HR-1994-42-B - Rt-1994-492
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-22 |
| Publisert: | HR-1994-00042-B - Rt-1994-492 (138-94) |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1991-00354 A - Høyesterett HR-1994-00042 B, nr 283/1992. |
| Parter: | Stjørdal kommune (Advokat Arve Rosvold Alver - til prøve) mot Egil A Railo (Advokat Einar Harboe). |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Tjomsland, Gussgard, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §54, §42, Aksjegevinstbeskatningsloven (1971) §1, Aksjeloven (1976) §14-1, LOV-1985-06-14-69 |
Saken gjelder spørsmålet om anvendelse av den nå opphevede bestemmelse i skatteloven §54 annet ledd nr 1 om skatteplikt ved betydelig aksjesalg i et tilfelle av fusjon, hvor eieren av det oppløste selskap solgte de overtatte aksjer vel ni måneder etter fusjonen. Sakens faktiske bakgrunn er i korthet følgende:
Egil Railo stiftet i begynnelsen av 1960-årene Egil Railo Verkstedindustri A/S (ERV). Han eide alle aksjer og var daglig leder for bedriften. I begynnelsen av 1986 hadde bedriften 12-14 ansatte, og en omsetning på 4.5 millioner kroner. Den drev utvikling og produksjon av formverktøy for industrien, og hadde også oppdrag for SINTEF med tilknytning til oljevirksomhet.
Omkring 1980 hadde Railo stiftet selskapet Braillo Norway A/S (BN) som var et markedsføringsselskap for salg av printere for punktskrift (Braille-printere). Printerne ble produsert av ERV. I 1986 var der tre aksjeeiere i BN som hver eide en tredel av aksjene.
ERV drev sin virksomhet i lokaler som Railo eide personlig.
Den 10 mars 1986 ble det inngått avtale mellom Nobø Fabrikker A.S. og Egil Railo om at ERV skulle innfusjoneres i Nobø mot at Railo fikk et antall aksjer i Nobø som etter børsverdien tilsvarte kr 5750000. For aksjene i BN mottok han kr 1000000 kontant. Avtalen inneholder også bestemmelser om rett for Nobø til å leie lokaler hos Railo, om overdragelse til Nobø av de immaterielle rettigheter Railo måtte ha til Braille-printeren - i den utstrekning disse rettigheter ikke allerede tilhørte ERV og BN - og om plikt for Railo til å fungere som konsulent for Nobø til utgangen av 1987 innenfor en ramme på 600 timer pr år. Railo påtok seg å ikke delta i konkurrerende virksomhet.
Railo solgte sine aksjer i Nobø ved årsskiftet 1986-87 for kr 6034000. Bakgrunnen for salget skal jeg komme tilbake til.
I mai 1988 varslet fylkesskattekontoret Railo om at fusjonsvederlaget ville bli overveiet beskattet etter skatteloven §54 annet ledd nr 1. Ligningsnemnda i Stjørdal fattet høsten 1988 følgende endringsvedtak:
"F.nr. 230639 - - - - - Egil Arvid Railo, lignes for inntektsåret 1986 etter skatteloven §54 annet ledd for gevinst ved betydelig aksjesalg med kr 5700000,-, og for inntektsåret 1987 etter aksjegevinstbeskatningsloven §1 for gevinst ved aksjesalg med kr 284000,-."
Det ligger i dette vedtaket at Railo ble inntektsbeskattet etter skatteloven §54 annet ledd nr 1 for Nobø-aksjenes verdi på fusjonstidspunktet etter fradrag for innbetalt aksjekapital i ERV. Han ble videre lignet etter aksjegevinstbeskatningsloven §1 for den kursgevinst han oppnådde ved salget av aksjene.
Ligningsnemndas vedtak ble etter klage opprettholdt av overligningsnemnda.
Railo reiste deretter søksmål ved Stjør- og Verdal herredsrett med påstand om at ligningen for 1986 og 1987 skulle kjennes ugyldig. Herredsretten avsa 14 mars 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Stjørdal kommune frifinnes.
2. Egil Railo tilpliktes innen fjorten - 14 - dager fra dommens forkynnelse å erstatte Stjørdal kommune dens saksomkostninger med kr 25020 - kronertjuefemtusenogtjue."
Railo påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 19 juni 1992 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Ligningen av Egil Railo for inntektsårene 1986 og 1987 oppheves. Ved den nye ligning av Egil Railo for inntektsåret 1986 legges til grunn at fusjonen mellom Egil Railo Verkstedindustrier AS og Nobø Fabrikker A/S ikke utløser inntektsskatt for Egil Railo. Salget av aksjer i Nobø Fabrikker A/S, mottatt som fusjonsvederlag, medfører heller ikke skatteplikt som gevinst for inntektsåret i 1987.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Stjørdal kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Tvisten gjelder reelt sett bare ligningen for 1986, d v s. anvendelsen av skatteloven §54 annet ledd nr 1. Det er enighet om at hvis det er berettiget å anvende denne bestemmelse, skal det også betales skatt etter gevinstbeskatningsloven. Hvis skatteloven §54 annet ledd nr 1 ikke kommer til anvendelse, skal det heller ikke betales skatt av kursgevinsten. Jeg nevner ellers at Railo er beskattet etter §54 annet ledd nr 1 for salget av BN aksjene.
Den ankende part - Stjørdal kommune - har i det vesentlige anført:
Skatteloven §54 annet ledd nr 1 om gevinstbeskatning ved større aksjesalg omfatter etter fast praksis ikke overdragelse av aksjer ved fusjon. Selv om det fusjonsbegrep som skal anvendes i denne forbindelse bygger på det aksjerettslige, vil ikke enhver fusjon som er uangripelig etter aksjeloven regler føre til at overdrageren slipper skatt etter bestemmelsen. Man kan etter omstendighetene komme til at det som fremtrer som en fusjon, etter sitt reelle innhold må likestilles med ordinær overdragelse av aksjer. Dette vil man kunne komme til ved en tolking, eller ved anvendelse av det generelle gjennomskjæringsprinsipp.
Det sentrale moment er at Railo solgte aksjene etter kort tid - hadde han blitt sittende med aksjene ville det ikke blitt noen beskatning. Aksjesalget er en indikasjon på at Railo allerede ved selve fusjonen la opp til at aksjene skulle selges. Om det skulle anses tvilsomt om så var tilfelle, må Railo ha tvilsrisikoen. Nær sammenheng i tid mellom fusjon og salg må også i seg selv ha betydning.
I tillegg til tidsmomentet er det flere forhold ved fusjonen som underbygger at §54 annet ledd nr 1 her bør anvendes. Det må legges til grunn at initiativet til fusjon kom fra Railo som var nedkjørt og måtte redusere sin arbeidsinnsats. Han var villig til å arbeide som konsulent for Nobø, men bare for begrenset tid. Konsulentvirksomheten varte faktisk bare i noen måneder. Kommunen anser disse forhold for å være et uttrykk for mangel på kontinuitet, og dette har betydning for den skatterettslige vurdering.
Dessuten må det etter kommunens mening ha betydning at det ikke kan etterspores noen forhandlinger om verdsettingen av ERV og verdien av Nobøaksjene. Det anføres at Nobø derfor reelt sett kjøpte "innmaten" i selskapet. Også disse forhold gir uttrykk for mangel på kontinuitet.
Den omstendighet at avtalen omfattet også andre forhold enn de som gjelder fusjonen, er i seg selv ikke avgjørende, men disse punkter påvirker fusjonsvederlaget. Railo kunne ha sikret seg en leieavtale for bedriftslokalene. At han ikke gjorde påtrykk for å få det, kan ha sammenheng med at dette kunne ha redusert fusjonsvederlaget. Tilsvarende gjelder det forhold at han ikke krevde noe for retten til printeren og godtok et konkurranseforbud. Begge deler viser at han i stedet for å sikre seg beløp som ville bli inntektsbeskattet, tok sikte på å spare skatt gjennom fusjonsmodellen.
En lignende vridning ser man når det gjelder prisingen av BN aksjene. En av de andre aksjeeierne fikk omtrent samtidig betydelig høyere vederlag enn Railo. Den tredje av aksjeeierne fikk lavere pris, men dette var senere.
Når Railo ikke hadde noen bestemte ønsker om å bli langvarig aksjeeier i Nobø og fast medarbeider der, kunne han like gjerne ha valgt å selge aksjene. Nobø hadde god likviditet. For Railo kunne valget av fusjonsformen ikke ha annen betydning enn å spare skatt. Railo mottok aksjer med høy likviditet og kunne selge umiddelbart.
Spørsmålet om hvor lenge man må beholde aksjene før man kan selge uten risiko for skattlegging etter §54 annet ledd nr 1, må avhenge av flere forhold. Tiden vil kunne være kort hvis det oppstår force majeurlignende forhold. De omstendigheter Railo påberoper seg som begrunnelse for salg - konflikt med Nobø og kursutviklingen på aksjene - kan ikke ha betydning for bedømmelsen. Det fremgår av dokumentene at Railo allerede før fusjonen var opptatt av når aksjene kunne selges.
Den ankende part - Stjørdal kommune - har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Stjørdal kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten - Egil Railo - har i det vesentlige anført:
Skatteloven §54 annet ledd nr 1 forutsetter etter sin ordlyd at det selskap hvis aksjer er gjenstand for salg fortsatt skal bestå. Under enhver omstendighet er det innarbeidet praksis at fusjonsvederlag som består i aksjer i det overtakende selskap ikke beskattes etter bestemmelsen så lenge det er tale om å fortsette en igangværende virksomhet.
Det erkjennes at det kan være slik sammenheng mellom fusjon og etterfølgende aksjesalg, at det blir aktuelt å anse forholdet som salg av aksjer i forhold til §54 annet ledd. Nær sammenheng i tid kan indikere at salget er en del av hele opplegget, og da vil man kunne komme fram til skatteplikt ut fra betraktninger om illojalitet. Her er imidlertid salget et resultat av etterfølgende omstendigheter: Det skar seg nemlig i forholdet mellom Nobø og Railo. Ut fra den kjennskap han hadde fått til bedriften anså han dessuten aksjen som en risikopreget investering.
Det var Nobø som tok initiativet til fusjon, men om initiativet var kommet fra Railo hadde det ikke spilt noen rolle. Nobø var interessert i å overta produksjonen med den fagkunnskap som var knyttet til bedriften. Hva som skulle være det rettslige poeng i anførselen om at Nobø bare skulle være interessert i "innmaten" er for øvrig uklart.
Railo var interessert i å være konsulent for Nobø. Det oppsto imidlertid samarbeidsproblemer i forhold til den nye leder for virksomheten, og Railo måtte erkjenne at han ikke hadde noe krav på å bli benyttet. Men om Railo skulle ha ønsket å være passiv aksjeeier, ville heller ikke dette ha rettslig betydning.
Det er ingenting som som tyder på at BN aksjene ble priset for lavt. Det var spesielle grunner til at en annen aksjeeier omtrent samtidig fikk høyere pris. Railo hadde for øvrig ikke kjennskap til at Nobø forhandlet med den annen aksjeeier. Det kan heller ikke bebreides Railo at han ikke satte noen pris særskilt for immaterielle rettigheter som han selv måtte ha. Dette punkt tok Nobø med for å gardere seg - om Railo hadde noen slike rettigheter var tvilsomt. Det kommunen synes å antyde er at fusjonsvederlaget er satt for høyt ut fra tvilsomme premisser. Dette er en urimelig beskyldning mot Railo som ikke var sakkyndig i disse typer spørsmål. Og momentene er under enhver omstendighet uten interesse for den rettslige problemstilling i saken.
Det er meningsløst å anføre at salg av aksjene var mer nærliggende enn fusjon. Spørsmålet om fusjon eller salg avhenger av en rekke forhold som må vurderes konkret. For Nobøs vedkommende var fusjon gunstig likviditetsmessig, men ikke skattemessig. Skattemyndighetene kan ikke overprøve de vurderinger som for så vidt legges til grunn. For eiere av det oppløsende selskap må det være tillatt å legge vekt på at de ved fusjon kan slippe skatt. Muligheten for deretter å selge aksjene vil alltid være der og da vil de ha realisert en gevinst. Men det er åpenbart at bevisstheten om at dette kan gjøre fusjon gunstig, ikke kan utløse skattlegging etter §54 annet ledd i det øyeblikk fusjonen er et faktum. Et etterfølgende salg av aksjene kan det generelt heller ikke. Her gikk det mer enn 9 måneder før salg og Railo hadde en betydelig risiko. Det er for øvrig ikke noe som tyder på at Railo var opptatt av skattespørsmål. Som nevnt hadde han særlige grunner til å selge.
Ankemotparten - Egil Railo - har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, pkt. 1, stadfestes.
2. Egil A. Railo tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, samt for herredsretten og lagmannsretten."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Skatteloven §54 annet ledd nr 1 ga - bestemmelsen ble opphevet ved skattelovreformen i 1991 - hjemmel for å skattlegge gevinst ved avhendelse av aksjer som ikke var skattepliktig etter §42 første ledd, når avhendelsen var ledd i en samlet eller sammenhengende overdragelse av minst 45 prosent av aksjene i selskapet. Dette innhold fikk bestemmelsen ved lovendring 11 november 1983 nr 61. Den tidligere bestemmelse knyttet seg til salg av aksjer som reelt sett gjaldt selskapets eiendeler eller virksomhet.
Det er lagt til grunn i praksis at §54 annet ledd nr 1 - på samme måte som den tidligere bestemmelse - ikke gjaldt overdragelse av aksjer i forbindelse med fusjon. Ankemotparten har anført at dette må anses å følge av ordlyden i bestemmelsen - ihvertfall annet punktum forutsetter at selskapet skal bestå etter overdragelsen. Jeg går ikke inn på dette spørsmål fordi unntaket for fusjon er slik innarbeidet gjennom lignings- og rettspraksis, at man under enhver omstendighet står overfor en rettsregel som ikke kan endres uten ved lov.
Med hensyn til unntakets innhold eller rekkevidde, synes det aksjerettslige fusjonsbegrep å være lagt til grunn som et utgangspunkt. Skattemyndighetene har imidlertid ikke akseptert at enhver utvidelse av fusjonsbegrepet gjennom endringer i aksjelovgivningen også skal ha betydning for fusjonsunntakets rekkevidde i forhold til §54. Finansdepartementet har således antatt at §54 annet ledd nr 1 kommer til anvendelse når fusjonsvederlaget består i aksjer i morselskap, sml aksjeloven §14-1 annet punktum som ble tilføyet ved lov 14 juni 1985 nr 69. I rettspraksis er dessuten lagt til grunn at fusjonen må være "reell", sml Rt-1961-1195 og Rt-1963-478 som begge gjelder tilfeller hvor det selskap som skulle oppløses ikke drev noen virksomhet.
Kommunen har i sine anførsler søkt å påvise enkelte forhold ved fusjonen som skal oppfattes som særegne og som hevdes å kunne ha betydning i en totalvurdering. Jeg er i det vesentlige enig med ankemotparten i den imøtegåelse han har gitt av disse anførsler og nøyer meg med å vise til min gjengivelse av anførslene. Det vi står overfor er en fusjon som klart ligger innenfor rammen av det som generelt karakteriserer fusjoner.
Det er er ikke omtvistet at unntaket for fusjoner også gjelder når fusjonsvederlaget består i aksjer i et børsnotert selskap, og aksjeeierne i det innfusjonerte selskap får aksjer som er langt mer likvide enn de aksjer de avhender. Dette gjelder selv om aksjeeierne ved fusjonen bare får en liten eierandel i det overtakende selskap, og ikke har annen interesse i de nye aksjer enn som kapitalplassering. Det som i det foreliggende tilfelle utløste beskatning for fusjonsvederlaget, var det etterfølgende salg av aksjene. Den skattepliktige gevinst er som tidligere nevnt satt til forskjellen mellom Nobøaksjenes verdi ved fusjonen og den innskutte aksjekapital i ERV.
At et etterfølgende salg kan utløse gevinstbeskatning er uttalt i flere skatterettslige fremstillinger, se Fagernes: Håndbok 1989 419, Syversen m.fl.: Aksjesalg og inntektsskatt (1988) 141, Zimmer m.fl. (Vinje): Aksjeselskaps beskatning 238-240 og Liland: Fusjon av selskaper, bl.a. 138. Uttrykksmåten er noe forskjellig i disse fremstillinger. Felles er det at det forutsettes at aksjene selges innen kort tid, men uten at dette er nærmere konkretisert. I noen fremstillinger knyttes diskusjonen til børsnoterte aksjer uten at jeg kan se at dette kan være ment som en begrensing av problemstillingen. Til dels er det påpekt at videresalg kan være direkte avtalt i forbindelse med fusjonen, men det forutsettes også å skulle legges vekt på om fusjonen og de etterfølgende salg "fremstår ... som et ledd i en samlet handlingsrekke, der siktemålet for aksjonærene er å tre ut av selskapet" (Zimmer l.c.). I enkelte utsagn synes det forutsatt at salg kort etter fusjonen skal ha betydning selv om det ikke foreligger noen slik "samlet handlingsrekke". Det synes forutsatt at resultatet dels vil kunne nås ved en tolking av §54 annet ledd nr 1, basert på at det reelt sett foreligger et aksjesalg allerede på fusjonstidspunktet, men det er også anført at gjennomskjærings- eller lojalitetsbetraktninger vil kunne begrunne resultatet. Slik saken her ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på de spørsmål som her reiser seg.
Det som er utgangspunktet for vurderingen er at Railo ved fusjonen fikk aksjer som han umiddelbart kunne selge, at aksjene var likvide fordi selskapet var børsnotert, og at han faktisk solgte aksjene vel 9 måneder etter fusjonen. Jeg kan for mitt vedkommende ikke se at disse momenter i seg selv tilsier bruk av skatteloven §54 annet ledd nr 1 - direkte eller ved bruk av lojalitetssynspunkter. Det er tale om en situasjon som antagelig oppstår ved mange fusjoner. Det er da rimelig å legge til grunn at man befinner seg innenfor rammen av det sedvanebestemte unntaket for fusjoner, og om man oppfatter dette som en svakhet ved lovverket ville det ha vært naturlig å endre loven.
Ved den konkrete vurdering er det et vesentlig poeng at den som eier en aksje alltid har risikoen for verditap ved kursfall, og 9 måneder er en ikke ubetydelig risikoperiode. Tapsrisikoen er for så vidt illustrert ved de opplysninger som er gitt om kursutviklingen for Nobøaksjen. Kursen falt sterkt sommeren 1986 for deretter å stige om høsten. I 1987 var kursen stort sett fallende og i 1988 falt den meget sterkt.
Spørsmålet er så om det foreligger momenter av subjektiv karakter av betydning for vurderingen. Her kan det for det første legges til grunn at Railo ikke før fusjonen hadde tanker om tidspunktet for eventuelt salg. Når han valgte å selge allerede etter 9 måneder, har det nok sammenheng med den utvikling som fant sted når det gjaldt Railos fortsatte deltakelse i selve virksomheten. Som allerede nevnt var Railo i henhold til avtalen forpliktet til å arbeide som konsulent for Nobø inntil utgangen av 1987. Etter de forklaringer som foreligger er det etter min mening rimelig klart at Nobø opprinnelig også ønsket å benytte ham, og at Railo ønsket å bli benyttet. Han utførte da også konsulenttjenester fram til august 1986, men det oppsto da samarbeidsproblemer i forhold til den nye lederen for virksomheten - etter alt å dømme uten at han kan bebreides for dette. Etter henvendelse til Nobø høsten 1986 fikk han som svar at bedriften ikke hadde behov for hans tjenester. Det oppsto også uenighet når det gjaldt leieavtalen. På samme måte som lagmannsretten har jeg forståelse for Railo når han sier at salget av aksjene var en reaksjon på den behandling han hadde fått. Et annet forhold som er nevnt var at han anså Nobøaksjen usikker som verdipapir. Som jeg allerede har nevnt, falt kursen vesentlig sommeren 1986, men tok seg opp igjen om høsten slik at han kunne selge med fortjeneste. Etter min mening gir ikke det som her er sagt om Railos innsikt og motiver for salg grunnlag for å anvende de synspunkter som kjennetegner den såkalte gjennomskjæringsregel.
Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom, pkt 1, må stadfestes.
Slik jeg bedømmer saken, må Railo tilkjennes omkostninger for alle instanser. Kravet utgjør kr 188500 hvorav kr 14500 er omkostninger. Kravet tas til følge.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom, pkt 1, stadfestes
I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Stjørdal kommune til Egil Railo 188500 - etthundreogåttiåttetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.