HR-1994-457-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-02 |
| Publisert: | HR-1994-00457k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1990-86 A - Høyesterett Høyesterett HR-1993-00367K og HR-1994-00457K, jnr 198/1994 |
| Parter: | A (advokat Gustav Høgtun) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten) |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §407, §412, §415, Straffeloven (1902) §339, Straffeprosessloven (1981) §171, §174, Plan- og bygningsloven (1985), Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Ved stevning av 23 september 1986 reiste A sak ved Oslo byrett mot staten v/Justisdepartementet med påstand om at staten v/Justisdepartementet skulle dømmes til å betale erstatning til A oppad begrenset til 125000 kroner på grunn av erstatningsbetingende atferd fra Oslo-politiets side.
Oslo byrett avsa dom den 4 oktober 1989 med slik domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til staten v/Justisdepartementet med kroner 19000,- - kronernittentusen 00/100-.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett som den 20 oktober 1992 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse å betale Staten v/Justisdepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 21000,- - enogtjuetusen - kroner."
A anket lagmannsrettens dom videre til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa den 14 juni 1993 kjennelse hvorved anken ble nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
Advokat Gustav Høgtun har den 22 juni 1994 på vegne av A fremmet begjæring om gjenopptakelse av anken til Høyesterett og hovedsakelig anført:
De pågripelser og fengslinger som ble foretatt mot A i tidsrommet 27 juli til 30 juli 1984 var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5. Det var således en feil at han ikke fikk medhold i lagmannsretten, og at anken i en så alvorlig sak av prinsipiell betydning ikke ble tillatt fremmet i Høyesterett. Feilen skyldes i første rekke hans tidligere advokater, idet disse har forsømt å insistere på de riktige juridiske spørsmålsstillinger og å fremskaffe avgjørende bevis.
Det vises til EMK art 5 (2) hvoretter den som pågripes, snarest mulig skal få opplysning om siktelsen som er rettet mot ham. Det fremgår av Arrestjournal datert den 27 juli 1984 at det overtrådte straffebud var Politivedtektenes §3 jf straffeloven §339 nr 2 og gjerningsbeskrivelsen er "ulovlig rivning av gård". Verken byretten eller lagmannsretten har sammenholdt den angitte hjemmel med gjerningsbeskrivelsen. A vil ved å føre nye vitner bevise at det ikke var samsvar mellom gjerningsbeskrivelsen og den påståtte lovhjemmel for pågripelsene. Det dreier seg altså om vilkårlig maktanvendelse som må medføre krav på erstatning, jf EMK artikkel 5 (5).
I dette tilfelle dreide det seg om en sivilrettslig kjennelse av husleieretten som eventuelt skulle tvangsfullbyrdes, og det var derfor namsmyndighetenes oppgave å tvangsfullbyrde avgjørelsen, ikke politiets. A vil anføre at politiet ikke grep inn på foranledning av namsmyndighetene, men på grunnlag av en direkte henvendelse fra en av partene i husleierettens kjennelse.
Byretten og lagmannsretten synes å ha gått ut fra at husleierettens avgjørelse var rettet mot A. A var derimot ikke part i husleierettens avgjørelse, og den har ingen tvangskraft overfor ham.
Byretten og lagmannsretten har ikke foretatt en vurdering av straffeprosesslovens regler om pågripelse, og drøftelsene er ikke basert på en tolkning av straffeprosessloven §171 og §174.
A var som entreprenør underlagt bygningslovens bestemmelser.
For å vurdere om rivningen var berettiget tilbys vitneforklaring fra 5 nye vitner med særlig kunnskap innen bygningskontroll. Videre ønskes byfogd Stein Eikvåg avhørt som vitne for å forklare seg om namsmyndighetenes bruk av hjelp fra politiet. Endelig ønskes daværende politiembetsmann Block-Hoell avhørt. Disse vil være nye vitner, jf tvistemålsloven §407 nr 6.
A har nedlagt slik påstand:
"Saken gjennopptas og tillates fremmet for Høyesterett."
Advokat Høgtun har utdypet sine anførsler i et senere prosesskrift av 29 august 1994, der han også kommer inn på det stenograferte referat fra et bevisopptak, der den protokollerte forklaring på vanlig måte ble lest opp under ankeforhandlingen for lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av kjæremålsutvalgets kjennelse av 14 juni 1993, jf tvistemålsloven §415. Ved den nevnte kjennelse ble As anke i sak mot staten v/Justisdepartementet nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
Det hevdes å foreligge nye kjennsgjerninger og bevis som nevnt i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Lovens uttrykk går imidlertid på faktiske forhold, jf Schei, Tvistemålsloven II side 372 og side 374. Såvidt kjæremålsutvalget kan se, er det eneste nye av betydning som foreligger, de ganske omfattende nye rettslige anførsler som As nåværende prosessfullmektig har fremsatt. Disse er egnet til å begrunne As krav på en annen måte enn for byretten og lagmannsretten. Utvalget behøver ikke å ta standpunkt til om kravets identitet ved dette blir endret. Det er under enhver omstendighet på det rene at nye rettslige anførsler ikke kan begrunne gjenopptakelse etter §407 første ledd nr 6. For ordens skyld peker man på at også §407 annet ledd ville vært til hinder for gjenopptakelse, idet A har risikoen for sine tidligere prosessfullmektigers eventuelle forsømmelse.
Gjenopptakelsesbegjæringen blir etter dette å forkaste i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.