HR-1994-450-K - Rt-1994-1167
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-02 |
| Publisert: | HR-1994-00450-K - Rt-1994-1167 (363-94) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 94-00116 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00638 - Høyesterett HR-1994-00450 K, jnr 280/1994. |
| Parter: | Esso Norge AS (advokat A C Høeg Rasmussen) mot Lena Kristin Endresen (advokat Håkon Helle). |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, §179, §388, §400, §403, Arbeidsmiljøloven (1977), §15-10 |
Ved stevning av 2 februar 1994 anla Lena Kristin Endresen sak ved Stavanger byrett etter prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Endresen påsto seg i stevningen usaklig oppsagt fra sin stilling i Esso Norge A/S. I stevningen begjærte hun videre avsagt kjennelse for at hun skulle få stå i sin stilling i Esso Norge A/S inntil det foreligger endelig dom i saken.
Stavanger byrett avsa 28 mars 1994 i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 kjennelse med slik slutning:
"Lena Kristin Endresen gis rett til å gjeninntre i sin stilling i Esso Norge A/S inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger."
Den midlertidige forføyning ble besluttet uten muntlige forhandlinger. Esso Norge A/S begjærte i rett tid slike forhandlinger avholdt, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-10. Byretten avholdt muntlige forhandlinger 22 april 1994 og avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 116/94A avvises.
2. Stavanger byretts kjennelse av 28. mars 1994 oppheves.
Kravet om midlertidig forføyning avvises.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Lena Kristin Endresen påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 13 juli 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Lena Kristin Endresen gis rett til å gjeninntre i sin stilling i Esso Norge A/S inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger."
Kjennelsen er avsagt under dissens.
Esso Norge A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for såvidt gjelder slutningens punkt 2. Det anføres å foreligge feil i lagmannsrettens saksbehandling. Nærmere bestemt gjøres det gjeldende at lagmannsretten i sin kjennelse feilaktig har realitetsbehandlet og stadfestet Stavanger byretts kjennelse av 28 mars 1994. Idet denne kjennelsen ble avsagt uten forutgående muntlige forhandlinger kunne den ikke gjøres til gjenstand for kjæremål, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-10 første ledd. I sin neste kjennelse, etter forutgående muntlige forhandlinger, tok Stavanger byrett ikke stilling til det materiellrettslige innhold i kjennelsen av 28 mars 1994 idet byretten kom til at saken ikke skulle ha vært anlagt ved Stavanger byrett. Fra kjæremålet hitsettes:
"Den muntlige forhandling ledet m.a.o. ikke til en kjennelse som vurderer og avgjør hvorvidt og med hvilken hjemmel de materiellrettslige betingelser for midlertidig forføyning er tilstede. Når lagmannsretten kommer til at Stavanger byrett er riktig verneting, skulle saken vært hjemvist til byretten for realitetsbehandling av den midlertidige forføyning. Slik saken nå står har Gulating lagmannsrett i sin kjennelse i realiteten behandlet og stadfestet kjennelse nr. 1, hvilket den ikke har adgang til, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-10."
Forutsatt at Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsretten hadde kompetanse til å treffe realitetsavgjørelse i den midlertidige forføyning, anføres det subsidiært at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er for mangelfulle til at lovforståelsen lar seg etterprøve. Lagmannsretten har ikke drøftet om arbeidsmiljøloven §61 nr 4, som det vises til i kjennelsen, i det hele tatt gir hjemmel for å avsi midlertidig forføyning med det innhold at arbeidsgiver pålegges å gjeninnta en arbeidstager. Dersom lagmannsrettens kjennelse er slik å forstå at denne bestemmelsen kan benyttes som slik hjemmel, anfører Esso Norge A/S at det foreligger uriktig lovfortolking. Fra kjæremålet hitsettes:
"Lagmannsretten nevner ikke tvangsfullbyrdelsesloven.
Dersom tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 skulle være hjemmelen for pålegg om gjeninnsettelse, er det et rettsanvendelsesspørsmål hva som må kreves for at sikringsgrunn skal sies å foreligge. I og med at tvangsfullbyrdelsesloven ikke er nevnt, er det ikke mulig å overprøve lagmannsrettens rettsanvendelse."
Esso Norge A/S har begjært oppsettende virkning, jf tvistemålsloven §400. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 13. juli 1994 pkt 2 oppheves og saken hjemvises til Stavanger byrett.
2. Kjæremålet gis oppsettende virkning.
3. I saksomkostninger tilkjennes Esso Norge a.s. kr 12500 i forbindelse med avvisningssaken for byretten, kr 3500 i forbindelse med kjæremålet til Gulating lagmannsrett og kr 3500 i forbindelse med kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Lena Kristin Endresen har, ved sin prosessfullmektig, inngitt to separate tilsvar i kjæremålssaken. Begge er datert 27 juli 1994, men er innholdsmessig noe ulike. I begge tilsvar gjøres det imidlertid gjeldende at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er tilstrekkelige og korrekte. Det er i begge nedlagt slik likelydende påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Esso Norge AS ved styret betaler sakens omkostninger i forbindelse med avvisningssaken for Stavanger byrett, samt kjæremålssakene for lagmannsrett og Høyesterett."
Esso Norge A/S har i prosesskrift av 29 august inngitt bemerkninger til Lena Kristin Endresens to tilsvar. Prosesskriftet opplyses å være meddelt Endresens prosessfullmektig via telefax.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsrettens kjennelse innebærer at saken skal fremmes for Stavanger byrett. Retten la til grunn at det for saksøkeren forelå et arbeidsforhold i Esso Norge A/S og at hun var oppsagt fra dette arbeidet. Søksmål for å få kjent oppsigelsen ugyldig hører da hjemme for Stavanger byrett. Denne delen av lagmannsrettens avgjørelse er ikke angrepet.
Kjæremålet retter seg mot pkt 2 i lagmannsrettens kjennelsesslutning - at saksøkeren gis rett til å gjeninntre i sin stilling i Esso Norge A/S inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger.
Kjæremålsutvalget bemerker først at hjemmelen for lagmannsretten til å realitetsavgjøre dette kravet i tilfelle må søkes i tvistemålsloven §388 jf §403 annet ledd. Om det her var grunnlag for å anvende denne bestemmelsen, kommer utvalget tilbake til. Videre bemerker utvalget at dets kompetanse ved avgjørelsen av kjæremålet over kravet om rett til gjeninntreden i stilling, ikke er begrenset etter tvistemålsloven §404. Det vises til Schei, Tvistemålsloven II 359.
Saksøkeren er pr. i dag ikke i arbeid for Esso Norge A/S. Hennes krav gjelder gjeninntreden i arbeid. Etter rettspraksis må det legges til grunn at et slikt krav hvor det ikke direkte dekkes av arbeidsmiljøloven §61 nr 4, må avgjøres etter reglene for midlertidig forføyning, sml. bl a Rt-1989-361 med henvisning til annen rettspraksis og Rt-1992-729. Det blir et spørsmål om vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 og §15-2, jf §15-6. Som påpekt i Rt-1992-729, må vurderingen av vilkårene for midlertidig forføyning skje i lys av vilkårene i arbeidsmiljøloven §61 nr 4.
Det rettslige utgangspunkt lagmannsretten har hatt for sin vurdering er etter dette mangelfullt. Lagmannsretten har utelukkende vist til arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Dertil kommer at lagmannsretten overhodet ikke har drøftet eller beskrevet nærmere de faktiske forhold som har vært sentrale ved den rettslige vurdering. Lagmannsretten har ikke behandlet spørsmålet om det var forsvarlig å benytte kompetansen etter tvistemålsloven §388 jf §403 til å avsi realitetsavgjørelse vedrørende kravet om gjeninntakelse i stilling eller om hensynet til betryggende behandling tilsa at spørsmålet først ble vurdert av byretten hvor det hadde vært umiddelbar bevisførsel. Dette kan tyde på at spørsmålet ikke har vært overveiet.
På bakgrunn av ovennevnte finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Selv om kjæremålsutvalgets kompetanse ikke er begrenset etter tvistemålsloven §404, finner utvalget det ikke riktig å avgjøre kravet i realiteten. En slik avgjørelse fra utvalgets side, måtte for øvrig forutsette at det var forsvarlig av lagmannsretten å benytte kompetansen etter tvistemålsloven §388 jf §403 annet ledd, og det fremtrer som tvilsomt. Av samme grunn bør saken, også for avgjørelsen av kravet om gjeninntreden til rettskraftig dom foreligger, hjemvises til Stavanger byrett.
Saksomkostningskravene bør avgjøres av Stavanger byrett ved rettens nye avgjørelse av om saksøker skal gis rett til gjeninntreden inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse - slutningens punkt 2 - oppheves, og saken hjemvises for dette spørsmålet til Stavanger byrett til fortsatt behandling.
2. Saksomkostningskravene avgjøres av Stavanger byrett ved dens nye avgjørelse vedrørende kravet om rett til gjeninntreden inntil rettskraftig dom foreligger.