HR-1994-486-K - Rt-1994-1202
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-16 |
| Publisert: | HR-1994-00486-K - Rt-1994-1202 (380-94) |
| Stikkord: | Varemerkerett, Sivilprosess, Delbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00836 K - Høyesterett HR-1994-00486 K, jnr 207/1994. |
| Parter: | Bio Line Norge AS (advokat Elling Follestad) mot Bio Line Helse- og miljøprodukter (advokat Birger Brandtzæg). |
| Forfatter: | Dolva, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Varemerkeloven (1961) §26, Tvistemålsloven (1915) §107, §10, §14, §1, §25, §2, §32, §3, §7, §8, §9 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om avskjæring av anførsler.
Ved stevning datert den 24 september 1993 reiste Bio Line Helse- og Miljøprodukter v/Laila Salberg, (Bio Line), sak ved Toten herredsrett mot Bio Line Norge AS v/styrets formann, Tom Tangen, (Bio Line Norge), hvorved det ble lagt ned følgende påstand:
"1. Saksøktes bruk av varemerket "Bio Line" er uberettiget. Saksøkte forbys å bruke varemerket på sine produkter.
2. Saksøkte tilpliktes å betale erstatning til saksøker for den skade som er påført gjennom den uberettigede bruk. Erstatningen fastsettes etter rettens skjønn.
3. Prinsipalt:
Saksøkte pålegges å endre merkingen på ulovlig merkede varer.
Subsidiært:
Dersom endring av merker ikke kan skje uten uforholdsmessige kostnader, inndras varene.
4. Saksøkte dømmes til å erstatte saksøker sakens omkostninger."
Påstanden var begrunnet med at saksøkeren hadde fått registrert "Bio Line" i varemerkeregisteret.
Bio Line Norge påstod seg frifunnet under henvisning til at selskapets varemerke måtte anses innarbeidet, jf varemerkeloven §2, §3 og §32.
Hovedforhandling ble avholdt ved Toten herredsrett den 25 januar 1994. Ved brev av 9 mars 1994 til partene tok retten opp spørsmålet om saken måtte bli å avvise fra Toten herredsrett under henvisning til at Oslo byrett er tvungent verneting for søksmål vedrørende ugyldig registrering av varemerke, jf varemerkeloven §26.
Begge parter motsatte seg avvisning av saken, og Toten herredsrett sendte et nytt brev til partene den 18 mars 1994. Fra brevet hitsettes:
"Ovennevnte sak blir ikke å avvise fra Toten herredsrett.
Partene har ikke fremmet direkte krav angående registreringens gyldighet, jf varemerkeloven §26. Sakens tema blir imidlertid hvorvidt saksøkte hadde innarbeidet varemerket før saksøker sendte inn registreringskrav.
Systemet etter varemerkeloven er da slik at Toten herredsrett ikke kan prøve alle sider av saken, og dette må retten håndheve ex officio.
Toten herredsrett kan ikke prejudisielt prøve hvorvidt den foretatte registrering er gyldig, jf Rt-1979-1117 / NIR 1980 362 samt Lassen 138. En drøftelse av innarbeidelse, vil nettopp være en prejudisiell vurdering av registreringens gyldighet, jf varemerkeloven §14, nr 6. Retten vil etter dette være henvist til å legge saksøkers fremstilling av saken til grunn.
Vanlig fremgangsmåte i slike saker, er at saksøkte gis frist for å begjære saken stanset etter tvistemålsloven §107 annet ledd og reise ugyldighetssøksmål for Oslo byrett.
Retten gir Bio Line Norge AS frist til 25 april 1994 med å reise slikt søksmål.
Er søksmål ikke reist innen fristen, vil retten treffe avgjørelse i saken etter de ovennevnte retningslinjer."
Bio Line Norge påkjærte herredsrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse den 25 mai 1994 med slik slutning:
"1. Herredsrettens avgjørelse om avskjæring av anførsler stadfestes.
2. Ny frist for Bio Line Norge A/S for å anlegge søksmål ved Oslo byrett fastsettes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.
3. Erstatningskrav mot staten, fremsatt av Bio Line Helseog Miljøprodukter v/Laila Salberg, avvises fra lagmannsretten.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bio Line Norge A/S til Bio Line Helse- og Miljøprodukter v/Laila Salberg 1500 - ettusenfemhundre 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Bio Line Norge har i rett tid påkjært punktene 1, 2 og 4 i lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Det er prosessuelt galt når Bio Line Norge avskjæres fra å påberope innarbeidelse som grunnlag for egen rett til varemerket Bio Line og dermed som grunnlag for frifinnelse i det anlagte søksmål. Det kan ikke følge av vernetingsbestemmelsen i varemerkeloven §26, jf §25, at man som nødvendig ledd i forsvar for egen rett skal tvinges til å angripe andres rett ved et selvstendig ugyldighetssøksmål, så lenge man ikke har bestridt eller ønsker å bestride gyldigheten.
Bio Line Norge har ikke ved sine innsigelser som grunnlag for frifinnelsespåstanden gjort gjeldende noe som nødvendiggjør en "prejudisiell prøvelse av gyldigheten av varemerkeregistrering".
Det springende punkt i saken synes å være at verken herredsretten eller lagmannsretten skiller mellom innarbeidelse som grunnlag for egen rett i henhold til lovens §2 jf §7, og dermed som selvstendig grunnlag for påstand om frifinnelse, og innarbeidelse som grunnlag for angrep på andres rett, jf lovens §14 nr 6 sammenholdt med §25 og §26. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom disse konsekvenser. Loven tillater at to eller flere rettighetshavere til samme merke kan utøve retten side om side, jf lovens §25 som viser til §8, §9 og §10.
Når det gjelder lagmannsrettens henvisning til Stuevold Lassens Oversikt over norsk varemerkerett side 138-139 og Rt-1977-577, understrekes det at begge sitater refererer til en situasjon hvor den ene part bestrider gyldigheten av motpartens varemerkeregistrering.
Det er ugyldighetssøksmål som etter lovens ordlyd har bundet verneting ved Oslo byrett i henhold til lovens §25 og §26. Det er en utvidelse på tross av lovens ordlyd når ikke bare søksmål, men også anførsler som forutsetter en prejudisiell vurdering av en varemerkeregistrerings gyldighet skal avskjæres i søksmål for andre retter.
Bio Line Norge har nedlagt slik påstand:
"1. Bio Line Norge A/S' anførsel om innarbeidelse, jfr. varemerkeloven §2 og §7, som grunnlag for egen rett og dermed for frifinnelse, blir å realitetsbehandle av Toten herredsrett i sak 9300540 A.
2. Bio Line Norge A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 6000,- (ink. gebyr, som pr. januar 1994 ble hevet til 6 x R, d.v.s. kr 2850,-, jfr. nedenfor) for hver av rettene, tilsammen kr 12000,-."
Bio Line har i kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:
Bio Line Norge synes å bygge på at det kan foreligge "enerett" for 2 forskjellige rettighetshavere samtidig, enten på grunnlag av registrering, jf varemerkeloven §1, eller på grunnlag av innarbeidelse, jf lovens §2. Det påstås at innarbeidelsen gir en rett for Bio Line Norge til å benytte varemerket parallellt med Bio Line. Denne påstand er etter Bio Lines oppfatning uriktig. Herredsretten skulle derfor i utgangspunktet ha lagt til grunn at det her foreligger en registrering som ikke er angrepet, og som heller ikke er påstått å være ugyldig. På dette grunnlag skulle herredsretten ha fastslått at Bio Line Norge ikke er berettiget til bruken av varemerket.
Herredsretten må i en realitetsbehandling av innsigelsen vurdere om varemerkeloven gir grunnlag for enerett på to forskjellige hender. Etter kjæremålsmotpartens oppfatning kan det ikke være tvilsomt at så lenge et varemerke er registrert, og registreringen ikke senere er angrepet, så har den registrerte varemerkeinnehaver enerett.
Kjæremålsmotparten vil anføre at det prosessuelt var feilaktig å foreta den stansning av saken som Toten herredsrett gjorde etter at saken var tatt opp til doms.
Partene må ha krav på å få en avgjørelse på grunnlag av det faktum som forelå på det tidspunkt saken ble tatt opp til doms. Når det ikke forelå noe søksmål med påstand om ugyldighet av registreringen på dette tidspunkt, må dette legges til grunn som en del av sakens faktum.
Lagmannsrettens vurdering med hensyn til adgangen for Toten herredsrett til prejudisielt å prøve spørsmålet om det foreligger en varemerkerett i kraft av innarbeidelse, er riktig.
Bio Line har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating Lagmannsretts slutning stadfestes forsåvidt gjelder punktene 1, 3 og 4.
2. Slutningens punkt 2 oppheves. Toten Herredsrett pålegges umiddelbart å avsi dom i saken.
3. Laila Sandberg tilkjennes erstatning for sine omkostninger i anledning dette tilsvar med kr 1500,-"
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker :
Det er to elementer i skifterettens brev av 18 mars 1994 - dok 18 - og i lagmannsrettens kjennelse.
Det er fastsatt frist for å reise ugyldighetssøksmål og be om stansning av nærværende sak. Bio Line Norge A/S har tilkjennegitt at slikt søksmål ikke vil bli reist.
Det andre elementet - som nærværende kjæremålssak gjelder - er en avgjørelse eller angivelse av hvorledes rettsspørsmål av betydning for avgjørelsen av de krav som er tvistegjenstand i saken, skal løses. Til dette bemerker utvalget at det hører under den dømmende rett - innenfor rammen av sin kompetanse og som ledd i realitetsavgjørelsen i saken - å ta stilling til de rettsspørsmål som er av betydning for avgjørelsen av tvistegjenstanden. Det er ikke adgang til - som gjort her - å skille ut enkelte rettsspørsmål til særskilt avgjørelse herunder ved særskilt kjennelse eller beslutning å avskjære anførsler som på grunn av domstolens kompetansebegrensning ikke kan føre frem. Kjæremålsutvalget viser til avgjørelser i Rt-1993-440 og Rt-1994-439.
Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1 og 2, må etter dette oppheves ex officio. Dette må også lede til opphevelse av slutningens punkt 4. Herredsrettens avgjørelse må oppheves så langt denne gjelder avskjæring av anførsler og stillingtagen til rettsspørsmål av betydning ved avgjørelsen av tvistegjenstanden i saken.
Etter den løsning utvalget er kommet til, finner det at saksomkostninger ikke bør tilkjennes i anledning kjæremålssaken, verken for lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålssutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1,2 og 4, oppheves. Herredsrettens avgjørelse oppheves så langt denne innebærer avskjæring av anførsler og stillingtagen til rettsspørsmål av betydning ved avgjørelsen av tvistegjenstanden i saken.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.