HR-1994-47-B - Rt-1994-568

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1994-05-04
Publisert:	HR-1994-00047-B - Rt-1994-568 (157-94)
Stikkord:	Familierett, Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1994-00047 B, nr 220/1993.
Parter:	A og B (Advokat Per Danielsen) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Elgesem - til prøve).
Forfatter:	Kst dommer Borchsenius, Kst dommer Foss, Sinding-Larsen, Langvand, Christiansen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §16, §19, Tvistemålsloven (1915), §16a, §48, §53

Saken gjelder overprøving av vedtak om å overta omsorgen for to barn. Den behandles etter bestemmelsene i den tidligere barnevernslov av 17 juli 1953 nr 14.

Klient- og pasientutvalget for Z/Æ, Ø, vedtok den 22 august 1991 i medhold av barnevernsloven §19, jf §16a, å overta omsorgen for S, født xx.xx.1984, og D, født xx.xx.1987. Vedtaket ble av foreldrene, A og B, påklaget til fylkesmannen i Ø, som den 25 juni 1992 stadfestet vedtaket. S og D ble den 23 oktober 1991 anbragt i Å barnehjem. Derfra ble de den 1 august 1992 overført til et fosterhjem i ZZ, hvor de siden har bodd. S og D er yngst i en søskenflokk på fem. Den eldste, D1, født i 1971, som har psykiske problemer, var anbragt i psykiatrisk institusjon fra høsten 1991 til 1994. Søstrene D2, født i 1974 og D3, født i 1976, bor hjemme og går på skole. A og B anla ved stevning av 28 juli 1992 sak ved Oslo byrett etter barnevernsloven §53 første ledd bokstav a, jf lovens §48 annet ledd, jf tvistemålsloven kapittel 33, med påstand om opphevelse av fylkesmannens vedtak. Byretten avsa den 19 april 1993 dom med slik domsslutning:

"Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes."

A og B har i rett tid påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder så vel bevisbedømmelsen som lovanvendelsen, foruten saksbehandlingen. Da angrepet på saksbehandlingen i virkeligheten er et angrep på bevisbedømmelsen, vil det ikke bli nærmere behandlet i det følgende.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler vises til byrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor det er avhørt 14 vitner, foruten B. Barnepsykiater overlege Per Olav Næss og psykolog Knut Rønbeck har vært oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett og har avgitt en erklæring datert 23 mars 1994. Det er for øvrig fremlagt for Høyesterett endel nye dokumenter, herunder en erklæring datert 7 april 1994 fra dr. Reidar Larssen, spesialist i voksen-psykiatri.

De ankende parter, A og B, har i det vesentlige anført:

Byretten har vurdert en rekke faktiske forhold feil, og byrettens slutning hviler derfor ikke på et holdbart grunnlag. Særlig gjelder dette beskrivelsen av den ankende part Bs person. Byretten har således tatt feil når den har kommet til at de ankende parter ikke er i stand til å gi sine barn S og D den omsorg og oppfølgning som disse barn trenger. Det er på det rene at de har en genetisk defekt (fragilt X-syndrom), noe som kan føre til psykisk utviklingshemning, idet utviklingen vanligvis vil ligge på 50-70 prosent av det normale. Dette medfører imidlertid ikke at foreldrene ikke kan ha omsorgen for barna. Om S' og Ds nivå opplyses at da D var fem år, ble hun anslått å ha et funksjonsnivå svarende til alderen tre og et halvt til fire år. S, nå snart ti år, er i de sakkyndiges erklæring beskrevet som emosjonelt og kognitivt å fungere på fem-seks-års stadiet. Det er den nevnte genetiske defekt, og ikke noen omsorgssvikt fra foreldrenes side, som er forklaringen på at barna er utviklingshemmet. Det er lovens utgangspunkt og et sundt og riktig prinsipp at barn skal vokse opp hos sine foreldre, og det må også ha gyldighet i et tilfelle av genetisk defekt.

Om A fremholdes at hun er en kjærlig mor som gir S og D varme og omsorg. Det erkjennes imidlertid at hun er noe tilbakestående. Det er ikke riktig å beskrive henne som religiøst forstyrret.

B er blitt feilaktig beskrevet i flere dokumenter, blant annet i fylkesmannens vedtak av 25 juni 1992, der det legges atskillig og ensidig vekt på hans negative holdning til det sosialmedisinske hjelpeapparat og hans avvisning av utredning og undersøkelse av barna. Det er for så vidt riktig at B hadde en slik innstilling når det gjaldt D1, men den situasjon foreligger ikke lenger. Problemene i forhold til D1 er tilbakelagt og bør ikke tillegges vekt nå, hvor det gjelder S og D. De to kan ikke sammenlignes med D1 i denne forbindelse.

Myndighetene har i alt for stor grad festet seg ved overlege Harald Bruns bemerkninger om B da Brun skrev en rapport om D1 den 17 juli 1991. Uttrykk som "forstokket" og "alvorlig personlighetsforstyrrelse" er blitt hengende ved B, og er blitt ført videre i Klient- og pasientutvalgets vedtak og i fylkesmannens vedtak, hvor det legges utslagsgivende vekt på Bs holdninger og hans motstand mot å motta faglig hjelp. Ser man derimot på Bs uttalelser under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, viser han en annen innstilling. Her erklærer han seg på visse vilkår villig til å la S få spesialbehandling og spesialundervisning i regi av barnevernet mens han bor hjemme. B er sterkt interessert i sine barns utvikling og har fulgt med i alle barnas oppvekst. Det er ikke noe å utsette på ham som familiefar, noe hans to veltilpassede døtre D2 og D3 er det beste bevis på. Det medfører ikke riktighet når han i byrettsdommen tillegges vrangforestillinger. Hans negative innstilling til offentlige støttetiltak - herunder overtakelse av omsorgen for S og D - kan ikke i seg selv begrunne at omsorgen for dem ikke nå bør bli tilbakeført til foreldrene. Forklaringen på at han ikke vil besøke barna i fosterhjemmet hvor de nå er, er at dette vil kunne fortone seg som en aksept av anbringelsen.

For øvrig har hans negative holdning til offentlige støttetiltak blitt mindre fremtredende i de senere år. Således ble det, med hans samtykke, før vedtaket om omsorgsovertakelse satt i verk forebyggende tiltak ved at D fikk plass i en barnehage og S begynte på Æ-skolen høsten 1991. I juli 1991 hadde B tatt kontakt med Ring Medisinske Senter for å få undersøkt S og D. Om B tidligere har hatt en sterk motvilje mot offentlige støttetiltak, kan hans innstilling nå ikke brukes som argument mot at omsorgen for S og D blir tilbakeført til foreldrene.

Det vises til uttalelsen fra dr. Reidar Larssen, som tegner et positivt bilde av B. Det må være tillatt for en omsorgsperson å ha sin egen oppfatning av barnas tilstand. Om dr. Larssens uttalelse har visse unøyaktigheter, utgjør den et godt korrektiv til erklæringen fra de oppnevnte sakkyndige. I uttalelsen fra dr. Larssen heter det blant annet:

"Vi har med en far til fem barn å gjøre som subjektivt føler seg i beste velgående, til tross for framskreden alder, og som yrkesmessig og sosialt fungerer snarere i overkant av hva som normalt kan kreves eller forventes. For familien representerer han selve grunnfjellet og yrkesmessig vekker han berettiget oppsikt med sin kunstneriske og fagmessige dyktighet. Han er en høyt respektert og aktet fagmann som i sitt frie yrke legger vekt på å tilpasse seg familiens tarv og behov. Det foreligger ingen angivelser eller data om at han så svikter på det familiære plan. Tvert imot tyder de fleste data og angivelser på at han i tillegg til sin samvittighetsfulle utøvelse av sitt yrke til fulle prioriterer innsatsen for sin familie på en måte som vil kunne vekke beundring. Han har som familiens overhode og hovedforsørger en kontroll over seg selv og sitt liv som skulle ekskludere ham fra ethvert forsøk, på medisinsk sett, å bli betegnet som personlighetsforstyrret. Når det allikevel har skjedd, har det skjedd på en måte og ved hjelp av fagpersoner som ikke uten videre har rett til å foreta slike vurderinger og ut i fra subjektive og ukjente kriterier som på ingen måte er valide eller har almengyldig aksept."

Det fremholdes av de ankende parter at forholdet mellom alle familiens medlemmer har vært og er meget godt. Foreldrene har i særlig grad tatt seg av S og D. Faren har aldri opptrådt voldelig mot barna.

Det erkjennes at barna har det bra i fosterhjemmet og gjør fremskritt.

De to eldre døtrene, D2 og D3, har hjulpet til på forskjellig vis i hjemmet og har supplert foreldrene når det gjelder å oppdra S og D. Man kan regne med at de vil bo hjemme og hjelpe til i flere år. Både D2 og D3 er godt begavet og går på skole. De kan langt på vei erstatte moren der hun eventuelt ikke makter oppgaven. D2 og D3 har begge et sterkt ønske om at S og D skal komme hjem igjen. Byretten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til hvilken ressurs i familien D2 og D3 representerer.

Familiens bo-forhold er nå fullt tilfredsstillende, også med tanke på S og D. Den trangboddhet som tidligere er beskrevet, eksisterer ikke mer.

Det er viktig for trivselen i familien, for alle medlemmer, at S og D får komme hjem, og de trenger å være sammen med sine foreldre og søsken så de kan få de impulser som slikt samvær kan gi dem. Det erkjennes at S og D har behov for spesiell omsorg på grunn av sitt fragile X-syndrom, men dette vil familien samlet kunne mestre. Det er viktig å ha for øye at man foretar en total-vurdering av familien.

Det pekes på at saken foreligger bedre opplyst for Høyesterett enn for byretten, og at saken på viktige punkter ligger noe annerledes an nå enn tidligere.

Prinsipalt gjøres det gjeldende at vilkårene ikke var til stede for å beslutte omsorgsovertakelse, og subsidiært at vilkårene for å opprettholde den ikke nå lenger er til stede, jf barnevernsloven §48 annet ledd. Avgjørelsen må treffes ut fra forholdene i dag. For Høyesterett er presisert at foreldrene ikke ønsker en avgjørelse som skiller S og D.

De ankende parter, A og B, har nedlagt slik påstand:

"1. Barnevernets omsorg for S, født xx.xx.1984, og plassering av ham i fosterhjem, oppheves.

2. Barnevernets omsorg for D, født xx.xx.1987, og plassering av henne i fosterhjem, oppheves."

Ankemotparten, staten v/Barne- og familiedepartementet, har i det vesentlige anført:

Omsorgsovertakelsen for S og D må fastholdes. En tilbakeføring til hjemmet ville utsette deres psykiske helse for fare; vilkårene for omsorgsovertakelse er fortsatt til stede, jf barnevernsloven §16 bokstav a. Av lovens §48 annet ledd følger at vilkåret for å oppheve omsorgen er at det ikke lenger er tilstrekkelig grunn for tiltaket. Det er for så vidt ikke avgjørende om man kan påvise eventuelle feil ved fylkesmannens vedtak.

Ved den bedømmelse som nå skal foretas, må man se hen til om en opphevelse vil bety en reell fare for barna på lengre sikt. Hensynet til hva foreldre og familie ønsker, er ikke avgjørende. Det er i prinsippet forholdene på domstidspunktet som er avgjørende, men situasjonen er i alt vesentlig den samme i dag som da omsorgsvedtaket ble truffet.

Når ankemotparten motsetter seg at omsorgsovertakelsen og dermed fosterhjemsanbringelsen oppheves, er det i første rekke fordi foreldrene, A og B, anses å ha sviktende omsorgsevne og avvikende personlighet, samtidig som de, særlig B, er negative til hjelpetiltak fra det offentliges side, slik at man ikke kan påregne det nødvendige samarbeid fra dem. Det vises i så henseende til overlege Jørgen Diderichsens uttalelse som vitne under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, og til den erklæring som de sakkyndige for Høyesterett har avgitt. Forholdene i hjemmet er i det vesentlige de samme som da D1s tilstand ble vurdert i 1991. Dette gjelder også Bs innstilling. Det vises for så vidt til overlege Harald Bruns erklæring av 17 juli 1991.

S og D setter langt større krav enn vanlige barn for så vidt gjelder de som skal være omsorgspersoner. De har begge to et fragilt X-syndrom (X-kromosom), hvilket preger både deres atferd og evnemessige nivå. Syndromet gir seg først og fremst utslag ved funksjonsforstyrrelser hos gutter/menn, og de fleste tilfelle kan plasseres i gruppen med en utviklingskoeffisient på 50-70 prosent. I dette område befinner både S og D seg, og slik at S ligger nærmere 50 prosent og D nærmere 70 prosent. Det er ikke mulig å angi i hvilken utstrekning en funksjonsforstyrrelse eventuelt skyldes X-syndromet, og i hvilken utstrekning den eventuelt skyldes omsorgssvikt. Men et barn med X-syndrom vil kunne påvirkes i sin utvikling av den omsorgssituasjon det befinner seg i. Slike barn, som andre barn med utviklingshemning, har et spesielt omsorgsbehov, og særlig for S' vedkommende må det stilles store krav til vedkommende omsorgspersons evner, innsikt og følelsesmessige interesse for barnet. Man kan ikke ved medisinsk behandling helbrede barn med fragilt X-syndrom. I betraktning av utviklingshemningen som S og D har, skal det meget til for å oppheve omsorgsovertakelse.

I sin erklæring til Høyesterett beskriver de sakkyndige S "... som en klart utviklingshemmet gutt med klare språklige problemer, både i form av artikulasjonsvanskeligheter og evne til å uttrykke nyanserte meninger og følelser. Våre observasjoner bekrefter tidligere funn om guttens åpenbare utviklingshemning og funksjonsnivå svarende til førskolealder. ...

Uansett årsak er hans utviklingshemning uomtvistelig, slik alle de psykologiske og pedagogiske undersøkelser viser. S er derfor en gutt som idag og under hele sin oppvekst vil være i behov av særskilt omsorg og spesielt tilrettelagte pedagogiske tiltak."

Om søsteren D uttaler de sakkyndige blant annet at hun viste bedre kontaktfunksjon enn S, og at de vurderte henne som mer velfungerende "... enn broren, dog tydelig i nedre normalområde, hvilket også de tester som er tatt av henne understreker. Det er mulig at hun ved spesielt tilrettelagt undervisning, vil kunne fungere innenfor normalskolens tilbud."

De sakkyndige konkluderte med at begge barn, og spesielt S, både på kort og lang sikt utvilsomt ville være i behov av tilrettelagt omsorg, stimulering og opplæring. Det vil således stilles spesielle krav til de som skal være omsorgspersoner.

Også D1, den eldste i søskenflokken, har vært og er hjelpetrengende. Hun ble tvangsinnlagt den 20 august 1991 ved mistanke om alvorlig sinnslidelse, men er nå nylig utskrevet.

Når man skal vurdere behovet for at det offentlige beholder omsorgen for barna S og D og beholder dem i fosterhjem, må det veie særlig tungt at foreldrene - i første rekke B - er sterkt negativ til at det offentlige iverksetter hjelpetiltak. Denne innstilling var tydelig allerede for D1s vedkommende og er ikke blitt noe særlig svekket når det gjelder S og D. Barna er etter hans oppfatning stort sett normale, og den hjelp som eventuelt trengs, kan barna best få i hjemmet. Dette var således hans holdning allerede da spørsmålet om tilsyn/utredning var aktuelt i 1986 for D1s vedkommende. Hun virket da nervøs og hadde et hysterisk anfall. ØØ sosialsenter søkte å få et møte med hennes far, men han ville ikke da det kom til stykket. Skolen var bekymret for D1s situasjon og forsøkte å få i stand et møte med faren og få utført en utredning når det gjaldt D1, men også dette satte faren seg i mot. Våren 1988 brøt han kontakten med - - - Rådgivningskontor. Tilsvarende skjedde våren 1989 i forhold til ÅÅ sykehus, der man var meget bekymret for D1s sinnstilstand.

Når det gjaldt S, avslo familien i september 1987 et tilbud om plass i barnehage. Faren motsatte seg i 1987 også dr. Denstads forslag om å la S bli undersøkt av barnenevrolog og barnepsykiater. Da S ble undersøkt med sikte på skolemodenhet i 1991 og ble funnet å være tilbakestående, nektet faren å anerkjenne resultatet.

B nektet å akseptere at D var psykisk utviklingshemmet, og avslo alle tilbud om hjelpetiltak for henne.

Det er ikke realistisk at døtrene D2 og D3 skal kunne avhjelpe mangelen på omsorg fra foreldrenes side. Dels har de ikke de spesielle forutsetninger som trengs i forhold til psykisk utviklingshemmede barn, dels må de tenke på sin egen utdannelse og sitt eget liv, og man kan ikke regne med at de vil bli boende hjemme så mange år. De viser ekte interesse for S og D, men de deler farens syn, og man må forutsette at de vil stå på parti med faren når det gjelder viktige avgjørelser angående omsorgen. Således har heller ikke D2 og D3 besøkt fosterhjemmet hvor S og D er. Familien fremstår som en samlet gruppe, med B som den i praksis bestemmende person. Blant annet i betraktning av hans person er det neppe grunn til å regne med at han vil endre sin oppfatning.

Det er sterkt beklagelig at B og A ikke vil besøke S og D i fosterhjemmet, og det forteller atskillig om deres holdninger generelt. Selv om man antagelig må gå ut fra at foreldrene vil holde fast ved denne negative innstilling dersom omsorgsovertakelsen blir opprettholdt, med den følge at S og D risikerer å miste kontakt med sine foreldre, er dette tross alt å foretrekke. Det vil være mer betenkelig om omsorgen tilbakeføres til foreldrene, for man kan ikke anse dem skikket til å ha omsorgen for S og D.

Det er et godt fosterhjem som S og D bor i, og det går bra med dem der. Fosterforeldrene er positive når det gjelder å søke å etablere kontakt med B og A.

Ankemotparten, staten v/Barne- og familiedepartementet, har nedlagt slik påstand:

"Byrettens dom stadfestes."

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan på vesentlige punkter slutte meg til dens begrunnelse.

Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse for Høyesterett som for byretten. Spørsmålet er om vilkårene er til stede for å treffe vernetiltak overfor S og D. Det er bokstav a i barnevernsloven §16 som er aktuell. Etter denne bestemmelse kan det treffes vernetiltak "når barnet blir slik behandlet eller lever under slike forhold at dets helse (fysisk - psykisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare". Etter lovens §48 annet ledd skal tiltakene oppheves når de ikke lenger er tilstrekkelig begrunnet. Avgjørelsen skal treffes ut fra forholdene ved domsavsigelsen, og det er dermed nødvendig, og tilstrekkelig, å ta standpunkt til om vilkårene for å opprettholde omsorgsovertakelsen nå er til stede, uansett hvordan situasjonen eventuelt skulle bedømmes da fylkesmannen traff sitt vedtak. Spørsmålet blir således om det foreligger reell fare for skadevirkninger av betydning på lengre sikt hvis omsorgen for S og D tilbakeføres til foreldrene, A og B, jf Rt-1984-289 og Rt-1991-668.

De oppnevnte sakkyndige for Høyesterett, overlege Per Olav Næss og psykolog Knut Rønbeck, har i sin erklæring til Høyesterett uttalt blant annet:

"Det er de sakkyndiges vurdering at B fremstår som en person med spesielle oppfatninger om en rekke forhold i samfunnet generelt, sin egen funksjon som kunstner og i forhold til sin rolle som omsorgsperson. Hans opplevelse av å være forfulgt og hans begrunnelser for dette, vurderer de sakkyndige som lite realitetsforankret. Tiltross for et ekte engasjement i sine barn, er det de sakkyndiges oppfatning at hans private meninger om barnas utvikling og hjelpeapparatets intensjoner står i veien for de nødvendige hjelpetiltak barna trenger. ...

A er slik de sakkyndige vurderer henne, uten selvstendig evne til å dra omsorg for sine barn. Hennes manglende omsorgsevne kan ikke bedres gjennom støtte og hjelpetiltak, fordi de springer ut av konstitusjonelle forhold slik dette er redegjort for.

B har slik de sakkyndige vurderer det, heller ikke tilstrekkelige forutsetninger for å kunne dra omsorg for sine to yngste barn. Da barna levde under foreldrenes omsorg har han ikke oppfattet deres utviklingsproblemer som er klart dokumenterte. Han benekter fremdeles at det var noe galt med barna da de ble tatt under offentlig omsorg. Det er videre klart dokumentert at B ikke har maktet å samarbeide til barnas beste med de instanser som har forsøkt å yde familien hjelp. De sakkyndige mener at dette grunnes i personlighetsmessige forhold ved B som ikke vil endres. At barna viser tilknytning til sin familie fremgår av de sakkyndiges undersøkelse. Dette alene kan ikke, etter de sakkyndiges oppfatning, være en tilstrekkelig begrunnelse for en tilbakeføring til familien. De sakkyndige vil peke på at foreldrene på sin side ikke er villige til å møte barna i det nåværende fosterhjem og begrunner dette med omsorgsovertagelsen. De sakkyndige vurderer deres standpunkt slik at den krenkelsen de opplever, for dem blir et sterkere motiv enn forståelse for barnas genuine behov for kontakt med familien. Familien B har et mangeårig antagonistisk forhold til hjelpeapparatet og det er vanskelig å tenke seg at familien i fremtiden lettere vil samarbeide med nye hjelpere. Når barnas åpenbare problemer dertil bagatelliseres og tildels benektes, er de sakkyndige av den mening at oppvekst i foreldrehjemmet vil kunne frata barna mulighet for den hjelpen de åpenbart trenger for å forebygge ennå større problemer på et senere tidspunkt. Barnas behov for kontakt med sin familie er tydelig og må kunne taes vare på gjennom besøksordninger. Selvom barna skulle reagere med uro etter slike besøk hos familien, vil det være uheldig på lengre sikt for barnas utvikling om ikke de emosjonelle bånd barna har til familien blir tilfredsstillende ivaretatt. Av de sakkyndiges mandat fremgår det at det er foreldrenes omsorgsevne som skal vurderes. Det er imidlertid slik at både foreldrene og døtrene D2 og D3 mener at de sistnevnte skal utøve en vesentlig del av omsorgen dersom barna blir tilbakeført. Familien ønsker derfor å få vurdert sin omsorgsevne qua storfamilie hvor også de snart voksne døtrenes omsorgsevne skal medregnes.

Det er de sakkyndiges oppfatning at skulle omsorgen for S og D tilbakeføres til familien, ville barna være helt avhengige av den omsorgen de eldre søstrene representerer. Selvom D2 og D3 er viktige personer for barna, er det likevel vår vurdering at familien samlet fremstår med så spesielle holdninger og forestillinger om hva barna totalt trenger, at dette ikke er et anbefalelsesverdig alternativ. Konklusjon:

Det er de sakkyndiges anbefaling at barna forblir under offentlig omsorg."

Forholdet med X-syndromet var ikke helt klarlagt da de sakkyndige avga sin erklæring, men det er siden blitt klart. Av vitner som har uttalt seg under bevisoptaket til bruk for Høyesterett, peker jeg særlig på overlege Jørgen Diderichsen, som er spesialist i barnesykdommer og har arbeidet særlig med nevrologiske forstyrrelser hos barn. Han uttalte bl a:

"Etter vitnets oppfatning er det ikke mulig å skjelne mellom årsaker til funksjonsforstyrrelse i den forstand at man kan si at noe bare skyldes det syndromet man har nevnt og noe bare skyldes. f.eks. omsorgssvikt. Vitnet presiserer at det bildet han har sett hos S og D er fullt forenlig med det organiske årsaksforhold. Vitnet tilføyer at konsentrasjonssvikten kan skyldes andre ting.

Vitnet svarer på spørsmål at et barn med fragilt X-syndrom i høy grad vil kunne påvirkes i sin utvikling av den omsorgssituasjon det befinner seg i. Dette gjelder bl.a. språkutviklingen og kontaktforstyrrelser som kan ha karakter av autisme.

Oppmerksomhetsforstyrrelsen vil ifølge vitnet ofte kunne ledsages av hyperaktivitet. Ifølge vitnet er dette tilfelle for S' del. Vitnet baserer seg her på opplysninger fra barnehjemspersonale og fra fosterforeldrene i tillegg til egne observasjoner under undersøkelsene.

Vitnet opplyser at han ved to anledninger har observert S etter at omsorgsovertagelsen fant sted. På grunnlag av disse observasjonene og på grunnlag av opplysninger fra fosterforeldrene, mener vitnet å kunne fastslå at S' situasjon er blitt bedret hva angår oppmerksomhetsforstyrrelser og hyperaktivitet. Ifølge vitnet har D i mindre grad enn S vært preget av oppmerksomhets-forstyrrelse og hyperaktivitet. For Ds del har vitnet ikke kunnet konstatere noen endring i hennes situasjon utover det som kan forklares av endringer som følge av alder. ...

Vitnet forklarer at barn med utviklingshemming har et spesielt omsorgsbehov. Omsorgspersonen må ha spesiell innsikt for å forstå barnets behov. Videre må omsorgspersonene ha en høy grad av sensitivitet overfor barnets behov/signaler. Spesielt i S' tilfelle med hans oppmerksomhetsforstyrrelser og kontaktforstyrrelser må omsorgspersonen besitte evner til grensesetting og konsekvens i oppdragelsen utover det en omsorgsperson normalt har. Vitnet tilføyer at utgangspunktet hele tiden må være en kjærlighet til og følelsesmessig interesse i barnets vekst og utvikling. Vitnet tilføyer at et godt språklig oppvekstmiljø er spesielt viktig for disse barna for ivaretagelse av deres språklige utvikling spesielt og deres kommunikasjonsevne generelt. Det er av vesentlig betydning at omsorgspersonen er istand til å følge opp de råd og den veiledning som gis av fagpersonell. Dette innebærer bl.a. at omsorgspersonene må tilegne seg spesielle innlærings- og treningsmetoder.

På spørsmål svarer vitnet at han ut fra de opplysninger han har mottatt om A, har vurdert henne slik at hun som omsorgsperson ikke vil kunne tilfredsstille de kvalitetskrav som ovenfor er beskrevet. Noen tilsvarende kvalitetsvurdering av B kan vitnet ikke gi, men han stiller et spørsmålstegn ved Bs alder i forhold til det langvarige omsorgsbehov som antas å eksistere for D og S i forhold til en normal situasjon. Vitnet antar at S vil ha behov for voksentilsyn og hjelp til langt opp i 20 årene. D vil i mindre grad enn S ha behov for voksentilsyn og hjelp. Vitnet er her også mer usikker på tidsperspektivet.

På spørsmål svarer vitnet at det ikke finnes noen medisinsk behandling som kan helbrede barn med fragilt X-syndrom. Barna må via pedagogiske og psykologiske metoder hjelpes fram til best mulig utvikling. Det vil i mange tilfeller innebære at spesialskolealternativet er det beste. Vitnet opplyser at det så vidt han vet ennå finnes et par skoler i Oslo området med tilstrekkelig kvaliteter i så måte. Vitnet forklarer at et tilfredsstillende spesialskoleopplegg ikke reduserer de kvalitetskrav man tidligere har beskrevet for omsorgspersonene. Dette gjelder iallfall for S' del. Vitnet antar at det også må gjelde for D."

Etter mitt syn må man i denne sak legge avgjørende vekt på dels at S og D på grunn av sin psykiske utviklingshemning vil trenge spesiell omsorg og oppfølging i flere år, og dels at foreldrene B og A ikke kan anses å være i stand til å tilfredsstille de særlige behov som omsorgen for S og D krever. Jeg viser herom til de sakkyndiges erklæring. Man må legge til grunn at S og D, på grunn av det nevnte X-syndrom, vil kreve betydelig større innsats med hensyn til omsorg enn vanlige barn. Det vil blant annet kreves at den/de som skal være omsorgsperson, i særlig grad har evne og vilje til å motta og følge opp råd og veiledning fra fagfolk. Behovet for omsorg må i utgangspunktet vurderes for S og D hver for seg. Som det fremgår av de sakkyndige erklæringer, gjør det seg noe ulike individuelle forhold gjeldende for de to barn, men jeg kan ikke se at dette kan gi seg noe utslag av betydning ved den vurdering av spørsmålet om omsorgsovertakelse som her foreligger.

I likhet med det som er uttalt i de sakkyndiges erklæring til Høyesterett, kan jeg ikke se at B og A vil kunne greie omsorgsoppgavene med S og D. Allerede den omsorgssvikt som viste seg da det gjaldt D1, gjorde det etter mitt syn klart at myndighetene måtte rette sin oppmerksomhet også mot situasjonen for de yngste barn, S og D. Det måtte anses berettiget av fylkesmannen å beslutte omsorgsovertakelse.

Under enhver omstendighet må vilkårene for omsorgsovertakelse i dag være på det rene. Opplysningene om X-syndromet understreker dette. Barna vil trenge omsorgstiltak av spesialpedagogisk art i lang tid, og man må regne med at B ikke vil medvirke til dette. I den forbindelse viser jeg til byrettens bemerkning om at han på forespørsel under hovedforhandlingen hadde "gitt klart uttrykk for at han vil avvise ethvert tilbud fra det offentlige hjelpeapparatet". At B under bevisopptaket til bruk for Høyesterett viste en noe mer positiv holdning, finner jeg ikke å kunne tillegge vesentlig vekt.

Etter dette er jeg kommet til at byrettens dom må bli å stadfeste.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.