningen på de aktuelle arealer.
Omkjøringsveien lå der fra før, og det var påregnelig med høy utnytting av området slik lagmannsretten også la til grunn. Det dreier seg om en stor veiutvidelse med kryssanering som skal betjene et større område. Anlegget kan bare i begrenset utstrekning være egnet til å påvirke en allerede etablert tomtepris. Virkningen er begrenset til en fremskynding av tidspunktet for når utbygging kunne komme i gang, og det er dette lagmannsretten har bygget på.
Det er heller ikke grunnlag for å oppheve overskjønnet på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Lagmannsretten hadde ikke plikt til å gå inn på bevisvurderingen og de skjønnsmessige vurderinger med hensyn til verdiøkningens størrelse. Henvisningen til vederlagsloven §5 fjerde ledd kan uansett ikke føre til opphevelse.
Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:
"1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 28. august 1992 stadfestes.
2. Trondheim kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til Mildrid Øfsteng og Hågen Knotten."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Vederlagsloven inneholder i §5 tredje og fjerde ledd fradragsbestemmelser som særlig er knyttet til det som gjerne omtales som samfunnsskapte verdier. Etter §5 tredje ledd skal det "ikkje takast omsyn til verdiendringar som kjem av oreigningstiltaket, eller av gjennomførde eller planlagde investeringar eller verksemd som har direkte samanheng med oreigningstiltaket". Den foreliggende sak gjelder første alternativ i bestemmelsen.
Etter lovens fjerde ledd skal det - innen de rammer bestemmelsen ellers oppstiller - "ikkje takast omsyn til verdiendringar som kjem av andre investeringar som oreigaren har gjennomført - - - " med videre.
Forståelsen av fjerde ledd var oppe i en sak i Rt-1991-305 (Osen) hvor lagmannsretten hadde sett kommunens investeringsbeløp som et tak for det fradrag som kunne gjøres, og da slik at den aktuelle eiendom bare kunne belastes en forholdsmessig del av investeringene. Overskjønnet ble opphevet på grunn av uriktig rettsanvendelse. Etter en gjennomgåelse av lovens forarbeider konkluderte førstvoterende på side 310:
"Konklusjonen på denne gjennomgangen av forarbeidene må etter min mening bli at med den begrensning som ellers følger av de øvrige vilkår i vederlagsloven §5 fjerde ledd om identitet, 10 års frist m.v., skal det gjøres fradrag for den verdiøkning som de foretatte investeringer har tilført ekspropriasjonsarealet. Det er ikke ut fra lovformålet, slik dette er angitt, holdepunkter for å legge den begrensning inn i regelen at fradraget totalt sett ikke kan overstige utgiftene til investeringene, eventuelt en forholdsmessig del av disse. Dette måtte i tilfelle baseres på slutninger ut fra det temmelig upresise begrepet "dobbeltbetalingssynspunktet" - et synspunkt som for øvrig konsekvent er angitt slik at eksproprianten ikke skal betale for verdiøkning han selv har skapt."
Det ble tilføyd at opplysninger om omkostningene ved investeringer vil kunne gi holdepunkter for å anslå verdiøkningen på ekspropriasjonsarealet, men at dette er noe prinsipielt annet enn å anse omkostningene som et tak for det fradrag som kan gjøres.
Jeg finner det ikke tvilsomt at bestemmelsen i vederlagsloven §5 tredje ledd må forstås på samme måte, noe også partene i saken har vært enige om. Fradragsbestemmelsene er likt utformet, og de hviler på den hovedbegrunnelse at det ikke er rimelig at grunneierne får erstatning for samfunnsskapt verdiøkning som følge av ekspropriasjonstiltak og offentlige investeringer.
Det følger av dette at det skal gis fradrag for all verdiøkning på ekspropriasjonsarealet som er en følge av ekspropriasjonstiltaket, eller med andre ord at verdiøkning forårsaket av ekspropriasjonstiltaket i sin helhet skal skjæres vekk. Investeringene i forbindelse med ekspropriasjonstiltaket eller en forholdsmessig del av omkostningene, er ikke noe tak for fradraget.
Jeg vender så tilbake til det påankede overskjønn hvor jeg tidligere har gjengitt det lagmannsretten har uttalt om anvendelsen av vederlagsloven §5 tredje ledd. Anken over rettsanvendelsen er knyttet til bemerkningen om at det "nye planfrie krysset skal imidlertid betjene langt større områder" sett i sammenheng med det som er sagt om at det gjøres et "lite" fradrag. Grunneierne har pekt på at det som her sies, refererer seg til bruken av investeringskostnadene som hjelpemiddel for fastsettelse av verdiøkningen på de eksproprierte arealer og at lagmannsretten med dette har søkt å gi en begrunnelse for hvorfor verdiøkningen her er blitt liten. Som jeg senere vil komme tilbake til, kan dette være en nærliggende forståelse av lagmannsrettens bemerkninger. Det er ikke uttalt noe som direkte viser at det bare er gjort fradrag for en del av verdiøkningen som er forårsaket av ekspropriasjonstiltaket, og jeg kan ikke se at den ene setning som særlig er trukket frem, kan gi grunnlag for å fastslå at lagmannsretten har anvendt loven uriktig.
Når det gjelder angrepet på lagmannsrettens skjønnsgrunner har jeg vært i tvil.
Dersom lagmannsrettens uttalelser om fradragsspørsmålet vurderes isolert, er jeg enig med kommunen i at det kan synes uklart hva retten har ment med bemerkningen om at det nye planfrie krysset skal betjene et langt større område. For så vidt kan det reises spørsmål om retten har anvendt vederlagsloven §5 tredje ledd riktig. Bemerkningen må imidlertid ses i sammenheng med overskjønnet for øvrig og etter min mening ganske særlig med partenes anførsler for lagmannsretten.
Overskjønnet inneholder generelt sett en forholdsvis utførlig fremstilling av det grunnlag retten har bygget på ved erstatningsfastsettelsen. Hovedtrekkene i partenes anførsler er gjengitt. Det fremgår at det har vært betydelig uenighet mellom partene, spesielt om den skjønnsmessige fastsettelse av tomteprisen for de avståtte arealer og om betydningen av ulike faktorer i den forbindelse.
Etter det som fremgår av prosesskrivene, lagmannsrettens redegjørelse for anførslene og partenes prosedyre for Høyesterett, må jeg legge til grunn at når det gjaldt spørsmålet om fradrag etter vederlagsloven §5 tredje ledd, dreide tvisten seg om to punkter. For det første var partene uenige om ekspropriasjonstiltaket hadde forårsaket verdiøkning på de avståtte arealer og for det annet - dersom det ble funnet å være årsakssammenheng - hadde de ulikt syn på størrelsen av verdiøkningen. Grunneierne pekte blant annet på at det nye planfrie krysset hadde betydning for et meget stort område. Dette var såvidt jeg skjønner dels ledd i grunneiernes argumentasjon for at det ikke var årsakssammenheng, og dels ble det påberopt til støtte for at verdiøkningen iallfall ikke kunne være stor. Kommunen på sin side viste blant annet til de store investeringene i ekspropriasjonstiltaket som grunnlag for sin anførsel om at det dreide seg om en betydelig verdistigning som måtte komme til fradrag etter vederlagsloven §5 tredje ledd.
Jeg må videre legge til grunn at avgjørelsen i Rt-1991-305 var fremme under overskjønnsforhandlingene, og at det ikke var uenighet mellom partene om at løsningen etter vederlagsloven §5 fjerde ledd også måtte legges til grunn i forhold til §5 tredje ledd.
I bemerkningene om fradragsspørsmålet tar lagmannsretten først stilling til spørsmålet om årsakssammenheng. Det som uttales om dette, kan riktignok misforstås dithen at lagmannsretten har bygget på at det var det nye planfrie krysset som gjorde at det i det hele tatt var grunnlag for å operere med tomtepris. Det fremgår av premissene for øvrig at dette ikke er slik å forstå. Partene var for overskjønnet enige om at det allerede var etablert en tomtepris i strøket.
Det som dernest sies om at det planfrie krysset skal betjene langt større områder, er det ut fra anførslene nærliggende å forstå som en forklaring på hvorfor de store investeringskostnadene ikke ble ansett som noe godt hjelpemiddel for å fastslå verdiøkningen i dette tilfellet. Jeg bemerker at det hadde vært ønskelig om lagmannsretten hadde presisert problemstillingen noe nærmere og også gjort noe mer rede for sitt syn på fradragets størrelse. Men også kommunen har gitt uttrykk for at fastsettelsen av verdiøkningen må bli nokså skjønnsmessig, og jeg finner etter omstendighetene at det ikke er grunnlag for å oppheve overskjønnet på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.
Overskjønnet blir etter dette å stadfeste så langt det er påanket.
Etter skjønnsloven §54b første ledd første punktum jf §54 skal kommunen erstatte grunneiernes nødvendige utgifter ved ankesaken. Omkostningene er oppgitt til kr 97150, herav salær kr 93000. Det er ikke reist innvendinger mot kravet som jeg finner å kunne legge til grunn.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
1. Frostating lagmannsretts overskjønn stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trondheim kommune til Mildrid Øfsteng og Hågen Knotten i fellesskafødt xx.xx.50 - nittisjutusenetthundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.